Trondheim Ishockeyklubb

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Trondheim Ishockeyklubb
Grunnlagt18. juni 1986
BeliggenhetTrøndelag Trondheim, Trøndelag, Norge
ArenaLeangen ishall
Kapasitet3000
Lagfarger              
Meritter
Norgesmester(0)
Seriemester(2) 1988-89, 1991-92

Trondheim Black Panthers (stiftet 18. juni 1986 som Trondheim Ishockeyklubb, nedlagt 3. mars 2008) var en ishockeyklubb fra Trondheim, som spilte sine hjemmekamper i Leangen Ishall. Klubben ble stiftet ved en sammenslutning av de lokale andredivisjonsklubbene Astor og Strindheim. Tanken bak dette var å forene kreftene i trøndersk ishockey. Laget opplevde umiddelbar suksess, og rykket opp i øverste divisjon før sesongen 1987-88. Klubben har aldri vunnet Norgesmesterskapet, men har to seriemesterskap i 1989 og 1992. I denne perioden hadde laget blant annet spillerne Geir Myhre, Rune Gulliksen, Tor Arne Jacobsen, Stanislav Hajdusek, Matti Heikkilä, Vladislav Vlček, Rob Doroshuk og Dallas Gaume. I tillegg hadde laget lokale profiler som tvillingparene Nordnes og Nilsen, Svein Enok Nørstebø og Jan Roar Fagerli.

Historien[rediger | rediger kilde]

Historien om Trondheim Ishockeyklubb startet i 1986 med sammenslåing av ishockeyavdelingene i Astor og Strindheim IL Strindheim hadde rykket opp til den øverste ligaen i 1984, og samtidig vist svakhet ved å tape alle sine atten kamper.

Trondheim rykket opp ved første forsøk, og ble umiddelbart en stabil toppklubb. Med støtte fra lokale investorer begynte de snart å signere noen av de største navnene i norsk ishockey som Rune Gulliksen, Jim Marthinsen og Geir Myhre, og i tillegg til Stanislav Hajdusek og Vladislav Vlček, de første Tsjekkisk spillerne i Norsk ishockey, hadde TIK et formidabel lag. De klarte derimot ikke å bli Norgesmestre, men ble seriemestre i 1988-89. I løpet av samme sesong kvalifiserte de seg også til finalen i sluttspillet, for så å tape for Sparta. På finalen møtte det fram 5000 mennesker I Leangen Ishall, noe som fortsatt står som publikumsrekord. Baksiden av medaljen var at Lasse Beckmans høye pengeforbruk I denne perioden skapte store økonomiske problemer som er grunnen til det uføret TIK har vært igjennom til nå .

1990 Tallet[rediger | rediger kilde]

Sesongen etter (1989/90) stod klubben uten Geir Myhre, Matti Heikkila og trener Soudsky, så resultatene ble ikke de samme som foregående sesong. En ting som skulle få stor betydning var den kanadiske treneren Brent McEwen. Med han kom den kanadiske ishockeyen til Trondheim. Steinhard, fysisk hockey begynte å trekke folk til Leangen (2000 på hver kamp), men motstanderne mislikte det. Nå begynte de økonomiske problemene startet av Beckmann å vise seg. Klubben hadde nå en gjeld på opptil fire millioner kroner, og skandaleoppslag preget bildet rundt klubben. McEwen forlot klubben etter en sesong, og har trent det norske Ishockeylandslaget. Nok en kanadisk trener ved navn Barry Martinelli fikk jobb sesongen etter. Han hadde med seg centeren Dallas Gaume fra Hartford Whalers (NHL) og vingene Rob Doroshuk og Doug Derraugh. Denne "kanadarekka" med Steve Allman i buret, brødrene Nordnes og Nilsen pluss stortalentet Svein Enok Nørstebø ble motstandernes skrekk. Resultatet ble at TIK vant serien igjen I 1991/92. På grunn av økonomiske problemer forsvant de fleste av stjernespillerne igjen. Men etter et par sesonger klarte klubben å reetablere seg med den såkalte «Canadarekken» Dallas Gaume, Doug Derraugh og Rob Doroshuk som ble den mest effektive rekken i norsk ishockey. Med et økende antall lokale spillere ble TIK igjen en seriøs utfordrer og ble seriemestre igjen i 1992.

