Prins Gong

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Yixian, Prins Gong, fotografert av Felice Beato

Prins Gong (forenklede tegn: 恭亲王; tradisjonelle tegn: 恭親王; pinyin: Gōng Qīnwáng; Wade-Giles: prins Kung), ofte omtalt som den sjette prins (六王爺), født Yixin (奕欣 / 奕訢; Yìxīn; Wade-Giles: I-hsin, mandsju: Isin) av Aisin-Gioro-klanen (født 11. januar 1833 i Beijing, død 29. mai 1898 samme sted) var en mandsjuisk prins og statsmann under det senere Qingdynastiet.

Yixin var halvbror til Xianfeng-keiseren og fremtrådte først som diplomat under andre opiumkrig mot Storbritannia og Frankrike, da han fikk i oppdrag å undertegne Pekingkonvensjonene som satte stopp for fiendtlighetene. Keiseren selv hadde etterlatt ham i Beijing for å forhandle med de fremrykkende britiske og franske styrker, mens han selv men storparten av hoffet, hadde trukket seg nordover til palasset i Rehe.

I 1861 ble han leder av Zongli Yamen, det regjeringsorgan som Kina i konvensjonene forpliktet seg til å opprette for utenrikssaker.

Etter Xianfengs død samme år ble han etter en statskuppslignende manøver i ly av de to enkekeiserinnene Ci'an og Cixi den egentlige regenten under sin brorsønn Tongzhi-keiserens umyndighetstid.

Han grunnla læreinstitusjonen Tongwen Guan i 1862 for kinesiske lærde for studiet av fremmedspråk og teknologi.

Han tapte senere vesentlig anseelse og fikk en varig knekk da Qingstyrkene tapte den fransk-kinesiske krig. Han kom da i skyggen av sin yngre halvbror, førsteprins Chun 醇賢親王).

I 1894 ble Yixin igjen sjef for Zongli Yamen.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  • Hummel, Arthur William, red. Eminent Chinese of the Ch'ing Period (1644–1912). 2 bind. Washington: United States Government Printing Office, 1943.