Spotlight (film)

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Spotlight
Spotlight
Generell informasjon
SjangerHistorisk dramafilm
Utgivelsesår2015
Prod.landUSA
Lengde129 min.
SpråkEngelsk
Bak kamera
RegissørTom McCarthy
ProdusentBlye Pagon Faust,
Steve Golin, Nicole Rocklin,
Michael Sugar
ManusforfatterTom McCarthy
Josh Singer
MusikkHoward Shore
SjeffotografMasanobu Takayanagi
KlippTom McArdle
Foran kamera
MedvirkendeMichael Keaton
Mark Ruffalo
Rachel McAdams
Liev Schreiber
Stanley Tucci
Annen informasjon
DistributørOpen Road Films
Budsjett20 millioner dollar[1]
Totalomsetning88, 3 millioner dollar[2]
Premiere(r)
  • 3. september 2015 (2015-09-03) (Venezia)
  • 6. november 2015 (2015-11-06) (USA)
  • 11. mars 2016 (2016-03-11) (Norge)
Eksterne lenker
Offisielt nettsted Redigere på wikidata

Spotlight er en amerikansk historisk dramafilm fra 2015, regissert av Tom McCarthy. Manuset ble skrevet av McCarthy og Josh Singer.

Filmen er basert på virkelige hendelser; den handler om en gruppe journalister i The Boston Globe som i 2002 avslørte en stor skandale i den katolske kirke. Gjennom flere intervjuer og offentlige dokumenter avdekket de at kirken hadde forsøkt å dekke over en rekke overgrep mot barn utført av prester. Filmen er basert på en rekke artikler som journalistene skrev og som gjorde at The Boston Globe fikk Pulitzerprisen for journalistikk i offentlighetens tjeneste i 2003. Mark Ruffalo, Michael Keaton, Rachel McAdams, Liev Schreiber, John Slattery, Stanley Tucci, Brian d'Arcy James og Billy Crudup spiller hovedrollene. Howard Shore har komponert filmmusikken.

Spotlight hadde verdenspremière under filmfestivalen i Venezia 3. september 2015, kinopremière i USA 6. november 2015 og kinopremière i Norge 11. mars 2016. Filmen fikk god kritikk, spesielt for skuespillernes arbeid, McCarthys regi og manuset. Den ble nominert til seks priser under den 88. Oscar-utdelingen og vant to for beste originalmanus (MccCarthy og Singer) og beste film. Spotlight er den første filmen distribuert av Open Road Films til å vinne Oscar. Filmen ble også nominert til tre Golden Globes og vant en Screen Actors Guild Award og Critics' Choice Movie Award for beste ensemble.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

I januar 2002 publiserte The Boston Globe flere artikler om hvordan den katolske kirke hadde dekket over en rekke overgrep mot barn utført av prester.[3] Filmprodusentene Nicole Rocklin og Blye Faust ønsket å lage en film om journalistene som skrev artiklene. De fikk med seg Michael Sugar og Steve Golin som medprodusenter, samt Thomas McCarthy som regissør og Josh Singer som manusforfatter.[3] Etter mye kildearbeid ble McCarthy og Singer ferdig med manuset i juni 2013.[4]

DreamWorks skulle egentlig distribuere filmen, men studioet trakk seg fra filmprosjektet.[5] Manuset havnet deretter på Black List, en liste over de «mest likte» filmmanuskriptene som enda ikke er plukket opp for produksjon. Manusene ble stemt fram i en undersøkelse med film- og studioprodusenter.[6] Open Road Films påtok seg senere ansvaret for å distribuere filmen.[5] Innspillingen ble satt i gang da McCarthy var ferdig med komedien The Cobbler.[5]

Singer fortalte i magasinet Creative Screenwriting at formålet med filmen var å trekke fram journalistikkens makt, som han mente var i en nedgangsperiode. Han sa: «Denne historien handler ikke om å kritisere den katolske kirke. Vi var ikke på et oppdrag for å riste i folks tro. [...] Formålet var å fortelle en historie på riktig vis og samtidig vise nyhetsmediets makt – noe som i stor grad har forsvunnet i dag. Denne historien er viktig. Journalistikk er viktig, og det er et dypere budskap i historien.»[7]

Handling[rediger | rediger kilde]

Anslaget utspiller seg i 1976. På politistasjonen i Boston diskuterer to politimenn pågripelsen av en katolsk prest siktet for barnemishandling. De snakker også om en høytstående prest som snakker med moren til barna for å forsikre henne om at det vil bli konsekvenser. En assisterende statsadvokat ankommer politistasjonen og forteller politimennene at pressen ikke må få høre om dette.

