Defekasjon

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
En ku som bæsjer.

Defekasjon er den fysiologiske funksjon hvor organismer kvitter seg med faste eller halvfaste avfallsprodukter fra fordøyelseskanalen. Mennesker fjerner avfall alt fra flere ganger per dag til noen få ganger i uka. Dovendyr kan gå i en uke eller mer uten å ha avføring. Bølger av muskelsammentrekninger i tykktarmens vegger som blir kalt peristaltikk, flytter avføringen gjennom fordøyelseskanalen mot rektum. Ufordøyd mat kan også bli ført ut på denne måten.

Rektumampullen virker som en midlertidig opplagringsplass for avfallsmaterialet. Når tarmveggen i rektum blir utvidet på grunn av den massen som fyller den opp innenifra, stimulerer strekkreseptorer fra nervesystemet som er plassert i veggene i rektum trangen til defekasjon. Hvis man ikke reagerer på trangen vil materialet fra rektum ofte bli returnert til tykktarmen hvor mer vann blir absorbert. Dersom defekasjon blir utsatt over en lengre periode kan avføringen hardne, noe som kan resultere i forstoppelse.

Når rektum er full tvinger økningen i intrarektalt trykk veggene i analkanalen fra hverandre og gjør det mulig for avføring å komme inn i kanalen. Rektum blir kortere i det materiale tvinges inn i analkanalen og peristaltiske bølger driver avføringen ut av rektum. De indre og ytre analsfinktre tillater avføringen å passere ved at muskler trekker anus opp over avføringen som er på vei ut.

Under defekasjonen øver såvel brystmusklene, mellomgolvet, muskler i abdominalveggen som underlivsdiafragma press på fordøyelseskanalen og respirasjonen opphører midlertidig i det lungene dytter mellomgolvet ned for å øve press. Blodtrykket øker overalt i kroppen og mengden blod som hjertet pumper avtar. Dødsfall har forekommet i tilfeller der defekasjon har ført til at blodtrykket har økt så mye at det har ført til ruptur av en aneurysme eller at en blodpropp har løsnet (se trombose).

En spesiell krakk som kalles «Welles step» kan gjør defekasjon lettere. Den gjør det mulig å sitte på huk over toalettet, ettersom det å huke seg ned tillater mindre muskelbruk for å klare defekasjon. Huking gjør også at man sprer rumpeballene lenger fra hverandre uten at man bruker hendene, og det igjen gjør avføringsprosessen mer renslig og behovet for rengjøring av anus og rumpeballene etterpå mindre.

Defekasjon kan skje med eller uten kontroll av viljen. Tap av kontroll kan være forårsaket av fysisk skade, intense følelser, hemmet vannoppsuging i tykktarmen (se diaré), død og fysiologiske eller nevrologiske faktorer. Se anal inkontinens for en drøfting av dette.

Defekasjon i kulturen[rediger | rediger kilde]

Defekasjon og toalettbesøk blir i mange kulturer ansett som høyst privat, og omtale som uttrykk for dårlige manérer. Tegningen viser den engelske satirikeren James Gillrays «Nasjonale bekvemmeligheter: fire måter å drite på» fra 1796; i England gjøres det i vannklosett, i Skottland over stokk i bøtte, i Frankrike i privet (utedo) med flere hull, og i Nederland på kaikanten og i vannet.
Caganer («driter»), en tradisjonell figur i julekrybber i Catalonia i Spania, iført rød barretina.

Stillingene og måtene defekasjon utføres på er kulturavhengige. I en del regioner i verden, så som Øst-Asia, landlige deler av Midtøsten og deler av Sør-Europa, er det vanlig å huke seg ned (vanligvis ved å bruke huktoaletter, mens i mesteparten av den vestlige verden er toaletter vanlige. Tilsvarende kan anus og rumpeballene tørkes med toalettpapir eller likende papirprodukter, filler (inkludert tang, maiskolber eller pinner. I noen kulturer blir også steiner eller bare vann brukt (for eksempel med en bide).

Se også[rediger | rediger kilde]