Edgar Evans

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Edgar Evans
Edgar Evans.jpg
Født7. mars 1876
Død17. februar 1912 (35 år)
Beardmorebreen
Beskjeftigelse Polfarer
Nasjonalitet Det forente kongerike Storbritannia og Irland
Utmerkelser Polarmedaljen

Edgar Evans (født 7. mars 1876 i Middleton i Rhossili i Wales, død 17. februar 1912 sannsynligvis på Beardmorebreens nedre del i Antarktis) var et av medlemmene på Robert Falcon Scotts mislykkede ekspedisjon til Sydpolen i 1912.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Edgar Evans ble født i Wales. Hans far var sjømannen Charles Evans (1839–1907). Etter skolegang på St. Helen’s Boys School på hjemstedet ble han i 1891, femten årgammen, innrullert i Royal Navy. Fra 1899 tjenestegjorde han på HMS «Majestic», og det var da han ble kjent med Scott.

Oppdagelsesreisende[rediger | rediger kilde]

Han ble valgt ut til å være med Scott på hans første ekspedisjon til Antarktis mellom 1901 og 1904. Dette var den såkalte Discoveryekspedisjonen. De vitenskapelige resultatene fra ferden dekket omfattende områder innen biologi, zoologi, geologi, meteorologi og magnetisme. Det ble gjort viktige geologiske og zoologiske funn, som oppdagelsene av de snøfrie McMurdo Dry Valleys og koloniene av keiserpingviner ved Cape Crozier. Den geografiske utforskningen ledet blant annet til oppdagelsen av King Edward VII Land og polarplatået via fjellruten i vest. Ekspedisjonen gjorde ingen seriøse forsøk på å nå Sørpolen, men presterte å sette en ny sørlig rekord da en gruppe på tre mann nådde 82°17' sørlig bredde.

Evans deltok også på Scotts andre Sørpolekspedisjon, og ble valgt som en av de fire som skulle følge Scott til polpunktet sammen med Henry Bowers, Lawrence Oates og Edward Adrian Wilson den 17. januar, men tilbaketuren til basen ble meget problematisk. Evans hadde skadet hånden sin da en av sledene skulle kortes ned på turen til polpunktet, og holdt dette skjult for Scott før han skulle velge hvem som skulle hele veien til polpunktet. På grunn av kulden ville ikke såret gro skikkelig og Evans begynte etterhvert å bli dårligere, både fysisk og psykisk. Han kan også ha fått en hodeskade da han falt ned en issprekk den 4. februar, og han hadde i tillegg frostskader på hendene og nesen. Sannsynligvis hadde han også utviklet skjørbuk på grunn av vitamin C-mangel.

Den 16. februar, i det ekspedisjonen nærmet seg bunnen av Beardmorebreen, kollapset Evans. Neste morgen ble han etterlatt på grunn av at han ikke kunne følge med de andre medlemmene på ekspedisjonen, som ved neste stopp snudde og hentet han. Da de returnerte fant de han krabbende i snøen og mistet raskt bevisstheten. Natt til den 17. februar døde han i teltet. Det ble ikke notert av de andre medlemmene hva som ble gjort med liket og da samtlige av ekspedisjonsmedlemmene døde står dette som et åpent spørsmål.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Isobel Williams: Captain Scott’s Invaluable Assistant Edgar Evans. The History Press, 2012, ISBN 0-7524-5845-0 (englisch)