Hopp til innhold

«Fram»

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
«Fram»
Generell info
SkipstypePolarskip, tremastet skonnert
Bygget1891 ved Colin Archer
FlaggstatNorge
StatusUtstilt på Frammuseet
Sjøsatt26. oktober 1892
Overtatt
Tekniske data[a]
Lengde39,0 meter
Bredde11,0 meter
Dypgående4,75 meter
Toppfart7 knop
Hovedmaskindamphjelpemaskin
Ytelse220 hk
Deplasement900 tonn
«Fram» på Commons
«Fram» på Commons
a^ Ved overlevering hvis ikke annet er angitt
«Fram» i Vardø før Nansens nordpolekspedisjon 1893.
Foto: Fridtjof Nansen
«Fram» 1909. Før annen Fram-ferd, Otto Sverdrups ekspedisjon 1898–1902, ble skuta forandret blant annet med et spardekk over det lave hoveddekket med plass til flere lugarer, verkstedrom med mer.[1]
«Fram» under Fridtjof Nansens ekspedisjon 1893–1896. Etter planen skulle skipet drive i isen med havstrømmer fra Sibirkysten over Nordpolen mot Grønland. Skipet frøs fast og drev over Polhavet i tre år. Sommeren 1895 forsøkte Nansen og Hjalmar Johansen å gå på ski mot polen, men måtte snu.
Foto: Fridtjof Nansen
Otto Neumann Knoph Sverdrup, Nansen, Peder Leonard Hendriksen, Lars Pettersen, Ivar Otto Irgens Mogstad, Anton Amundsen, Fredrik Hjalmar Johansen, Theodor Claudius Jacobsen, Sigurd Scott Hansen og Adolf Juell foran «Fram» i Polhavet mars 1895.
Foto: Nansens bildesamling i Nasjonalbiblioteket
Bakerst fra venstre står altmuligmann Sverre Hassel, islos Ludvig Hansen, F. Steller, altmuligmann Olav Bjaaland, tredjemaskinist Halvardus Kristensen, seilmaker Martin Rønne, islos Andreas Beck, altmuligmann Oscar Wisting, H. Halvorsen, maskinist Knut Sundbeck, og sittende: altmuligmann Hjalmar Johansen, Kristian Prestrud, ekspedisjonsleder Roald Amundsen, nestkommanderende og kaptein Thorvald Nilsen, andrestyrmann Hjalmar Gjertsen, altmuligmann Helmer Hanssen, kokk Adolf Lindstrøm, snekker Jørgen Stubberud, kokk Karenius Olsen og A. Olsen. (7. mars 1912)
Fra venstre: Anton Amundsen, Peder Leonard Hendriksen, Ivar Otto Irgens Mogstad, Henrik Greve Blessing, Otto Neumann Knoph Sverdrup på ski sammen med noen av hundene
«Fram» fotografert i Antarktis under Amundsens ekspedisjon mot Sydpolen 1910–1913.
«Fram» ved Akershus festning, mai 1910, håndkolorert foto av Anders Beer Wilse

«Fram» er et skip som ble benyttet av norske oppdagere i Arktis og Antarktis mellom 1893 og 1912. Det ble bygget for å være det sterkeste noensinne, og for å kunne motstå skruingen i polarisen. Det var Fridtjof Nansen som tok initiativet til å bygge «Fram», og han ga oppdraget til Colin Archer fra Larvik. Nansen ville ha skipet bygget for sin planlagte ferd til Nordpolen, der han planla å la skipet fryse inn i drivisen. «Fram» ble bygget ved Laurvig Strandværft, Archers eget verft i Rekkevik i Larvik, og sjøsatt der 26. oktober 1892.[2]

«Fram» er det skipet som har seilt lengst mot nord og lengst mot syd, og det er bevart og utstilt på Frammuseet i Oslo.

Skrogets form og konstruksjon

[rediger | rediger kilde]
Modell av «Fram» på Norsk Maritimt Museum på Bygdøy.

