P-pille

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Påbegynt p-pillepakning, Levlen®ED (ikke på markedet i Norge)

P-pille (forkortelse for Pincus-pille etter oppfinneren Gregory Pincus) er hormonpreparat i tablettform til forebygging av svangerskap. Med p-piller menes som regel kombinasjonspreparater som inneholder østrogen og progestin, mens rene progestinpreparater går under betegnelsen minipille.

Virkningsmekanisme[rediger | rediger kilde]

P-piller hemmer eggløsning og follikkelmodning i eggstokkene. Østrogenkomponenten gir negativ tilbakemelding på hypofysen og hemmer utskillelse av follikelstimulerende hormon (FSH). Dette bidrar til at follikelmodningen i eggstokkene ikke stimuleres. Progestinet bidrar tilsvarende til hemming av utskillelse av luteiniserende hormon (LH) fra hypofysen, dermed får ikke eggstokkene noe signal om å sette i gang eggløsningen. Østrogenet og progestinet bidrar i kombinasjon til å gjøre endometriet mindre mottakelig for et eventuelt befruktet egg. I tillegg bidrar progestinet til at sekretet i livmorhalsen blir mindre gjennomtrengelig for sædceller.

I Norge er østrogenkomponenten i alle p-piller på markedet etinyløstradiol, mens det finnes et betydelig antall ulike progestiner. En p-pilles egenskaper avgjøres av type progestin og mengden hormon tilstede. Monofasiske p-piller inneholder en fast kombinasjon av østrogen og progestin, mens man i bi- og trifasiske preparater har forsøkt å etterligne de «naturlige» svingningene av østrogen og progesteron i menstruasjonssyklusen. I disse preparatene stiger progestinmengden mot slutten av syklus.

Progestinkomponenten er tilstrekkelig til å sikre god svangerskapsforebyggende effekt, men østrogentilsetning sikrer bedre blødningkontroll, mulighet for mindre total hormondose og mer fleksibilitet med hensyn til tidspunkt på dag for inntak av p-pille.

Fordeler ved å bruke p-piller[rediger | rediger kilde]

P-piller av kombinasjonstype regnes av WHOsom forholdsvis sikre prevensjonsmidler med en graviditesfrekvens pr år på 0.3% ved perfekt bruk, og 8 % ved normal bruk.

Kvinner med uregelmessig og/eller ubehagelig menstruasjon vil som regel merke bedring ved bruk av p-piller som blant annet vil bidra til redusert blødningsmengde. Ved behandling av endometriose vil p-piller ofte være et førstevalg. Det er redusert risiko for ovarialcyster, og flere undersøkelser tyder på redusert risiko for kreft i eggstokker og livmor (endometrium), cyster i eggstokkene, reumatoid artritt og bekkeninfeksjoner.

Når det gjelder kreft, beskytter p-piller mot eggstokk-kreft (50 % reduksjon) og kreft i livmorslimhinnen ved langvarig bruk. Risikoen for brystkreft er 25 % økt, men dette er en meget sjelden tilstand i de aldersgruppene hvor bruk av p-piller er vanlig. Risikoen for brystkreft avtar etter avsluttet p-pillebruk, og er helt borte etter 10 år. Legetidsskriftet The Lancet offentliggjorde i 2011 en artikkel der forskerne Kara Britt og Roger Short tar til orde for at nonner settes på p-piller for å redusere risikoen for å få kreft. Barnløse kvinner har oftere uregelmessig menstruasjon, og denne uregelmessigheten menes å være årsak til den økte kreftrisikoen. I de periodene av livet hvor menstruasjonen oftest er uregelmessig – i puberteten og ved menopause – øker risikoen for å utvikle kreft i eggstokker eller livmor. I pave Paul VIs skrift Humanae Vitae fra 1968 bannlyses all bruk av prevensjon. Det sies likevel at kirken på ingen måte anser det som ulovlig med medisiner som beskytter mot fysisk sykdom, selv om disse også virker som prevensjon. Den positive effekten av p-piller menes å vedvare i tyve år.[1]

P-piller gir mulighet for å utsette menstruasjonen.

Bivirkninger[rediger | rediger kilde]

Mindre alvorlige bivirkninger[rediger | rediger kilde]

Forbigående kvalme er vanlig. Hodepine, humørendringer, blødningsforstyrrelser, ømme bryster, hovne bryster. Det er en vanlig myte at p-piller gir vektøkning, men dette er ikke entydig dokumentert. Midlertidig vektøkning kan skyldes væskeopphopning i blant annet bryster. Hormonene i p-piller har visse strukturlikheter med binyrebarkhormonet aldosteron, og dette kan bidra til lett ødemdannelse.

Noen av progestinene som brukes i p-piller har en ikke ubetydelig androgen effekt, og kan bidra til aknedannelse. Bytte til en p-pille med mindre hormoninnhold eller med et annet mindre androgent progestin vil hjelpe på dette. Ved store akneplager kan det være grunn til å bruke p-piller som inneholder antiandrogen, for eksempel cyproteronacetat som finnes i p-pillen Diane.

