Hopp til innhold

Terra Nova-ekspedisjonen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Scotts team på Sydpolen, 18. januar 1912. Fra venstre: Wilson, Scott, Oates, Bowers, Edgar Evans

Terra Nova-ekspedisjonen (1910–1913), offisielt British Antarctic Expedition 1910, var en britisk ekspedisjon ledet av Robert Falcon Scott. Ifølge ham var hovedmålet å ta seg til Sydpolen for å sikre at det britiske imperiet fikk æren for prestasjonen.[1] Scott og fire ledsagere nådde Sydpolen 17. januar 1912, men oppdaget den konkurrerende ekspedisjonen ledet av Roald Amundsen hadde nådd polpunktet trettifire dager tidligere. På ferden tilbake til Cape Evans-basen omkom Scott og hans ledsagere. Dagbøkene deres ble funnet under et søk etter sydpolgruppen åtte måneder senere, og dermed ble ekspedisjonens skjebne kjent.

På denne tiden var Scott, ved siden av Ernest Shackleton, Storbritannias mest erfarne leder av polarekspedisjoner, og hadde ledet Discoveryekspedisjonen til Antarktis i 1901–04. Terra Nova-ekspedisjonen, oppkalt etter ekspedisjonens forsyningsskip[2], var et privat initiativ finansiert med innsamlede midler og et mindre statlig tilskudd. Videre hadde den støtte fra den britiske marinen som bidro med erfarne sjøfolk, samt fra Royal Geographical Society. I tillegg til målsetningen om å nå Sydpolen, gjennomførte Scott også et omfattende vitenskapelig program, og utforsket Victoria Land og den Transantarktiske fjellkjede. Et forsøk på å ta seg i land for å utforske Kong Edward VII Land mislyktes imidlertid. En gruppe reiste også til Cape Crozier i juni og juli 1911 midt under den strenge antarktiske vinteren.

Scotts heltestatus i Storbritannia var ubestridt i mange år etter hans død, og det ble reist få spørsmål om årsakene til ulykken. Den siste fjerdedelen av det 20. århundre ble ekspedisjonen gransket nærmere, for eksempel har Scotts dagbok fått stor oppmerksomhet fordi den detaljerte fremstillingen kaster lys over omstendighetene rundt tragedien. Det er kommet frem flere kritiske synspunkter om årsakene til utfallet, og det diskuteres fremdeles i hvilken grad Scott selv hadde skyld i ekspedisjonens triste endelikt.

Forberedelser

[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn

[rediger | rediger kilde]

Etter Discovery-ekspedisjonen gjenopptok Scott sin sjømilitære karriere. Men han hadde fortsatt ambisjoner om å vende tilbake til Antarktis, og da med erobringen av Sydpolen som overordnet mål.[3] Discovery-ekspedisjonen leverte et betydelig bidrag til kunnskapen om Antarktis, men man kom ikke lenger sør enn 82° 17' S og krysset ikke Rossbarrieren.[4][5] Discovery-ekspedisjon base lå i McMurdo-sundet, og Scott var overbevist om at dette var hans eget «revir» som han alene hadde rett til å bruke som utgangspunkt for nye ekspedisjoner.[6] I 1909 mottok han nyheten om at en ekspedisjon ledet av Ernest Shackleton nesten hadde lyktes i å nå Sydpolen. Med utgangspunkt i Scotts gamle base krysset Shackleton Rossbarrieren, oppdaget ruten over Beardmorebreen til Antarktisplatået, og fortsatte mot Sydpolen. Han ble tvunget til å gjøre vendereis på 88° 23' S, mindre enn 180 km fra polpunktet.[7] Scott likte dårlig at Shackleton hadde brukt «hans» base,[8] dette forsuret forholdet mellom de to, og økte Scotts motivasjon til å overgå Shackleton.[9]

Under forberedelsene til den forestående ekspedisjonen var Scott klar over at andre liknende ekspedisjoner ble planlagt. En japansk ekspedisjon var i emning;[10] Den australasiatiske antarktisekspedisjonen under Douglas Mawson skulle starte i 1911, men hadde startsted fra en annen sektor av kontinentet.[11] I mellomtiden hadde Roald Amundsen, en potensiell rival, kunngjort planer om en arktisk reise.[12][13][14]

Mannskap

[rediger | rediger kilde]
Kaptein Scott, leder av ekspedisjonen.

Sekstifem menn (inkludert reserver) dannet mannskapet i Terra Nova-ekspedisjonen.[15] De ble valgt ut fra 8 000 kandidater,[16] og inkluderte seks tidligere deltakere fra Discovery-ekspedisjonen sammen med fem som hadde vært med Shackleton på Nimrod-ekspedisjonen 1907–09.[17] Løytnant Edward Evans, som hadde vært navigasjonsoffiser på «Morning» under Discoverys støtteoperasjon i 1904, ble utnevnt til Scotts nestkommanderende. Han hadde skrinlagt planene om sin egen ekspedisjon, og overførte sin finansielle støtte til Scott.[18]

Blant personellet fra den britiske marinen var løytnant Harry Pennell, som skulle være navigatør og ta kommandoen på skipet når Scotts mannskap hadde gått i land,[19] samt de to sanitetsløytnantene George Murray Levick og Edward L. Atkinson.[19] Den tidligere marineoffiseren Victor Campbell, kjent som «The Wicked Mate», var en av få deltakere med skiferdigheter, og han ble valgt til å lede gruppen som skulle undersøke Kong Edward VII Land.[20][21] I motsetning til Discovery-ekspedisjonen var marinens bidrag primært mannskap uten offisersgrad, inkludert Antarktis-veteranene Edgar Evans, Tom Crean og William Lashly. To offiserer utenfor Royal Navy ble valgt ut: Henry Bowers, kjent som «Birdie», en løytnant fra den indiske marine,[19] og Lawrence Oates, kjent som «Titus», en kaptein fra 6. kavaleriregiment. Den velholdne Oates tilbød sine tjenester gratis og donerte også £ 1 000 (2009 verdi ca £ 75 000) til ekspedisjonen.[22]

Som leder for det vitenskapelige programmet oppnevnte Scott Edward Wilson som sjefsforsker. Wilson var Scotts nærmeste fortrolige i teamet; under Discovery-ekspedisjonen hadde han fulgt Scott til ekspedisjonens sørligste punkt. Han var ikke bare en fremragende zoolog, men også en talentfull illustratør. Den gruppen vitenskapsmenn han ledet var – ifølge Scotts biograf David Crane – «den mest imponerende gruppe forskere som hadde vært på en polarekspedisjon» –[19] og inkluderte flere som senere skulle høste stor anerkjennelse som forskere: meteorologen George Simpson, den canadiske fysikeren Charles Wright, og geologene Frank Debenham og Raymond Priestley.[23] Den ledende geologen Thomas Griffith Taylor, biologen Edward W. Nelson og assisterende zoolog Apsley Cherry-Garrard kompletterte teamet.

