Russofobi

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Demonstrasjoner mot Russlands invasjon av Ukraina 2022, her i Finland, omtales av russiske myndigheter som «russofobi». Den russiske regjeringen har anklaget Finland for å være «et av de mest russofobiske landene i Europa, etter Sverige».[1]

Russofobi eller russerfiendtlighet er en negativ holdning til eller frykt for Russland, russere eller russisk kultur.[2][3][4] Det er et uttrykk for fremmedfrykt mot russere og er det motsatte av russofili Begrepet er omstridt blant annet fordi det blir brukt i politisk argumentasjon som en kritikk av påstått vestlig holdning til Russland. Begrepet blir til dels omtalt i anførselstegn,[5][6][7][8] Begrepet er blitt hyppigere brukt siden Russlands invasjon av Ukraina 2022, blant annet i russisk propaganda, der vestlige reaksjoner omtales som «russofobi».[6] Demonstrasjoner til støtte for Russlands invasjon av Ukraina har for eksempel blitt omtalt av russiske myndigheter og prorussiske miljøer som demonstrasjoner mot «russofobi».[9][10][8][11]

Etymologi og begrepshistorie[rediger | rediger kilde]

Etter sin etymologi betyr det en fobi for russere, og skal forstås som et uttrykk for fremmedfrykt mot russere, og er det motsatte av russofili.

Russofobi ble blant annet brukt om holdninger i Finland til Sovjetunionen i etter frigjøringen fra Russland, etterkrigstiden og under den kalde krigen. Russofobi medvirket blant annet til å styrke den nasjonale enheten etter løsrivelsen i forbindelse den russiske revolusjonen. Russofobi var for en stor del forsvunnet på 1980-tallet.[12]

«Russofobi» ble brukt om russiske/sovjetiske forfattere som på 1980-tallet publiserte verker med anti-russiske holdninger som krenket den nasjonale verdighet.[13] Den russiske matematikeren og nasjonalisten Igor Sjafarevitsj hevdet på slutten av 1980-tallet at «et lite folk» (jødene) led av russofobi og var ute etter å knekke «et stort folk» (russerne).[14]

Historikk[rediger | rediger kilde]

Det amerikanske magasinet Puck fra 1903 fremstiller Russland som en blodtørstig krigshisser på Balkan med Frankrikes president Émile Loubet i klørne.

I det 13. århundre sprang negative fremstillinger av russerne ut av religiøse holdninger i forbindelse med striden mellom Den tyske orden og østkirken, som oppsto da kristendommen ble splittet i Det store skisma i 1054. For eksempel ble russerne karakterisert som «vantro» plyndrere i den livlandske rimkrøniken, som ble til på 14- og 1500-tallet.

Ved begynnelsen av det 16. århundre fører de seks russisk-litauske kriger (1487–1570) og Livlandskrigen (1558–1582) til ytterlige rivalisering mellom forskjellige fyrster, slik at Sigismund I av Polen skrev til europeiske kongehus og paven med en advarsel om at «moskovittene» var kristendommens fiender som hadde slått seg sammen med tyrkere og tatarer for å knuse den.[15]

Peter den stores testamente, et forfalsket dokument, stimulerte russofobiske forestillinger og holdninger på 1800-tallet. Napoleon sørget personlig for utarbeidelse av propaganda om trusselen fra det barbariske og ufullstendig europeiserte Russland.[16] Etter 1815 var fremstillingen av Russland i fransk presse egnet til å skape frykt. Franske utgivere drev nærmest anti-russiske kampanjer og medvirket til at Frankrike deltok i Krim-krigen. Russofobier kan spores i pamfletter og reiselitteratur såvel som i diplomatiets rapporter.[17] Glenn Diesen viser at russofobi historiske springer ut av propaganda. Fyodor Tyutchev introduserte begrepet i 1867 for å beskrive den irrasjonelle frykten for russernes anderledeshet. I forestillingen om Europa er Russland ofte utelatt og betraktet som noe annet. Russerne har på denne bakgrunn blitt oppfattet eller fremstilt stereotypt som tilbakestående og underlegent europeisk sivilisasjon.[18]

I Norge og Sverige oppsto på 1800-tallet en viss russofobi knyttet til at Russland krevde grenseforskyvninger helt i nord for å få tilgang til isfrie havner. Innvandring til Finnmark fra det russisk-kontrollerte Finland knyttet minoritetsspørsmål til utenrikspolitikk.[19]

Karl Marx skal ha hatt en sterk motvilje mot slaviske folk, en russofobi, som grenset til rasisme.[20]

Sovjetunionens kontroll over Øst-Europa etter andre verdenskrig, blant ved at liberaliseringen i Tsjekkoslovakia (1968) og i Ungarn (1956) ble stanset militært, ledet til anti-sovjetiske og til dels russofobe holdninger.[21]

