Tory (historisk britisk parti)

«Tory» har flere betydninger.

Tory
Land		Kongeriket Storbritannia Kongeriket England Det forente kongerike Storbritannia og Irland
Grunnlagt		1678
Nedlagt		1834
Etterfølger		Det konservative parti, Conservatives Abroad
Hovedkvarter		London
Ideologi		Tory
Tory på Commons

Royal Oak, Den kongelige eik

Tory er et historisk britisk parti i Storbritannia, først under kongedømmet England, deretter kongedømmet Storbritannia, fra 1600-tallet og fram til tidlig på 1800-tallet. Betegnelsen «tory» var i begynnelsen et nedsettende økenavn benyttet av politiske motstandere. Som betegnelse på en politisk gruppering og deretter et politisk parti i England dukker det opp tidligste i 1679 under striden om den katolske prins Jakob, hertug av York skulle utelukkes fra tronefølgen til den engelske trone.

Tilhengerne av å utelukke en katolsk pretender ble karakterisert som Whig av deres politiske motstandere, toryene. I navnet Tory lå en skjult anklage om katolske tilbøyeligheter, noe som for de fleste engelskmenn var jevngodt med landsforræderi. Etter 1689 ble Tory navnet på et britisk politisk parti som varte fram til ca. 1830 da det ble avløst av det konservative parti. I amerikansk historie betegnet Tory etter 1769 de kolonister som forble lojale til den britiske monarken.

Etymologi

Jakob, hertugen av York, malt i romansk kostyme.

Den politiske grupperingen som var lojal til arvefølgen i England, aksepterte en framtidig katolsk konge i form av prins Jakob, hertug av York. Deres motstandere, whigene, betegnet dem nedsettende som irske katolske røverbander: fra irsk toruighe, «fredløs», særlig en som ranet eller plyndret, et ord som igjen var avledet fra gammelirsk toirighim, «forfølge», beslektet med toracht, «forfølgelse». Denne betegnelse er dokumentert tilbake til 1566. Etter 1646 framsto det som en nedsettende betegnelse for irske katolikker som hadde tapt retten til sine jordbruksområder (og hvor en del av dem ble fredløse overfallsmenn). En gang rundt 1680 ble det benyttet av Exclusioners, de som utelukket den katolske hertugen av York, som betegnelse på de som aksepterte hertugen som framtidig konge.

Som svar kalte toriene kongens motstandere «whiger», som var en betegnelse på presbyterianske, skotske krøttertyver. Begge gruppene omtalte hverandre ut fra det som ble oppfattet som religiøse avvik og med assosiasjoner til landsforræderi. Toryene skulle imidlertid likevel etter hvert bli assosiert med den etablerte anglikanske kirke.

Som politisk bevegelse stod toryene for en konservativ bevegelse i den forstand at de hadde preferanse for å bevare det bestående og var motstandere av radikale endringer av samfunnet. Begrepet Tory ble erstattet av konservativ, selv om man den dag i dag kan finne betegnelsen Tory på adelen og overklassen. Som moderne politisk tradisjon i England kan konservatisme spores tilbake til Edmund Burkes motstand av den franske revolusjon (1790), men begrepet «konservativ» ble aldri benyttet av Bruke selv. Det ble brukt av hans franske tilhengere som François-René de Chateaubriand, som kalte sitt magasin som forsvarte gjeninnføringen av det geistlige og politiske styret fra før revolusjonen, Le Conservateur. I England som betegnelse på en politisk fraksjon dukket det første gang opp i en usignert artikkel i Quarterly Review, datert 1830, muligens skrevet av John Wilson Croker. En gang rundt 1843 ble Tory erstattet av konservativ.

