Vete

Denne artikkelen omhandler vete. For fellesbetegnelsen for overnaturlige vesener, se vette.

«vete» har flere betydninger.

Restene etter en vete (på trøndersk kalt våttå) fra vikingtida på Tiller. Veter var signalbål eller bålplasser som særlig i middelalderen ble reist og tent på fjelltopper og høyder, særlig nær kysten, for effektivt å varsle om angrep over store avstander.

Vete, vedvarde eller ildvarde (norrønt viti, «tegn, merke, varde», nynorsk vite) eller baun og baune (etter dansk bavn) er et signal- eller varselbål som inngår i et varslingssystem basert på lyssignaler.

Ordbakgrunn og ulike funksjoner

Det er ofte en misforståelse knyttet til ordene. En vete eller vott er et utsiktspunkt i terrenget. Ordet er første ledd i mange stedsnavn, som Vettakollen i Oslo, Våttakammen i Trondheim og Vattafjellet i Namsos. Stedet er oppbygd som en forberedt bålplass for å varsle ufred over et større område. Når krig truet, ble vardene bemannet, og ved et eventuelt angrep ble bålene tent, slik at meldinger om at alle våpenføre menn skulle samles for å verge landet, kunne sendes over store avstander. Disse bålplassene måtte vedlikeholdes, det vil si at skogen rundt måtte ryddes, og fyringsved skaffes tilveie. Å ta vare på eller vedlikeholde ble i gammel tid betegnet som «å vøle» eller «vårda».

Slike systemer er kjent fra mange steder og tidsperioder. Liknende eksempler er bruk av lys- og røyksignaler for å formidle beskjeder i det klassiske Hellas og i Romerriket og nordamerikanske prærie- og ørkenindianernes røyksignaler. I nyere tid har morsesignaler blitt formidlet ved hjelp av lyskastere, for eksempel mellom krigsskip. Annen optisk telekommunikasjon er blant annet optisk telegraf og bruken av semaforflagg.

Veter blir ofte omtalt som varder, men dette er steiner som er samlet i haug eller oppreist som grensemerker eller veimerker. Begrepet brukes også om sjømerker. «Varde» brukes ofte om en vete uten at forskjellen presiseres nærmere.^{[trenger referanse]} På østnorsk er ordet «vete» omdannet i samsvar med jamvektsloven.

Kommunevåpenet for Huddinge i Sverige viser en brennende vete (vårdkase på svensk), en vedstabel tent som varselild.

Historie

Vettakollen i Oslo er et av flere steder som har navn etter bruken av veter. Bildet viser åsen og bebyggelsen sett fra Slemdal i 1919.

Foto: Anders Beer Wilse

Dansk bavnehøj («vetehaug») i form av en gravhaug fra bronsealderen ved Kirke Syv i Roskilde kommune.

Stolpe for tradisjonell signalild mot kysten ved bymuren i Berwick-upon-Tweed i England. Bålet i kurven tennes for å markere begivenheter i byen og sende signal til de neste postene i landet. Muren ble reist under dronning Elisabeth på 1500-tallet, men signalsystemet har eldre røtter; det ble brukt til å varsle om angrep fra både vikinger, skotter og den spanske armada under Napoleonskrigene.

I Skandinavia

I Skandinavia ble veter trolig benyttet så tidlig som i eldre jernalder, men kan ha vært i bruk tidligere. I Norge er det spesielt to perioder som er kjent for vetebygging og vetetjeneste. Den første er fra Håkon den godes tid frem til begynnelsen av 1300-tallet, mens den andre er fra Christian IVs tid til frem til 1814. De første kjente omtalene av veter imidlertid tidlige, allerede noe etter år 650 ble det bygd veter i riket til kong Hertjov av Hordaland.