Under Sovjetunionen var de sentralasiatiske delrepublikkene for en stor grad dominert av etniske russere. Sentralasiatene oppfattet russere som arrogante og oppdragne fremmede, og etter oppløsningen av Sovjetunionen ble etniske russere omtalt som okkupanter, migranter og fremmede - russiske aviser skrev på 1990-tallet om tiltagende russofobi og russiskfiendtlighet i Sentral-Asia.[22]

I nyere tid[rediger | rediger kilde]

Globalt[rediger | rediger kilde]

I oktober 2004 offentliggjorde den internasjonale organisasjonen Gallup Poll en meningsmåling over negative holdninger ovenfor Russland og russere. Meningsmålingen viste at det fortsatt eksisterte en sterk base med negative holdninger om russere i Europa og vesten generelt. På global basis viste det seg at Russland var det minst populære landet blant G-8 landene. Den prosentvise andelen av landenes befolkning som hadde en veldig eller en delvis negativ holdning til Russland var 73 % i Kosovo, 62 % i Finland, 57 % i Norge, 42 % i Tsjekkia og Sveits, 37 % i Tyskland, 32 % i Danmark og Polen, og 23 % i Estland. Samlet i disse landene hadde 31 % et positivt syn på Russland.

I Vesten[rediger | rediger kilde]

Noen[hvem?] russere og vestlige kommentatorer har uttrykt bekymring rundt at de vestlige mediene har et altfor negativt syn på Russland. Noen russere har til og med gått så langt som å kalle det en «informasjonskrig».[23][24][25] I 1995 rapporterte the Pew Research Center for the People and the Press at medienes dekning av Russland og dets president Boris Jeltsin i all hovedsak var negativt rettet, selv om nasjonale meningsmålinger viste at befolkningen i vesten fikk mer positive holdninger til Russland, og stort sett var ukritiske til Jeltsin.[26]. Selv flere tiår etter at den kalde krigen ble avsluttet blir fortsatt russerne fremstilt som «Hollywood's go-to villains».[27]

I media eksisterer det flere klisjér om Russland og russere generelt. Flere av disse stereotypene ble utviklet i løpet av den kalde krig og ble brukt i den politiske krigen mot Sovjetunionen. Flere av disse fordommene eksisterer fortsatt og viser seg ofte når russiske relasjoner blir diskutert.[28][29][30]

I Norge[rediger | rediger kilde]

På norsk var begrepet lite brukt i skriftlige kilder før Russlands anneksjon av Krim i 2014.[omstridt ] Betegnelsene forekommer 13 ganger i norske aviser i perioden 1950–2000.[31][ikke i angitt kilde] I 2014 gjorde Stein Ørnhøi begrepet kjent i en kommentarartikkel som ble «oversatt til russisk og delt hundrevis av ganger av russiske nasjonalister og høyreekstreme».[32] Siden 2014 har begrepet blitt brukt sporadisk, noen ganger omtalt i anførselstegn, vanligvis knyttet til Den russisk-ukrainske krigen og reaksjoner på denne krigen, typisk gjennom at russiske myndigheter og prorussiske miljøer hevder at ulike vestlige reaksjoner eller demonstrasjoner mot Russland, bunner i «russofobi».[31] En norsk diplomat sa i juli 2022 at "jeg hater russere", mens hun var i en hotellresepsjon i byen Murmansk. Murmansk-guvernør Andrej Tsjibis hevdet at dette var utslag av norsk russofobi.[33]

Russisk syn[rediger | rediger kilde]

Som reaksjon på Finlands og Sveriges søknad om NATO-medlemskap, påsto en representant[hvem?] for Putin at «Finland er et av de mest russofobiske landene i Europa, etter Sverige».[1]

Putin hevdet i sin tale 30. september 2022 at den vestlige russofobien og den utilslørte ondskapen mot Russland hos de vestlige eliter skyldes at Russland ikke lot seg kolonisere og i stedet var en likeverdig partner.[34]

