Hopp til innhold

Stangvik kirke

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Stangvik kirke
OmrådeSurnadal
BispedømmeMøre bispedømme
Byggeår1897
KirkegårdDet er kirkegård ved kirken
Arkitektur
ArkitektLars A. Mogstad og Karl Norum
ByggematerialeTre
Kirkerommet
Plasser530
Beliggenhet
Kart
Stangvik kirke
62°55′00″N 8°27′37″Ø

Stangvik kirke (Stangvik kyrkje) er en langkirke fra 1897 i Surnadal kommune, Møre og Romsdal fylke. Den er en del av Den norske kirke og hører til Indre Nordmøre prosti i Møre bispedømme.

Byggverket er i tre og har 530 plasser. Kirken fikk orgel i 1910, og dette ble skiftet ut i 1980. Den ble pusset opp i 1969 under ledelse av Ola Seter. Kirken har god akustikk og gode instrumenter, og brukes derfor som konsertlokale. Blant annet har Juleoratoriet av J. S. Bach blitt fremført. Prestegården som ble gjenoppbygget etter den store brannen i 1783 er fortsatt i bruk og er en av de eldste på Nordmøre. Prestegården fikk nytt fjøs og låve i 1922 og hovedbygningen ble restaurert i 1930.[1]

Tidligere kirkebygg

[rediger | rediger kilde]

Til 1704 hørte Halsa, Surnadal, Rindal og deler av Tingvoll og Sunndal til Stangvik prestegjeld. Trondhjems Reformats 1589 nevner de seks kirkene i «Stangvigs Gjeld». Sognepresten hadde da ansvar for seks kirker i ett av landets største og rikeste kall. Surnadal ble eget prestegjeld i 1704, og på Øye i Surnadal hadde kapellanen egen prestegård fra 1600.. På Søyset ved Kvanne heter et sted Kyrkjevollen og lokalt sagn forteller at det en gang sto en kirke der i nærheten av gravrøysene. I Aslak Bolts jordebok fra 1432 er Stangvik, Tingvoll, Kvernes og Sunndal nevnt som faste overnattingsplasser for biskopen og var trolig de fire sentrale kirkene på Nordmøre. Hans Hyldbakk antar at Stangvik lå sentralt til den gangen fjorden var den viktigste ferdselsveien. Kirkeveien kunne være lang og det ble ofte brukt egne kirkebåter med syv par årer og plass til opptil 30 personer.[1]

Stavkirken

[rediger | rediger kilde]

Kirken og prestegarden brant ned 27. november 1783 etter lynnedslag og sterk vind fra sørvest. Prestegården besto i 1704 blant annet av flere bolighus, låve, to fjøs, tre stabbur og naust. Kirken som brant var «meget gammel», bygget av «Staver og Stolper», hadde en del «rare og store Ornamenter» og hadde tre store klokker hvorav den største veide 400 kg og var vidgjeten. Alt brant opp, også kirkebøkene, og en person omkom. Gerhard Schøning besøkte Stangvik i 1773 sammen med biskopen Johan Ernst Gunnerus, og Schøning laget en utførlig beskrivelse og en tegning (tegningen er tapt).[1]

Efter Ankomsten til bemeldte Stangviiks Prestegaard, lagde jeg der i sær Mærke til den der staaende, nu om Dage rare [dvs. sjeldne] Kirkes Bygning, som kan tiene til at viise de Gamles baade Pragt og Kunst, i at bygge, ogsaa af Træe. Bemeldte Kirke er af de saa kaldte Stav-bygninger, saadanne som alle Kirker, samt uden Tvil mange andre Huuse i fordum Dage have været, og en af de mærkværdigste gamle Bygninger nordenfields; hvorover det vil være fornødent her at give en nøiaktig Beskrivelse for den, for at give Læserne et Begreb om de gamles Bygnings-Maade, og en Prøve derpaa, saa meget meere, som denne Kirke er den eeneste i hele Trondhiems Stift, i sit Slags, som vi endnu have til overs, fra ret Gamle Tiider.

Schøning beskrev stavkirken som korsformet og «anseelig høi» med tårn og spir midt på taket. Bygningen ble holdt opp av 12 meget tykke og kantede stolper, der fire av disse står midt i kirken under tårnet. Konstruksjonen ble holdt sammen av horisontale planker på tvers mellom stolpene. Schøning beskrev veggplankene som en alen brede og to til fire fingre tykk. Veggplankene var ikke pløyd sammen, men falset, og hvilte på «syller» eller fotstokker. Inne i kirken var det frittstående stolper og åpne arkader slik at hver korsarm hadde hovedskip og sideskip. Utenpå kirken var det oppført en «omgang» (svalgang) i stavkonstruksjon. Kirkens tak hadde rød takstein, mens tårnet hadde var tekket med spon og omgangens tak dekket med bord («bredder»). Innvendig var stavkirken dekorert med bibelske historier, ifølge Schøning malt kort etter reformasjonen. Schøning mente kirken måtte være fra før reformasjon og hadde kilde på at den var oppført i 1407.[1]

I 1660 ble stavkirken reparert blant annet på tårnet som hadde seget ned. I 1700 ble den igjen beskrevet som «brøstfeldig» og gjennomgikk en stor reparasjon. Stavkirken hadde et døpehus med døpefont og et skrifthus (sakristi) som tilbygg. I 1691 ble notert at bygget hadde 13 vinduer som trolig var i veggen over svalgangens tak. Korsformede stavkirker var uvanlig.[1]

Korskirken 1784-1896

[rediger | rediger kilde]
Korskirken som ble revet i 1896

Etter brannen i 1783 ble trolig ny kirke påbegynt sommeren 1784 på samme tomt som den forrige. Ny prestegård ble reist litt lenger unna og den står fortsatt. Korskirken fra 1784 (innviet i januar 1785) var laftet av rundtømmer og hadde et løkformet tårn midt på. Kirken hadde galleri (lemmer) rundt i tre korsarmer, mens den fjerde, østre korsarmen utgjorde koret. Hver gård hadde sine faste stoler med dører som ble brukt til stubbgulv i kirken reist i 1896 og senere gjenfunnet. Altertavlen ble ferdig malt i 1807 og brukt i nåværende kirke. Kirken var i privat eie til 1797 da den ble solgt til almuen i 99 parter. Kommunen løste inn disse partene i 1847. I 1880-årene var kirken i dårlig stand og det var blant annet uro for at tårnet kunne falle ned. Korskirken ble revet i mai 1896 for å gi plass til nytt bygg og deler av treverket ble gjenbrukt i den neste. En kirkeskute (skipsmodell) fra korskirken ble gjenfunnet i prestegården.[1]

Litteratur

[rediger | rediger kilde]

Referanser

[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]