Al-Hakim bi-Amr Allah

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

al-Hakim bi-amr Allah, Abu Ali al-Mansur (arabisk: الحاكم بأمر الله, bokstavelig «hersker gjennom Guds ordre») var den sjette fatimid-kalifen i Egypt fra 996 til 1021.

Hans styre var kjent for flere ting. Han var bare elleve år da han etterfulgte sin far Abu Mansur Nizar al-Aziz som kalif. Denne vellykkede maktoverføringen demonstrerte stor stabilitet i fatimidedynastiet. Han utvidet fatimidenes styre til emiratet Aleppo. Han var viktig som sentral figur i den religiøse sekten drusere, og kanskje var det viktigste med mannen det som mange har kalt hans «eksentrisitet».

Al-Hakim har tiltrukket seg interessen blant moderne historikere mer enn noen andre medlemmer av fatimidenes dynasti på grunn av

Sitat hans eksentriske karakter, inkonsekvensen og radikale endringer i sin oppførsel og politikk, den ekstreme selvdisiplinen, den nådeløse og blodige behandlingen av de høyeste embetsmennene i hans styre kombinert med en besettelse i å slå ned alle tegn på korrupsjon og umoral i det offentlige liv, hans forsøk på å tilintetgjøre kristne og kalte til en systematisk ødeleggelse av alle kristne hellige steder i Midtøsten som kulminerte i ødeleggelsen av den mest hellige oppstandelseskirken i Jerusalem, hans guddommeliggjøring av en gruppe ekstremistiske ismaili-misjonærer som ble forgjengere og grunnleggere av religionen drusere, [som] til sammen skapte en sterk kontrast med alle hans forgjengere og etterfølgere og av enhver muslimsk hersker... Spørsmålet er i hvilken grad hans fremferd kan forklares som rasjonelt motiverte av omstendigheter fremfor som uforståelige verk av et sinnsykt sinn.[1] Sitat

Opphav[rediger | rediger kilde]

Al-Ḥakim ble født i 985. Hans far, kalifen Abu Mansur, hadde to koner. En var en umm al-walad (konkubine) som bare er kjent gjennom tittelen as-Sayyidah al-‘Azīziyyah eller al-‘Azīzah (død 995).[2] Hun var en melkittisk koptisk kristen viss brødre var blitt utnevnt som patriarker i den melkittiske kirken av kalif Abu Mansur[2]. Forskjellige kilder sier at enten en av hennes brødre eller hennes far ble sendt av Abu Mansur som utsending til Sicilia[2].

Al-‘Azīzah er regnet som mor til Sitt al-Mulk, en av de mest kjente kvinnene i islamsk historie som hadde et lidenskapelig forhold til sin halvbror al-Hakim og kan ha fått ham myrdet[2]. Noen, som krønikeforfatteren William av Tyr, hevdet at denne koptiske kvinnen også var mor til kalif al-Hakim, men de fleste historikere avviser dette. William av Tyr gikk så langt som å hevde at al-Ḥakims ødeleggelse av den hellige gravs kirke i 1009 skyldtes hans iver etter å motbevise erting om at han var født kristen av en kristen kvinne[2]. Krønikeforfatteren al-Musabbihi beretter derimot al-Hakims muslimske mor søkte hjelp hos en fengslet islamsk vismann som het ibn al-Washa og ba ham om å be for hennes sønn som hadde blitt syk. Vismannen skrev hele koranen på innsiden av en bolle og bad henne vaske sønnen sin i den. Da al-Hakim kom seg, krevde hun i takknemlighet at vismannen skulle settes fri. Hennes ønske ble innvilget, og vismannen og hans selskap ble satt fri fra fengselet.