Alvorlige bivirkninger[rediger | rediger kilde]

Venøs blodpropp i form av dyp venetrombose eller lungeemboli er fire ganger hyppigere hos p-pillebrukere (risikoen øker fra 4 per 100 000 kvinner til 16 per 100 000 kvinner). Risikoen er størst det første året. Dette er imidlertid en meget sjelden tilstand, og den økte risikoen for venøs blodpropp ved p-pillebruk er anslått til 0,01 %. Til sammenligning er risikoen for venøs blodpropp dersom man blir gravid 0,05 %. Det er antatt at det er østrogenkomponenten som bidrar til den økte risikoen. Personer med arvelig hyperkoagulabilitet bør ikke bruke p-piller med østrogen, men minipille kan være et alternativ.

P-pillebruk dobler risikoen for hjerteinfarkt. Risikoen øker betydelig ved røyking og for kvinner over 35 år. Hjerteinfarkt hos unge kvinner er ekstremt sjelden, og det går trolig flere år mellom hver gang det i Norge skjer et hjerteinfarkt som skyldes p-pillebruk. For kvinner under 24 år som ikke røyker eller har andre risikofaktorer, gir p-pillebruk 0,0003 % økt risiko for hjerteinfarkt. Det er ikke dokumentert økt risiko for hjerneslag ved bruk av p-piller.

I Norge har antallet dødsfall av hjerte-/karsykdommer hos unge kvinner vært helt uendret i førtiårsperioden femten år før og 25 år etter at p-pillene kom på markedet. Rundt 1983 kom de første advarslene mot p-piller generelt, basert på vitenskapelige funn som senere viste seg å være feil.[2]

En har sett økt hyppighet av livmorhalskreft hos p-pillebrukere, men det er antatt at dette skyldes økt risiko for infeksjon med humant papillomavirus (HPV) på grunn av redusert bruk av kondom.

Historikk[rediger | rediger kilde]

Noretindron ble første gang patentert som prevensjonsmiddel i 1951 av Carl Djerassi (1923–), en flyktning fra det nazi-okkuperte Østerrike. Dette syntetiske progesteronet gjorde hormonbehandling tilgjengelig for de store masser, noe som førte til at de første p-pillene ble utviklet av Gregory Pincus finansiert av prevensjonsaktivistene Margaret Sanger og Katherine McCormick i løpet av 50-tallet.

I USA godkjente FDA p-pillen for klinisk bruk 9. mai 1960. Flere høyt profilerte rettssaker måtte til for å gjøre den tilgjengelig for alle USAs kvinner i fertil alder.

I Vest-Tyskland kom legemiddelfirmaet Schering på markedet i 1961 med med p-pillen Anovlar. P-pillen var kontroversiell også i Tyskland. Den ble markedsført som et middel mot menstruasjonsforstyrrelser, og kunne bare forskrives til gifte kvinner. DDR startet produksjon av p-piller i 1965. I Frankrike ble pillen lovlig i 1967. I Japan var det sammenhengende debatter knyttet til sikkerhet og infeksjonsrisiko knyttet til fare for redusert kondombruk. Dette førte til et nesten 40 år langt forbud mot p-piller i Japan. Da den endelig kom på markedet, var det svært få kvinner som tok den i bruk.

I Norge har antallet p-pillebrukere steget fra 20 000 i 1967 til ca. 200 000 i 2004. Jordmødre og helsesøstre har siden 2002 i tillegg til leger etter godkjenning kunnet forskrive p-piller. Denne ordningen er fra og med 1. mars 2006 utvidet til å gjelde også p-plaster, p-ring, p-sprøyte og minipille. For unge kvinner mellom 16 og 19 år gis det bidrag på inntil 100 kr for hver tredje måneds ekspedisjon. Hensikten er å begrense antallet aborter, noe som er dokumentert i en studie hvor antallet aborter i aldersgruppen gikk ned med 34 prosent ved utdeling av p-piller (Trondheim i perioden 1997-2000) sammenlignet med en annen kommune (Drammen). Det ble ikke registrert økning i antallet seksuelt overførbare sykdommer, og de fleste kvinnene som deltok i prosjektet rapporterte at det ikke medførte økte forventninger om økt seksuell aktivitet.

P-pillen har i hele sin historie særlig i teologiske kretser blitt oppfattet som umoralsk. Den har i midlertid blitt en stor suksess i hele den vestlige verden og bidratt til seksuell frigjøring, kvinnefrigjøring og hatt stor betydning for moderne vestlig livsstil.

Tilgjengelige p-piller i Norge[rediger | rediger kilde]

Monofasepreparater[rediger | rediger kilde]

  • Loette: Etinyløstradiol 20 μg + levonorgestrel 100 μg
  • Microgynon: Etinyløstradiol 30 μg+ levonorgestrel 150 μg
  • Marvelon: Etinyløstradiol 30 μg + desogestrel 150 μg
  • Mercilon: Etinyløstradiol 20 μg + desogestrel 150 μg
  • Yasmin: Etinyløstradiol 30 μg + drospirenon 3 mg
  • Feminil: Etinøstradiol 35 μg + cyproteroneacetat 2 mg
  • Cerazette

Sekvenspreparater[rediger | rediger kilde]

  • Synfase: Etinyløstradiol 35/35 μg + noretisteron 0,5/1 mg
  • Trionetta: Etinyløstradiol 30/40/30 μg + levonorgestrel 50/75/125 μg (ikke lenger på markedet i Norge)

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ http://www.monash.edu.au/news/releases/show/the-use-of-the-contraceptive-pill-by-catholic-nuns
  2. ^ Opplyst av professor Ole-Erik Iversen ved kvinneklinikken i Bergen, i intervjuet «Flere tenåringer tar abort», Bergens Tidende 2.januar 2010.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]