Papillomavirus hos mennesker

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra HPV)
Hopp til navigering Hopp til søk
Papillomavirus hos mennesker
Papillomavirus hos mennesker
Papillomavirus
ICD-10-kodeR87.810, Z11.51, R85.81, R87.811, R87.820, R87.821, R87.82, R85.82,
ICD-9-kode795.05 V73.81 796.75 795.15 795.09 795.19 796.79
DiseasesDB6032

Humant papillomavirus (HPV) er en infeksjon med papillomavirus hos mennesker.[1] HPV infiserer overhud og slimhinner. De fleste HPV-infeksjoner er symptomfrie og vil gå over etter 6-12 måneder.[2] Noen ganger går ikke infeksjonen over av seg selv og kan føre til vorter eller kjønnsvorter, eller celleforandringer.[3][4] Celleforandringene kan i verste fall utvikle seg til kreft i livmorhalsen, vulva, vagina, penis, anus, hals og munn.[2][3][4] Omtrent 70% av tilfeller av livmorhalskreft skyldes HPV16 og HPV18.[2][5] HPV6 og HPV11 er vanlige grunner til kjønnsvorter (kondylomer).[2][6]

En HPV-infeksjon er forårsaket av humant papillomavirus, et DNA virus fra papillomavirusfamilien, og det er per 2018 kjent over 170 typer HPV.[7] Mer enn 50 av dem smitter ved seksuell kontakt og viruset kan sette seg i anus og genitalia.[8] Risikofaktorer for en vedvarende infeksjon er mange seksuelle partnere, røyking, og nedsatt immunforsvar.[2] HPV spres vanligvis ved direkte hudkontak mellom slimhinner, og vaginalsex og analsex er vanligste smitteform.[8] Det spres ikke via kontakt med doseter.[9] Man kan smittes gjentatte ganger, og man kan smittes med flere typer HPV.[9] HPV kan bare påvirke mennesker.[1]

HPV-vaksine kan forhindre de mest alvorlige virusene.[8] Vaksinen er effektiv uansett når i livet den taes, og den vil beskytte mot virus man ikke er smittet av i tillegg til at den beskytter mot reinfeksjon av HPV-virus man har hatt tidligere, men for å gi best effekt bør den gis før man er seksuelt aktiv.[2] Celleprøver kan finne tidlige celleforandringer forårsaket av HPV.[2][10] Dette åpner for tidligere behandling, og bedre prognoser.[2] Screening har redusert både antallet tilfeller av kreft, og antall dødsfall, som følge av HPV.[11] Vorter kan fjernes ved frysing.[1]

HPV er den vanligste seksuelt overførbare infeksjonen i verden.[1] Rundt 90% av befolkningen har gått gjennom en HPV-infeksjon i løpet av livet.[8] I 2012 var det om lag 528,000 nye tilfeller av HPV og 266,000 dødsfall som følge av livmorhalskreft i verden.[12] I Norge er det rundt 300-350 nye tilfeller av livmorhalskreft hvert år, og rundt 100 dødsfall.[13] Om lag 1% av seksuelt aktive voksne har kjønnsvorter.[9]

Symptomer[rediger | rediger kilde]

Noen HPV-typer, som HPV-5, kan være i kroppen hele livet uten at man noensinne har noen symptomer. HPV type 1 og 2 kan føre til vanlige vorter hos de som er infisert.[14][15] HPV type 6 og 11 kan føre til kjønnsvorter.[2] HPV type 16, 18, 31, 33, 35, 39, 45, 51, 52, 56, 58, 59, 68, 73, og 82 kan føre til kreft, og 16 og 18 står for om lag 70% av alle tilfeller av livmorhalskreft.[16]

Symptom HPV type
Vanlige vorter 2, 7, 22
Fotvorter 1, 2, 4, 63
Flatvorter (Verruca plana) 3, 10, 28
Kjønnsvorter 6, 11, 42, 44 and others[17]
Anale lesjoner 6, 16, 18, 31, 53, 58[18]
Kjønnskreft
  • Høyrisiko:[17] 16, 18, 31, 45
  • Relativt høyrisiko:[17][19] 33, 35, 39, 51, 52, 56, 58, 59
  • Muligens høyrisiko:[19] 26, 53, 66, 68, 73, 82
Epidermodysplasia verruciformis Mer enn 15 type
Munnkreft 13, 32
Munnvorter 6, 7, 11, 16, 32
Kreft i svelg 16
Verrucous cyste 60
Munnhulekreft 6, 11

Vorter[rediger | rediger kilde]

Papilloma

Hudinfeksjoner med HPV er veldig vanlige og kan føre til vorter som er gjenkjent ved at det er rask vekst av cellene i det ytterste hudlaget.[20] [21] Helt fra det gamle Hellas har vorter vært kjent, men først i 1907 skjønte man at det var infeksjoner som sto for utbruddene.[22]

Vorter på hender og føtter er vanligst hos barn og kan dukke opp og forsvinne ganske spontant. HPV-infeksjoner, selv uten symptomer, kan ligge latent i huden i lang tid. Latente infeksjoner trenger aldri å faktisk ha noe utbrudd.