Innledende oversikt

De første toryene oppsto i 1678 i England da denne politiske grupperingen motsatte seg lovforslaget Exclusion Bill som ville utelukke kongens bror, Jakop, hertugen av York, fra å arve tronen på det grunnlag at han var katolikk. Dette partiet eksisterte kun som en organisert politisk enhet tidlig på 1760-tallet, skjønt betegnelsen ble også benyttet som en selvbeskrivelse av en del politiske skribenter. Noen få tiår senere oppsto et nytt Tory-parti som steg til å etablere et grep om regjeringen mellom 1783 og 1830 hvor William Pitt den yngre ble etterfulgt av Robert Jenkinson, 2. jarl av Liverpool.

Jarlen av Liverpool ble etterfulgt av toryen Arthur Wellesley, 1. hertug av Wellington, og i hans tid ble begrensinger for katolikker i det britiske samfunnet til sist opphevet (den katolske emansipasjon), hovedsakelig grunnet valget av Daniel O'Connell, katolsk parlamentsmedlem fra Irland. Da whigene til sist fikk kontroll over regjeringen, fikk de reformert systemet med råtne valgkretser eller lomme-valgkretser (ettersom den var «i lomma på» en person) som til da hadde vært kontrollert av toryene. Gjennom reformloven av 1832 ble mange av disse fjernet, og de siste forsvant i 1867. I valget som fulgte ble rekken med toryen redusert til 180 parlamentsmedlemmer. Imidlertid var det ytterligere en statsminister fra toryene etter dette: Robert Peel. Peels etablering av «Tamworth-manifestet» førte til at begrepet «konservativ» begynte å bli benyttet. Tamworth refererte til Peels valgkrets, hvor han ikke hadde noen konkurranse i 1834, og han ble valgt som den eneste kandidaten. Peel tilhørte ikke den aristokratiske godseieradelen, men industriborgerskapet. I henhold til Peels konservative filosofi skulle man reformere det dårlige i systemet, men ta vare på det gode. Fra da av har Peels administrasjon blitt omtalt som «konservativ», snarere enn «tory». Peel mistet mange av sine tilhengere da han opphevet kornlovene, noe som førte til at Tory-partiet brøt sammen i ulike fraksjoner. En fraksjon, ledet av jarlen av Derby og Benjamin Disraeli, overlevde for å bli til det moderne konservative partiet i Storbritannia, tilsvarende det norske konservative partiet Høyre.

1678–1760

Tiden forut

Karl I, konge av England, Skottland og Irland 1625–49

Det første Tory-partiet kan spore sine prinsipper og politikk, ikke til dens organisasjon, men til den engelske borgerkrigen som delte England mellom rojalistene (eller «Cavalier»), som støttet kong Karl I av England, og tilhengerne av det lange parlamentet som ble dannet den 3. november 1640 etter biskopenes krig. Navnet peker på at i henhold til en lov vedtatt i parlamentet kunne det ikke bli oppløst uten at parlamentsmedlemmene var enige, og i denne saken var medlemmene ikke enig i oppløsningen før etter borgerkrigen. Kongen hadde erklært mot parlamentet for at de ikke hadde akseptert å gi ham penger uten at kongen gikk på visse betingelser. I begynnelsen av det lange parlamentet (1641) var kongens tilhengere få i antallet, og parlamentet fulgte en politisk kurs med å innføre reformer av tidligere overgrep. Den økende radikaliseringen av parlamentets flertall forte dog til at mange i parlamentet som i utgangspunktet var reformvennlige, men ikke radikale, ble fremmedgjort og drev dem til å gjøre felles sak med kongen. Kongens parti var således en blanding av de som støttet kongelig autokrati eller enevelde, og de parlamentarikere som mente at det lange parlamentet hadde gått for langt i forsøket på å skaffe seg selv utøvende makt, og særlig ettersom de mente at parlamentet underminerte den geistlige myndighet i kirken i England, noe som ble oppfattet som den fremste støtte av den kongelige regjering. Ved slutten av 1640-tallet hadde det radikale parlamentariske programmet blitt åpenbart: reduksjon av kongens makt til en gallionsfigur uten utøvende makt, og en erstatning av det angeliske bispestyre med en form for presbyterianisme.

