Statens vegvesen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra Vegdirektoratet)
Hopp til: navigasjon, søk
Statens vegvesen
Statens vegvesen
Emblem
TypeForvaltningsorgan
VirkeområdeNorge
Etablert1864[1]
VegdirektørTerje Moe Gustavsen
HovedkontorVegdirektoratet
Lokale ledd5 regioner
EierSamferdselsdepartementet
Budsjett15,6 milliarder kr(2013) [2]
Ansatte7 292 (2016)[3]
Nettsidewww.vegvesen.no
Statens vegvesen, Vegdirektoratet. Hovedkontor i Brynsengfaret 6A, Bryn, Oslo. Sett fra grøntområdet langs turveien vest for bygget.

Statens vegvesen er en norsk, statlig etat med ansvar for bygging og vedlikehold av riksveier og fylkesveier og tilsyn med kjøretøyer og trafikanter. Etaten består av Vegdirektoratet og 5 regioner. Statens vegvesen har 75 trafikkstasjoner, tidligere kalt biltilsynet. Biltilsynet ble slått sammen med Statens vegvesen i 1995.[trenger referanse] Store utbyggingsprosjekter organiseres i egne enheter direkte underlagt regionene.

Etaten er underlagt Samferdselsdepartementet, men regionvegkontorene er underlagt fylkeskommunene i spørsmål om fylkesveier.

Produksjonsvirksomheten i Statens vegvesen ble i 2003 skilt ut i det statlige aksjeselskapet Mesta, og i 2016 ble ansvaret for utbygging og drift av visse motorveier overført til statsaksjeselskapet Nye Veier.[4]

Hvert år arrangerer Staten vegvesen Vakre vegers pris.

Etaten drifter motorvogn- og førerkortregisteret Autosys og registreringssystemet Autoreg.Statens vegvesen har fem regionale hovedkontor. Disse er etablert i Leikanger, Arendal, Lillehammer, Molde og Bodø.

Historie[rediger | rediger kilde]

Opprinnelig lå ansvaret for veier under juristene i Justisdepartementet, inntil Frederik Stang i 1846 opprettet en stilling som veiassistent under Indredepartementet. Målet var å få mer fagkunnskap, men uten å la ansvaret for veiene flyttes for langt unna de politiske beslutningene i departementet.

Den første veiassistenten ble ingeniørkaptein H.K. Finne. De neste to tiårene ga en kraftig økning i statens bidrag til veiutbygging. Finne ble i 1852 etterfulgt av ingeniøroffiser Christian Vilhelm Bergh i et nytt veiingeniørkontor i Indredepartementet.

Et eget veidirektorat kom først i 1864, etter lang tids kamp fra ingeniørene. Christian Vilhelm Bergh ble der den første veidirektør.

Vegdirektoratet har siden vært plassert under Arbeidsdepartementet 1885–1944, Trafikkdepartementet 1944–1945 og Samferdselsdepartementet 1946–.

Andre verdenskrig[rediger | rediger kilde]

Statens vegvesen samarbeidet med den tyske okkupasjonsmakten under andre verdenskrig. Dette styrket den norske infrastrukturen, men mange av dem som bygde de nye veiene var krigsfanger som ofte arbeidet under svært dårlige forhold, og flere av dem døde. Vegvesenet ble ikke gransket etter krigens slutt.

Kort tid etter angrepet på Norge 9. april 1940 fikk Vegvesenet besøk av en tysk offiser som beordret dem til å sette i stand veiene så fort som mulig. Vegvesenet ble styrt av Reichskommissariat Norwegen fra mai 1940. Sannsynligvis hjalp Vegvesenet og veidirektør Andreas Baalsrud okkupasjonsmakten med å bygge veistrekninger til de norske flyplassene før den norske kapitulasjonen 10. juni 1940. Heinz Klein, som hadde ansvar for veiarbeid i rikskommisariatet, kjente Baalsrud fra før krigen, da Klein hadde vært på besøk i Norge. Rikskommisariatets leder Josef Terboven sørget for arbeidskraft til veiutbygging i form av krigsfanger fra Jugoslavia. Mange av disse døde under arbeidet, noe som har gitt E6 mellom Botn og Saltnes kallenavnet Blodveien.

Okkupasjonsmakten regnet Vegvesenet og direktør Baalsrud for å være svært samarbeidsvillige. Imidlertid er det sannsynlig at Baalsrud fikk beskjed fra London om å sørge for at stillingen som veidirektør ikke ble overtatt av en nazist, noe som kunne gjort forholdene verre. Likevel kan flere av Vegvesenets arbeider under krigen regnes som krigsviktige, altså viktige for tyskernes innsats. Det er også mulig at Baalrud ble utsatt for mye press. Få dokumenter fra krigen er bevart i Vegvesenets arkiver, og deres samarbeid med okkupasjonsmakten har vært lite snakket og skrevet om.[5]

Vegdirektør[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]