Drusiske kilder hevder at al-Hakims mor var datter til ‘Abdu l-Lāh, en av Al-Muizz Lideenillahs sønner, og derfor Abu Mansurs niese. Historikere som Delia Cortese er kritiske til dette:

Sitat [Det] er mer sannsynlig at denne kvinnen faktisk var en kone av al-Hakim, enn hans mor. Det kan hevdes at drusernes vektlegging på al-Hakims opphav fra et ekteskap innenfor religionen tjente et doktrinært formål med å forsterke karismaen som ble overført gjennom arv i den «hellige familie», og legger dermed vekt på den politiske og doktrinære statusen som de la på al-Hakim[2]. Sitat

Veien til makten[rediger | rediger kilde]

Al-Hakims far, Abu Mansur, begynte i 996 på en reise for å besøke Syria som på dette tidspunktet bare ble holdt av fatimidene gjennom våpenmakt og under press fra både grekere og tyrkere. Kalifen ble syk i begynnelsen av reisen ved Bilbeis og lå syk i flere dager. Da han følte at hans slutt nærmet seg, ba han qadien Muhammed ibn an-Numan og general Abu Muhammed al-Hasan ibn Ammar om å ta seg av al-Hakim som bare var elleve år. Han snakket så med sin sønn. Al-Hakim husket senere hendelsen:

Sitat Jeg fant ham uten mer på kroppen sin enn filler og bandasjer. Jeg kysset ham, og han trykket meg til sitt bryst og sa «Hvor jeg sørger over deg, mitt hjertes kjære,» og tårene strømmet fra øynene hans. Han sa så: «Gå, min herre, og lek, for jeg har det bra.» Jeg adlød ham og begynte å more meg med leker som er vanlige for gutter, og kort tid etter tok Gud ham til seg. Barjawan [skattemesteren] skyndte seg så til meg, han så meg på toppen av et fikentre og sa: «Kom ned, min gutt. Må Gud beskytte deg og oss alle.» Da jeg gikk ned satte han på hodet mitt turbanen som var pyntet med juveler, kysset bakken foran meg og sa: «Hyll kommandanten over de trofaste, med nåde fra Gud og hans velsignelse.» Han ledet meg så avgårde i dette antrekket og viste meg frem for folket som kysset bakken foran meg og hilste meg med tittelen kalif.[3] Sitat

Dagen etter fortsatte han og hans nye hoff fra Bilbeis til Kairo. Hans fars legeme ble ført foran ham, båret på en kamel stakk den døde kalifens føtter ut fra båren[3]. De ankom kort tid før kveldsbønnen og hans far ble gravlagt kvelden etterpå ved siden av graven til hans forgjenger al-Muizz. Al-Hakim ble tatt i ed av Barjawan, en «hvit evnukk som Abu Mansur hadde utnevnt til ustad-veileder»Ustad 'tutor'."[3].

Siden det var uklart om han skulle arve sin fars stilling, var denne vellykkede maktoverføringen en demonstrasjon over stabiliteten i fatimidenes dynasti.

Al-Hakims far hadde ment at evnukken Barjawan skulle fungere som regent til han var gammel nok til å herske på egen hånd. Ibn Ammar og qadi Muhammed ibn Numan skulle hjelpe til med å verge den nye kalifen. Istedet tok umiddelvart ibn Ammar, leder for Katamapartiet, embetet wasita («sjefsminister») fra Isa ibn Nestorius. På den tiden var embetet sifara («utenriksminister») også del av embetet. Ibn Ammar tok så tittelen Amin ad-Dawla «den ene betrodde i imperiet»[3]. Dette var første gangen begrepet «imperiet» ble knyttet til den fatimidiske stat[3].

Politisk rivalisering og bevegelser[rediger | rediger kilde]

Al-Ḥakim-moskéen

Al-Ḥakims mest innbitte og vedvarende motstander var abbasidenes kalifat i Bagdad som forsøkte å bremse innflytelsen til ismailismen. Denne konkurransen førte til Bagdadmanifestet i 1011 hvor abbasidene hevdet at slektslinjen al-Hakim representerte, ikke stammet legitimt fra Ali. Al-Hakim slet også med qarmatiske herskere i Bahrain, en øy i Persiagulfen samt et territorium i det østlige Arabia.