Noen form for forlik ble forhindret ved et statskupp hvor makten gikk fra parlamentet til den nyopprette parlamentariske hæren, kalt for Den nye modell-hæren, som ble kontrollert av Oliver Cromwell. Hæren tok kongen i forvaring og fikk ham deretter henrettet, og i løpet av de neste elleve årene var de britiske kongedømmene (England, Irland og Skottland) under Cromwells militære og puritanske diktatur. Etter Cromwells død, og under restaureringen hvor kongen i form av Karl II av England var gjeninnsatt, førte til en reaksjon hvor kongen gjenvant det meste av den makten som hans far hadde hatt. Imidlertid fikk kongens minister og tilhengere i England en betydelig rolle for parlamentet og det kom aldri igjen til å skje ved noen konge av England som forsøkte å styre uten parlamentet. Etter den ærerike revolusjon i 1688 ble politisk uenighet løst gjennom valg og parlamentarisk forhandling framfor ved vold og krig.

Bispestyret ble også gjeninnført i kirken i England. Karl IIs første «Cavalier-parlament» begynte med en sterk rojalistisk andel av parlamentet, og vedtok en rekke lover som reetablerte kirken ved lov og straffet dissentere av både katolikker og ikkeangeliske protestanter. Disse lovene reflekterte ikke kongens personlige syn, og demonstrerte eksistensen av en rojalistisk ideologi hinsides den rene hoffserviliteten.

En rekke katastrofer på slutten av 1660- og 1670-tallet diskrediterte kong Karl IIs regjeringer og mektige politiske interesser (inkludert de som hadde vært identifisert med parlamentets side under borgerkrigen) begynte å agitere for en større rolle for parlamentet i regjeringen, koblet opp mot en større toleranse for protestantiske dissentere. Disse interessene kom snart til å utkrystallisere seg som whigene. Da direkte angrep mot kongen var politisk umulig og kunne føre til henrettelse for landsforræderi, ble hoffets makt utformet som framvisningen samfunnsnedbrytende og lumske katolske sammensvergelser. Selv om innholdet i disse sammensvergelsene var hovedsakelig oppdiktet, reflekterte de to ubekvemme politiske realiteter: for det første, kong Karl II hadde tatt grep (om enn ikke særlig oppriktig) for å omdanne kongedømmet til katolisismen i en avtale med kong Ludvig XIV av Frankrike; for det andre, at hans yngre bror og antatte arving, Jakob, hertug av York, hadde faktisk konvertert til katolisismen, en handling som på 1670-tallet var likestilt med landsforræderi.

1678–1688

James Stuart var pretendereren under Jakobittopprørene i 1715–1716. Han fikk en del støtte fra toryene, noe som ble benyttet av whigene for diskreditere dem.

Som politisk betegnelse gikk toryene inn i politisk politisk under krisen med loven om utelukkelse i 1678-1681. Whigene, opprinnelige ment som en fornærmelse — «whiggamore», krøtterkjører, støttet kravet at prins Jakob skulle ekskluderes fra arvefølgen til tronen. Toryene, også opprinnelig ment som en fornærmelse, fra det irske ordet tóraidhe, og henviste til katolske overfallsmenn i Irland, var de som var imot loven om utelukkelse.

I en mer generell mening representerte toryene de mer konservative rojalistene som støttet Karl II og som mente at et sterkt monarki ville fungere som en motbalanse til parlamentets makt, og som så på whigene som motstandere av hoffet og som en kvasirepublikansk tendens, omtrent som det lange parlamentet, som ville fjerne monarkiets dets forrett og etterlate kronen som en marionettfigur helt og holdent avhengig av parlamentet. At loven om utelukkelse var det sentrale spørsmålet hvor begge partier var uenige, var ingen motstand mot prinsen som sådan, men hans konvertering til katolisismen var nøkkelfaktoren som gjorde loven mulig. Loven var i praksis at parlamentet ga seg selv rett til å velge konge i motsetning til de etablerte lovene om arvefølge. At parlamentet, men kongens samtykke, hadde en slik makt var ikke en sak. Det var klokskapen i en politikk å skape en konge hvis eneste tittel til tronen var parlamentets vilje, og som i all vesentlighet var utpekt av parlamentet.