Hovedhandlingen følger en gruppe redaktører og journalister i årene 2001 og 2002; sjefredaktøren Baron og en gruppe på fem journalister fra avisens avdeling for gravende journalistikk, Spotlight-redaksjonen. Marty Baron (Liev Schreiber) blir ansatt som ny redaktør i dagsavisen The Boston Globe. Han fremstilles som et friskt pust utenfra; han er jøde fra Florida, mens «alle» i Boston er katolikker og ingen tør å kritisere den katolske kirken.[8] Baron leser en artikkel i sin egen avis om advokat Mitchell Garabedian (Stanley Tucci). I artikkelen påstår Garabedian at Bernard Francis Law (Len Cariou), som var erkebiskop av Boston, visste at presten John Geoghan utførte overgrep mot barn og at han ikke gjorde noe for å stoppe ham. Baron ber Spotlight-redaksjonen, som ledes av Walter «Robby» Robinson (Michael Keaton), om å ta en titt på saken.[9]

Filmen handler om en gruppe journalister i The Boston Globe, som i 2002 avduket en massiv skandale i den katolske kirke. Her er avisens kontorer i Dorchester.

Journalisten Michael Rezendes (Mark Ruffalo) tar kontakt med Garabedian, men han nekter å bli intervjuet. Rezendes røper imidlertid at han er en del av Spotlight-redaksjonen og overbeviser Garabedian om å hjelpe ham. Sacha Pfeiffer (Rachel McAdams) intervjuer overgrepsofferet Joe Crowley (Michael Cyril Creighton), som forteller henne at han var ung og usikker på sin egen seksualitet da han ble misbrukt av sin lokale prest.

Filmen er en ensemblefilm hvor de seks hovedrollene utfyller hverandre.[10] Mye av handlingen foregår i avisredaksjonen og i arkiver,[9] og filmskaperne har tilsynelatende bevisst unngått emosjonelle og dramatiske scener,[8] og heller lagt vekten på det hverdagslige journalistiske arbeidet med å avdekke saken.[9][11]

I utgangspunktet fokuserer Spotlight-redaksjonen på én prest som flyttet fra sogn til sogn, men de oppdager etter hvert et større mønster med overgrep mot barn gjort av katolske prester i Massachusetts. De oppdager også erkebispedømmets forsøk på å dekke til overgrepene. Ved hjelp av Phil Saviano (Neal Huff), et medlem av støttegruppen Survivors Network of those Abused by Priests (SNAP), utvider de antallet til 13 prester. Richard Sipe (Richard Jenkins), en tidligere prest som har forsøkt å rehabilitere pedofile prester, forteller dem at så mye som 6 % av alle prester har utført barneovergrep, det vil si cirka 90 i Boston-området alene. Spotlight-redaksjonen er først i tvil om dette stemmer, men får etter hvert satt sammen en liste på 87 prester, noe som betyr at overslaget er korrekt.

Spotlight-redaksjonen velger å nedprioritere overgrepssaken når terrorangrepet 11. september 2001 rammer USA. Sacha forsikrer Phil om at de skal publisere artikkelen, men at det vil ta litt lengre tid. Han truer med å gi saken videre til en annen avis, men Sacha forteller ham at det vil sabotere arbeidet de har lagt ned. Filmen hopper fram i tid, og Garabedian forteller Rezendes at det finnes tilgjengelige og offentlige dokumenter som bekrefter at Law ble gjort oppmerksom på problemet og valgte å ignorere det. Rezendes foreslår å publisere artikkelen umiddelbart før flere ofre spores opp og rivaliserende aviser tar dem igjen. Robinson står ved sitt og vil fortsette med kildearbeidet slik at de kan angripe systemet skikkelig. The Boston Globe vinner en rettssak og får enda flere dokumenter offentliggjort.