Skip som hadde seilt i polartraktene før «Fram», ble ofte istykkerskrudd av isen. Større skip var gjerne loddrette i sidene og flate i bunnen. I skruis ble sidene klemt inn så skipet ble presset ned i isen. Konstruksjonen ble også knust og skipet tok inn vann og sank. Nansens idé for å unngå dette var å gi skroget en form slik at skipet ville bli trykket opp over isen når det ble utsatt for skruing. Dette tenkte han kunne oppnås ved å gi skroget skrå skutesider og v-bunn som på en losskøyte.[2] Det var kjent at mindre skøyter ble skrudd opp av isen, men at de gjerne fikk alvorlig skade da de ikke var sterke nok.

Med losskøyte som forbilde var det da naturlig å henvende seg til Colin Archer med spørsmål om denne formen også kunne brukes på en så stor båt som trengtes til hans ekspedisjon og om det kunne bygges sterkt nok. Archer mente det, med litt justeringer, bl.a at bunnen ble avrundet uten vertikale kjølbord eller utvendig kjøl slik at isen ikke kunne få tak eller knuse noe der.[2] Formen er også blitt beskrevet som en avskåret kokosnøtt[3].

Skroget ble laget usedvanlig sterkt for å kunne motstå ispresset. Spantene var grove. Huden var i 3 lag; 3” (7,5 cm) eik + 4” (10 cm) eik og ytterst som ishud 6” (15 cm) det ekstra harde treslaget greenheart. Huden ble således til sammen 33 cm tykk. Eika som ble brukt var italiensk, lagret i 30 år ved marinens verft i Horten.

På innsiden av spantene er det garnering i 4” (10 cm) plank og skroget er innvendig stivet opp med kraftige bjelker i dørken med skråstivere og alt festet med knær til skroget.

Både ror og propell ble bygget slik at de kunne trekkes opp i brønner fra dekket for å unngå skade.

Turene i isen viste at konstruksjonen fungerte. Skipet ble skrudd opp uten å bli påført skader. Selv etter andre tur var det ikke nødvendig med reparasjoner på skroget.

Motorene

[rediger | rediger kilde]

For skip i isen som selfangst, polarforskning o.l., var det viktig med fremdrift utover seil, slik at man kan forflytte seg når isen åpner råk uten å måtte vente på riktig vind.[4] Frams første motor var en trippel-ekspansjons dampmaskin på 220 hk. Denne dampmaskinen er bevart og finnes i Norsk Teknisk Museums samlinger.[5]

I 1909 inngikk Roald Amundsen kontrakt med A.B. Diesels Motorer i Stockholm, om levering av en 4 sylindret 180 hk totakts dieselmotor. [6]Side 10-20. Motoren hadde ikke gir, men totaktsmotorer kan kjøres begge veier, og ved å stoppe motoren og starte igjen den andre veien, kunne man bakke/reversere. Fram ble således et av verdens første havgående skip med dieselmotor. Mye av utstyret på motoren er pt. (2026) fjernet og muligens tapt, men en nesten identisk motor står pt. bevart i Sjøfartsmuseet i Stockholms sitt lager[7]

De to store fordelene med dieselmotoren, var at oppstartstiden ble regnet i minutter, i motsetning til dampmaskinen, som måtte ha brorparten av et døgn for å få opp damptrykket hvis den ikke ble holdt varm hele tiden med tilsvarende høyt drivstofforbruk. Drivstofforbruket til dieselmotoren var kun en brøkdel av forbruket dampmaskinen og man kunne ha med mer drivstoff til en lavere vekt, svært viktig når de var ute lenge.[6]

Ekspedisjoner

[rediger | rediger kilde]

«Fram» ble brukt på flere ekspedisjoner:

Ekspedisjon Oppdager År Region
Nansens Fram-ekspedisjon Fridtjof Nansen 1893–1896 Polhavet
Sverdrups Fram-ekspedisjon Otto Sverdrup 1898–1902 Ellesmereøya og Sverdrupøyene i dagens Nunavut i det arktiske Canada
Amundsens Fram-ekspedisjon Roald Amundsen 1910–1912 Sydpolen

Over Polhavet

[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Nansens Fram-ekspedisjon

Ved å finne drivved av sibirske treslag ved Svalbard trodde Nansen at det kunne bety at det fantes en havsstrøm under isdekket.