Cherry-Garrard hadde ingen vitenskapelig trening, men var Wilsons protesjé. Han hadde, som Oates, bidratt med £ 1 000 til finansieringen. Etter først å ha blitt avvist av Scott, opprettholdt han sitt bidrag, noe som imponerte Scott tilstrekkelig til at han omgjorde sin beslutning.[23] Scotts biograf David Crane beskriver Cherry-Garrard som «ekspedisjonens fremtidige fortolker, historiker og samvittighet.»[24] Herbert Ponting var fotograf, og hans bilder kom til å gi avgjørende informasjon om ekspedisjonen og dens tragiske utfall.[25] Etter råd fra Fridtjof Nansen rekrutterte Scott også den unge norske skieksperten Tryggve Gran.[26]

Transportmidler

[rediger | rediger kilde]

Scott bestemte seg for en oppdelt transportstrategi, med bidrag fra hundespann, motordrevne sleder og ponnier.[27][28] Han utnevnte Cecil Meares til å overta ansvaret for hundespannene, og rekrutterte Shackletons motorspesialist, Bernard Day, til å føre motorsledene.[29] Oates skulle ha ansvaret for ponniene, men siden han ikke kunne slutte seg til ekspedisjonen før i mai 1910, satte Scott Meares til å anskaffe dem. Meares hadde imidlertid ingen erfaring med hester, noe som resulterte i ponnier av lav kvalitet og yteevne.[30]

Shackletons ekspedisjon 1907–09 var den første tok som tok i bruk motorkraft og ponnier i Antarktis.[31][32] Scott mente at ponniene hadde vært til god nytte for Shackleton, og var imponert over motorsledenes potensial. Likevel baserte Scott seg på at ekspedisjonsdeltakerne skulle trekke utstyret[33] etter at motorsledene og ponniene hadde trukket sledene over Rossbarrieren og dermed spart mennenes krefter til de senere etappene opp Beardmorebreen og over Antarktisplatået. I praksis fikk de kun en kortvarig glede av motorsledene, og ponnienes alder og dårlige forfatning gjorde at heller ikke de var til særlig nytte.[34] Scotts erfaringer fra Discovery-ekspedisjonen hadde gjort ham skeptisk til hundespannenes pålitelighet,[35] men han skrev at han innså at de var svært effektive i de rette hender.[36] Etterhvert som ekspedisjonen skred frem ble han stadig mer imponert over deres egenskaper.[37]

Finansiering

[rediger | rediger kilde]
OXO var en av mange kommersielle sponsorer av ekspedisjonen.

I motsetning til Discovery-ekspedisjonen, der finansiering ble ordnet i fellesskap av Royal Society og Royal Geographical Society, ble Terra Nova-ekspedisjonen organisert som et privat initiativ uten betydelig institusjonell støtte. Scott beregnet totalkostnaden til £ 40 000 (£ 3 millioner etter 2009-kurs),[22][1] hvorav halvparten etter hvert ble dekket av et statlig tilskudd.[38] Resten ble skaffet ved private donasjoner og lån.[39] Ekspedisjonen ble ytterligere støttet gjennom gratis materiell og hjelpemidler fra kommersielle firmaer.[40] Pengeinnsamlingen ble i hovedsak organisert av Scott, noe han fortsatte med i Sør-Afrika, Australia og New Zealand etter at «Terra Nova» hadde seilt fra britisk farvann, og det beslagla en betydelig del av hans tid og energi.[41]

Den desidert største kostnaden var kjøpet av skipet «Terra Nova» for £ 12 500.[38] Skipet hadde vært i Antarktis tidligere, som støttefartøy for Discovery-ekspedisjonen.[42] Scott ønsket å seile henne som et marinefartøy under White Ensign, og for å sikre dette hadde han skaffet seg medlemskap i Royal Yacht Squadron. Han var således i stand til å håndheve militær disiplin på ekspedisjonen, og som registrert skvadronsyacht var ikke «Terra Nova» forpliktet til å følge forskriftene i Board of Trade, noe som ellers kunne ha gitt henne seilingsforbud.[43]

Mål

[rediger | rediger kilde]

I sin første offentlige appell erklærte Scott:

«Hovedmålet med ekspedisjonen er å nå Sydpolen, og dermed sikre at æren for denne prestasjonen tilfaller det britiske imperiet.»[44][1]

Det fantes også naturvitenskapelige og geografiske mål – sjefsforsker Wilson fremstilte det vitenskapelige arbeidet som ekspedisjonens hovedmål: «Ingen skal senere kunne si at dette bare var en poljakt. Vi vil at erobringen av Sydpolen kun skal være ett av flere vitenskapelige resultater.»[45]

Wilson håpet å videreføre studiene av pingvinkolonien på Cape Crozier som ble påbegynt under Discovery-ekspedisjonen,[46] samt å gjennomføre et forskningsprogram av et omfang som ingen tidligere hadde sett innen geologi, magnetisme og meteorologi.[1] Videre eksisterte det planer om å utforske Victoria Land,[1] og Kong Edward VII Land, Campbell som ledet sistnevnte, skrev at det var den utforskningen hele ekspedisjonen dreide seg om.[47]

Første sesong, 1910–11

[rediger | rediger kilde]
Tre masted skip med seil spredt, omgitt av pakkis, med et smalt kjørefelt vann i forgrunnen
«Terra Nova» fotografert av Herbert Ponting i desember 1910.

Utreise

[rediger | rediger kilde]

«Terra Nova» seilte fra Cardiff 15. juni 1910.[48] Arbeid med finansieringen gjorde at Scott ble oppholdt, og han sluttet seg til ekspedisjonen først i Sør-Afrika.[49] Han forlot skipet i Melbourne for å fortsette pengeinnsamlingen, mens «Terra Nova» fortsatte til New Zealand.[50] I Melbourne ventet et telegram fra Roald Amundsen, hvor han informerte Scott om at nordmennene «fortsetter mot sør»;[51] telegrammet var den første indikasjon Scott fikk på at han var med i et kappløp. På spørsmål fra pressen om hans reaksjon, svarte Scott at hans planer sto fast, og at han ikke ville ofre ekspedisjonens vitenskapelige mål for å vinne kappløpet til polen.[50] I dagboken sin skrev han at Amundsen hadde en god mulighet til å lykkes, og kanskje fortjente å vinne hvis han hadde hellet med seg.[52]

Scott gikk igjen ombord i «Terra Nova» på New Zealand, hvor ytterligere forsyninger ble tatt ombord, inklusive 34 hunder, 19 sibirske ponnier og tre motordrevne sleder.[50] «Terra Nova» forlot Port Chalmers kraftig overlastet 29. november 1910.[50] I løpet av de første dagene av desember ble skipet utsatt for en kraftig storm. På ett tidspunkt, hvor skipet kjempet mot tung sjø og pumpene ikke fungerte, måtte mannskapet lense henne med bøtter.[53] Stormen førte til at de mistet to ponnier, en hund, ti tonn kull og 65 liter bensin.[54] Den 10. desember møtte de den sørlige pakkisen og ble hindret i 20 dager før de klarte å bryte gjennom og fortsette sørover. Forsinkelsen, som Scott beskrev som «ren og skjær uflaks»,[55] kostet dem 61 tonn kull.[56]

Cape Evans-basen

[rediger | rediger kilde]
Inne i Scotts hytte på Cape Evans
Foto: Kuno Lechner

Ved ankomst utenfor Rossøya 4. januar 1911, speidet mannskapet etter mulige steder å gå i land rundt Cape Crozier på den østlige delen av øya,[57][58] før de seilte videre til McMurdo-sundet i vest, der både «Discovery» og «Nimrod» tidligere hadde gått i land. Etter at Scott hadde vurdert ulike overvintringssteder, valgte han et nes han fra Discovery-ekspedisjonen husket som «Skuary»,[59] om lag 15 km nord for basen fra 1902 på Hut Point.[56] Scott håpet at dette stedet, som han omdøpte til Cape Evans etter sin nestkommanderende,[59] ville gi en trygg ankringsplass, og etterhvert som havet sør for plassen frøs igjen, ville gjøre det mulig å passere over isen til Hut Point og Rossbarrieren.[60] Mannskapene ble sendt i land med ponnier, hunder, de tre motoriserte sledene (hvorav én gikk tapt under lossing),[61] og det meste av forsyningene. Scott uttrykte forbauselse over ponnienes styrke da han så dem frakte forsyninger og materiell fra skip til land.[62] En prefabrikkert hytte som målte 50 x 25 m ble reist og gjort beboelig fra 18. januar.[63]

Amundsens ankomst

[rediger | rediger kilde]

I Scotts planer inngikk at en gruppe under ledelse av Victor Campbell skulle seile «Terra Nova» østover til halvøya King Edward VII Land, øst for Rossbarrieren, eller som et alternativ til Victoria Land i nordvest. Der skulle de overvintre og senere utføre rekognoseringer og vitenskapelige undersøkelser.[64] I tillegg til Campbell besto gruppens medlemmer av Priestley, Levick, Abbot, Dickason og Browning.

