Frederick North

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Jarlen av Guilford
Nathaniel Dance Lord North.jpg
Lord North malt av Nathaniel Dance
Født 13. april 1732
Piccadilly, London
Død 5. august 1792 (60 år)
Grosvenor Square, London
Ektefelle Anne Speke North
Barn Frederick North, George North, 3. jarl av Guilford
Parti Tory
Statsborger i Kongeriket Storbritannia
Alma mater Trinity College, Eton College
Prime Minister of the United Kingdom
28. januar 1770–22. mars 1782
Forgjenger Hertugen av Grafton
Etterfølger Markien av Rockingham
Chancellor of the Exchequer
11. september 1767–27. mars 1782
Forgjenger Charles Townshend
Etterfølger Lord John Cavendish
2. april 1783–19. desember 1783
Forgjenger Thomas Townshend
Etterfølger Jarl Temple
1754–4. august 1790
Forgjenger John Willes
Etterfølger Lord North
Signatur
Frederick North, Lord North Signature.svg

Frederick North, 2. jarl av Guilford, (født 13. april 1732 i London, død 5. august 1792 sammested), ofte henvist til som Lord North, var statsminister i Storbritannia fra 1770 til 1782 og aktør i den amerikanske uavhengighetskrigen.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Frederick North var sønn av Francis North, 1. Earl of Guilford (1704–1790) og hans første hustru Lucy Montague (død 1734). Han ble utdannet ved Eton College og Trinity College i Oxford.

Karriere[rediger | rediger kilde]

North ble innvalgt i 1754 i underhuset, der han med tiden sluttet seg til toryene. Han var som skattkammerlord 1759-65 medlem av hertugen av Newcastles, lord Butes og Grenvilles regjeringer, i 1766-67 generalkrigskommissar (paymaster general) under William Pitt den eldre og hertugen av Grafton, og ble i 1767 skattkammerkansler etter Charles Townshend. Da hertugen av Grafton i 1770 ble nødsaget å gå av, ble North hans etterfølger som statsminister.

Han hadde på 1760-tallet i parlamentet forsvart såpass kortsynte[trenger referanse] mål og steg som stempelakten mot de amerikanske koloniene og tiltakene mot Wilkes, og i det amerikanske spørsmål ble han, med årene stadig mer mot bedre vitende,[trenger referanse] et redskap for kong Georg IIIs ukloke[trenger referanse] politikk. Til Englands ulykke bibeholdt han i 1770 tetollen, under det han gjennomdrev avskaffelsen av de øvrige i 1767 i nevnte kolonier påtvungne importfortollinger.

I 1771 tok lord North over presidentskapet over Londons hjem for hittebarn (Foundling Hospital) fra hertugen av Bedford. Dette var et ubetalt veldedighetsverv men gav også prestisje da mange av landets mest betydningsfulle menn satt i hospitalets guvernørråd.

Etter voldsomhetene i Boston i 1773 gjennomdrev han i 1774 at denne mistet sin handelsrett som havneby og at visse til provinsen Massachusetts' forfatningsmessig tilkommende friheter ble opphevet. Dette var beslutninger som var ment å innjage skrekk hos de trassige kolonister, men i stedet inspirerte de dem til å forberede opprør.[trenger referanse]

Vel gjorde North 1775 et svakt forsøk på å blidgjøre dem, men opphisset dem samtidig med lover som innskrenket deres rettigheter ytterligere. Etter at frihetskrigen i Nordamerika var utbrutt samme år syntes lord North imidlertid å bli politisk mer forutseende enn han hadde vært i sin tidligere kolonialpolitikk. Han framla (1778) lovforslag som inneholdt betydelige konsesjoner til amerikanerne og som ble vedtatt av begge hus, men de fikk ingen virkning.

Til tross for sine gjentatte ganger fremførte ønsker om å få fratre, lot han seg overtale av kong Georg III til å bli på post og fortsette en krig som han anså håpløs. Til slutt fikk han tre tilbake i mars 1782, da han ikke lengre kunne regne med underhusets støtte.

I sin ministertid hadde North skjøttet de ostindiske saker på godt vis.[trenger referanse] Han hadde i 1773 brakt «The Regulating Act» til veie. Og selv om han misbilliget Hastings' deltakelse i rohillakrigen, likevel i 1778 samtykket til forlengelsen av hans embetstid, ettersom han forstod at han var uunnværlig i India under de kritiske forhold som der rådet.[trenger referanse]

Forbundet med Norths tidligere motstander Charles James Fox i 1783 førte ham atter inn i kabinettet, der han ble innenriks- og koloniminister. Men denne koalisjon skadet hans anseelse, og i desember samme år ble han avskjediget sammen med sine medbrødre av den forbitrede kongen.

North ble lengre frem blind, men deltok likefullt i underhusets forhandlinger, til han ved farens død i 1790 som earl of Guilford ble forflyttet til overhuset.


Forgjenger:
 Augustus Henry Fitzroy 
Storbritannias statsminister
Etterfølger:
 Charles Watson-Wentworth