Styret til al-Hakim ble karakterisert av en generell uro. Fatimidenes hær hadde problemer med rivalisering mellom to motstående fraksjoner, tyrkere og berbere. Spenningen vokste mellom kalifen og hans visirer (kalt wasitaer), og nær slutten på hans styre begynte bevegelsen til druserne å ta form. Dette var en religiøs sekt sentrert rundt al-Hakim. Det var druserne som først henviste til al-Hakim som «hersker på Guds ordre», og det ble sagt at medlemmer av sekten adresserte bønner til al-Hakim som de regnet som «en manifestering av Gud i hans enhet».[4]

Al-Hakim grunnla Dar Al-Hekma («kunnskapens hus») i 1004 med sitt store offentlige bibliotek. Der ble det undervist i filosofi og astronomi i tillegg til rent islamske studier av koranen og hadith. Han fullførte moskéen i Kairo som hans far begynte på, Masjid al-Hakim, viss offisielle navn er «Jami‘-u l-Anwar». Moskéen forfalt til ruiner og ble nøye restaurert til sin fordoms prakt for rundt 20 år siden av Mohammed Burhanuddin.

Utenrikspolitikk[rediger | rediger kilde]

Al-Ḥakim opprettholdt diplomatiske forbindelser mellom fatimideimperiet og mange forskjellige land. Dyktig diplomati trengtes til å etablere et vennlig, om ikke nøytralt, grunnlag for forbindelser med Østromerriket som hadde som mål å ekspandere tidlig i det 11. århundre. Kanskje var den lengstrekkende diplomatiske utsendingen til al-Hakim til Song-dynastiets Kina.[5] Den egyptiske sjøkapteinen kjent som Domiyat reiste til et buddhistisk pilegrimsmål i Shandong i år 1008. Det var på denne reisen at han skulle gi den kinesiske keiseren Song Zhenzong gaver fra hans herskende kalif al-Hakim. Dette reetablerte diplomatiske forbindelser mellom Egypt og Kina som gikk tapt under kollapsen til Tang-dynastiet i 907.

Forhold til andre religiøse grupper[rediger | rediger kilde]

Religionsforskeren Nissim Dana sier at al-Hakims relasjoner til andre monoteistiske religioner kan deles inn i tre separate perioder.[6] Mellom 996 og 1006 ble de fleste av kalifens utøvende funksjoner utført av hans rådgivere. Den sjiamuslimske al Hakim «oppførte seg som de sjiitiske kalifene han etterfulgte og viste en fiendtlig holdning til sunnimuslimer, mens holdninger mot 'bokens folk', jøder og kristne, var relativt tolerant, i bytte mot skatten jizya»[6].

Al-Hakim beordret i 1005 en offentliggjøring av forbannelser mot de første tre kalifene (Abu Bakr, Umar og Uthman Ibn Affan) og mot Aisha (Muhammeds kone) for å ha motsatt seg kravet til Muhammeds fetter og svigersønn Ali som hadde krevd posisjonen som kalif til seg selv og hans etterkommere. Grunnleggeren av umajjad-kalifatet, Muawiyah I, og andre blant Muhammeds sahaba ble også bannlyst. Bare to år etterpå gjorde al-Hakim slutt på praksisen[6].

I løpet av denne perioden beordret al-Hakim at inklusjonen av frasen as-salāh khayr min an-nawm («bønn er å foretrekke før søvn») som fulgte morgenbønnen skulle stoppes, han så på den som et sunnimuslimsk tillegg. I stedet beordret han at ḥayyi ‘alā khayr al-‘amal («kom til de beste dådene») skulle sies etter at bønnene var unnagjort. Han forbød bruken av to bønner, Salāt at-Tarāwih og Salāt ad-Duha, siden de ble antatt å ha blitt formulert av sunnimuslimske vismenn[6].

Hans holdning mot kristne ble fiendtlig innen 1003 da han beordret at en nylig bygget kirke skulle ødelegges og erstattes av en moské. Han gjorde ytterligere to kirker om til moskéer. Han forbød også bruk av vin og til og med rusdrikker som ikke ble laget av druer (fuqa) for både muslimer og ikke-muslimer. Dette førte til hardere tider for både kristne som brukte vin i sine religiøse riter og jøder som brukte den i deres religiøse fester.