Campell og mannskap kastet loss og seilte østover den 26, januar 1911. Da de ikke fant en egnet landingsplass på King Edward VII Land, besluttet Campbell å seile til Victoria Land. På returen vestover støtte «Terra Nova» på Amundsens ekspedisjon i Hvalbukta, en vik i Rossbarrieren.[65] Amundsen var høflig og gjestfri, rigget til for Campbell i nærheten av leiren, og tilbød ham også hjelp med hundene.[66] Campbell avviste høflig tilbudet og reiste tilbake med sitt mannskap til Cape Evans for å avlegge rapport om utviklingen.

Scott fikk nyheten 22. februar under ekspedisjonens første depotlegging. Ifølge Cherry-Garrard var den første tanken til Scott og hans menn å storme over til Hvalbukta og gjøre opp med Amundsen.[67] Imidlertid registrerte Scott hendelsen rolig i dagboken sin: «Én eneste tanke fester seg i hodet mitt. Den anstendigste, såvel som den klokeste, løsningen for oss er å fortsette akkurat som om dette ikke hadde skjedd. Å gå videre og gjøre så godt vi kan til heder for vårt land, uten frykt eller panikk.»[68]

Depotlegging, 1911

[rediger | rediger kilde]

Ferden mot polpunktet skulle starte neste vår, og den første sesongen var målet å plassere en rekke depoter på Rossbarrieren fra barrierekanten (Safety Camp) og sørover til 80°S med «Ett-tonns-depotet» som det sørligste og største. Arbeidet ble utført av tolv menn, de åtte best skikkede ponniene og to hundespann. Isforholdene forhindret bruk av motorsleder.[69]

Scotts hytte fra Discovery-ekspedisjonen ved Hut Point, brukt som ly og depot under Terra Nova-ekspedisjonen.
Foto: Emilio Floris

Ifølge Cherry-Garrard foregikk avreisen 27. januar «i all hast på grensen til panikk».[70] Fremdriften var tregere enn forventet, blant annet fordi ponniene gikk med redusert trekkevne etter at trugene de behøvde over Rossbarrieren var blitt etterlatt på Cape Evans.[71] Den 4. februar etablerte gruppen Corner Camp, 64 km fra Hut Point, hvor en snøstorm oppholdt dem i tre døgn.[71] Et par dager senere, etter at marsjen var gjenopptatt, sendte Scott de tre svakeste ponniene hjem (hvorav to omkom på veien).[72] Da de kom nærmere den planlagte breddegraden, ble Scott bekymret for at de gjenværende ponniene ikke ville klare seg med mindre gruppen snudde umiddelbart. Mot Oates' råd – han ønsket å gå videre og bruke ponnikjøttet etterhvert som ponniene kollapset, bestemte Scott å legge Ett-tonns-depotet ved 79° 29'S, ca. 50 km nord for den tiltenkte plasseringen.[72]

Scott dro tilbake til Safety Camp med hundespann, etter å ha risikert sitt eget liv for å redde et hundespann som hadde falt i en bresprekk.[73] Scott ble stadig mer imponert over hundespannenes prestasjoner.[74] Da de langsommere ponniene returnerte, var ett av dyrene i så dårlig forfatning at det døde kort tid etterpå. Senere gikk de overlevende hestene gjennom havisen nær Hut Point. Til tross for et energisk redningsforsøk omkom ytterligere tre ponnier.[75] Av de åtte hestene som reiste ut med forsyninger til depotene, var nå bare to tilbake.[76]

Vinteren 1911

[rediger | rediger kilde]

Den 23. april 1911 forsvant solen for resten av vintermånedene og ekspedisjonsdeltakerne slo seg til ro i hytta på Cape Evans. Under Scotts sjømilitære regime ble hytta delt av en mur bestående av transportkasser, slik at offiserer og øvrige stort sett levde adskilt; forskerne ble regnet som «offiserer» i denne sammenhengen.[77] Alle ble holdt i virksomhet: det vitenskapelige arbeid fortsatte, observasjoner og målinger ble gjort, utstyr ble overhalt og tilpasset for fremtidige reiser. De overlevende ponniene trengte daglig mosjon, og hundene krevde jevnlig tilsyn.[78] Scott brukte mye tid på å beregne opplasting av sledene for den kommende marsjen mot polen.[79]

I rutinen inngikk også jevnlige forelesninger fra et bredt spekter av emner: Ponting om Japan, Wilson om tegning, Oates om hestehold, og geolog Frank Debenham om vulkaner.[78][80] For å sikre at den fysiske formen ble opprettholdt ble det ofte spilt fotball i halvmørket utenfor hytta, Scott nedtegnet at «Atkinson er langt den beste spilleren, men Hooper, PO Evans og Crean er også ganske bra.»[81] Avisen South Polar Times, som hadde blitt produsert av Shackleton under Discovery-ekspedisjonen, gjenoppsto under Cherry-Garrards redaksjon.[78] Den 6. juni ble det arrangert en fest for å markere Scotts 43-årsdag, en annen fest 21. juni markerte vintersolverv.[82]

Hovedekspedisjonen, 1911–12

[rediger | rediger kilde]

Northern Party

[rediger | rediger kilde]

Etter å ha formidlet nyheten om Amundsens ankomst, seilte Campbells lag, som nå var omdøpt til Northern Party, nordover fra Cape Evans den 9. februar 1911, og ankom Robertson Bay i nærheten av Kapp Adare 17. februar. Der bygde de en hytte i nærheten av den norske oppdagelsesreisende Carsten Borchgrevinks gamle hovedkvarter.[83]

Borchgrevinks hytte på Kapp Adare.
Foto: Kuno Lechner

Gruppen tilbrakte vinteren 1911 i hytta. De sledeturene som var planlagt for sommeren 1912 kunne ikke gjennomføres fullt ut på grunn av tilstanden på havisen, og at de ikke lykkes med å finne en alternativ indre rute. «Terra Nova» kom tilbake fra New Zealand 4. januar 1912 og transporterte teamet til et sted i nærheten av Evans Coves, en plassering omtrent 400 km sør for Kapp Adare og 400 km nordvest for Cape Evans. Planen var at de skulle plukkes opp 18. februar etter å ha gjort seg ferdig med ytterligere geologiske undersøkelser,[84], men på grunn av tung pakkis, var fartøyet ikke i stand til å nå inn til dem.[85] Gruppen, med magre rasjoner som de måtte supplere med fisk og selkjøtt, tilbrakte vinteren i 1912 i en snøhule som de gravde ut på Inexpressible Island.[86] Her ble de utsatt for store påkjenninger – frostskader, sult, dysenteri, ekstrem vind, lave temperaturer, og ubehaget med å måtte bruke en spekkovn i et trangt rom.[87][88]

I begynnelsen av april 1912 prøvde Edward Atkinson, som hadde kommandoen på Cape Evans i Scotts fravær, å sende fire mann opp langs kysten av Victoria Land for å komme Campbell og hans menn til unnsetning. Atkinsons gruppe startet 17. april, men forsøket mislyktes på grunn av dårlig vær.[89] Northern Party satte kursen for Cape Evans 30. september 1912, en reise som innebar kryssing av den farefulle Drygalskitungen. Browning var svært syk og Dickason nesten utslitt av dysenteri, men hele gruppen klarte å nå Cape Evans 7. november etter en farefull reise.[90] Geologiske prøver og andre annet materiale som ble samlet inn av Northern Party ble hentet fra Cape Adare og Evans Coves av «Terra Nova» i januar 1913.[91]

Vestlige geologiundersøkelser

[rediger | rediger kilde]

Første geologiske ekspedisjon, januar – mars 1911

[rediger | rediger kilde]

