Hopp til innhold

Belgica-ekspedisjonen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
«Belgica» oppankret ved Mount WilliamAnvers Island.

Belgica-ekspedisjonen var en belgisk ekspedisjon til kysten av Antarktishalvøya mellom 1897 og 1899. Leder av ekspedisjonen var belgieren Adrien de Gerlache, mens den unge og foreløpig ukjente Roald Amundsen tjenestegjorde som skipsoffiser. Blant den vitenskapelige staben deltok den berømte legen Frederick Cook. Belgica-ekspedisjonen regnes som en av de mest betydningsfulle og viktigste ekspedisjoner til Antarktis. «Belgica», en ombygd norsk hvalfangstskute, var det første ekspedisjonsskipet som overvintret i Antarktis, og ekspedisjonen markerer begynnelsen på den heroiske tidsalder for antarktisutforskning.

Adrien de Gerlache

I 1891 hadde den svenske baronen Adolf Erik Nordenskiöld, som hadde erobret både nordøstpassasjen og Grønlandsisen, prøvd å få i stand en ekspedisjon til Antarktis. De Gerlache hadde tryglet om å få være med, uten at han fikk noe svar. Ekspedisjonen ble heller ikke realisert, og de Gerlache bestemte seg for å planlegge sin egen ekspedisjon. Fra 1892 jobbet han iherdig for å skaffe støtte til ekspedisjonen. For å forberede seg på å møte de barske forholdene i sør, seilte han på norske hvalfangstskuter og analyserte så godt som alle reiseberetninger fra polarområdene.[1]

Til å begynne med vakte hans planer liten interesse. Belgia var verken en sjøfarts- eller polarnasjon, men hadde derimot nylig ervervet store områder i Afrika, Belgisk Kongo. Den belgiske kongen, Leopold II, støttet derfor heller ekspedisjoner til Afrikas indre enn til kysten av det uutforskede antarktiske kontinentet.[1]

I 1895 snudde imidlertid lykken seg. På den sjette internasjonale geografiske kongress i London ble det annonsert at det mystiske kontinentet i sør burde utforskes med alle tilgjengelige midler. Deretter dannet en rekke land, inkludert Storbritannia og Tyskland, institutter og organisasjoner for polarforskning. I denne ånd av optimisme bestemte kong Leopold II å støtte også en omfattende ekspedisjon til Antarktis. De Gerlache hadde samarbeidet med den geografiske foreningen i Brussel for å organisere en nasjonal innsamling, men det var først etter at de belgiske myndighetene hadde trådt støttende til at han var i stand til å utruste ekspedisjonen.[2]

Organisering

[rediger | rediger kilde]

Ekspedisjonsskip

[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: «Belgica»

Fra 1895 søkte de Gerlache personlig etter et passende skip for ekspedisjonen sin. Han gjorde særlig fremstøt i Norge, der han i 1896 kom over hvalfangstskuta «Patria», bygget i Svelvik i 1884. Det var et tremastet dampskip med lengde 30 meter og bredde 7 meter. Etter en omfattende ombygging i Sandefjord, der blant annet baugen ble forsterket og ny dampkjele installert, ble hun døpt «Belgica».[3]

Personell

[rediger | rediger kilde]
Frederick Cook
Amundsen og Knudsen fjerner det øverste laget av isen for å forberede saging av det harde, nederste laget.

Det skulle vise seg utfordrende å skaffe forskere til å delta på ekspedisjonen. De eneste kvalifiserte som meldte seg, var den rumenske zoologen og botanikeren Emil Racoviță og den polske geologen, oseanografen og meteorologen Henryk Arctowski.[4] Begge var i slutten av 20-årene. Polakken Antoni Bolesław Dobrowolski kom uanmeldt om bord i Oostende fem dager før avreise med et tøyskift og noen laken, og ba om å få være med. Han lot til å ha solid utdannelse, og fikk være med som meteorologiassistent for Arctowski.[5] Den belgiske artilleriløytnanten Émile Danco deltok også som vitenskapelig assistent.

Australieren Louis Bernacchi, som hadde studert magnetisme og meteorologi ved Melbourne Observatory, hadde egentlig blitt utvalgt til å delta på ekspedisjonen. Han hadde imidlertid blitt etterlatt i Australia, ettersom «Belgica» unnlot å anløpe Melbourne på reisen sørover.[6] Bernacchi reiste da til London og sikret seg en plass på Southern Cross-ekspedisjonen til Carsten Borchgrevink som planla å overvintre på Kapp Adare.[6]

Skipslegen trakk seg fra ekspedisjonen straks før avreise, og de Gerlache sendte derfor et telegram til en annen av dem som hadde søkt stillingen – Dr. Frederick Cook fra New York. Cook hadde deltatt på Robert Pearys ekspedisjon til Nord-Grønland i 1892, og aksepterte tilbudet fra de Gerlache omgående. Han ble instruert til å reise til Rio de Janeiro for å mønstre på når «Belgica» anløp byen.[5]