På det opprinnelige spørsmålet var toryene i det korte løp suksessfulle: parlamentene som fremmet lovforslaget om utelukkelse ble oppløst. Karl II var i stand til å håndtere administrasjonen eneveldig, og ved hans død etterfulgte hans bror ham uten vanskeligheter som Jakob II av England. Monmouthopprøret til James Scott, 1. hertug av Monmouth, som var kandidaten til de radikale whigene til overta tronen etter Karl II ble med lett slått ned og Monmouth selv henrettet. I det lang løp, derimot, måtte toryene inngå tunge kompromisser.

Foruten å gi støtte til et sterkt monarki, sto toryene også for den engelske kirke, som etablert ved parlamentslover etter restaureringen av Karl II — både som en organisasjon styrt av biskopene, bruken av Book of Common Prayer, og som tilhengere av en særskilt lære, og dessuten som eksklusiv organisasjon etablert ved loven fra hvor katolikker og ikkekonformister (de som ikke fulgte en kristen lære eller den angeliske kirke) ble ekskludert.

Jakob II måtte imidlertid under sitt styre kjempe for en bredere religiøse toleranse hvor de som delte hans religion, katolikkene, kunne blomstre — en posisjon som var abhorred, «avskyelig», for konservative anglikanere. Jakobs forsøk på å benytte den regjeringskontrollerte kirken til å fremme politikk som underminerte kirken egen unike status i staten, førte til at en del toryer støttet den ærerike revolusjon i 1688. Resultatet var en konge etablert utelukkende av parlamentet, og underlagt lovlig kontroll etablert av parlamentet. Nettopp de samme prinsippene som toryene hadde var avskyelige. Toryene eneste trøst var monarkene som ble valgt var nær hovedlinjen av etterfølgelse — nederlandske Vilhelm III av Oranien var Jakob IIs nevø, og Vilhelms hustru Maria II av England var Jakobs eldste datter. Toleransloven av 1689 ga også rettigheter til protestantiske dissenter som hittil hadde vært ukjente, mens fjerningen av et stort antall biskoper som nektet å sverge lydighet til de nye monarkene tillot regjeringen å stable bispestyret med biskoper som var enig i whigenes politikk. I begge disse sakene feilet toryene, men både monarkiet og statskirken ble bevart.

1688–1714

John Churchill, 1. hertug av Marlborough

Til tross for at de feilet i deres grunnleggende prinsipper, forble toryene et mektig politisk parti i løpet av styrene til de to neste monarkene, i særdeleshet under dronning Anne av Storbritannia. I løpet av denne tiden konkurrerte toryene intenst med whigene om makten, og det var hyppige parlamentariske valg hvor de to partiene målte sin styrke mot hverandre.

Balanserte regjeringer

Vilhelm III så på toryene som generelt mer vennlige for den kongelige autoritet enn whigene, og han plasserte begge grupper i sin regjering. Hans tidligste regjering besto hovedsakelig av toryer, men gradvis kom regjeringene til å bli dominert av såkalte «hemmelige whiger». Denne tett sammensveiset politiske grupperinger hadde sin opposisjon av «landwhigene», ledet av Robert Harley som gradvis slo seg sammen med toryopposisjonen på slutten av 1690-tallet.

Selv Vilhelms etterfølger dronning Anne hadde betydelige sympatier for toryene og ekskluderte de hemmelige whigene fra makten og etter et kort og lite vellykket eksperiment med et utelukkende toryregjering, fortsatte hun i hovedsak med Vilhelms politikk med å balansere begge partiene, støttet av hennes moderate statsråder, hertugen av Marlborough og lord Godolphin.