Veter blir gjerne delt i de som tilhører stamlinjene for rask varsling og de som tilhører nettverk for lokal varsling. De som tilhører stamlinjene, har gjerne lange sprang mellom hver vete, avstanden er rundt 15-30 km mellom de enkelte. Dette gjorde det mulig å tenne dem i rask rekkefølge og slik sende beskjed om ufred. Disse vetene lå ofte slik til at det ikke var mulig å se dem nede i dalene, derfor var det lokale vetesystem som varslet videre. I de lokale vetesystemene var det typisk 4-7 km mellom de enkelte vetene, slik at det måtte tennes langt flere for å sende beskjed over samme avstand som for stamlinjene.

Veter og vetevakt er omtalt i Gulatingsloven: «Om en hær er ventende, da skal det holdes vetevakt. Da skal kongsårmann eller lendmann skjære budstikke, men den skal bøte tre merker som ikke møter frem. Men de som etter loddkasting skal holde vakt og ikke drar, de har ansvaret for veten. Nå skal de holde vetevakt slik at de ikke sovner på veten. Men om noen sovner, da skal han bøte tre ører. Hvis en hær kommer mens han sover, og vetene ikke brenner, da blir han utleg.»

Senere ble det bygd vetestuer for de som skulle holde holdt vakt, men disse er ikke omtalt i Gulatingsloven. Det første store kjente vardesystemet strakte seg, ifølge historiske kilder, langs hele kysten fra Båhuslen til Varangerfjorden. Det var også avgreininger innover fjordene. En av vardene i dette systemet var Vettakollen som ble anlagt som vardeplass for Aker og det opprinnelige Oslo. Det er også kjent at det et system av veter som gikk fra Gulen kommune, innover Sognefjorden og over Filefjell til Vang i Valdres. Gulatinget dekte Sognefjorden, og til og med 1125 hørte også deler av Valdres og Hemsedal inn under området.

Magnus Lagabøtes landslov (1274–1275) og bylov (1276) gjentar i hovedsak Gulatingslovens bestemmelser, men tilføyer noen tillegg og mildner straffene for ikke å følge loven. Senere ga Håkon 5. Magnusson et lovpåbud i 1318 hvor han påla bøndene i Tunsberg og Follo å bygge viter og vakthus slik loven påbyr.

Under Christian IV på 1600-tallet ble trusselen fra Sverige avgjørende for plasseringen av vetene. Systemet ble nå lagt fra svenskegrensen innover Østlandet og Trøndelag, med avgreininger innover dalførene. Enkelte veter fra denne perioden har blitt bevart frem til nyere tid. Disse viser at de stort sett besto av 3-3,5 m lange stokker stablet i en ring på mellom 4 og 5 m. Ved vetene ble det satt opp vetehytter av tre eller stein.

Det er med Christian IVs norske lov fra 1604 at sammenblandingen av «vete» og «varde» oppstod. Begrepet «vetevakt» (vita vorðu, vita vorðr) ble oversatt til «vedvarder» i kapittel IV Udfare- eller Landsværnsbalken: «Er der feide formodendis paa riget, da skal vædvarder oc vardehusze færdig gjøris. Ombudsmand skal lade bønderne tilsige vædverder færdig at gjøre paa steder, de aff gammel tid verit haffuer. De bønder, som bor i den fjerding næst hosz vædvarder, skulle varder oc vardehusze bygge met tag paa oc fire dørre paa huert husz.»

Bestemmelser om vakthold ved vetene ble igjen innskjerpet ved utbruddet av Gyldenløvefeiden i 1675. I Christian Vs norske lov ble de gamle forordningene noe forenklet, men i hovedsak gjentatt. Vetene ble deretter brukt i den store nordiske krig fra 1700 til 1721 og deretter i krigsårene fra 1807 til 1814.

Sverige opprettholdt vakter ved vetene lengre enn Norge, og de innskjerpet bestemmelsene 1853 i forbindelse med Krimkrigen. I 1854 krysset en flåtestyrke utenfor Vinga i Göteborgs skjærgård i Kattegat. Dette ble tolket av vetevakten som et mulig angrep på Sverige og veten ble tent. I løpet av 24 timer spredte meldingen seg fra vete til vete, fra Vinga gjennom Götaland og Svealand og helt opp til Stockholm.