Skipets besetning besto av både belgiere og nordmenn. Mens belgieren Georges Lecointe var kaptein over «Belgica», mønstret den ennå ukjente nordmannen Roald Amundsen på som førstestyrmann. Han hadde ankommet Sandefjord i juli 1896 fra Arktis med «Jason» mens «Belgica» lå for utrustning, og søkte de Gerlache om å få delta på ekspedisjonen. Amundsen tilbød seg å seile uten lønn, og ble anbefalt av Sandefjords-rederen Johan Bryde, belgisk konsul og agent for «Belgica».[1] Andrestyrmannen het Jules Melaerts. Blant matrosene var det fem nordmenn: Adam Tollefsen fra Heskestad, Ludvig-Hjalmar Johansen fra Moss, Engelbret Knudsen fra Porsgrunn, Carl-August Wiencke fra Kristiania og Johan Koren fra Fredrikstad.[7] Sistnevnte var med sine 17 år ekspedisjonens yngstemann. Han hadde stor interesse for zoologi og fungerte som assistent for Racoviță. Etter Belgica-ekspedisjonen virket han som feltzoolog i Arktis frem til sin død i 1919.[3]

De Gerlache hadde til hensikt å gjennomføre mer enn en oppdagelsesferd til ukjent farvann. Han ønsket å finne den magnetiske sørpol, gjennomføre hydrografiske observasjoner, måle polarlyset, ta havbunnsprøver og måle opp ukjente kystlinjer.[3]

Fartøyet var det første som noensinne overvintret i Antarktis, selv om det ikke inngikk i den offisielle planen. Det har imidlertid vært spekulert mye rundt hvorvidt de Gerlache planla å la skipet fryse inne i isen for å fremtvinge en overvintring og studere isdriften slik Nansen hadde gjort i Arktis på den første Fram-ekspedisjonen. Ifølge dagboka til matrosen Carl August Wiencke forsikret de Gerlache ved flere anledninger om at hensikten var å seile så langt sør som mulig uten å la seg fryse fast. Deretter skulle tre av ekspedisjonsmedlemmene forlate skipet og overvintre i medbrakte hytter på en dertil egnet plass.[3]

Ekspedisjonen

[rediger | rediger kilde]
Ekspedisjonens rute i Antarktis

Reisen sørover

[rediger | rediger kilde]

Etter å ha seilt fra Antwerpen 16. august 1897, anløp «Belgica» Madeira, Rio de Janeiro og Montevideo på ferden sørover. Ekspedisjonen ble tatt spesielt godt i mot i Rio, der en stor belgisk koloni hadde tilhold. Brasilianerne var også svært interessert i det belgiske foretaket. Den historiske og geografiske foreningen i Rio fikk satt i stand et eget møte der vitenskapsmennene og offiserene på ekspedisjonen ble tilbudt medlemskap i foreningen.[8] I Rio mønstret også skipslegen Fredrick Cook på.

Etter å ha avlagt Ildlandet en visitt, fortsatte ekspedisjonen til Sør-Shetlandsøyene.[9] I januar 1898 nådde «Belgica» kysten av Graham Land. De seilte mellom fastlandet og en lang rekke øyer i vest, Det antarktiske arkipel, og de Gerlache navnga passasjen Belgicastredet. Senere ble det omdøpt Gerlachestredet til hans ære. Etter å ha gjennomført over tjue ilandstigninger og kartlagt og navngitt en rekke øyer, krysset de polarsirkelen 15. februar 1898.

De lyktes ikke i å finne en vei inn i Weddellhavet, og 28. februar ble de Gerlaches ekspedisjon fanget inne i isen i Bellingshausenhavet nær Peter I Øy. De Gerlache kan med vilje ha seilt langt inn i pakkisen for at «Belgica» skulle fryse fast for vinteren.[10] Til tross for at mannskapet gjorde en innsats for å frigjøre skipet, innså de raskt at de var tvunget til å tilbringe vinteren i Antarktis.

Overvintring

[rediger | rediger kilde]
Frederick Cook på sjøisen.
«Belgica» innefrosset i isen.

Ekspedisjonen var dårlig utstyrt og hadde ikke tilstrekkelig med vinterbekledning for alle mann. Det var knapphet på mat, og den maten de hadde var lite variert. Pingviner og seler ble drept og kjøttet lagret før vinteren satte inn. Klær ble sydd av de materialene som var tilgjengelige. Den 17. mai begynte mørketiden, som varte til 23. juli. De Gerlache mislikte det ferske pingvin- og selkjøttet og forbød sitt mannskap å spise det. En rekke menn begynte å vise symptomer på skjørbuk, og de Gerlache og Lecointe var så dårlige at de skrev ned sine testamenter. To bestningsmedlemmer viste tegn på sinnssyke, og moralen var elendig. Mange mistet tilregneligheten.