Ifølge tradisjonen til kalifatet beordret al-Hakim i 1005 at jøder og kristne skulle følge ghiyār («differensieringsloven»), i dette tilfellet mintaq eller zunnar («belte») og ‘imāmah («turban»), begge i svart. I tillegg måtte jødene bære et smykke med en kalv av tre og kristne et jernkors. I de offentlige badene måtte jødene erstatte kalven med en bjelle. I tillegg måtte kvinner av Ahl al-Kitab bære to forskjellige fargede sko, en rød og en svart. Disse lovene ble brukt frem til 1014 .[7]

Al-Hakim engasjerte seg i annen tilfeldig oppførsel i 1005: Han beordret drapet på alle hunder i Egypt og fikk dem dumpet i ørkenen. Han tvang også innbyggerne i Kairo til å arbeide om natten og legge seg om morgenen og straffe alle som ble tatt i å bryte hans ordrer hardt.

I likhet med samtidig sjiamuslimsk tenkning, innførte al-Hakim mange andre rigide ordninger (sijillat) i denne perioden. Disse inkluderte å forby tilgang til offentlige bad med utildekket hofter, forbød kvinner fra å gå med utildekket ansikt offentlig og stenge mange underholdningssteder.

Den andre perioden mellom 1007 og 1012 «var der en merkbar tolerant holdning mot sunnimuslimer og mindre fanatisme for sjiislam, mens holdningen med tanke på bokens folk var fiendtlig»[6].

Fra 1012 til 1021 ble al-Hakim

Sitat mer tolerant mot jødene og de kristne og fiendtlig mot sunnimuslimene. Ironisk nok utviklet han en spesielt fiendtlig holdning mot sjiamuslimer. Det var i denne perioden, i år 1017, at den unike religionen til druserne begynte å utvikle en uavhengig religion basert på åpenbaringen (Kashf) til al-Hakim som Gud[6]. Sitat

Mens det er klart at Hamza ibn-Ali var kalifens fremste tilhenger, hevder noen at al-Hakim trodde på egen guddommelighet.[8][9][10][11][12]

Andre forskere er uenige i denne antagelsen om direkte guddommelighet, særlig druserne selv, som bemerker at dens fremste talsmann var ad-Darazi som ifølge noen kilder fikk al-Hakim henrettet for shirk. Brev viser at ad-Darazi forsøkte å skaffe seg kontroll over Muwahhidun-bevegelsen og at påstanden om guddommelighet var et forsøk på å skaffe støtte fra kalifen som istedet fant den kjettersk.[13][14]

Druserne finner denne antagelsen som støtende. De fastholder ad-Darazi som den første frafalne fra sekten, og deres tro rundt al-Hakim er kompleks. Etter typisk ismailisk mønster, plasserer de en opphøyde lærer i den indre sirkel av guddommelig inspirerte personer. For druserne læres det eksoteriske av profeten, det esoteriske av hans hemmelige assistenter og det esoteriske av det esoteriske av imam al-Hakim.

Forvirring og sladder fra motstandere av druserne fikk vanligvis være uten rettelser siden læren til sekten er hemmelig og druserne foretrakk taqiyya når uavhengighet var umulig.

Eksentrisk oppførsel[rediger | rediger kilde]

Al-Hakim innførte en rekke tilsynelatende impulsive lover, inkludert forbudet av Mulūkhiyya, en karakteristisk egyptisk matrett, druespising, spising av brønnkarse i tillegg til et forbud mot sjakk. Han forbød fiskere fra å fange fisk som ikke hadde skjell og forbød folk å selge eller spise slik fisk.

Han beordret i 1014 kvinner til ikke å gå ut i det hele tatt og beordret skomakerne til ikke å lage kvinnesko.

Al-Hakim drepte mange av sine embetsmenn, både høyere og lavere i gradene. Hans veileder Abu al-Qasim Said ibn Said al Fariqi, de fleste av hans visirer, dommere, poeter, leger, badehusinnehavere, kokker, fetter, soldater, jøder, kristne, etteretningsmenn og til og med kuttet av hendene på kvinnelige slaver i sitt eget palass. I noen tilfeller utførte han drapene personlig.

Han ødela den hellige gravs kirke i Jerusalem i 1009 som da var under fatimidenes kontroll. Kirken ble senere gjenoppbygget med hjelp fra Østromerriket.

Selv om kristne ikke kunne kjøpe slaver, menn eller kvinner, og hadde få andre privilegier, fikk de ri hester på den betingelsen at de red med tresaler og salgjord uten ornamenter.