Opposisjon

Imidlertid førte trykket fra den spanske arvefølgekrigen som begynte i 1701 til at de fleste toryene trakk seg opposisjon ved 1708, og at Marlborough og Godolphin ble nødt til å lede en administrasjonen dominerte av hemmelige whiger. Dronning Anne selv ble økende ukomfortabel med denne avhengigheten til whigene, særlig ettersom hennes personlige forhold til hertuginnen av Marlborough hadde kjølnet betydelig. Denne situasjonen ble økende vanskelig for mange av de som ikke tilhørte de hemmelige whigene, ledet av hertugen av Somerset og hertugen av Shrewsbury, og som begynte å sammensverge seg med Robert Harleys toryer. Tidlig i 1710 førte forfølgelsen av whigregjeringen av den ultratoryen og predikanten Henry Sacheverell for prekener avlevert året i forvegen til Sacheverell-opptøyer og til at regjeringen ble særdeles upopulære hos folket. Væren 1710 avskjediget dronningen lord Godolphin og hans regjering og erstattet den med toryer.

Siste toryregjering

Den nye toryregjeringen var dominert av Robert Harley, kansler av finans (senere kalt for Lord Treasurer), vicomte Bolingbroke, statssekretær. De ble støttet av et sterkt flertall i det parlamentet som valgt i 1710. Denne toryregjeringen forhandlet fram fredsavtalen i Utrecht i 1703 som trakk Storbritannia ut av den spanske arvefølgekrigen (til stor misnøye hos Storbritannias allierte, inkludert hos Annes etterfølger, Georg, kurfyrste av Hannover). Freden ble opprettet til tross for et whigflertall i overhuset, noe dronning Anne overkom ved å opphøye toryer til adelsstanden.

I 1714, etter en langvarig uenighet mellom statsrådene, avskjediget dronningen Harley. Den erketoryen lord Bolingbroke ble i sin helhet dronningens førsteminister, og toryenes makt synes å ha nådd sitt høydepunkt. Imidlertid ble dronningen meget syk og døde i løpet av noen få dager. Bolingbroke hadde ikke klart å formulere noen sammenhengende plan for hvem som skulle etterfølge på den britiske tronen; om han tenkte på proklamere sønnen til Jakob II («pretendenten») som konge, gjorde han ingenting i den retningen. Til sist fulgte tyske Georg, kurfyrste av Hannover, som den nærmeste protestantiske arvingen til tronen. Han ble innsatt fredelig på tronen som Georg I av Storbritannia. Det innebar også at Hannover og Storbritannia kom i personalunion.

1714–1760

Georg I av Storbritannia

I henhold til datidens lover, ble dronningens regjering erstattet av et regentskapråd fram til den nye kongen kunne komme fra Hannover. Bolingbroke tilbød sine tjenester til kongen, men ble kaldt avvist. Georg I satte sammen en regjering bestående utelukkende av whiger og det nye parlamentet, som ble valgt fra januar til mai 1715, hadde et stort whigflertall. Med whigene i posisjon til å ta hevn over deres tidligere politiske rivaler, flyktet Bolingbroke til Frankrike og tilbød sine tjenester til pretenderen. Den påfølgende jakobittopprøret i 1715 og 1716, selv om kun et lite mindretall av toryene ga sin støtte til det, ble benyttet av whigene til å diskreditere toryene og sverte dem som forrædere. Det ga også whigene et påskudd for å vedta en rekke lover som i stor grad styrket deres makt, inkludert Opprørsloven (Riot Act) og Syvårsloven av 1715 (Septennial Act), den sistnevnte utvidet parlamentets virke ved at de valgte parlamentsmedlemmene ble sitte i syv år fram for tre.