I 1893 seilte «Fram» fra Vardø, sør om Novaja Semlja, langs nordkysten av Sibir til 133° 37' grader øst der «Fram» frøs fast i isen og drev med isen over Polhavet i tre år.

Nansen hadde valgt Otto Sverdrup til kaptein om bord. Øvrige ekspedisjonsdeltakere var Sigurd Scott Hansen, geofysisk observatør; Henrik Greve Blessing, lege; Theodor Claudius Jacobsen, styrmann; Anton Amundsen, førstemaskinist; Adolf Juell, stuert; Lars Pettersen, annenmaskinist; Hjalmar Johansen, fyrbøter og meteorologiassistent; Peder Leonard Hendriksen, altmuligmann; Bernhard Nordahl, elektriker og meteorologiassistent; Ivar Otto Irgens Mogstad, altmuligmann; og Bernt Bentsen, altmuligmann.[8] Ekspedisjonen foretok en rekke vitenskapelige målinger innen meteorologi, magnetisme, oseanografi og astronomi.

Etter to overvintringer i «Fram» forlot Nansen og Hjalmar Johansen 14. mars 1895 skipet for å gå mot Nordpolen på ski og med hundespann. 7. april snudde de på 86° 14' nordlig bredde, da de fant ut at de ikke ville rekke å gå til Nordpolen og tilbake i løpet av den korte arktiske sommeren. 86° 14' var Nansens egen måling, senere er dette korrigert til 86° 04'. Det var uansett det nordligste punkt det var registrert noe menneske hadde vært. Tilbaketuren ble også svært strabisiøs, og Nansen og Johansen overvintret i et selvbygd vinterkvarter på Frans Josefs land. Sommeren 1896 møtte de en britisk ekspedisjon som de kunne følge til Nord-Norge, dit «Fram» også kom. Etter at Nansen forlot «Fram» overtok Sverdrup som leder av resten av ekspedisjonen. Etter at «Fram» hadde kommet løs fra isen i 1896 traff Sverdrup ingeniør Andrée som hadde bestemt seg for å utsette sin ballongekspedisjon til påfølgende år. Dette møtet fant sted på Danskøya på Svalbard.

Natt til 20. august 1896 ankom «Fram» til Skjervøy og innledet med det en triumfferd langs kysten til Kristiania.[9] Først gikk ferden til Tromsø der Sverdrup og hans menn ble gjenforent med Fridtjof Nansen og Hjalmar Johansen som hadde ankommet til Vardø én uke tidligere.

Sverdrups kartlegging

[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Den andre Fram-ekspedisjonen

I 1898 ledet Otto Sverdrup en forskerekspedisjon til de arktiske øyene nord for Canada.[10] «Fram» ble bygget om en tid før denne reisen for å øke fribordet. Skuta ble blant annet forandret med et spardekk over det lave hoveddekket med plass til flere lugarer, verkstedrom med mer.[1]

«Fram» forlot havn 24. juni 1898 med 17 menn ombord. De satte ut for å kartlegge øyene og undersøke flora, fauna, geologi og sjødyp. Om bord på «Fram» hadde Sverdrup med seg fem vitenskapsmenn og et mannskap på ti. Vitenskapsmennene var Gunnar Isachsen, kartograf; Per Schei, geolog; Herman Georg Simmons, svensk botaniker; Edvard Bay, dansk zoolog og Johan Svendsen, lege. Harpunér Peder Leonard Hendriksen deltok slik som på den første «Fram»-ferden. Besetningen besto ellers av ekspedisjonens nestkommanderende Victor Baumann, styrmann Oluf Raanes, maskinist Karl Olsen, kokken Adolf Henrik Lindstrøm, Jacob Nødtvedt, Rudolf Stolz, Ove Braskerud, Ivar Fosheim og Sverre Hassel som senere deltok på Roald Amundsens Sydpolekspedisjon. Svendsen og Braskerud døde på ferden.

Ekspedisjonene videreutforsket Ellesmereøya og utforsket og satte navn på Ellef Ringnes' øy, Amund Ringnes' øy og Axel Heibergs land vest for Ellesmereøya. Øyene ble navngitt etter de tre som bidro med økonomisk støtte til ekspedisjonen. Et felles navn for disse øyene er Sverdrupøyene.

