Zongli Yamen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Inngangspartiet til Zongli yamen i Beijing. På tavlen står det 中外禔福: Fred og velstand i Kina og utenlands.
Audiens i Zongli Yamen, 1896

Zongli Yamen (kinesisk: 总理衙门, pinyin: Zǒnglǐ Yámen, Wade-Giles: Tsung-li Yamen), var det kinesiske «utenriksdepartement» i en del av den siste fasen av Qing-dynastiets senere år, fra 1860 til 1901. Det ble opprettet av prins Gong som en følge av Tianjintraktaten av 1858 og Pekingkonvensjonen av 1860, som forpliktet Kina til å etablere likeverdige diplomatiske forbindelser med andre stater. Tidligere var kontakten med fremmede stater som regel blitt administrert av det keiserlige Ritestyret, eller av hofforganet for kolonisaker.

Prins Gong var også i lange tider Zongli Yamens leder.

Zongli Yamen kan ikke egentlig betegnes som et regjeringsdepartement, idet det ikke hadde eget fast bemanning på høyere nivå, men dets besluttende medlemmer hadde andre hovedoppgaver og hovedarbeidsplasser annetsteds, i andre deler av det kinesiske regjeringsembedsverk, og bare hadde utenriksarbeide som en sidebeskjeftigelse.

Zongli Yamens bygning lå noe øst i Keiserbyen (og utenfor Den forbudte by), det vil si også noen kvartaler nordøst for legasjonsområdet er de fleste utenlandske makter fikk sine diplomatiske representasjoner.

Møte i Zongli Yamen

Zongli yamen er den tradisjonelle forkortelse av det offisielle kinesiske navnet, som lød Zongli geguo shiwu yamen 總理各國事務衙門, «embedet for alle nasjoners anliggender». På mandsjuisk var navnet Geren gurun i baita be uherileme icihiyara yamun. Begrepet yamen var overtatt fra et tradisjonelt kinesisk ord for keiserlige embedsstasjoner. Ettersom ordet Zongli senere har endret betydning, er det noen som misoppfatter Zongli Yamen som «statsministerens kontor».

Opprettelsen av dette «utenriksdepartementet», som kun skjedde etter tvang fra fremmedmaktene, stred mot den fremherskende sinosentriske tenkning som anså at Kina var for enestående til å operere med representasjoner til andre stater etter likeverdighetsprinsippet. Særlig qing-aristokratiet var motstrebende. Dette betød også at Zongli Yamen i praksis ikke helt klarte å utføre sin rolle slik den var tiltenkt.

Viktige mandariner i Qing-styret som Zeng Guofan og Li Hongzhang opererte dessuten ofte uten å underordne seg Zongli Yamen, som dermed kom i skyggen.

I 1901 ble Zongli Yamen i henhold til Bokserprotokollen erstattet av Utenriksministeriet 外務部, Wàiwùbù. Det nådde, i motsetning til Zongli Yamen, opp i samme rang som de øvrige ministerier ved Qing-dynastiets hoff.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Immanuel C. Y. Hsü: China's Entrance into the Family of Nations: The Diplomatic Phase, 1858 -1880, Cambridge, MA: Harvard University Press, 1960.
  • Banno Masataka: China and the West, 1858-1861 – The Origins of the Tsungli Yamen, Cambridge MA: Harvard University Press, 1964.
  • S. M. Meng: The Tsungli Yamen: Its Organization and Functions. Cambridge, MA: East Asian Research Center, 1962.
  • H. B. Morse: International Relations of the Chinese Empire. 3 volumes. London and New York: by Longman and Green, 1910-18.
  • Jonathan D. Spence: The Search for Modern China, New York and London: W.W. Norton & Company, 1990.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]