De gjenværende toryene ble nå avskjediget fra posisjoner, og som et politisk parti var det sendt ut i villmarken for et halvt århundre, noe som tilsvarer styrene til Georg I og Georg II, skjønt tidvis hadde enkeltstående toryer posisjoner i disse monarkenes whigregjeringer. For det meste av denne perioden (først under lederskapet til sir William Wyndham), opprettholdt toryene enighet innad i partiet, og med tidvise håp om å gjenerobre posisjoner, særlig da Georg II i 1727 kom på tronene, og fallet til regjeringen til sir Robert Walpole i 1742. De fungerte som en forent, om enn forgjeves opposisjon til whigenes korrupsjon og skandaler. Ved tider samarbeidet de med den indre opposisjon innenfor whigene, men det ideologiske gapet mellom toryene og opposisjonswhigene forhindret dem å fungere som et enkelt parti.

Whigregjeringen, støttet av kongens velvilje, kontrollerte den øverste makten og var i stand til å opprettholde flertallet i ujevne valg i løpet av de neste tiårene (kun 7 ganger i løpet av de 46 årene til Georg I og Georg II, i motsetning til 11 ganger fra revolusjonen og til dronning Annes død). I det meste av denne tiden hadde toryene bred støtte i jordbruksområdene, men det relativt udemokratiske vesenet i forhold til stemmerett og den ujevne spredningen parlamentsplasser forhindret at denne støttet førte til et flertall i parlamentet. Toryene var derfor i alle praktiske henseende ikke en faktor i politikken. De var alltid i mindretall i parlamentet og fullstendig ekskludert fra posisjoner i regjeringen. Det fikk betydning for toryene som parti: whigene tilbød få muligheter for toryer som skiftet side og som parti fant toryene få muligheter for inngå kompromiss med whigene.

Walpoles fall fjernet den prinsipielle faktoren som adskilt regjeringen og whigopposisjonen, og ved midten av 1740-tallet var whigene hovedsakelig forent i politiske spørsmål. Partiorganiseringen besto av å være organisert i henhold fraksjoner, og de individuelle tilhengerne av ulike whigledere førte til at det ble dannet en rekke nye partier. I 1754 og på nytt i 1757 ga toryene begrenset støtte til whigregjeringen til hertugen av Newcastle, William Pitt den yngre, og hertugen av Devonshire. Selv forble de imidlertid utenfor regjeringen.

Periode med usikkerhet

Da Georg III ble konge, ble de gamle politiske skillelinjene oppløst. Whigfraksjonene ble adskilte partier (som Grenvillitene og Bedforditene) som alle hevdet at de var whiger, men de virkelige skillelinjene i britisk politikk var mellom «kongens venner» som støttet den nye, aktive rollene til Georg III i regjering, og de som motsatte seg kongens innblanding.

Tiden da toryene var bannlyst fra regjeringsposisjoner var over, noe som forte til at toryene ble delt i flere fraksjoner og opphørte å fungere som et forent politisk parti. Sentimentale torymentalitet forble, som i skriftene til Samuel Johnson, men i politikken var «tory» ikke mer enn uvennlig epitet for politikere som var nært knyttet til kongen. Betegnelsen «tory» var i denne mening også benyttet på statsministrene lord Bute (1762–1763) og lord North (1770–1782), men disse politikerne betraktet seg selv som whigere.

1783–1834

William Pitt den yngre

William Pitt den yngre

Begrepet tory ble anvendt av deres motstandere og de parlamentsmedlemmer som støttet den yngre William Pitt (1783–1801, 1804–1806), perioden kom til å representere en politikk som sto i motsetning til «gamle whigere» og den radikalisme som ble utløst av de amerikanske og franske revolusjoner. Det ble forsterket av at wigpartiet delte seg i 1794 da den konservative gruppen ledet av hertugen av Portland gikk inn i Pitts regjering og etterlot seg en whigopposisjon ledet av Charles James Fox. Det kan argumenteres for at frykten for jakobinerne i Frankrike bidro til å gjøre toryene respektable igjen – i motsetning til Foxs whigere som ble portrettert som revolusjonære demoner av politiske tegnere som James Gillray. Imidlertid avviste Pitt selv betegnelsen tory og foretrakk å kalle seg selv for «uavhengig whig». I motsetningen til toryene fra første halvdel av 1700-tallet mente han at det samtidige konstitusjonelle opplegget var godt balansert og uten noe politisk gruppe hadde særskilt kongelig favorisering.