Formålet med denne reisen var geologisk utforskning av kystområdet vest for McMurdo-sundet, i et område mellom McMurdo Dry Valleys og Koettlitzbreen.[92] Dette arbeidet ble gjennomført av en gruppe bestående av Griffith Taylor, Debenham, Wright og PO Evans. De gikk i land fra «Terra Nova» 26. januar på Butter Point,[93] på kysten av Victoria Land, tvers over McMurdo-sundet for Cape Evans. Den 30. januar etablerte laget sitt hoveddepot ved Ferrarbreen. De gjennomførte undersøkelser i McMurdo Dry Valleys og ved Taylorbreen, før de forflyttet seg sørover til Koettlitzbreen. Etter videre arbeid der, startet de tilbaketuren 2. mars og tok en sørlig rute til Hut Point, hvor de ankom 14. mars.[94]

Andre geologiske ekspedisjon, november 1911 – februar 1912

[rediger | rediger kilde]

Dette var en videreføring av arbeidet utført i løpet av den forrige ekspedisjonen, denne gangen med fokus på området Granite Harbour ca. 80 km nord for Butter Point.[95] Taylors ledsagere denne gangen var Debenham, Gran og Forde. Hovedturen startet 14. november, og innebar at de måtte krysse et vanskelig havisparti til Granite Harbour, der de ankom 26. november. Hovedkvarteret ble etablert på et område de kalte Geology Point, og en steinhytte ble bygget. I de følgende ukene utforsket og kartla de Mackaybreen, og en rekke formasjoner på nordsiden av breen ble identifisert og navngitt. Mennene forventet å bli plukket opp av «Terra Nova» 15. januar 1912, men skipet kunne ikke nå frem til dem. De ventet til 5. februar før de bestemte seg for å dra sørover, og ble reddet fra isen da de endelig ble oppdaget fra skipet den 18. februar. «Terra Nova» ble i januar 1913 sendt ut for å hente geologiske prøver fra begge ekspedisjonene.[96]

Vinterekspedisjonen til Cape Crozier

[rediger | rediger kilde]

Denne reisen var Edward Adrian Wilsons idé. Han hadde foreslått en slik ekspedisjon i zoologidelen av Discovery-ekspedisjonens vitenskapelige rapport, og var ivrig etter å følge opp tidligere forskning. Reisens vitenskapelige formål var å sikre seg egg fra keiserpingvinene fra hekkeplassene ved Cape Crozier på et tidlig fosterstadium, slik at «vesentlige punkter i utviklingen av fuglen kunne dokumenteres».[97] Dette krevde en ferd midtvinters for å få egg kort tid etter befruktningen. Et sekundært mål var å eksperimentere med matrasjoner og utstyr i forkant av neste sommers polferd.[98] Scott godkjente dette, og et team bestående av Wilson, Bowers og Cherry-Garrard dro avgårde 27. juni 1911.[99]

Utsikt østover fra Cape Crozier
Akvarell av Edward Wilson (1911)

Ekspedisjoner i den antarktiske vinteren hadde ikke tidligere blitt forsøkt; Scott skrev at «det var et dristig vågestykke, men de rette mennene bestemte seg for å prøve det.»[99] Cherry-Garrard beskrev senere påkjenningene i de 19 dagene det tok å reise de 100 km til Cape Crozier. Utstyr, klær og soveposer var konstant belagt med is; 5. juli falt temperaturen under -60°C «– 109 kuldegrader [F] – så kaldt som noen og hver ønsker å holde ut i mørket og i frosne klær»,[100] skrev Cherry-Garrard. Ofte var den daglige tilbakelagte distansen bare et par kilometer.[101]

På Cape Crozier klarte de tre mennene tross store vanskeligheter å få bygget en hytte av stein, snøblokker og et stykke tre de brukte i taket.[102] De var da i stand til å besøke pingvinkolonien og samle flere egg fra keiserpingvinene.[103] Igloen ble nesten ødelagt i en kraftig snøstorm. Stormen tok også med seg teltet som de var avhengige av for å overleve hjemreisen, men heldigvis fant de dette igjen, en halv kilometer unna.[104] Gruppen la i vei på turen tilbake til Cape Evans, og kom frem 1. august.[105] De tre eggene som overlevde reisen gikk først til Natural History Museum i South Kensington, og deretter ble de grunnlaget for en rapport fra Dr. Cossar Stewart på University of Edinburgh.[106] Eggene kunne imidlertid ikke bidra til å bevise Wilsons teorier.[107]

Cherry-Garrard beskrev senere dette som «verdens verste reise»,[108] og brukte det som tittel på boken som han skrev i 1922 som en nedtegnelse av hele Terra Nova-ekspedisjonen. Scott kalte denne vinterlige reisen for «en fantastisk prestasjon»,[109][105] og var svært fornøyd med utprøvingen av rasjoner og utstyr: «Vi er så nær det perfekte som erfaring kan bringe oss.»[110][105]

Ekspedisjonen til Sydpolen

[rediger | rediger kilde]
Kart som viser rutene Scott (blå) og Amundsen (grønn) fulgte til polpunktet. Scott nådde polpunktet først den 17. januar 1912, 34 dager etter Amundsen.

Den 13. september 1911 bekjentgjorde Scott sine planer for ferden mot Sydpolen. Scotts ekspedisjonsteam besto av 32 menn, to motorsleder, 17 ponnier og 33 hunder. 16 menn skulle begynne reisen over Rossbarrieren med hjelp av motorsledene, ponniene og hundene til Beardmorebreen, hvor hundene skulle returnere og ponniene brukes til proviant. Deretter skulle tolv menn i tre grupper fortsette oppover breen og dra sledene selv. Bare én av disse gruppene skulle fortsette frem til Sydpolen, de andre skulle være støttegrupper og sendes tilbake ved spesifiserte breddegrader. Scott ville avgjøre sammensetningen av sydpolgruppen underveis.[111]

Motorgruppen (Lt. Evans, Day, Lashly og Hooper) startet fra Cape Evans 24. oktober med to motordrevne sleder, og skulle trekke forsyninger til 80° 30'S og vente på de andre der. Innen 1. november hadde begge motorsledene brutt sammen, den siste etter 94 km.[112] Mennene måtte selv trekke 336 kg med forsyninger de resterende 240 km til avtalt plassering, og nådde frem to uker etter planen.[113] Den neste gruppen, som hadde startet fra Cape Evans 1. november, tok dem ikke igjen før 21. november.[114]

Day og Hooper returnerte til basen 24. november med en rapport til Simpson, som da hadde ansvaret på Cape Evans. Det var meningen at hundene også skulle returnert, men på grunn av det langsomme tempoet besluttet Scott å ta dem med videre.[115] Den 4. desember slo ekspedisjonen leir nær Gateway (passasjen mellom Rossbarrieren og Beardmorebreen) og en snøstorm tvang mannskapet til å bli værende i leiren frem til 9. desember, og å forsyne seg av rasjoner ment for bre-etappen.[116] Da snøstormen løyet, ble de resterende ponniene skutt; de var svært utmattet og kunne ikke lengre trekke. Den 11. desember returnerte Meares og Gerov med hundene til basen. Med seg hadde de en melding om at «ting ikke er så rosenrøde som de kunne ha vært, men vi holder motet oppe og håper lykken snur.»[117]

De resterende tolv mennene besteg Beardmore, og 20. desember la de igjen et depot øverst på breen. Det var fortsatt ingen avklaring fra Scott om hvem som skulle være med i sydpolgruppen. Den 22. desember, ved 85° 20'S, sendte Scott tilbake Atkinson, Cherry-Garrard, Wright og Keohane som første støttegruppe.[118] Scott ga Atkinson muntlig ordre om at hundene skulle sendes ut for å assistere polfarerne på returreisen.[119]