Spotlight-redaksjonen begynner å skrive artikkelen og planlegger å publisere den i begynnelsen av 2002. Før den går i trykk, forteller Robinson til en sliten forsamling at han ble tilsendt en liste over 20 pedofile prester av advokat Eric MacLeish (Billy Crudup) i 1993, som han aldri fulgte opp. Slik avsløres det at også avisen har unnlatelsessynder preget av byens taushetskultur.[8][11] Baron roser likevel ham og resten av Spotlight-redaksjonen for å ha avslørt forbrytelsene til slutt. Saken går i trykk med en internettlenke til dokumenter som beviser Laws mangel på handling, samt et telefonnummer som ofrene kan ringe. Når Rezendes og Robinson går til jobb neste dag, oppdager de at Spotlight-redaksjonen blir oversvømt med telefonsamtaler med ofre som ønsker å fortelle sine historier. Kameraet zoomer ut mens Robinson går til kontoret sitt, tar opp telefonen og svarer: «Spotlight».

Bildeutsnittet fader ut i sort til Howard Shores filmmusikk. Filmen ender med en liste over steder i og utenfor USA hvor lignende overgrepssaker har funnet sted. Det blir fortalt at kardinal Bernard Francis Law måtte gå av, men at han senere ble omplassert til Santa Maria Maggiore i Roma, en av verdens største kirker.

Medvirkende[rediger | rediger kilde]

Spotlight-redaksjonen[rediger | rediger kilde]

  • Michael Keaton som Walter «Robby» Robinson, en journalist i The Boston Globe som har hovedansvaret for Spotlight-redaksjonen.
  • Mark Ruffalo som Michael Rezendes, en journalist som får mye hjelp av advokaten Mitchell Garabedian.
  • Rachel McAdams som Sacha Pfeiffer, en journalist som blant annet intervjuer en rekke overgrepsofre.
  • Brian d'Arcy James som Matt Carroll, en journalist som til sin skrekk oppdager at en av de 87 prestene bor i nabolaget sitt.
  • Liev Schreiber som Martin «Marty» Baron, sjefsredaktøren hos The Boston Globe som setter Spotlight-redaksjonen på sporet.
  • John Slattery som Ben Bradlee jr., en medarbeider i avisen som har ansvaret for undersøkende nyhetssaker.

Andre rollefigurer[rediger | rediger kilde]

  • Stanley Tucci som Mitchell Garabedian, en advokat som har representert flere av overgrepsofrene.
  • Gene Amoroso som Stephen Kurkjian, en undersøkende journalist i The Boston Globe.
  • Jamey Sheridan som Jim Sullivan, en advokat som har representert den katolske kirke i flere av overgrepssakene.
  • Billy Crudup som Eric MacLeish, en advokat som har representert flere av overgrepsofrene.
  • Maureen Keiller som Eileen McNamara, en spaltist i The Boston Globe.
  • Richard Jenkins som Richard Sipe, en psykoterapeut som skrev boken Sex, Priests and Power.
  • Len Cariou som Bernard Francis Law, en kardinal som har visst om overgrepene i flere år uten å ha sagt noe.
  • Paul Guilfoyle som Peter Conley, Robbys kamerat som fraråder ham å publisere artikkelen.
  • Neal Huff som Phil Saviano, et overgrepsoffer og medlem av SNAP som snakker med Spotlight-redaksjonen.
  • Michael Cyril Creighton som Joe Crowley, et overgrepsoffer som blir intervjuet av Sacha Pfeiffer.

Produksjon[rediger | rediger kilde]

Innspilling og klipping[rediger | rediger kilde]

Innspillingen av Spotlight ble satt i gang 24. september 2014 i Boston i Massachusetts og fortsatte i oktober i Hamilton i Ontario.[12] Scenene ble spilt inn i Fenway Park,[13] The Boston Globes kontorer i Dorchester,[14] Boston Public Library[15] og McMaster University.[16] Tom McArdle jobbet som filmklipper i filmen og har sagt: «Vi drev med filmklipping i åtte måneder. Vi ville fortsette å raffinere filmen. Vi klippet vekk fem hele scener og deler av noen andre scener. Vi klippet ofte vekk kun en replikk eller to for å gjøre scenen litt strammere.»[17]

Musikk[rediger | rediger kilde]

Howard Shore komponerte musikken i filmen. Musikkmagasinet Billboard skrev at lydsporet vektlegger filmens temaer og motiver fremfor å fokusere på de ulike figurene. Magasinet mente at musikken byr på spenning uten at det går på bekostning av filmens dialog.[18] Shore tok i bruk et kammerorkester som gir filmmusikken «en intim, hjemsøkende kvalitet. For å understreke at filmen utspiller seg i Boston, bruker han fiolinen og bodhránen for å vekke byens irske kultur.»[18] Musikken bruker ellers mye piano for å spille på ærlighet. Det skal også minne om det sort-hvite nyhetsmediet.[18] Musikkalbumet Spotlight: Original Motion Picture Soundtrack ble utgitt 8. januar 2016 av Shores plateselskap. Alle låtene er komponert av Shore.[19]