Gruppen som flokket seg rundt den yngre Pitt ble en dominerende politisk kraft i britisk politikk fra 1783 og fram til 1830 og etter Pitts død i 1806 kalte ministrene i Portland-regjeringen (1807–1809) seg selv for «Venner av herr Pitt» framfor toryer. Portlands etterfølger, Spencer Perceval (statsminister i 1809–1812), benyttet aldri betegnelsen tory og etter hans død i 1812 avviste medlemmene i regjeringen til lord Liverpool (1812–1827) det i et ministernotat til prinsregenten:

«Det er bortimot unødvendig å observere at den britiske regjering har for mer enn et århundre vært og kunne bare være en whigregjering; og at den nåværende administrasjonen er, som enhver administrasjon i dette landet nødvendigvis må være, en whigadministrasjon. For en whigadministrasjon betyr nå, som det hele tiden har betydd, intet annet en regjering etablert ved lov like bindende for kongen som for hans undersåtter.»

Generelt ble toryene assosiert med den nedre middelklassen og den anglikanske kirke (og i Skottland med den episkopale kirke), ), mens whigene ble mer assosiert med handel, penger, store landeiere, og ikkekonformistiske protestantiske kirker. Begge var fortsatt forpliktet til samtidens rådende politiske system.

Det nye tory-partiet var forskjellig, både i sammensetning og ideologisk orientering, fra det gamle torypartiet. Det besto hovedsakelig av tidligere whiger som hadde blitt fremmedgjort fra det partiet som nå bar dette navnet. Mens toryene oppretthold en sentimental og konservativ respekt for de symbolske institusjonene som utgjorde det britiske monarki, tillot toryregjeringene ikke kongen mer frihet enn hva en whigregjering gjorde. Udugeligheten til kong Georg IIIs personlige innblanding i politikken hadde blitt vist i tilstrekkelig grad i den amerikanske uavhengighetskrigen (1775–1783); derav var hans aktive rolle blitt begrenset til forhandlinger om regjeringens politikk, eksempelvis den katolske emansipasjonen. I utenrikspolitikken var forskjellene mer markert, hvor det gamle torypartiet hadde vært pasifistisk og isolasjonistisk, mens det nye var aggressivt og imperialistisk.

De konservative

Robert Peel

Toryene ble assosiert med undertrykkelse av folket etter 1815. Men senere gjennomgikk toryene en grunnleggende omforming under Robert Peels innflytelse, ved at han tilhørte industriborgerskapet framfor landeieradelen. Peel streket opp en ny «konservativ» politikk i sitt «Tamworth-manifest» i 1834, hvor den politiske filosofien var å bevare det gode i samfunnet og endre det dårlige. Peels etterfølgere har således vært betegnet mer som «konservative» enn som toryer, men den gamle betegnelsen benyttes tidvis den dag i dag.

Da det konservative partiet delte seg i 1846 over spørsmålet om frihandelen, avviste den proteksjonistiske fraksjonen av partiet betegnelsen «konservativ». De foretrakk å bli kjent som proteksjonister, eller selv å trekke fram den gamle betegnelsen tory som et offisielt navn. Imidlertid slo peelittene (Peels konservative støttespillere) seg sammen med whigene og andre radikalere for å danne det liberale partiet. De gjenværende toryene, under lederskap av jarlen av Derby, som var en tidligere whig, og Benjamin Disraeli, en tidligere radikal kandidat for parlamentet, tok betegnelsen konservativ som det offisielle navnet på deres parti.

Se også

• Det konservative parti (Storbritannia)

Eksterne lenker

• Chisholm, Hugh, red. (1911): «Whig and Tory» i: Encyclopædia Britannica (11. Utg.). Cambridge University Press.