Arno Breker

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Den tyske billedhoggeren Arno Breker (1900–1991) i Düsseldorf 1972
Arno Breker modellerer en portrettbyste av den nasjonalsosialistiske rustningsministeren Albert Speer i 1940
Hodestudie av Arno Breker

Arno Breker (født 19. juli 1900 i Elberfeld, i dag en bydel i Wuppertal, i Tyskland, død 13. februar 1991 i Düsseldorf) var en tysk bildende kunstner som særlig arbeidet som billedhugger. Under Det tredje rike fikk han mange oppdrag fordi man fant hans kunst i samsvar med tidens og ideologiens germanske idealer.

Arno Breker nedstammet fra en hugenottisk protestantisk familie i Lorraine. Han gikk i steinhuggerlære og fikk kunsthåndverkutdannelse på hjemstedet Elberfeld 19161920 og fortsatte studiene ved kunstakademiet i Düsseldorf 1920-1925.

Arbeid og karriere[rediger | rediger kilde]

Før annen verdenskrig[rediger | rediger kilde]

Etter en reise i Nord-Afrika i 1927 laget han raderings- og litografiserien «Tunisisk reise». Breker utviklet en fremgangsmåte som førte til den «rene form» uten overflateujevnheter som ble stilpregende for den idealiserende typifisering som nazistene skulle betrakte som det ypperste.

Etter flere reiser til Paris bosatte Breker seg i den franske hovedstaden og arbeidet som billedhugger. Han bodde der fra 1927 til 1933, og stod i vennskapelig kontakt med kunstnere som Robert Delaunay (1885–1941), Jean Cocteau (1889–1963) og Man Ray (1890–1976).

I 1933 mottok han det prøyssiske innenriksdepartements Roma-pris og tilbragte et år i Villa Massimo.

Berlinperioden[rediger | rediger kilde]

«Partiet» (Die Partei) av Arno Breker. Skulpturen, som også ble kalt «Fakkelbæreren», ble reist sammen med Die Wehrmacht, «Sverddrageren», i gårdsrommet til Det nye rikskanselliet i Berlin 1939. Skulpturene ble fjernet 1945.

I 1934 flyttet han til Berlin. I 1935 deltok han ved utstillingen «Berliner Secession» og året etter ved den olympiske kunstutstillingen i byen, i forbindelse med Olympiaden i Berlin. Der ble han tildelt Den internasjonale olympiske komités sølvmedalje for statuene «Zehnkämpfer» og «Die Siegerin». Dette bragte ham – som tidligere ble litt marginalisert som «franskmannen» – stor oppmerksomhet, også fra det offentlige Tyskland. Dette markerte litt av et omslag; kort tid før hadde nazipartiets offisielle organ, dagsavisen Völkischer Beobachter, karakterisert hans litografier som «degenerert kunst» (Entartete Kunst).

I 1937 laget Breker skulpturer til den tyske paviljong på Verdensutstillingen i Paris. Han var medlem av den internasjonale juryen. Samme år giftet han seg med greske Demetra Messala. Hun kan ha vært jødinne, men sikkert er det ikke. Ekteskapet ble barnløst.

Fra 1937 til 1945 var han professor for en billedhuggerklasse ved Høyskolen for bildende kunst i Berlin.

I perioden 19381944 fikk Breker i samarbeid med Albert Speer mange statsoppdrag. Etter Adolf Hitlers uttrykkelige ønske (som han også stod i personlig kontakt med) ble han involvert i planleggingen av det fremtidige Berlin. For dette formål fikk han stilt et svært stort atelier til rådighet i bydelen Dahlem. Han utarbeidet skulpturer og relieffer til det nye rikskanselliet og andre offentlige bygninger, som for eksempel den allegoriske gruppen «Kameraden».

I 1939 var han på studiereise i Italia og fikk tilbud av Josef Stalin om å arbeide i Sovjetunionen. I 1940 mottok han Italias store Pris og ble medlem av Det prøyssiske kunstakademi.

I 1941/42 opprettet den tyske regjering «Arno Breker Steinbildhauerwerkstätten», altså en rekke billedhuggerverksteder, og der fikk krigsfanger under ledelse av en av Speers underordnede i oppdrag å kopiere en rekke av Brekers skulpturer, som for eksempel Brekers Hitler-byste. I 1942 hadde Breker en stor utstilling i Orangeriet i Paris, etter invitasjon fra den franske Vichy-regjeringen.

Etter annen verdenskrig[rediger | rediger kilde]

Portrettbyste av Salvador Dalí 1975

Etter annen verdenskrigs slutt flyktet Breker til Wemding i Bayern. Rundt 90 prosent av hans verker ble ødelagt.

I 1948 ble Breker under avnazifiseringen av Tyskland innordnet som «medløper» på grunn av hans fremskutte rolle og privilegerte stilling i nazitiden. Mange mente at dette var urimelig, ettersom han flere ganger hadde engasjert seg til fordel for kunstnere som regimet hadde forfulgt, som Pablo Picasso (1881–1973) og Peter Suhrkamp (1891–1959). I 1950 vendte han tilbake til Düsseldorf og var med på gjenoppbyggingen av byen som arkitekt.

I 1958 inngikk Breker, nå enkemann, nytt ekteskap med Charlotte Kluge. I 1960 fikk han seg et atelier i Paris og ble igjen virksom der som billedhugger og grafiker.

Fra 1976 arbeidet han på prosjektet «Olympiasyklusen». Her grep han tilbake til «den fullendte form» fra 1920-tallet og utover med sine statuer i naturtro størrelse med tyske kunstnere som for eksempel Ulrike Meyfarth (f. 1956) som modeller.

I 1981 måtte Breker trekke sitt bidrag til utstillingen «Paris 1937-47» på grunn av massive protester. Deretter uttrykte han sin definitive avstandstagen fra nasjonalsosialismen.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons-logo.svg Commons: Kategori:Arno Breker – bilder, video eller lyd