Utedass

Enkel, rødmalt utedo ved havet i Sandsundvær på Helgelandskysten

Utedass, utedo eller privét er en do som er plassert i en egen bygning eller i et uthus. Oftest er utedoen i et separat skur i nærheten av bolig, skole eller arbeidsplass. Utedasser er, i motsetning til et vannklosett, ikke tilkoblet vann og kloakk. Avfallet samles opp i en kum, kammer, binge eller bøtte, som vanligvis avgir sjenerende lukt.

I Norge er utedoen stort sett avskaffet i vanlige boliger, og erstattet av vannklosett tilknyttet et system for «brunvann» med tilhørende renseanlegg (offentlig krav om tilknytning de fleste steder). Utedo benyttes fortsatt en del ved hytter og områder langt fra offentlig vann og avløpssystem og som mobile «festivaldoer» etc. Men også ved hytter etc erstattes utedoen mer og mer av innedo basert på moderne tørrklosett, der bioteknologi sørger for at avfallet ikke avgir sjenerende lukt.

Typer

Utedo i Sørdalen ved svenskegrensen i Narvik

Foto: Harald Groven

Utedo på setervollen. Skogsseter i Hedrum i Larvik.

En forfallen utedo i Hornnes ved Evje, fotografert av en tysk turist i Norge.

Nedsnødd utedo ved Poland-sjøen i E. C. Manning Provincial Park i Britisk Columbia i Canada.

Utedo bygd i stein i Bhutan i Himalayafjellene.

Utedoer kan deles i fem hovedtyper:

1. Do tilknyttet en møkkakjeller (inn- eller utbygg på fjøs).
2. Frittstående i landlige strøk.
3. Kaggedoer i bymessige strøk.
4. Do over bekk eller sjø.
5. Latrine (militær eller speiderutgave).

Utedoens innredning

Det sentrale element i utedoen er en benk med hull passende til størrelsen på brukernes bakender. Benkehøyde og hullstørrelse kunne variere i størrelse slik at barna kunne bruke doen uten å falle i. Hullene ble gjerne profilert etter hovedbrukeren og det ble snekret lokk med knott. Herav uttrykket «knuppen på dolokket». Antallet seter kunne variere. På en større gård med mange beboere kunne der være både 4 og 5 huller i varierende størrelse og benkehøyde ved siden av hverandre. Til dopapir ble gjerne brukt gammelt papir (innpakning, aviser og ukeblader) Dette måtte myknes ved å krølle og gnikke det før bruk. Det ga brukeren noe å gjøre mens vedkommende ventet på å bli ferdig med sitt ærend. Mange utedoer var rikt utsmykket med veggene fulle av gamle utklipp.

Utklipte bilder av kongefamilien ble som regel hengt opp i stedet for å bli brukt som dopapir, da en slik bruk ble betraktet som respektløst. Under andre verdenskrig var dette det eneste stedet der man nokså trygt kunne henge opp bilder av kongefamilien, ettersom tyske soldater ble sagt å unngå utedoene pga antatt smittefare.

På eiendommer med husdyr var det vanlig at utedoen var et rom i tilknytning til fjøset, gjerne med nedløp til møkkakjelleren som vanligvis lå under fjøset. Der man ikke hadde mulighet for noe annet, ble utedoen frittstående. Det gjorde det nødvendig med fjerning av møkk. Mange satte under en gammel tomtønne.

Historie

Defekasjon og toalettbesøk blir i mange kulturer ansett som høyst privat og unevnelig, og omtale som uttrykk for dårlige manérer eller grov humor. Tegningen viser den engelske satirikeren James Gillrays «Nasjonale bekvemmeligheter: fire måter å drite på» fra 1796; i England gjøres det i vannklosett, i Skottland over stokk i bøtte blant høner og griser, i Frankrike i privét (utedo) med flere hull, og i Nederland på kaikanten og i vannet. En enkel og gammel type avtrede var en stang som man satt på, ute mellom to trær, eller inne fra vegg til vegg. «Stang i vegg» var en mye brukt betegnelse, «sitte på tre» er en annen variant. Om stedet var utendørs, kunne man «gå i gården». Fra arkeologiske utgravninger i middelalderbyene kjenner man til mange funn av utedoer. Rester av selve deponiet i bakken er mest vanlig å finne, men også benker med hull er funnet. Utedo var i utgangspunktet en byggeskikk fra byene. På landsbygda klarte man seg lenge uten en særskilt utedo. 1800-tallet er tidsperioden da utedoen ble innført i store deler av landet. Fiskeværene i Nord-Norge var steder der utedoen lengst ble sett på som unødvendig luksus. Ennå omkring 1900 klaget distriktslegene over hygienestandarden i nordnorske fiskevær. Et viktig anklagepunkt var at det ikke var utedoer til alle tilreisende fiskere. En primitiv type vannklosett kunne man skaffe seg, om doen kunne bygges over en bekk eller i sjøkanten. Norges første vannklosett ble angivelig bygd i Arendal gamle rådhus, Kalleviggården på Tyholmen i Arendal, der bekvemmeligheten var bygd over bekken som rant fra fjellet bak bygningen, under huset og ut i sjøen. Det sies at besøk på dette primitive vannklosettet inspirerte Conrad Schwach til den uoffisielle nasjonalsangen Mens Nordhavet bruser da han som sorenskriver på 1820-tallet var fast gjest i huset.

