Émile Loubet

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Émile Loubet
Født31. desember 1831
Frankrikes flagg Marsanne, Drôme i Frankrike
Død20. desember 1929 (97 år)
Montélimar, Drôme
BeskjeftigelsePolitiker og statsmann
Utdannet vedFaculté de droit de Paris
EktefelleMarie-Louise Loubet
PartiAlliance démocratique
NasjonalitetFrankrike
GravlagtMontélimar
Utmerkelser
27 oppføringer
Ridder av Det gyldne skinns orden
1. klasse av Sankta Annas orden
1. klasse av Sankt Stanislaus-ordenen
Den Norske Løve (1904)
Sankt Aleksander Nevskij-ordenen
Andreasordenen
Æreslegionens stormester
Storkors av Den svarte stjernes orden
Storkors av Ordenen Nichan el Anouar
Anjouans stjernes orden
Annunziataordenen
Storkorsridder av Sankt Mauritius' og Sankt Lasarus' orden
Storkorsridder av Italias kroneorden
Etiopias stjerneorden
Krysantemumsordenen[1]
Den afrikanske frigjøringsordenen
Den sorte ørns orden
Ridder av Elefantordenen (1900)[2]
Chakri-ordenen
Den nassauske husorden av den gylne løve
Storkors av Den nederlandske løves orden
Serafimerordenen
Storkors av Den hvite ørns orden
Storkors av Æreslegionen
Det gyldne skinns orden
Ridder av Sankt Aleksander Nevskij-ordenen
Sankt Stanislaus-ordenen
Frankrikes president
18. februar 189918. februar 1906
ForgjengerFélix Faure
EtterfølgerArmand Fallières
Våpenskjold
Émile Loubets våpenskjold

Émile François Loubet (født 31. desember 1831 i Marsanne, Drôme, Frankrike, død 20. desember 1929 i Montélimar, Drôme) var en fransk politiker, statsmann og president. I tidsrommet 1899–1906 var han Frankrikes president.

Bakgrunn og virke[rediger | rediger kilde]

Han var sønn av en odelsbonde og tok sin doktorgrad innen juss i 1863. Han studerte fortsatt da han var vitne til triumfen til det republikanske partiet i Paris ved valget dette året, under det andre franske keiserdømmet. Han slo seg ned i Montélimar, der han i 1869 giftet seg med Marie-Louise Picard. Han arvet også en liten eiendom i Grignan-området.

Etter krisen i 1870 som blant annet førte til at Napoleon III av Frankrike gikk av, og det som kom til å bli den tredje franske republikk ble opprettet, ble han ansatt som borgermester i Montélimar]. Han var en sterk tilhenger av politikeren Léon Gambetta. Han var en av de berømte 363 personene som den 16. mai 1877 erklærte mistillitsvotum til regjeringen til Albert de Broglie.

I 1880 ble han president av etatsrådet i Drôme. Hans støtte til Jules Ferry og hans regjering og for hans iver for den koloniale utvidelse av Frankrike ga ham betydelig vekt innen det moderate republikanske partiet. Han ble valgt inn i Senatet i 1885, og han ble utnevnt til minister for de offentlige arbeider i Tirard-regjeringen. I dette embetet satt han fra desember 1887 til mars 1888.

Hans rykte som en stor taler med stor styrke og klarhet og som en trygg og ærlig statsmann skaffet ham i 1896 formannskapet i Senatet, og i februar 1899 ble han utnevnt til president av republikken som Félix Faures etterfølger. Han ble valgt inn med 483 stemmer mot 279 som ble registrert på Jules Méline, hans eneste seriøse konkurrent til president-embetet. I 1899 benådet Loubet Alfred Dreyfus. Han satt også som statsminister i 1892.

Han har også utvekslet besøk med flere europeiske statsledere og kongelige personer, blant disse var Edward VII, kongen av Portugal, kongen av Italia og kongen av Spania. Under spanskekongens besøk i 1905 ble det gjort et forsøk på ta livet hans, da en bombe ble kastet under hans vogn mens han kjørte fra Opéra Garnier til Palais d'Orsay.

I Loubets embedstid kom den såkalte Entente Cordiale og en allmenn tilnærming til Storbritannia i stand. Han forserte skillet mellom kirke og stat.

Da hans presidentskap tok slutt i januar 1906 ble han den første presidenten i den tredje franske republikken som hadde vært innsatt en full termin og uten å ha blitt avbrutt av midlertidige presidenter. Han trakk seg tilbake fra det offentlige liv og han døde nesten 24 år senere. Som etterfølger fikk han den likeså sentrum-venstre-innstilte Armand Fallières.

I 1904 ble han utnevnt til ridder av Den Norske Løve av kong Oscar II.[3]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Gallica, gallica.bnf.fr, besøkt 28. desember 2018[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ www.legiondhonneur.fr, besøkt 15. mai 2022[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ «Den norske løve». Det norske kongehus. 5. mars 2015. Arkivert fra originalen 31. januar 2017. Besøkt 31. januar 2017. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]