Økonomiske problemer og spillerflukt gjorde at mange var skeptiske foran 92/93-sesongen. Likevel var fortsatt Dallas Gaume og Rob Doroshuk i klubben, slik at en plass midt på tabellen burde være innen rekkevidde. Allerede i den første kampen møtte TIK en av mesterskapsfavorittene, Storhamar Hockey. I begynnelsen av tredje periode gikk TIK opp til 6-2, og mange begynte så smått å snakke om seriemesterskap igjen. Keeper Gunnar Bye stod meget bra i mål, svekkelse på backsiden var det ingen som så noe til, og fremover viste TIK til tider storspill. Så gikk det svært fort. 6-2 ble til 6-10 i løpet av et drøyt kvarter. I kampene som fulgte fortsatte trenden. Framover på banen var det mye positivt, men forsvars- og målvaktspillet var til tider horribelt. Da sju kamper var spilt, hadde TIK like mange tap, og lå sammen med Hasle/Løren i bunnen av tabellen. Nervene lå tykt utenpå både spillere, ledere og publikum da Hasle/Løren kom til ishallen. TIK klarte imidlertid brasene, og slo oslolaget 6-2. Noen dager senere ble Furuset Ishockey slått 5-3 i Oslo, og trua begynte å komme tilbake. Dessverre falt TIK fort tilbake til gamle synder, og foran den siste kampen i eliteseriens del en var TIK på sikker plass, to poeng foran Asker Hockey. Dersom Asker vant sin kamp mot Sparta Sarpsborg samtidig som TIK tapte mot Storhamar ville TIK gå ned i 1. divisjon. De øvrige tre oppgjørene mellom Asker og Sparta denne sesongen endte alle med seier til Sparta, men denne ene endte naturlig nok med seier for askerlaget. For begge klubbene ville det være lønnsomt å ha TIK i 1. divisjon. Flyreisene til Trondheim utgjorde en betydelig del av reisebusjettet. Dermed måtte TIK spille i den nest høyeste divisjon på ettervinteren. Rob Doroshuk forlot TIK da klubben rykket ned, og Marc Laniels gjestespill på høsten tok en brå slutt da noe viste seg å være i uorden med arbeidstillatelsen. Dallas Gaume valgte imidlertid å bli med TIK ned i 1. divisjon. Gaume, sammen med "gamle storheter" som Robert Nielsen, Roald Nilsen og Ståle Berg, samt mange trønderske unggutter gjorde jobben, og TIK var høsten 1993 nok en gang et eliteserielag. Hadde TIK ikke rykket rett opp igjen hadde det nok vært kroken på døra for fargerike TIK.

Sesongen 93/94 ble en ujevn sesong, der TIK i perioder var Norges beste lag, i andre perioder en klar nedrykkskandidat. Nyervervelsen Wayde Bucsis ble umiddelbart en suksess, og sammen med Dallas Gaume og Rob Doroshuk ble det til tider svært moro i Leangen ishall. Toppen ble nådd rett før jul, da TIK med sine seks poeng på tre kamper lå på tredjeplass i eliteseriens del to. Dessverre kom juleferien svært ubeleilig, og etter jul var TIK et høyst ordinært lag igjen. Sluttspillet ble ingen suksess, TIK røk ut med to tap og 4-19 i målforskjell.