De to siste gruppene fortsatte sørover under bedrede forhold som gjorde at de maktet å ta igjen noe av tiden de tape på Rossbarrieren. Innen 30. desember var de à jour med Shackletons tidsplan fra 1908–09.[120] Den 3. januar 1912, ved 87° 32'S, avgjorde Scott sydpolgruppens sammensetning – fem mann (Scott, Wilson, Oates, Bowers og Edgar Evans) skulle fortsette, mens Lt. Evans, Lashly og Crean skulle returnere som den siste støttegruppen.[121] Beslutningen om å ta fem mann frem involverte nye beregninger av last og rasjoner, siden alt hittil hadde vært basert på grupper på fire mann.[122]

Under støttegruppens returreise ble Evans alvorlig syk av skjørbuk. Etter Ett-tonns-depotet kunne han ikke gå videre, og kameratene trakk han på sleden hans til et punkt 56 km sør for Hut Point.[123] Den 18. februar gikk Crean alene for å nå Hut Point, og der støtte han på Atkinson og Gerov som forberedte en hundespanntur med forsyninger til Ett-tonns-depotet. En redningsgruppe ble dannet, og Evans ble brakt til Hut Point 22. februar, såvidt i live.[124] Lashly og Crean ble begge senere tildelt Albert Medal for Lifesaving for innsatsen under redningsaksjonen.[125]

Sydpolgruppen fortsatte mot målet og passerte Shackletons vendepunkt (88° 23'S) den 9. januar. Syv dager senere, om lag 25 km fra målet, oppdaget de Amundsens svarte flagg og innså at nordmannen hadde kommet dem i forkjøpet. De nådde polpunktet 17. januar 1912, og fant at Amundsen hadde vært der 14. desember 1911. Han hadde satt igjen et telt, noen forsyninger, og et brev til kong Haakon i Norge, som han høflig ba Scott om å levere.[126]

Fire skikkelser i tunge klær står nær et spisst telt med et lite, firkantet flagg. Den omkringliggende bakken er islagt. Ski og staver er vist til venstre.
Scott og hans menn på Amundsens base, Polheim på Sydpolen. Fra venstre: Scott, Bowers, Wilson, og PO Evans. Bildet er tatt av Lawrence Oates.

Scott skrev i sin dagbok: «Sydpolen. Ja, men under helt andre omstendigheter enn forventet... Gode Gud! Dette er et fryktelig sted og forferdelig nok for oss som har slitt for å komme hit uten å få gleden av å være de første.»[127] Han konkluderte med oppføringen: «Nå gjenstår en desperat kamp [for å få nyhetene gjennom først]. Jeg undrer meg på om vi kan makte det.»[128]

Etter å ha bekreftet posisjonen og plantet det britiske flagget, vendte Scotts gruppe hjemover neste dag. I løpet av de neste tre ukene hadde de god fremdrift, og Scotts dagbok gjengir flere «gode dagsmarsjer».[129] Likevel begynte Scott å bekymre seg for mennenes fysiske tilstand, og særlig for Edgar Evans, som led av alvorlige frostskader og som Scott beskrev som «en god del nedkjørt».[130] Tilstanden for Oates' føtter ble en økende bekymring ettersom gruppen nærmet seg toppen av Beardmorebreen og gjorde seg klare for nedstigningen til Rossbarrieren.[129]

Den 7. februar startet de sin nedstigning, men fant denne hardere enn forventet og hadde vanskeligheter med å finne igjen depotene. Til tross for dette beordret Scott en halv dags «geologisering», og 14 kg med prøver ble lagt til sledene.[130] Edgar Evans' helse ble nå raskt svekket; en skade i hånden ville ikke gro, han var alvorlig frostskadet, og hadde antagelig også skadet hodet etter flere fall på isen. «Hans vanlige selvsikkerhet er fullstendig borte»,[131] skrev Scott.[130] Alle led av underernæring, men som den kraftigst bygde påvirket det Evans mest. Nær bunnen av breen kollapset han og døde 17. februar.[130]

På etappen tilbake over Rossbarrieren ble de fire overlevende utsatt for noen av de mest ekstreme værforhold som noensinne er registrert i denne regionen.[132] Været, og den vanskelige snøflaten («som å trekke slede over ørkensand» – Scott, 19. februar)[133] bremset dem kraftig, i likhet med Oates' stadig dårligere fot. Scott håpet på en endring i været, men februar gikk mot slutten og temperaturen falt ytterligere.[134] Den 2. mars kom de fram til depotet midt på Rossbarrieren, men det viste seg at oljelageret var kraftig redusert på grunn av fordamping: «Selv med de mest rigide sparetiltak kan dette knapt føre oss til neste depot ... 115 km unna.»[135] Det samme hadde skjedd ved neste depot som de fant 9. mars, og det var fortsatt ingen tegn til «hundene som ville ha vært vår frelse.»[135]

Dagsmarsjene var nå redusert til mindre enn 8 km, og de led av desperat mangel på mat og drivstoff. På eller rundt 17. mars gikk Oates, åpenbart tilregnelig, ut av teltet, og sa ifølge Scott: «Jeg skal bare utenfor, og jeg kan komme til å bli der en stund.»[135] Dette offeret var imidlertid ikke nok til å redde de andre. Scott, Wilson og Bowers ble sittende værfaste på et punkt 18 km sør for Ett-tonns-depotet, etter å ha blitt stoppet av en voldsom snøstorm 20. mars. Til tross for daglige forsøk på å komme videre, klarte de det ikke. Scotts siste dagboknotat, datert 29. mars 1912, den antatte datoen for deres død, avslutter med disse ordene:

«Hver dag har vi vært klare til å komme oss videre til vårt neste depot 18 km unna, men utenfor teltdøren er det fortsatt et hvirvlende hvitt kaos. Jeg tror ikke vi kan håpe på noen bedring nå. Vi skal kjempe til siste slutt, men vi blir svakere, selvfølgelig, og det kan ikke være lenge til slutten nå. Det er synd, men jeg tror ikke jeg kan skrive mer. R. Scott. For Guds skyld, ta vare på våre folk.»[136][135]

Forsøk på å redde sydpolgruppen

[rediger | rediger kilde]

Etterfylling av Ett-tonns-depotet

[rediger | rediger kilde]

Umiddelbart før avreisen mot polpunktet gav Scott instruksjoner til Meares, og gjentok dem til Simpson, at det skulle bringes nye forsyninger til Ett-tonns-depotet. Disse ordrene spesifiserte transport av «fem XS[137] rasjoner, eller om det var knapt, i det minste tre ... og så mye hundemat som mulig, depotet skal være på plass innen 10. januar 1912».[138] Da Atkinson returnerte til Cape Evans 28. januar], oppdaget han at minimumsmengden på tre rasjoner var lagt i depotet, men ikke hundemat. Han besluttet å ta de to manglende rasjonene med seg til Ett-tonns-depotet selv, men tok tilsynelatende ikke hensyn til mangelen på hundemat.[139] Mankoen på hundematen gjorde at det ble nesten umulig for Atkinson å utføre Scotts ordre om å «ta hundene med sørover».[119]

Akuttsituasjonen som oppsto da Lt. Evans ble reddet fra Rossbarrieren forandret Atkinsons planer, og oppgaven med å forsyne Ett-tonns-depotet gikk til Cherry-Garrard, som den eneste tilgjengelige «offiser». Med ham var den dyktige hundekjøreren Dimitri Gerov. Atkinson var ennå ikke bekymret for polfarernes sikkerhet, ettersom Scott ikke var forsinket, og gruppen hadde hatt planmessig framdrift da Evans sist så dem på Antarktisplatået. Atkinsons muntlige ordre til Cherry-Garrard, slik de ble husket og nedskrevet senere, var «å reise til Ett-tonns-depotet så fort som mulig og levere maten der. Hvis Scott ikke hadde kommet før meg, måtte jeg selv finne ut hva jeg skal gjøre», og «husk at Scott ikke var avhengig av hundene for å returnere, og at hundene ikke måtte risikeres».[140] Scott hadde tidligere gjort det klart at han ville spare hundene til vitenskapelig arbeid i den tredje sesongen.[141]