Frederick Cook og Roald Amundsen overtok kommandoen ettersom de Gerlache og Lecointe var så hardt rammet av skjørbuk at de ikke var i stand til å utføre sine oppgaver. Vitamin C ble ikke oppdaget før i 1920-årene, men basert på sin erfaring med Robert Peary i Arktis var Cook overbevist om at ferskt kjøtt var rett medisin mot skjørbuk. Han hentet fram det frosne pingvin- og selkjøttet og insisterte på at alle måtte spise litt av det hver dag. Selv de Gerlache begynte å spise kjøttet, og langsomt kom alle seg til hektene igjen.

Flere tøffe måneder fulgte. Forsøk på å frigjøre skipet og mannskapet fra isens grep mislyktes. I januar 1899 var «Belgica» fremdeles innesperret i to meter tykk is, og utsiktene til nok en vinter i isen ble reelle. Åpent farvann var om lag én kilometer unna, og Cook foreslo å lage en råk for å få «Belgica» frigjort. Det avkreftede mannskapet benyttet dynamitt og tilgjengelig verktøy for å lage en kanal. Den 15. februar begynte de å forflytte skipet mot åpent hav, men først den 14. mars var de klar av isen.

Ekspedisjonen var tilbake i Antwerpen 5. november 1899. Forholdene hadde vært svært krevende, men til tross for dette hadde ekspedisjonen lykkes i å samle inn en betydelig mengde vitenskapelig materiale.

Hjemkomst og etterspill

[rediger | rediger kilde]

I Antwerpen fikk ekspedisjonen en varm velkomst. En egen komite hadde i flere måneder planlagt mottakelsen.[11] Typisk for polarekspedisjoner på denne tiden, var feiringen preget av nasjonal og regional stolthet. De belgiske myndighetene æret de Gerlache og hans menn ved å tildele dem Leopoldsordenen, mens myndighetene i Antwerpen overrakte medaljer og skrev deres navn inn i byens «gylne bok». Den første dagen de satte foten på belgisk jord igjen, lød La Brabançonne og nasjonalflagget vaiet fra mange hjem. Alt i alt spilte nasjonalfølelse en sentral rolle i ekspedisjonens mottakelse.

Belgica-ekspedisjonen blir fortsatt ansett som en av de mest betydningsfulle polarekspedisjoner. Det var den første omfattende vitenskapelige ekspedisjonen til det antarktiske kontinentet, og gjennom den 377 dager lange driften i isen ble det for første gang gjennomført omfattende meteorologiske observasjoner over en periode på mer enn ett år. Det ble samlet inn et mangfold av ukjente planter og geologiske prøver, og for første gang ble strømningsforhold på den antarktiske kysten undersøkt. I tillegg ble vestkysten av Den antarktiske halvøya og utallige øyer grundig kartlagt. Frederick Cook tok de første fotografiene i Antarktis.

Den tyske biologen G. W. Müller oppdaget en stor mengde nye krepsdyr-arter som ble samlet under ekspedisjonen, og beskrev disse etter hjemkomst i 1906. Spesielt oppdaget han mange arter innen familien Halocyprididae.[12]

Med erfaringene fra Belgica-ekspedisjonen kunne man lage et mer nøyaktig bilde av Antarktis. Dette var til stor nytte for senere ekspedisjoner, ledet blant annet av Ernest Shackleton, Robert Falcon Scott og Roald Amundsen.

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ a b c Huntford, s. 33
  2. ^ A. Cabay, «The funding of the Belgian Antarctic expedition 1897-1899» i: Decleir og Broyer (2001), s. 83-92.
  3. ^ a b c d Hasle, s. 114
  4. ^ Huntford, s. 36
  5. ^ a b Huntford, s. 37
  6. ^ a b Borchgrevink, s. 13–19
  7. ^ de Gerlache (1902), s. 71
  8. ^ de Gerlache (1998), s. 22.
  9. ^ Robert K. Headland (2009). A Chronology of Antarctic exploration. London: Quaritch. s. 229. ISBN 978-0-9550852-8-4. 
  10. ^ «Belgian Antarctic Expedition 1897 - 1899». Arkivert fra originalen 9. oktober 2010. 
  11. ^ «Expedition Antarctique Belge. Reception solonnelle des explorateurs a leurs arrivée a Anvers» i: Bulletin de la Société Royale de Géographie d’Anvers 24 (1900) s. 5–17.
  12. ^ Müller, G.W., Zoologie: Ostracoden. Résultats du Voyage du S.Y. Belgica en 1897-1898-1899 sous le commandement de A. de Gerlache de Gomery, Rapports Scientifiques (1901-1913). Buschmann: Antwerpen, 1906, nr 7, I plate ss.

Litteratur

[rediger | rediger kilde]
  • Decleir, H., de Broyer, C (red.) (2001). The Belgica Expedition centennial : perspectives on Antarctic science and history (på engelsk). Brussel: VUB Brussels University Press. ISBN 90-54-87313-2.  [Proceedings of the Belgica Centennial Symposium, 14-16 May, 1998, Brussels]
  • Hasle, Geir (2008). Isens menn. Under fremmed flagg (på norsk). Oslo: Vega Forlag. 

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]