Man håpet kanskje at 94/95-sesongen skulle bli en sesong der TIK stabiliserte seg på et høyere nivå, men så skjedde ikke. TIK vant sine tre første hjemmekamper, den tredje til alt overmål mot ubeseirede Storhamar. Spenningen var stor foran kampen mot Spektrum Flyers fire dager senere, men dessverre ble kampen avgjørende på en helt annen måte enn man hadde tenkt seg. I slutten av første periode ble Dallas Gaume stygt taklet av en Flyers-spiller inne ved vantet, og Dallas hinket ut med noe som kunne ligne på lyskestrekk. Skaden skulle vise seg å holde Dallas utenfor isflata fram til over nyttår. Flere andre skader utover høsten gjorde ikke saken stort bedre, og TIK ble et lag som måtte slite i bunnen av tabellen. Håpet var at ting skulle rette på seg over nyttår, og at et skadefritt TIK-mannskap skulle sikre sluttspillplassen. Men det varte ikke lenge før sentrale TIK-spillere på nytt var ute. Kun få minutter var spilt i kampen mot Storhamar da Bjørn Anders Dahl kastet seg ned for å redde et skudd. Resultat: kjevebeinsbrudd. I andre periode måtte også Øyvind Sørli i hui og hast kjøres på legevakta etter at han fikk en skøyte over håndleddet. Resten av sesongen ble ingen suksess, og TIK måtte spille kvalifisering for å berge plassen. Det gikk igjen bra, og TIK fortsatte i eliteserien.

Høsten 1995 startet TIK på nok en sesong i bunnen av tabellen. Sesongen startet med fire strake tap, det fjerde liknet mistenkelig på serieåpningen 92/93. TIK ledet 5-1 mot Viking ishockeyklubb med tolv minutter igjen å spille, men da kampen var over et stykke ut i sudden death hadde Viking scoret seks og TIK stod fortsatt med sine fem. Sesongen som helhet bar preg av at TIK ikke helt hadde trua på at de skulle vinne. Laget spilte jevnt med omtrent alle, men det ble lite poeng ut av det. Etter hvert hadde likevel TIK sikret seg nok poeng til å få delta i sluttspillet. I gruppe med Storhamar Hockey og Vålerenga Hockey var det ikke mange som levnet TIK noen mulighet. I og med at Storhamar slo Vålerenga i begge oppgjørene, kunne TIK med tomålsseier over Vålerenga hjemme i Leangen ishall sikre videre avansement, men i stedet var det Vålerenga som vant med to mål.

Sesongen 96/97 skulle vise seg å bli vendepunktet for TIK. På forhånd var det stor uenighet hvorvidt serieoppsettet var en fordel eller en ulempe for TIK. Enkelte mente at TIK var heldige, fordi de kunne få en pangstart på sesongen. Andre var av den oppfatning at TIK hadde hatt bedre av å møte de antatt svakeste lagene på et tidspunkt da TIK var "sikre" på å slå dem. TIK hadde knapt trent på is før seriestart, og tap mot bunnlag som hadde godt treningsgrunnlag ville føre TIK ned i sumpa allerede fra starten av. Vi vet alle hvordan det gikk. TIK stod med ti poeng etter fem kamper, og i den sjette og sjuende kampen slo et TIK-lag full av selvtillit topplagene Stjernen Hockey og Vålerenga Hockey. Utover i sesongen var TIK stabile på et høyt nivå, og mens andre lag rotet bort poeng mot bunnlagene, tapte TIK kun en av de 16 kampene mot de fire bunnlagene. Enkelte knepne tap mot topplagene gjorde at TIK til slutt havnet på tredjeplass, men det var uansett over all forventning. Nyervervelsen Steve Dulac fikk kun to kamper. Mange var lei seg da han skadet seg i en kollisjon med den ene målstangen under trening, for canadieren hadde virkelig vist seg fra en god side i den første kampen mot Furuset. TIK hentet en erstatter, og valget falt på finske Pasi Forsberg. Forsberg hadde imponert TIK-ledelsen da klubben hans, Hermes, hadde spilt treningskamper mot TIK i forkant av sesongen. Hermes var også villig til å gi slipp på ham, og dermed var det klart for en ny attraksjon i ishallen. Sluttspillet ble likevel ingen suksess for TIK. TIK-supporterne var høyt oppe da Jan Morten Dahl satte inn seiersmålet i sudden death i den første kvartfinalekampen mot Stjernen, men dessverre slo Stjernen Hockey, med keeper Bjørge Josefsen i spissen, TIK i de tre neste oppgjørene.