Cherry-Garrard forlot Hut Point med Gerov og to hundespann 26. februar og kom fram til Ett-tonns-depotet 4. mars. Scott var ikke der, så de medbrakte rasjonene ble lagt i depotet. Forsyningene for Cherry-Garrards gruppe holdt til 24 dager, nok til at de kunne vente i om lag åtte dager før de måtte returnere til Hut Point. Alternativet var å fortsette sørover, men da ville det bli nødvendig å bryte Scotts ordre (men ikke Atkinsons instruks om å «selv finne ut hva du skal gjøre») fordi mangelen på hundemat gjorde at hunder måtte ofres underveis. Cherry-Garrard besluttet å vente på Scott, men etter seks dagers venting, den 10. mars, ble været dårligere. Med minkende forsyninger, og selvfølgelig uten at Cherry-Garrard kjente til at polfarerne kjempet for sine liv bare 100 km unna, startet de tilbaketuren.[142] Senere skrev Atkinson at «jeg er sikker på at ingen annen offiser i ekspedisjonen kunne gjort det bedre»,[143] men Cherry-Garrard var resten av livet plaget av tanken på at de værfaste kameratene kunne blitt berget om han hadde truffet andre beslutninger.[144]

Siste redningsforsøk

[rediger | rediger kilde]

Etter at Cherry-Garrard vendte hjem fra Ett-tonns-depotet uten nyheter om Scott, steg bekymringen langsomt. Atkinson besluttet å gjøre et ytterligere forsøk på å finne sydpolgruppen, og 26. mars dro han ut med Keohane, dragende på en slede med rasjoner for 18 døgn. I svært lave temperaturer (-40°C) nådde de Corner Camp 30. mars, men ifølge Atkinson gjorde årstiden og det kalde været det umulig å bevege seg ytterligere sørover. Atkinson rapporterte: «I mitt sinn var jeg moralsk sikker på at gruppen hadde omkommet».[145]

Søk

[rediger | rediger kilde]

De gjenværende ekspedisjonsmedlemmene (med unntak av Campbells team som fortsatt var borte) ventet på Cape Evans gjennom vinteren, og fortsatte sitt vitenskapelige arbeid. På våren måtte Atkinson, nå leder av ekspedisjonen,[146] vurdere om man skulle konsentrere seg om redning av Campbells gruppe, eller prøve å finne skjebnen til polfarerne. Etter et møte med hele gruppen besluttet de at de først skulle søke etter spor av Scott.[147] Et søkelag satte avgårde 29. oktober, ledsaget av muldyr som hadde kommet fra «Terra Nova» under hennes forsyningstur forrige sommer.

Den 12. november fant de teltet som inneholdt de frosne likene av Scott, Wilson og Bowers. Atkinson leste relevante deler av Scotts dagbøker, og katastrofens scenario ble kjent. Etter at dagbøker, personlige effekter og nedskrivinger var samlet inn, ble teltet lagt over likene og en varde av snø reist, toppet av et kors laget av skiene til Tryggve Gran. Teamet søkte også etter Oates lenger sør, men fant bare soveposen hans. Den 15. november reiste de en varde i nærheten av der de trodde han var omkommet.[148]

Ved retur til Hut Point 25. november fikk de rede på at Campbells team på egen hånd hadde reddet seg trygt tilbake til basen 5. november.[148]

Etterspill

[rediger | rediger kilde]

Siden Campbell nå var ekspedisjonens øverste marineoffiser, overtok han kommandoen frem til «Terra Nova» ankom 18. januar 1913. Før den endelige avreisen ble et stort trekors reist ved Observation Hill, på et sted med utsikt over Hut Point. Korset ble påført navnene til de fem døde, samt et sitat fra Alfred Lord Tennysons dikt «Ulysses»: «To strive, to seek, to find, and not to yield».[149]

Observation Hill, med utsikt over Hut Point, hvor Terra Nova-minnesmerket ble reist i januar 1913.
Foto: Alan Light

Tapet av Scott og hans menn overskygget alt annet i nyhetsbildet, inklusive Amundsens bedrift.[150] I mange år var bildet av Scott som en tragisk helt uangripelig, for selv om det var splittelser mellom noen av de som hadde hatt nær befatning med ekspedisjonen, inkludert slektninger av de omkomne, ble denne uenigheten aldri offentlig kjent. Den offentlige oppfatningen forble så godt som uendret helt frem til 1970-årene, da nesten alle med direkte berøring av ekspedisjonen var døde.[151]

Kontroversene blusset opp med utgivelsen av Roland Huntfords bok Scott og Amundsen (1979, gjenutgitt og sendt som fjernsynsserie i 1985 under navnet The Last Place On Earth). Huntford var kritisk til Scotts angivelige autoritære lederstil og hans dårlige personvurderinger, og anklaget ham for en rekke organisatoriske feil som i sum førte til sydpolgruppens triste skjebne.[152] Scotts personlige anseelse ble svekket av disse angrepene, og Ranulph Fiennes[153], Susan Solomon[154] og David Kraner[155] forsøkte på ulikt vis å redde Scotts rykte. Kraner gjorde ifølge historikeren Stephanie Barczewski «en enorm jobb med å gjenopprette [bildet av] Scott som et helstøpt menneske.»[156]

De fleste polarhistorikere er enige om at Amundsens ferdigheter med ski og hunder, og hans lange erfaring med snø og is, ga ham betydelige fordeler i kappløpet mot Sydpolen.[157] I Scotts vurderinger av ekspedisjonen, som han skrev mens han under ekstreme forhold lå og ventet på døden, peker han på en lang rekke uhell, og ikke på organisasjonsmessige feilvurderinger som årsak til den ulykkelige situasjonen de var kommet i.[158] De som i lihet med Huntford klandrer Scott for ulykken, avviser dette som et forsøk på å rettferdiggjøre seg selv,[159] mens Cherry-Garrard bemerket: «hele affæren er bare en mengde hvis'er»[160]; en opphoping av beslutninger og omstendigheter som kunne slått ut annerledes, men som til slutt førte dem i døden. Men «vi var like kloke som enhver annen var før hendelsen.»[161] Diana Prestons dom etter å ha oppsummert alle omstendigheter omkring reisen mot sør er: «Poenget er ikke at de feilet til slutt, men at de var så nær ved å lykkes.»[162]