Mot slutten av sitt styre ble han i økende grad uberegnelig og fryktet av sine embetsmenn, soldater og undersåtter. Viktige muslimer og kristne gikk til hans palass mens de kysset bakken og stod ved portene til palasset hans og ba ham om tilgivelse og ba ham om ikke å lytte til rykter som spredte seg. De la frem en petisjon for al-Hakim og han tilgav dem.

Koner og barn[rediger | rediger kilde]

Mor til al-Hakims arving, Ali az-Zahir, var umm al-walad Amina Ruqayya, datter til den avdøde prinsen Abdu l-Lah, sønn av al-Muizz. Noen ser på henne som den samme kvinne som en forutsigelse fortalt av al-Hamidi snakket om. Den sa at i år «1000 ville al-Hakim velge en foreldreløs jente av god bakgrunn som ble oppfostret av hans far Abu Mansur, og at hun ville bli mor til hans etterfølger»[2]. Mens krønikeforfatteren al-Maqrizi hevder at al-Hakims stesøster Sitt al-Mulk var fiendtlig ovenfor Amina, andre kilder sier at hun gav henne og hennes barn ly da de flyktet fra al-Hakims forfølgelse[2]. Noen kilder sier at al-Hakim giftet seg med en jariya (ung, kvinnelig tjener) kjent som as-Sayyidah, men historikere er usikre om dette bare er et annet navn på Amina[2].

Ved siden av sin sønn hadde al-Hakim en datter som het Sitt Misr (død 1063) som skal ha vært en generøs beskytter og av edel og god karakter[2].

Død og etterfølgelse[rediger | rediger kilde]

Al-Hakim forsvant i 1021 i en alder av 36 år på en reise til muqattamhøydene på et esel uten vakter. Eselet ble senere funnet nær en brønn som var dekket av blod. Det er antatt at hans søster Sitt al-Mulk leide attentatmenn til å drepe ham etter at hun ble bekymret for dynastiets kontinuitet og de to kranglet om hans oppførsel. Al-Hakim anklaget henne for ekteskapsbrudd, og da bestemte hun seg for å handle før han straffet henne. Druserne tror ikke han ble drept, men at han ble gjemt av Gud og vil komme tilbake som deres mahdi på dommedag.

Al-Hakim ble etterfulgt av sin unge sønn, Ali az-Zahir, under regentskapet til hans søster, Sitt al-Mulk.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Wilferd Madelung. Journal of Near Eastern Studies: Vol. 37, No. 3, Pg. 280. http://www.jstor.org/view/00222968/ap020144/02a00120/0. 
  2. ^ a b c d e f g h i j Delia Cortese & Simonetta Calderini (2006). Women and the Fatimids in the World of Islam. Edinburgh University Press. 
  3. ^ a b c d e De Lacy O'Leary (1923). A Short History of the Fatimid Khalifate. Routledge. 
  4. ^ Mortimer, Edward, Faith and Power: The Politics of Islam, Vintage Books, 1982, s. 49
  5. ^ Shen, Fuwei (1996). Cultural flow between China and the outside world. Beijing: Foreign Languages Press. 
  6. ^ a b c d e f Nissim Dana (2003). The Druze in the Middle East: Their Faith, Leadership, Identity and Status. Sussex Academic Press. 
  7. ^ Stillman, Yedida Kalfon (2000), Stillman, Norman A., red., Arab Dress: A Short History - From the Dawn of Islam to Modern Times, Themes in Islamic Studies, 2, Boston: Brill, s. 106, ISBN 90-04-11373-8 
  8. ^ John Esposito, Islam: the Straight Path, p.47
  9. ^ Nissim Dana, The Druze in the Middle East: Their Faith, Leadership, Identity and Status p.3
  10. ^ Mordechai Nisan, Minorities in the Middle East: A History of Struggle and Self-expression p.95
  11. ^ Cherine Badawi, Egypt, p.96
  12. ^ Zeidan Atashi, Druze and Jews in Israel: A Shared Destiny?, p.12
  13. ^ Swayd, Sami (2006), Historical dictionary of the Druzes, Historical dictionaries of peoples and cultures, 3, Maryland USA: Scarecrow Press, ISBN 0810853329 
  14. ^ Swayd, Samy (1998), The Druzes: an annotated bibliography, Kirkland WA, USA: ISES Publications, ISBN 0966293207 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]