Ekspedisjonen kartla et område på cirka 150 000 km²[11] av det som i dag er territoriet Nunavut i det arktiske Canada.

Sverdrup hadde planlagt tre overvintringer, men isforholdene gjorde det umulig å komme ut i åpent farvann i 1901, ekspedisjonen varte derfor til 1902.

Kampen om Sydpolen

[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Fram-ekspedisjonen

Roald Amundsen fikk låne «Fram» av Fridtjof Nansen og brukte skipet på sin reise til Antarktis, den første ekspedisjonen som nådde det geografiske sydpolpunktet. I årene 1910 til 1913 reiste Amundsen med «Fram» til Hvalbukta der han førte hunder og utstyr i land og satte opp sitt vinterkvarter. Derfra dro han med hundesleder fra sin base Framheim mot Sydpolen hvor han ankom 14. desember 1911, 34 dager før sin rival Robert Falcon Scott fra den britiske Terra Nova-ekspedisjonen, i det som har blitt kalt «kappløpet om Sydpolen».

Bevaring

[rediger | rediger kilde]

I 1925 ble det på initiativ av Otto Sverdrup nedsatt en komité til bevaring av Fram, og ved konsul og hvalfangstreder Lars Christensens hjelp ble skuta restaurert ved Framnæs Mekaniske Værksted 1929–30.[1] I 1930 reiste Fram langs kysten for å samle inn penger til restaureringen.[12] I 1931 ble den av Forsvarsdepartementet overdratt en privat komité med det formål å få skuta bevart i et museum.[1] For innsamlede midler ble det reist et hus, Frammuseet, som ble åpnet i 1936 på Bygdøynes i Oslo.[1] Her oppbevares Fram, og malerier, byster og statuer av norske polarforskere, samt ekspedisjonsutstyr fra de tre ekspedisjonene.[1]

Andre opplysninger

[rediger | rediger kilde]

Se også

[rediger | rediger kilde]

Kilder og litteratur

[rediger | rediger kilde]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. 1 2 3 4 5 6 Store norske leksikon om «Fram» (fri gjenbruk)
  2. 1 2 3 Arnesen, Odd (1942). "FRAM" HELE NORGES SKUTE. Jacob Dybwads forlag. s. 64–65.
  3. ↑ Nansen, Fridtjof (1930). Over Grønland og Polhavet. II Første del : Fram over Polhavet. Aschehoug. s. 38. «kokosnøtt»
  4. ↑ Huntford, Roland (1996). «Inn i isen». Fridtjof Nansen; mennesket bak myten. Oslo: H. Aschehoug & Co. s. 196–202. ISBN 82-03-16253-3.
  5. ↑ Nasjonalbiblioteket (udatert). «Trippel Ekspansjons dampmaskin». Nasjonalbiblioteket. Besøkt 4. februar 2026. «Foto av dampmaskinen som ble brukt på 1. og 2. Fram-ferd. Bilde tatt før montering på Akers Mek Verksted, 1893.»
  6. 1 2 Skarung, Per (2015). Inclement weather and lack of fuel was the cause of their deaths. Bygdøy, Oslo: The Fram Museum. ISBN 978-82-8235-070-9.
  7. ↑ Tekniska Museet, Sverige (16. mars 2016). «Polar skipsmotor». Tekniska Museet, Sverige. Besøkt 4. februar 2026. «Foto av eksisterende Polar Diesel reversibel skipsmotor i Sveriges Tekniska Musem, fra M/V Snapp (1908)»
  8. ↑ Frammuseet.
  9. ↑ «Første Fram-ferd (1893–1896)». FRAM. Besøkt 25. april 2022.
  10. ↑ «Den andre Fram-ferden (1898–1902)». FRAM. Besøkt 25. april 2022.
  11. ↑ Einar-Arne Drivenes og Harald Dag Jølle, red. (2004). Norsk Polarhistorie. I. Gyldendal. ISBN 82-05-32654-1.
  12. ↑ Polarskuta Fram på Grimstad-besøk,Avtrykk.no, 04.05.2021
  13. ↑ 6230 Fram i minorplanetcenter.net

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=«Fram»&oldid=25610667»