Tongzhi-keiseren
Tongzhi-keiseren (kinesisk: 同治, pinyin: Tóngzhì, Wade-Giles: T'ung-Chih, født Zaichun, født 27. april 1856, død 12. januar 1875; posthumt navn: 繼天開運受中居正保大定功聖智誠孝信敏恭寬毅皇帝, Jitian Kaiyun Shouzhong Juzheng Baoda Dinggong Shengzhi Chengxiao Xinmin Gongkuan Yi; tempelnavn: 清穆宗, Qing Muzong) var den niende av keiserne i det mandsjuiske Qing-dynastiet som hersket over Kina, fra 1861 til 1875. Under det meste av perioden var han mindreårig og dermed var landet ledet av regenter i hans sted, først i 1873 overtok han offisielt selv.
Zaichun var Xianfeng-keiserens eneste sønn og rett før sin død utpekte Xianfeng-keiseren et regentråd bestående av åtte mandsjuiske aristokrater som skulle styre riket under sønnens umyndighet. Etter at keiseren døde i august 1861 erklærte regentrådet at den femårige Zaichun skulle etterfølge keiseren under regjeringstittelen Qixiang. Regentrådet ble imidlertid nesten umiddelbart avsatt ved et statskupp, og så overtok de to enkekeiserinnene Cixi og Cian og den avdøde keisers bror Prins Gong regentskapet. I samband med statskuppet ble keiserens regjeringstittel endret til Tongzhi.
Cixi sørget for at gutten bare vokste opp i palasser; han fikk i motsetning til sine forgjengere ikke noen opplæring i militære saker.
Under Tongzhi-keiserens regjeringstid ble til slutt Taipingopprøret slått ned, og likeså andre opprør som hadde herjet Kina. Forbindelsene med vestmaktene ble forbedret. Den amerikanske diplomaten Anson Burlingame ble i 1868 satt i spissen for en stor kinesisk sendeferd for å bringe Kina i nærmere kontakt med Europa, og besøkte Washington DC, London, Paris, Haag, Stockholm, København, Berlin og Petersburg, og fikk i stand nye handelsavtaler overalt eller fikk revidert de allerede eksisterende.
«Tongzhi-restaurasjonen» bærer denne keiserens navn, men den var ikke hans verk. Det var Cixi og hennes rådgiver, den lærde general Zeng Guofan, som stod bak den. Man påberopte seg at Kina var Vesten overlegen i kulturell og moralsk henseende, og gikk inn for å fremme at landet ble mer inderlig rotfestet i sine konfucianske tradisjoner, samtidig som man arbeidet for å modernisere riket på de økonomiske, militære og teknologiske områder.
Den kinesiske befolknings misnøye mot utlendinger vedvarte, og fikk som utslag en rekke blodige voldsdåd, særlig mot misjonærene. Men Prins Gong gjorde sitt ytterste for at de inngåtte traktater ble etterlevd. Gong knyttet ikke bare nya forbindelser med fremmede stater, men innførte også europeiske innretninger i Kina. Slik fikk Beijing i 1868 et polyteknisk institutt, med franske og tyske lærere. Telegrafforbindelse ble opprettet med Japan, Russland og Britisk India, og nye havner ble åpnet for fremmedmaktene.
I 1873 overtok den unge keiseren selv regjeringen, men han døde allerede den 12. januar 1875. Dødsårsaken ble oppgitt å være kopper. Det oppstod snart rykter om at han hadde pådratt seg kjønnssykdommer ved sin påståtte omgang med prostituerte i Beijings bordeller og at denne skandale ble dekket over ved å hevde at han døde av kopper. Men det er også godt mulig at denne alternative forklaringen bare var et pikant eller ondsinnet rykte som fikk bred spredning.
Han ble begravet i Huilingmausoleet (惠陵) i de østlige Qinggravene i Hebei.
Litteratur[rediger]
- Mary Clabaugh Wright: The Last Stand of Chinese Conservatism: The T'ung-Chih Restoration, 1862-1874. Stanford, CA: Stanford University Press, 1957.
| Forgjenger: Xianfeng-keiseren |
Keiser av Kina (Qing-dynastiet) |
Etterfølger: Guangxu-keiseren |