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b «Russland advarer Finland mot å bli Nato-medlem». e24.no. Besøkt 16. juni 2022. 
  2. ^ Gyldendals store konversasjonsleksikon. [Oslo]: Gyldendal. 1972. ISBN 8205002681. 
  3. ^ Aschehoug og Gyldendals store norske leksikon. Oslo: Kunnskapsforl. 1980. ISBN 8257302449. 
  4. ^ Whitehead, Tony (1986). Frykt og fobier. Oslo: Dreyer. ISBN 8209102761. 
  5. ^ Kråkenes, Christian (13. april 2022). «Russlands ambassadør Teimuraz Ramishvili skryter av Norges behandling av russere». NRK. Besøkt 16. juni 2022. 
  6. ^ a b Eriksen, Magnus Nordmo (12. mai 2022). «Frykter norske medier kan bli talerør for russisk propaganda». www.minervanett.no. Besøkt 16. juni 2022. 
  7. ^ NTB (9. mai 2021). «Putin fordømmer «russofobi» på seiersdagen». Nettavisen (norsk). Besøkt 16. juni 2022. 
  8. ^ a b Emil Erstad. «Vanlege russarar ber eit stort ansvar». Vårt Land (norsk). Besøkt 16. juni 2022. 
  9. ^ Norum·, Marie Lytomt (9. mai 2022). «Russlands forsvarere i Norge: Hevder dette er de «alternative» årsakene til Ukraina-krigen». Filter Nyheter. Besøkt 16. juni 2022. 
  10. ^ Fædrelandsvennen (25. april 2022). «(+)Krigen har ikke to likeverdige sider». fvn.no (norsk). Besøkt 16. juni 2022. 
  11. ^ Glimstad (24. april 2022). «Demonstrerer mot «demonisering av russisk kultur»». Avisa Oslo (norsk). Besøkt 16. juni 2022.  Både author-name-list parameters er angitt. Kun én av dem skal angis. (hjelp)
  12. ^ Luostarinen, H. (1989). Finnish Russophobia: The story of an enemy image. Journal of Peace Research, 26(2), 123-137.
  13. ^ Andrésen, Rolf-Inge Vogt (1993). "April" og vårløsningen i Den sovjetiske forfatterforening. Oslo: Universitetet i Oslo, Slavisk-baltisk avdeling. ISBN 8290250592. 
  14. ^ Neumann, Iver B. (1991). Splittelse og samling: Sovjetunionen, EF og den nye europeiske orden. Oslo: Universitetsforlaget. ISBN 8200029484. 
  15. ^ Marshall T Poe (2001). People Born to Slavery: Russia in Early Modern European Ethnography, 1478–1748. Cornell University Press. s. 21. ISBN ISBN 0-8014-3798-9 Sjekk |isbn=-verdien: invalid character (hjelp). 
  16. ^ Resis, A. (1985). Russophobia and the “Testament” of Peter the Great, 1812–1980. Slavic Review, 44(4), 681-693.
  17. ^ McNally, Raymond T. (1958). «The Origins of Russophobia in France: 1812-1830». American Slavic and East European Review. 2. 17: 173–189. ISSN 1049-7544. doi:10.2307/3004165. Besøkt 2. november 2022. 
  18. ^ Diesen, G. (2022). Russophobia: Propaganda in International Politics. Springer https://link.springer.com/book/10.1007/978-981-19-1468-3
  19. ^ Trekk fra forsvarets historie i Finnmark. Alta: Alta bataljon. 1991. 
  20. ^ Elster, Jon (1988). Hva er igjen av Marx?. Oslo: Universitetsforlaget. ISBN 8200184927. 
  21. ^ Werth, Alexander (1974). Russland - håp og frykt. Oslo: Gyldendal. ISBN 8205062242. 
  22. ^ Grannes, Alf (1994). Etnisk nasjonalisme: folkegrupper og konflikter i Kaukasia og Sentral-Asia. [Oslo]: TANO. ISBN 8251832535. 
  23. ^ "Pravda" on Potomac, by Edward Lozansky, Johnson's Russia List, December 2005
  24. ^ Why are the American media, both liberal and conservative, so unanimously anti-Russian?, by Ira Straus, Johnson's Russia List, January 2005
  25. ^ Mal:Ru icon Western Media "put" Russia "to the place" Arkivert 22. februar 2008 hos Wayback Machine., by km.Ru, June 2007
  26. ^ 1995 report of the Pew Research Center for the People and the Press Arkivert 26. september 2007 hos Wayback Machine.
  27. ^ Kurutz, Steven (17. januar 2014). «Russians: Still the Go-To Bad Guys». New York Times. Besøkt 18. januar 2014. 
  28. ^ «Envoy complains Britons mistreat Russians». Reuters. 8. juli 2007. Besøkt 30. juli 2007. 
  29. ^ "The west's new Russophobia is hypocritical - and wrong", The Guardian, June 30, 2006
  30. ^ Forest, Johnson, Till. Post-totalitarian national identity: public memory in Germany and Russia. Social & Cultural Geography, Volume 5, Number 3, September 2004. Routledge.
  31. ^ a b Treff i aviser, Nasjonalbiblioteket.
  32. ^ «Får uønskede Russland-venner». Fremtiden. 10. desember 2014. 
  33. ^ Kalajdzic, Pedja (30. juli 2022). «Norsk diplomat i Russland: – Jeg hater russere». NRK. Besøkt 30. oktober 2022.  Både author-name-list parameters er angitt. Kun én av dem skal angis. (hjelp)
  34. ^ «7 key moments in Putin’s annexation speech». Washington Post (engelsk). ISSN 0190-8286. Besøkt 2. november 2022. «“I emphasize that one of the reasons for the centuries-old Russophobia, the undisguised malice of these Western elites toward Russia is precisely that we did not allow ourselves to be robbed during the period of colonial conquests. We forced the Europeans to trade for mutual benefit,” he said.» 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]