Med tanke på at den sannsynlige årsaken til polfarernes død var sult og/eller skjørbuk, er spørsmålet om innholdet i matrasjonene interessant. Ekspedisjonen baserte seg på den ernæringsvitenskapelige kunnskap i 1910, det vil si før vitamin C og årsakene til skjørbuk var kjent.[163] Man la vekt på at et høyt proteininnhold var nødvendig for å erstatte de kaloriene kroppen forbrukte under det tunge arbeidet med å dra sledene. Kaloriverdiene i rasjonene som ble satt opp var kraftig overvurdert, noe som ikke ble klart før lenge etter.[163] Dagsrasjonen per mann var fastsatt til 450 g kjeks, 340 g pemmikan, 85 g sukker, 57 g smør, 20 g te og 16 g kakao.[164] Ponnikjøtt kunne supplert denne dietten etter at ponniene hadde gjort unna trekkjobben, men slike tilskudd ville ikke ha brakt balanse i kaloriunderskuddet for mer enn i korte perioder.[163]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ a b c d e Crane, s. 397
  2. ^ Terra nova betyr «nytt land»
  3. ^ Crane, s. 332, s. 335–43
  4. ^ Huntford, s. 176–177
  5. ^ 82° 17' ble akseptert på den tiden, men moderne kart og en ny undersøkelse av fotografier og tegninger kan tyde på at de ikke kom lengre enn til ca 82° 11'. Crane, s. 214–215
  6. ^ Crane, s. 335–36.
  7. ^ Preston, s. 100–101
  8. ^ Riffenburgh, s. 110–16
  9. ^ Huxley, s. 179
  10. ^ Crane, s. 430
  11. ^ Huxley, s. 186–187
  12. ^ Amundsen endret i all hemmelighet sine planer på et tidspunkt da alle trodde Frederick Cook hadde erobret nordpolen
  13. ^ Fiennes, s. 157
  14. ^ Crane, s. 425
  15. ^ Oppført i Huxley L. (red.), vol. I, s. XXI–XXII
  16. ^ Huxley L. (ed.), vol. II, s. 498
  17. ^ Discovery-veteranene var Scott, Wilson, Edgar Evans, Lashly, Crean og Wiliamson. Nimrod-veteranene var Priestley, Dag, Cheetham, Paton og Williams (liste over Shackletons Nimrod-mannskap, s. 17–18)
  18. ^ Crane, s. 401–403
  19. ^ a b c d Crane , s. 413–16
  20. ^ Huntford, s. 267
  21. ^ Preston, s. 111
  22. ^ a b Limb & Cordingley, s. 94
  23. ^ a b Preston, s. 112
  24. ^ "the future interpreter, historian and conscience of the expedition.", Crane, s. 417
  25. ^ Preston. p. 114
  26. ^ Huntford, s. 262–264
  27. ^ Crane, s. 432
  28. ^ Preston, s. 101
  29. ^ Preston, s. 112–113
  30. ^ Preston, s. 113 og s. 217
  31. ^ Huntford, s. 255
  32. ^ Preston, s. 89
  33. ^ Solomon, s. 22
  34. ^ Crane, s. 462–464
  35. ^ Preston, s. 50
  36. ^ Huxley L. (red.), vol. I, s. 432
  37. ^ I de første stadiene av ekspedisjonen uttrykte Scott at han var i ferd med å miste tiltroen til bruk av hunder (Huxley L. (red.), vol. I, s. 205), men i dagbokopptegnelsene fra slutten av ekspedisjonen beskrev han hundenes effektivitet som glimrende («splendid») (Huxley L. (red.), vol. I, s. 486
  38. ^ a b Crane, s. 401
  39. ^ Den totale kostnaden for ekspedisjonen var ikke publisert. Et av Scotts siste brev var til Edgar Speyer, ekspedisjonens kasserer, hvor Scott beklager å ha forlatt finansene i «et rot». Huxley, L. (red.), vol. I, s. 600
  40. ^ Se Huxley, L. (red.), vol. II, s. 488–489
  41. ^ Huxley E., s. 183, s. 192–193
  42. ^ Crane, s. 277
  43. ^ Crane, s. 406
  44. ^ "The main objective of this expedition is to reach the South Pole, and to secure for The British Empire the honour of this achievement."
  45. ^ Edward Wilsons brev sitert av Crane, s. 398: No one can say that it will have only been a Pole-hunt ... We want the scientific work to make the bagging of the Pole merely an item in the results.
  46. ^ Seaver, s. 127–134
  47. ^ Crane, s. 474: "the thing of the whole expedition"
  48. ^ Crane, s. 409
  49. ^ Crane, s. 411
  50. ^ a b c d Preston, s. 128–131
  51. ^ Telegrammets nøyaktige ordlyd er usikker. Cherry-Garrard (s. 82), Crane (s. 423) og Preston (s. 127) oppgir det som ganske enkelt «Går sørover». Solomon, s. 64, gir en lengre versjon: «Ber om tillatelse til å informere deg om at «Fram» fortsetter Antarktis»; Fiennes og Huntford brukte begge dette sitatet.
  52. ^ Crane, s. 424
  53. ^ Huxley L. (red.), vol. I, s. 13–14
  54. ^ Huxley L. (red.) vol. I, s. 16
  55. ^ "sheer bad luck"
  56. ^ a b Preston, s. 137
  57. ^ Huxley L. (red.), s. 81–85
  58. ^ Crane, s. 448–450
  59. ^ a b Huxley, L. (red.) vol. I, s. 89–90
  60. ^ Crane, s. 450
  61. ^ Huxley L. (red.), s. 106–107
  62. ^ Huxley L. (red.), s. 99
  63. ^ Preston, s. 139
  64. ^ Scotts ordre til Campbell, SLE, vol. II, s. 79–82 (gruppen ble da kalt «Eastern Party»).
  65. ^ Crane, s. 473–474
  66. ^ Preston, s. 144
  67. ^ Cherry-Garrard, s. 172
  68. ^ "One thing only fixes itself in my mind. The proper, as well as the wiser, course is for us to proceed exactly as though this had not happened. To go forward and do our best for the honour of our country without fear or panic.", Huxley L (red.), s. 187–188
  69. ^ Fiennes, s. 206
  70. ^ "in a state of hurry bordering on panic" Cherry-Garrard, s. 147
  71. ^ a b Huxley E., s. 214–216
  72. ^ a b Preston, s. 142
  73. ^ Cherry-Garrard, s. 167–170. Wilson syntes dette var en «vanvittig risiko» – Preston, s. 144
  74. ^ Preston, s. 143
  75. ^ Bowers beretning om hendelsen, Cherry-Garrard, s. 182–196
  76. ^ Cherry-Garrard, s. 201
  77. ^ Preston, s. 149
  78. ^ a b c Preston, s. 151
  79. ^ Preston, s. 158
  80. ^ Huxley L. (red.), s. 292–294, s. 316
  81. ^ Huxley L. (red.), s. 259
  82. ^ Huxley L. (red.), s. 304–305, s. 324–328
  83. ^ Huxley L. (ed.), vol. II, s. 87–90
  84. ^ Huxley L. (red.), s. 112
  85. ^ Huxley L. (red.), s. 126
  86. ^ Huxley L. (red.), vol. II, s. 130
  87. ^ «Stanken av brent selfett er fremdeles sterkt i Scotts hytte». Arkivert fra originalen 30. juni 2019. Besøkt 10. februar 2010. 
  88. ^ Huxley L. (red.), s. 134–135
  89. ^ Huxley L. (red.), vol. II, s. 312–316
  90. ^ Huxley L. (red.), vol. II, s. 155–179
  91. ^ Huxley L. (red.), s. 401–402
  92. ^ Se Scotts instruksjoner av Huxley L. (red.), vol. II, s. 184–185
  93. ^ Butter Point ble oppkalt etter et depot med smør som lå igjen fra Discovery-ekspedisjonen. Huxley L. (red.), vol. II, s. 183
  94. ^ Huxley L. (red.), vol. II, s. 186–221
  95. ^ Scotts instruksjoner; Huxley L. (red.), vol. II, s. 222–223
  96. ^ Huxley L. (red.), vol. II, s. 224–290
  97. ^ Huxley, L. (red.), vol. II, s. 1
  98. ^ Cherry-Garrard, s. 305–307
  99. ^ a b Huxley, L (red.), vol. I, s. 333–334
  100. ^ "109 degrees of frost – as cold as anyone would want to endure in darkness and iced up clothes"
  101. ^ Cherry-Garrard, s. 295–309
  102. ^ Cherry-Garrard, s. 310–312
  103. ^ Cherry-Garrard, s. 316–322
  104. ^ Cherry-Garrard, s. 323–335
  105. ^ a b c Huxley, L. (red.), vol. I, s. 361–369
  106. ^ Cherry-Garrard, s. 351–353
  107. ^ Fiennes, s. 260
  108. ^ Cherry-Garrard, s. 350
  109. ^ "a very wonderful performance"
  110. ^ "We are as near perfection as experience can direct."
  111. ^ Preston, s. 158–159
  112. ^ Fiennes, s. 269 Evans noted that before the final breakdown the motors advanced the necessaries for the Southern journey 51 [nautical] miles over rough, slippery and crevassed ice
  113. ^ Preston. s. 163–165
  114. ^ Huxley, L (red.), vol. I, s. 470
  115. ^ Fiennes, s. 275
  116. ^ Preston, s. 167–168
  117. ^ "things were not as rosy as they might be, but we keep our spirits up and say the luck must turn.", Huxley, L (red.), vol. I, s. 496
  118. ^ Crane, s. 530
  119. ^ a b Cherry-Garrard, s. 439
  120. ^ Crane, s. 534
  121. ^ Wilson og Atkinson hadde før dette uttrykt at Lashly ville være et bedre valg enn Evans for sydpolgruppen. Preston, s. 177
  122. ^ Crane, s. 536
  123. ^ Lashlys dagbok sitert i Cherry-Garrard, s. 442–462
  124. ^ Preston, s. 206–208
  125. ^ Huxley, E, s. 275 og s. 278
  126. ^ Huxley, L. (red.), vol. I, s. 529–545
  127. ^ :"The Pole. Yes, but under very different circumstances from those expected ... Great God! This is an awful place and terrible enough for us to have laboured to it without the reward of priority."
  128. ^ "Now for a desperate struggle [to get the news through first]. I wonder if we can do it.", Huxley, L. (red.), vol. I, s. 545. Ordene «for å få nyhetene gjennom først» ble utelatt fra Scotts publiserte dagbok. Huntford, s. 481
  129. ^ a b Huxley, L. (red.), vol. I, s. 547–562
  130. ^ a b c d Crane, s. 547–552
  131. ^ "He is absolutely changed from his normal self-reliant self"
  132. ^ Solomon, s. 292–294
  133. ^ Huxley, L. (red.), vol. I, s. 575
  134. ^ Preston, s. 199
  135. ^ a b c d Huxley, L. (red.), vol. I, s. 583–595
  136. ^ Every day we have been ready to start for our depot 11 miles away, but outside the door of the tent it remains a scene of whirling drift. I do not think we can hope for any better things now. We shall stick it out to the end, but we are getting weaker, of course, and the end cannot be far. It seems a pity but I do not think I can write more. R. Scott. For God's sake look after our people.
  137. ^ Extra Summit, dvs mat for fire menn i en uke
  138. ^ Cherry-Garrard, s. 30–32
  139. ^ Cherry-Garrard, s. 468–469
  140. ^ Cherry-Garrard, s. 472–473
  141. ^ Huxley, L. (red.), vol. II, s. 298–306
  142. ^ Huntford, s. 504
  143. ^ Huxley, L. (red.), vol. II, s. 306
  144. ^ Preston, s. 210
  145. ^ Huxley, L. (red.), vol. II, s. 309.
  146. ^ Lt. Evans hadde dratt med «Terra Nova» mars 1912. Crane, s. 556
  147. ^ Preston, s. 211
  148. ^ a b Huxley, L. (red.), vol. II, s. 338–349
  149. ^ omtrent «å streve, å søke, å finne, og ikke å gi seg», Preston, s. 229
  150. ^ Huntford, s. 526
  151. ^ Fiennes, s. 410–422.
  152. ^ Barczewski, s. 252–260
  153. ^ direkte tilbakevisning av Huntfords versjon
  154. ^ vitenskapelig analyse som konkluderte med at det var værforholdene som til slutt knekte Scott
  155. ^ biografi om Scott, 2005
  156. ^ "a tremendous job of restoring Scott's humanity.": Barczewski, s. 305–308
  157. ^ Crane, s. 426; Preston, s. 221.
  158. ^ Preston, s. 214–215
  159. ^ Huntford, s. 509.
  160. ^ "the whole business simply bristles with 'ifs'"
  161. ^ "we were as wise as anyone can be before the event.", Cherry-Garrard, s. 609–610
  162. ^ "The point is not that they ultimately failed but that they so very nearly succeeded.", Preston, s. 228
  163. ^ a b c Preston, s. 218–219
  164. ^ Preston s. 181.