I starten av første verdenskrig høsten 1914 reiste Södermanlands landstormstropper en vetekjede langs innseilingen til Södertälje. Grunnen var at vaktstasjonene langs seilingsleia manglet telefon, og vetene skulle derfor fungere som signaler til militærets kommandoplasser. Vaktstasjonene var med en skjebnens ironi plassert på gamle veteplasser.

Funksjon

Treverket i veten reises på høykant eller tømres opp slik at den får form av en tipi eller lavvo. Overflaten kan tettes slik at den bli tett slik at vetens innside holdes tørr. Virket i veten skal være slik at veten brenner intenst, gjerne tjærerik tørrfuru. Høyden avpasses etter hvor langt signalet skal nå. Fra Sverige er det kjent at med en omkrets på ca. 5 meter blir høyden 10-12 meter. Vedkassen er tom inni, men har ferdig tennmateriale så det raskt oppnås overtenning. Kassen har en liten døråpning og er åpen i toppen. En velbygd vete kunne derfor også fungere som overnattingssted for vetevakten.

Avhengig av om veten tennes på dagen eller natten, ble det brukt forskjellig materiale til opptenning. Om natten var det viktig å få mye ild slik at en fikk mye lys, mens det om dagen var viktig å få mye røyk. Flammer og røyk vil slå opp gjennom åpningen i toppen av veten. Ved å åpne og lukke døråpningen til veten, kunne en regulere lufttilgangen til ilden. Når det kommer luft til ilden, skyter det opp kraftige flammer og røyk gjennom åpningen. Når flammer og røyk blinker på dette viset, er det mulig å skille dette fra en naturlig forekommende brann.

Annet

Vardebrenning har i nyere tid blitt brukt av politiske protestgrupper som en symbolhandling og demonstrasjon for å markere en politisk mening. Ett eksempel er EU-mostandernes vardeaksjon som varsel om alvorlig nasjonal fare under EF-stridighetene i Norge i 1972. Også Folkeaksjonen oljefritt Lofoten, Vesterålen og Senja viste sin motstand mot oljeboring i nordområdene med vardebrenning i 2011 og 2013.

Barneregla Elle melle deg fortelle handler om mobilisering av krigsskip i leidangen, en ordning innført av Håkon den gode på 900-tallet. «Elle melle» - ilden melder. «Skipet går, ut i år» - krigsskipene gikk ut. De var utstyrt med årer, og roerne satt «rygg i rand, to i spann».

Se også

• Varde, merke ved sjøen, grensemerke, trigonometrisk punkt, vete (i Bibelen) vakttårn med mer
• Gravrøys
• Bål
• Lyssignal
• Fyr
• Røyksignaler

Kilder

• Varder i Østfold ca 1775 - 1805 Arkivert 26. september 2015 hos Wayback Machine.
• Tollnes, Roar L.; Veter og varder i Vestfold
• Vetene i Lærdal
• Nordfjord Panorama: Vetestova Arkivert 5. mars 2016 hos Wayback Machine.
• Gulowsen, I.; De gamle Varder. Hist. tidskr.,4. rekke, 5. bind, Kra 1909.
• Løland, Jacob Sverre; Vitane – vårt norrøne varslingssystem. Ætt og Heim. Rogaland Historie- og Ættesogelag 1968.
• Kleiber, Boris; Alstadsteinen i lyset av nye utgravninger ved Kiev. Viking 1965.
• Søderberg, Nils Vilhelm; Gotländska vårdkasar. Arkiv 1947.
• Kulturhistorisk leksikon for nordisk middelalder XIX – Varde og Vete.Oslo 1975.
• Beutlich, F.; Norges sjøvæbning – Kysttelegrafen, 1750 - 1809, kart s. 330.