1997/1998: TIK skulle også denne sesongen komme til å bli preget av dårlige resultater, mislykkede spillerinnkjøp, og i det hele tatt ingen stor sesong. Laget endte til slutt på 8 plass. I løpet av sesongen kom Wayde Bucsis tilbake til TIK etter 1 1/2 år i engelske Bracknell Bees. Det var knyttet store forventninger til Bucsis. Han fikk en i alt god sesong, men ikke all verden.

1998/1999: Denne sesongen skulle bli noe annet, før sesongen startet ble det klart at en ny trener var på gang, valget falt på svenske Greger Lindqvist ble ansatt. Med seg hadde han svenskene Kent Fordal (Back), Daniel Levin (center) og Patrick Lindberg. Også finnene Tomi Jokinen og Mikko Markkanen ble hentet inn, fra året før var det veldig mange som la opp, eller dro til andre klubber, noen av disse er Marius Koldre, Tommy Marthinsen, Robert Tronsvang, Morten Johansen, Tommy Johnsen, Magne Nordnes. Like før julen 1999 ble det oppstartet en offisiell suporterklubb fopr TIK; Klacken. Dette og mere folk i hallen gjorde mere lliv i ishallen, og alt i alt, det er en fremgang å spore.

1999/2000: Før denne sesongen sluttet Mikko Markkanen, Dallas Gaume, Wayde Bucsis, Kent Fordal, Roger Olsen med flere fra TIK. TIK skaffet seg derfor flere nye spillere, det var Tommy Marthinsen, Erkki Mäkelä, Jimi Helin, Henrik Söderkvist, Björn Oldeen, Børre Jonassen, Børge Lorentsen og Kent André Dahl. Kent André Dahl ble tatt for dopingbruk og utestengt av laget. [1]

På mediasiden er det også store steg å se, avisene skriver mere om klubben, det er overføring av over halvparten av TIKs kamper på Radio Trondheim. TVTrøndelag sender opptak og reportasjer før og etter hjemmekampene. [2]

2000 Tallet[rediger | rediger kilde]

Klubben hadde siden 90-tallet fått store økonomiske problemer. I 2004-05 sesongen kom TIK til sin andre finalen i historien med Jan Morten Dahl, Lars Erik Spets, Nick Smith, Ilya Dubkov og Tommy Sandlin som trener. Styrket av utestengte NHL-spiller Mark Bell ble de en sterk utfordrer for Vålerenga Ishockey, men måtte til slutt gi tapt. Nå hadde Trondheim fått økt gjelden ytterligere, som nå overstiger tre millioner kroner. Klubbens kreditorer fortsetter å kreve men, men det har i årevis vant seg å døve øret. [3]


I 2005-06 sesongen oppsto nye økonomiske problemer og nye signeringer mislyktes. Til slutt måtte de ut i kvalifisering for å beholde plassen i Eliteserien. I løpet av sommeren nektet Norges Ishockeyforbund klubben lisens til å spille i ligaen på grunn av den økonomiske situasjonen. Først etter intervensjon fra andre klubber fikk TIK muligheten til å fortsette, og til slutt var de i stand til å ordne opp og forbli i ligaen. Trondheim Ishockeyklubb ble på ekstraordinært årsmøte 3. mars 2008 lagt ned grunnet dårlig økonomi.[4] En rekke av spillerne skrev kontrakt med Rosenborg Ishockeyklubb

Klubbens yngre avdeling ble også rammet av dette, og 180 barn i alderen 4-15 år sto uten klubb. Noen foreldre og spillere fra TIK bestemte seg da får å startet opp under nytt navn, Leangen Ishockeyklubb. Dette er nå den største klubben i Trondheim .

Noen tidligere spillere for klubben[rediger | rediger kilde]

Meritter[rediger | rediger kilde]

To seriemesterskap i 1989 og 1992.

Referanser[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

  • Artikkelen har ingen egenskaper for offisielle lenker i Wikidata