Kilder

[rediger | rediger kilde]
  • Cherry-Garrard, Apsley (1970): The Worst Journey in the World. London: Penguin Books. ISBN 0-14-009501-2.
  • Crane, David (2005): Scott of the Antarctic. London: Harper-Collins. ISBN 978-0-00-715068-7.
  • Fiennes, Ranulph (2003): Captain Scott. London: Hodder & Stoughton. ISBN 0-340-82697-5.
  • Huntford, Roland (1985): The Last Place On Earth. London: Pan Books. ISBN 0-330-28816-4.
  • Huxley, Elspeth (1977): Scott of the Antarctic. London: Weidenfeld and Nicolson. ISBN 0-297-77433-6.
  • Huxley, Leonard (red.) (1913): Scott's Last Expedition, vol. I og II. London: Smith, Elder & Co. OCLC 1522514
  • Limb, Sue and Cordingley, Patrick (1982): Captain Oates: Soldier and Explorer. London: B.T. Batsford. ISBN 0-7134-2693-4.
  • Preston, Diana (1999). A First Rate Tragedy. London: Constable. ISBN 0-09-479530-4.
  • Riffenburgh, Beau (2005): Nimrod. London: Bloomsbury Publishing. ISBN 0-7475-7253-4.
  • Seaver, George (1933): Edward Wilson of the Antarctic. London: John Murray.
  • Shackleton, Ernest (1911): The Heart of the Antarctic. London: William Heinemann.
  • Solomon, Susan (2001): The Coldest March: Scott's Fatal Antarctic Expedition. New Haven (USA): Yale University Press. ISBN 0-300-09921-5.

Litteratur

[rediger | rediger kilde]
Engelsk
  • Fiennes, Ranulph (2005): Race to the Pole: Tragedy, Heroism, and Scott's Antarctic Quest, Hyperion. ISBN 1-4013-0047-2
  • Hattersley-Smith, G. (1984, red.): The Norwegian with Scott: The Antarctic Diary of Tryggve Gran 1910-13, HMSO. ISBN 0-11-290382-7
  • Jones, Max (2003): The Last Great Quest: Captain Scott's Antarctic Sacrifice, OUP. ISBN 0-19-280483-9
  • Lambert, K. (2001): The Longest Winter: The Incredible Survival of Captain Scott's Lost Party, Smithsonian Books. ISBN 1-58834-195-X
  • Limb, S. og Cordingley, P. (1982): Captain Oates, Soldier and Explorer, Batsford. ISBN 0 7134 2693 4
  • Ponting, H.G. (1921): The Great White South, Duckworth.
Norsk
  • Bainbridge, Beryl (2000, oversatt av Kjell Olaf Jensen): Gutteselskap – en roman om Scotts ekspedisjon til Sydpolen, Oslo: Genesis. ISBN 82-476-0164-8
  • Gran, Tryggve (1961): Kampen om Sydpolen, Oslo: Mortensen.
  • Holt, Kåre (1974): Kappløpet, Oslo: Gyldendal. ISBN 82-05-08611-7
  • Holwood, Will (1978, oversatt av Kari Gran): Historien om kaptein Scott, Oslo: Forlagshuset. ISBN 82-511-0337-1
  • Huntford, Roland (1980, oversatt av Jan Christensen): Scott og Amundsen, Oslo: Aschehoug. ISBN 82-03-10296-4
  • Kvam, Ragnar (2000): De fire store – og hvordan de ledet sine menn, Oslo: Gyldendal. ISBN 82-05-27107-0
  • Ousland, Børge (2009): Sydover – kappløpet mot Sydpolen, Oslo: Cappelen Damm. ISBN 978-82-02-29610-0
  • Rees, Jasper (2006, oversatt av Kirsti Boger): Det store kappløpet, Oslo: Schibsted. ISBN 978-82-516-2288-2
  • Scott, Robert Falcon (2004, oversatt av Kari og Kjell Risvik): Den siste reisen – Scotts dagbøker, Oslo: Kagge. ISBN 82-489-0459-8

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Terra_Nova-ekspedisjonen&oldid=24072625»