Disk 1
Nr. Låt Varighet
1.  «Spotlight»    1:03
2.  «Deference and Complicity»    1:13
3.  «Investigative Journalism»    2:10
4.  «Legacy»    1:28
5.  «The Directories»    2:40
6.  «Keep Silent»    2:31
7.  «Summer Investigation»    2:00
8.  «The Children»    1:15
9.  «Pressure of the Church»    1:37
10.  «The Sealed Documents»    2:06
11.  «The Globe Newsroom»    2:02
12.  «Courthouse»    1:11
13.  «Practice and Policy»    2:07
14.  «City on the Hill»    2:09
15.  «Pain and Anguish»    1:01
16.  «Night Mass»    1:04
17.  «Delivering the News»    3:40
18.  «The Story Breaks»    1:56
«»    
«»    
«»    
«»    
«»    
«»    
«»    
«»    
«»    
«»    
«»    
«»    
Disk 2
Nr. Låt
«»    
«»    
«»    
«»    
«»    
«»    
«»    
«»    
«»    
«»    
«»    
«»    
«»    
«»    
«»    
«»    
«»    
«»    
«»    
«»    
«»    
«»    
«»    
«»    
«»    
«»    
«»    
«»    
«»    
«»    
Disk 3
Nr. Låt
«»    
«»    
«»    
«»    
«»    
«»    
«»    
«»    
«»    
«»    
«»    
«»    
«»    
«»    
«»    
«»    
«»    
«»    
«»    
«»    
«»    
«»    
«»    
«»    
«»    
«»    
«»    
«»    
«»    
«»    
Disk 4
Nr. Låt
«»    
«»    
«»    
«»    
«»    
«»    
«»    
«»    
«»    
«»    
«»    
«»    
«»    
«»    
«»    
«»    
«»    
«»    
«»    
«»    
«»    
«»    
«»    
«»    
«»    
«»    
«»    
«»    
«»    
«»    

Utgivelse[rediger | rediger kilde]

Spotlight hadde verdenspremiere på filmfestivalen i Venezia 3. september 2015. Den hadde premiere på utvalgte kinoer i USA 6. november 2015 og ordinær kinopremiere 25. november. I Norge hadde filmen kinopremiere 11. mars 2016. Filmen fikk aldersgrensen R i USA, som vil si at barn under 17 år måtte ha med seg forelder eller verge.[20] Dette skyldtes i hovedsak grafiske beskrivelser og upassende språkbruk.[20] Den fikk 15 års-aldersgrense i Storbritannia av British Board of Film Classification.[21] I Norge fikk filmen aldersgrensen A, som vil si at den er tillat for alle. Medietilsynet vurderte at «tematikken fremstilles på en måte som ikke antas å være skadelig for yngre barn.»[22] Filmen ble markedsført med taglinen «Offentliggjør historien. Bryt stillheten.» (Break the story. Break the silence.).

Filmen spilte inn 88, 3 millioner dollar på verdensbasis i billettinntekter og tilsvarende 279 333 dollar i Norge.[2][23] Spotlight ble utgitt på DVD og Blu-ray i Norge 25. juli 2016.[24] Utgivelsen inneholdt to videosnutter som bonusmateriale. Den ene handler om overgrepsskandalen, mens den andre handler om viktigheten av fri presse og undersøkende journalistikk.

Anmeldelser[rediger | rediger kilde]

Rachel McAdams fikk god kritikk og ble nominert til Oscar for rollen.