Dotømming i byen

Dotømming på Nedre Bakklandet i Trondheim 1962

Foto: Trondheim byarkiv

I bymessig bebyggelse var dotømming en oppgave for offentlig renovasjon. Dette foregikk gjerne på natten eller tidlig på morgenen, slik at dette arbeidet ikke skulle forstyrre innbyggerne, og av den grunn ble den som utførte slikt arbeid kalt nattmann. Selve arbeidet sto ikke høyt i kurs. Nattmannen hadde gjerne avtale med en gårdbruker om deponering av avfallet.

Fra de store byene ble doavfallet transportert til nærliggende jordbruksbygder for å brukes som gjødsel. Fra Bergen ble kloakken fraktet til Lindås i Nordhordland med store lektere. Omkring hovedstaden var det bønder i Akershus med lett adgang til jernbane som var kunder.

Det ble på 1800-tallet arbeidet for å forbedre utedo-teknologien i de store byene. Pudrett var folkemøkk forvandlet til en tørr, luktsvak og transportabel handelsgjødsel. Et pudrettsystem ble utviklet til bruk i byene. Avfallet ble tilsatt torvstrø som skulle suge opp væske og gjøre avfallet mer verdifullt som gjødsel. Det ble etablert spesielle torvstrøfabrikker som leverte sammenpresset torvstrø i store kvanta til renholdsverkene i byene. En av dem var Myhre torvstrøfabrik i Birkenes, som i dag er museum.

I 1900 var utedassen praktisk talt enerådende i Oslo, og det fantes kun 18 vannklosetter («wc») i hele byen. De første wc'ene kom rundt 1860.. Men fremdeles i 2003 tømte Oslos renholdsetat årlig ca. 50 tonn såkalt «privétavfall», mens mengden som ble hentet fra hovedstadens bøtter og binger rundt 1950 var ca. 6.000 tonn.

Etymologi

Ordet «utedo» er første gang registrert i en avisartikkel i 1936, og da i tilknytning til hytteliv. Før vannklosett eller innedo ble vanlig, var det en selvfølge at doen var utendørs. «Utedass» og «utedo» er relativt nye ord som forutsetter at det også finnes en «innedo».

Ordet «dass» kommer fra en tysk eufemisme, das kleine Häuschen, det vil si «lillehuset», der kun det første ordet, den bestemte artikkelen das, «det», ble beholdt på norsk og svensk. «Do» er på samme måte avledet av det nedertyske Donhaus, et hus for å «gjøre» noe. I Ynglingesagaen måtte Fjolne ut «et visst sted». Middelalderkilder bruker betegnelsen «heimlihus», i nyere litteratur «hemmeligheten» eller «løyndarhus».

Moderne, flyttbar utedo konstruert i kraftig plast og utstyrt med pissoar, toalettsete, avfallstank og avtrekk.

Moderne utedo

Utedasser/utedoer er fortsatt vanlige i landlige strøk, spesielt på hytter som ikke er en del av moderne feltutbygging. Og selv om bruken kun er meget sporadisk i urbane strøk, så finnes det fortsatt noen også der. De medfører imidlertid hygieniske problemer, og bruken i urbane strøk blir mer og mer uvanlig. Der man har tilgang til rennende vann, brukes isteden septiktank (slamavskiller) i kombinasjon med f.eks biologiske renseprosesser. I tillegg finnes det også forbrenningstoalett basert på propan. Disse løsningene har blitt bedre og mer teknisk avanserte de seneste tiår. Regelmessig service og tømming er nødvendig. Vanligvis blir da utedassen nedlagt, og huset får et våtromstilbygg i stedet.

Hvor sofistikert dette byggverket er, varierer med byggerens smak eller forutsetninger. Generelt er standarden enkel. Hytteeiere utover landet har visst å ta vare på tradisjonen med hjerteformet vindusglugge i døra («hjerterommet») og godt vedlikehold. Oppsamling av avfall er blitt endret. Der er også flere typer tørrklosetter og kjemikaliedoer på markedet, samt løsninger for bruk i felt, produsert i papp og plast.

En utedo med riktig konstruksjon og romslig oppsamlingsrom trenger sjelden eller aldri tømming. Ved kompostering og selvsterilisering av innholdet blir det minimale masser igjen.

Utedo (eller vannklosett?) på Magerøya, Nordkapp kommune.

Biologi og hygiene

Avføring inneholder nesten bare bakterier, spesielt e-coli. En godt konstruert utedo med stort rom for avføringen, sikret mot adkomst for dyr, og en tørr beliggenhet som hindrer spredning med vann, reduserer smittefare.

Kompostmassen fra utedo har stor næringsverdi som gjødsel. Dette illustreres med ønsket fra gamle tiders minnebøker: «Gid lykken for deg vil gro som gresset bak do». Brennesle er en næringskrevende plante og var ofte å finne bak utedoer.

Se også

• Toalett
• Forbrenningstoalett
• Latrine

Litteratur

• Arngeir Berg og Rune Ottosen: Med hjerte i døra. Et bidrag til doens historie. Kolofon forlag, 2.utgave 2008. ISBN 9788230004449 (1.utgave 1988.)
• Inge Torstenson: Resirkulering og kampen om doene. Et eksempel fra Oslos renovasjonshistorie. Historie. Årgang 4. ISSN 0803401X
• Thor Gotaas og Roar Vingelsgaard: Norske utedoer Gyldendal 2019 ISBN 9788205533363

Eksterne lenker

• (en) Outhouses – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• (en) Outhouse – galleri av bilder, video eller lyd på Commons

Autoritetsdata