Zuo Zongtang
| Zuo Zongtang | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 10. nov. 1812[1][2] Xiangyin | ||
| Død | 5. sep. 1885[1][2] (72 år) Fuzhou | ||
| Beskjeftigelse | Politiker, kriger, kunstner | ||
| Embete |
| ||
| Ektefelle | Zhou Yiduan[3] | ||
| Barn | Zuo Xiaoyu[3] Zuo Xiaoqi[3] Zuo Xiaolin[3] Zuo Xiaopian[3] | ||
| Nasjonalitet | Qing-dynastiet | ||
| Gravlagt | Tomb of Zuo Zongtang | ||
Zuo Zongtang, 1. marki Keijing av den annen klasse (tradisjonell kinesisk: 左宗棠; pinyin: Zuǒ Zōngtáng; Wade-Giles: Tso Tsung-t'ang; IPA for mandarin: [tsuɔ tsʊŋtʰɑŋ]; født 10. november 1812 i Xiangyin i Hunan i Kina, død 5. september 1885 i Fuzhou), høflighetsnavn Jigao (季高), ofte kjent som bare General Tso eller General Tsuo til vesteuropeere, var en kinesisk statsmann og militær leder. Han ble født i Wenjialong, nord for Changsha i Hunan i Qing-dynastiets nedgangstid. Han utmerket seg i Qing-dynastiets viktigste (og også verdens største) borgerkrig, taipingopprøret, hvor man antar at 20-30 millioner mennesker omkom. Tsoen i General Tso er noen ganger feilskrevet «Cho» på engelsk, sannsynligvis på grunn av kantonesisk påvirkning.
Tidlig karriere[rediger | rediger kilde]
Zuos karriere fikk en dårlig start da han som ung strøk til den kinesiske embedsmannseksamen sju ganger (fra ~1822 til 1835). Han bestemte seg for å oppgi planene sine om å bli en sivil tjenestemann og dro tilbake til hjemstedet ved Xiangjiang i Hunan for å oppdrette silkeormer, lese og drikke te. Det var i denne perioden han først interesserte seg for vestlig vitenskap og politisk økonomi.
Taipingopprøret[rediger | rediger kilde]
Zuo var 38 år gammel da taipingopprøret brøt ut i 1850, og Zuo ble leid inn som en rådgiver av staben til Hunans guvernør. I 1856 ble han formelt tilbudt en jobb i Hunans provinsregjering.
I 1860 fikk Zuo kommandoen over en frivillig hærstyrke på 5000 mann (senere kjent som «Chu-arméen»), og i september hadde han drevet taipingene ut av Hunan- og Guangxi-provinsene, og inn til kystregionen Zhejiang.
Zuo inntok byen Shaoxing, og derfra dro han inn i Fujian- og Guandong-provinsene, hvor opprøret først hadde startet. I 1863 ble Zuo utnevnt til Zhejiangs guvernør og til krigsundersekretær.
I august 1864 beseiret han sammen med Zeng Guofan taipingenes tenåringskonge, Hong Tianguifu, og slo dermed i stor grad ned opprøret. Han ble utnevnt til jarl Keijing av den første klasse for hans rolle i å slå ned opprøret. Zuo ble sammen med Zeng Guofan og Li Hongzhang kjent som Zeng, Zuo, Li, lederne som slo ned opprøret.
I 1865 ble Zuo utnevnt til Zǒngdū (visekonge eller generalguvernør) av Fujian og Zhejiang (Minzhe – 1862/65-1866). Det følgende året overså Zuo byggingen av Kinas første moderne skipsverft og marineakademi i Fuzhou.
Suksess og utnevnelser[rediger | rediger kilde]
Zuos suksess fortsatte. I 1867 ble han utnevnt til zǒngdū over Gansu og Shaanxi (Shaangan – 1866–1876/1878) av den keiserlige kommissæren over hæren i Shaanxi. I denne stillingen klarte han å slå ned ett nytt opprør, nianopprøret, i 1868.
Etter denne militære seieren dro han vestover med sin hær på 120 000 mann og vant mange seire over de opprørske muslimene i Nordvest-Kina (Shaanxi, Gansu, Ningxia, Qinghai og Kinesisk Turkestan) i 1870-årene. I 1878 klarte han å slå ned Yaqub Begs opprør i Xinjiang og hjalp til å forhandle fram en slutt på den russiske okkupasjonen av grensebyen Ili.
For sine tjenseter til nasjonen og keiseren ble Zuo utnevnt til storsekretær (nèigé) av storsekretariatet, og ble i 1878 forfremmet til marki.
Senere liv og død[rediger | rediger kilde]
Zuo var nå i søttiåra, og ble utnevnt storrådet, da Qing-rikets kabinett, i 1880. Zuo var bekymret for den byråkratiske politikken, og spurte om å bli fritatt fra sine plikter, og ble i stedet utnevnt til zongdu over Liangjiang (Anhui, Jiangxi og Jiangsu – til 1884). Da den fransk-kinesiske krig brøt ut i 1884, mottok Zuo sin fjerde og siste kommisjon som øverstkommanderende og keiserlig kommissær for hæren og inspektørgeneral for kystforsvaret i Fujian (inkludert Taiwan). Han døde kort tid etter at våpenhvilen ble undertegnet av de to nasjonene, i Fuzhou i 1885.