Filmen fikk god kritikk. Nettsiden Rotten Tomatoes har anslått at 97 % av totalt 323 anmeldelser var positive, og konsensusen er at «Spotlight håndterer de uhyggelige detaljene ved sin faktabaserte historie på en grasiøs måte, samtidig som den unngår fristelsen å helliggjøre sine helteskikkelser. Resultatet er en dramafilm som hedrer både publikum og menneskene som skildres.»[25] Birger Vestmo fra Filmpolitiet var fornøyd og skrev: «Spotlight er en viktig og engasjerende film med en solid og lavmælt tilnærming til innholdet. [...] Regissør Tom McCarthy har valgt en filmatisk stil som lukter hverdag, med gråbrune farger og figurer uten perfekt hår. Historien er enkel, men samtidig dyptgående.»[26]

Erlend Loe fra Aftenposten var også fornøyd. Han roste filmens dramaturgi og skuespillernes innsats, men mente at manuset var for «forsiktig»:

SitatFordi disse overgrepene er så grove, velger Spotlight å fortelle historien fra journalistenes og et fåtall av ofrenes vinkel. Prestene får lov til å skjule seg bak institusjonen de er en del av. Den eneste presten som får uttale seg i noen sekunder fremstilles som evneveik, noe som langt på vei ufarliggjør de nærmest systematiske overgrepene kirkens menn står bak og sannsynligvis har stått bak gjennom århundrer. I en ellers viktig film er dette en svakhet.[27]Sitat

A.O. Scott fra The New York Times var også fornøyd. «Utfallet av historien er kanskje velkjent, men McCarthy og hans fantastiske ensemble skaper likevel masse spenning, og journalistenes idiosynkratiske menneskelighet holder publikum engasjert og klar over risikoen». Scott var også fornøyd med skildringen av undersøkende journalistikk. «Filmen feirer en bestemt profesjonell prestasjon og skildrer journalistikkens faglige etos på en vakker og riktig måte.»[20]

Katolske nyhetsmedier kommenterte filmen. John Mulderig fra Catholic News Service skrev at filmen var en «stort sett korrekt gjenfortelling» av hendelsene, men han motsatte seg noen av skildringene og filmens syn på den katolske kirke.[28] Hjelpebiskop Robert Barron har sagt at det var galt av filmen å antyde at kirken ikke hadde blitt reformert.[29] Filmen fikk også kritikk fra andre hold. Jack Dunn, styremedlem hos Boston College High School, kritiserte filmen for å skildre ham som ufølsom og likegyldig til skandalen. Filmselskapet Open Road Films innrømmet senere i en uttalelse at Dunn ikke deltok i hemmeligholdet.[30]

Utmerkelser[rediger | rediger kilde]

Spotlight vant to Oscar-priser for beste film og beste originalmanus (McCarthy og Singer) og ble nominert i ytterligere fire kategorier: beste regi (McCarthy), beste mannlige birolle (Ruffalo), beste kvinnelige birolle (McAdams) og beste klipping (Tom McArdle).[31][32] Den ble nominert til tre Golden Globe-priser for beste dramafilm, beste regi og beste manus.[33] Filmen ble foruten dette nominert til tre British Academy Film Awards («BAFTA-priser») og vant én for manuset.[34] Den vant tre Critics' Choice Movie Awards for beste film, beste ensemble og beste originalmanus.[35] Skuespillerne i filmen vant en Screen Actors Guild Award for beste ensemble, mens McAdams ble nominert til beste kvinnelige birolle.[36] Det amerikanske filminstituttet kåret i tillegg Spotlight til en av filmårets ti beste filmer.[37]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «Watching the Watchers: Tom McCarthy on Making Spotlight». Vulture.com. Besøkt 22. desember 2016. 
  2. ^ a b «Spotlight (2015)». Box Office Mojo. Besøkt 22. desember 2016. 
  3. ^ a b Goldstein, Meredith (30. oktober 2015). «How the ‘Spotlight’ movie got made». The Boston Globe. Besøkt 6. januar 2018. 
  4. ^ Shanahan, Mark; Goldstein, Meredith (19. august 2014). «‘Spotlight’ script tells the story of Globe series». The Boston Globe. Besøkt 26. desember 2016. 
  5. ^ a b c Rich, Joshua (6. november 2015). «How DreamWorks Nearly Derailed 'Spotlight': "No One Wants to Watch a Priest Molesting a Kid"». The Hollywood Reporter. Besøkt 6. januar 2018. 
  6. ^ «Black List 2013: Full Screenplay List». Deadline.com. 16. desember 2013. Besøkt 26. desember 2016. 
  7. ^ Iacovetti, Carla (25. januar 2016). «Spotlight: The Burden of Truth». Creative Screenwriting. Besøkt 26. desember 2016. 
  8. ^ a b c Filmanmeldelse: Glimrende graving; VG, 9.3.2016
  9. ^ a b c Spotlight, film review: Michael Keaton shines in this chronicle of atrocities; The Independent, 28.1.2016
  10. ^ Spotlight; NRK P3, Filmpolitiet, 9.3.2016
  11. ^ a b Spotlight review – exposing the sins of the fathers; The Guardian, 31.1.2016
  12. ^ Juul, Matt (24. september 2014). «Globe ‘Spotlight’ Movie Holding Open Casting Call». The Boston Globe. Besøkt 26. desember 2016. 
  13. ^ Shanahan, Mark; Goldstein, Meredith (26. september 2014). «'Spotlight' filming at Fenway Park». The Boston Globe. Besøkt 26. desember 2016. 
  14. ^ Shanahan, Mark; Goldstein, Meredith (29. september 2014). «'Spotlight' films at The Boston Globe». The Boston Globe. Besøkt 25. mars 2017. 
  15. ^ Shanahan, Mark; Goldstein, Meredith (30. september 2014). «Rachel McAdams reporting for duty». The Boston Globe. Besøkt 26. desember 2016. 
  16. ^ «Ruffalo, Tucci in Hamilton for Spotlight shoot». CHCH News. 7. oktober 2014. Besøkt 26. desember 2016. 
  17. ^ «Spotlight Editor Tom McArdle In Conversation». Film Doctor. 18. februar 2016. Besøkt 26. desember 2016. 
  18. ^ a b c Newman, Melinda (21. desember 2015). «Composer Howard Shore Looked to 'Unwrap the Layers of the Story' in Tense 'Spotlight' Film». Billboard. Besøkt 24. desember 2017. 
  19. ^ «Spotlight [Original Motion Picture Soundtrack». AllMusic. Besøkt 24. desember 2017. 
  20. ^ a b c Scott, A.O. (5. november 2015). «Review: In ‘Spotlight,’ The Boston Globe Digs Up the Catholic Church’s Dirt». The New York Times. Besøkt 23. desember 2017. 
  21. ^ «Spotlight (2015)». British Board of Film Classification. Besøkt 23. desember 2017. 
  22. ^ «Spotlight». Medietilsynet. Besøkt 23. desember 2017. 
  23. ^ «Spotlight (2015) – International Box Office Results». Box Office Mojo. Internet Movie Database. Besøkt 23. desember 2017. 
  24. ^ «Spotlight». CDON. Besøkt 23. desember 2017. 
  25. ^ «Spotlight (2015)». Rotten Tomatoes. Besøkt 22. desember 2017. 
  26. ^ Vestmo, Birger (9. mars 2016). «Spotlight». Filmpolitiet. NRK. Besøkt 22. desember 2017. 
  27. ^ Loe, Erlend (9. mars 2016). ««Spotlight:» Jøde avkler katolske Boston = Oscar». Aftenposten. Besøkt 22. desember 2017. 
  28. ^ «Spotlight». Catholic News. 9. november 2015. Besøkt 23. desember 2017. 
  29. ^ «Bishop Robert Barron gives his take on new "Spotlight" film». YouTube. 17. november 2015. Besøkt 23. desember 2017. 
  30. ^ Gettell, Oliver (15. mars 2016). «Jack Dunn feels 'vindicated' by Open Road Spotlight statement». Entertainment Weekly. Besøkt 23. desember 2017. 
  31. ^ «Oscars 2016: Nominations list». BBC News. 14. januar 2016. Besøkt 25. mars 2017. 
  32. ^ «Oscars 2016: Winners list in full». BBC News. 28. februar 2016. Besøkt 25. mars 2017. 
  33. ^ «Golden Globe Nominations: The Complete List». The Hollywood Reporter. 10. desember 2015. Besøkt 25. mars 2017. 
  34. ^ «Bafta Film Awards 2016: Winners». BBC News. 14. februar 2016. Besøkt 25. mars 2017. 
  35. ^ Rosen, Christopher (17. januar 2016). «Critics' Choice Awards 2016 winners: Spotlight, Mad Max, Leonardo DiCaprio, og more». Entertainment Weekly. Besøkt 25. mars 2017. 
  36. ^ «SAG Awards Nominations: Complete List». Variety. 9. desember 2015. Besøkt 25. mars 2017. 
  37. ^ Hammond, Pete; Andreeva, Nellie (16. desember 2015). «AFI Awards: Disney & Majors Dominate Film; Rookies Shine On TV Side». Deadline.com. Besøkt 25. mars 2017. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]