Typer vorter:

  • Vanlige vorter finnes vanligvis på hender og føtter, men kan også oppstå andre steder, som knær og albuer. Vanlige vorter har en karakteristisk blomkål-liknende overflate og er reist opp fra den omkringliggende huden. Slike vorter er ikke assosiert med kreft.
  • Fotvorter er oftest funnet på fotsålene; de vokser innover i huden og fører ofte til smerter når man trår på den.
  • Peringuale vorter under eller rundt fingernegler. De er vanskeligere å fjerne enn vorter andre steder på kroppen.[23]
  • Flate vorter er vanligst på armer og i ansiktet. De vokser som flate, millimeter store vorter og det er ofte mange sammen. Som vanlige vorter er flate vorter vanligst hos barn.[24]

Kjønnsvorter[rediger | rediger kilde]

Kjønnsvorter (medisinsk kjent som kondylomer) er en vanlig seksuelt overførbar infeksjon i hele verden.

Det er vanligvis andre typer HPV som fører til kjønnsvorter enn de som fører til vorter andre steder på kroppen. Det er mange HPV-typer som kan føre til kjønnsvorter, men type 6 og 11 står alene for over 90% av alle tilfellene.[25]

De fleste HPV-infeksjoner gir aldri symptomer og forsvinner innen noen måneder. Selv om man har en symptomfri (stille) infeksjon kan man spre viruset videre til andre. De fleste vil ha en HPV-infeksjon i løpet av livet, og rundt 10-12% av kvinner har en pågående infeksjon.[12]

Vorter på strupehode[rediger | rediger kilde]

I tillegg til kjønnsvorter kan HPV 6 og 11 også føre til den sjeldne tilstanden laryngeal papillomatosis, eller vorter på strupehodet[26][27][28] Disse vortene kan gjenoppstå flere ganger og de kan gjøre det tungt å puste. I sjeldne tilfeller har de ført til kreft. På grunn av dette er det innimellom nødvendig med gjentatte operasjoner for å fjerne slike vorter.[27][29]

Kreft[rediger | rediger kilde]

Flere typer HPV kan føre til kreft (inkludert 16, 18, 31, og 45) og er kjent som høyrisikotyper. Kreften kan oppstå i strupehode, svelg, vulva, vagina, livmorhals, penis og anus.[30][31] Alle disse HPV-typene påvirker flerlaget epitel.[2][4][32] Personer med HIV er mer utsatt for å utvikle kreft fra en HPV-infeksjon.[30]

Det er estimert at det er rundt 561'200 nye krefttilfeller hvert år (5.2% av alle nye krefttilfeller) på grunn av HPV, som vil si at HPV er en av de viktigste årsakene til kreft i verden.[32]

HPV-assosiert kreft i USA.[33]
Område Gjennomsnittlig antall per år Antall fra HPV (estimert) Antall fra HPV 16/18 (estimert)
Livmorhals 11,967 11,500 9,100
Vulva 3,136 1,600 1,400
Vagina 729 500 400
Penis 1,046 400 300
Anus (damer) 3,089 2,900 2,700
Anus (menn) 1,678 1,600 1,500
Svelg (damer) 2,370 1,500 1,400
Svelg (menn) 9,356 5,900 5,600
Totalt (damer) 21,291 18,000 15,000
Totalt (menn) 12,080 7,900 7,600
Genomet til HPV16

Hos noen forsvinner ikke en HPV-infeksjon, og en langvarig infeksjon med høyrisikotyper, som HPV 16, 18, 31 og 45 kan føre til utvikling av kreft over tid.[34] Medvirkende faktorer, som sigarettrøyking, kan øke sannsynligheten for at kroppen ikke klarer å kvitte seg med en HPV-infeksjon.[35][36]

Livmorhalskreft[rediger | rediger kilde]

Livmorhalskreft forårsaket av HPV

Over 90% av alle tilfeller livmorhalskreft er forårsaket av HPV. HPV16 og HPV18, står for over 70% tilfellene på verdensbasis, og enda flere i Norge.[2][5][37][38][39][40][41] HPV16 er den mest aggressive typen, og står alene for 41-54% av all livmorhalskreft,[37][42] og i mange tilfeller vagina og vulvakreft,[43] peniskreft, analkreft, og kreft i munn og svelg.[44]

I 2012 var det ca 528,000 nye tilfeller av av livmorhalskreft i verden, og 266,000 dødsfall som følge av livmorhalskreft.[12] Rundt 85% av disse tilfellene var i utviklingsland.

De fleste seksuelt aktive menn og kvinner i Norge smittes av HPV i løpet av sin seksuelle karriere, og de fleste av disse får aldri symptomer eller plager av dette. HPV-infeksjoner i livmorhalsen er svært vanlige i de første årene etter seksuell debut, og kroppen klarer å kvitte seg med innen 6-12 måneder. Det tar lang tid før en pågående infeksjon fører til kreft, vanligvis 10-15 år.[27][45] Dette gjør at man i Norge ikke starter med screeningprøver fra livmorhalsen («celleprøver») av kvinner før 25års alder.[10]

Penis og analkreft[rediger | rediger kilde]

Seksuelt overførbare HPV-infeksjoner er funnet i høy prosent hos personer med analkreft.[32] I tillegg er hyppigheten av analkreft 17 til 31 ganger høyere hos homofile og bifile menn enn hos heterofile menn.[46][47]

Anale celleprøver kan kanskje være en fordel for menn og kvinner som har analsex.[48] Det er likevel per idag ikke et slikt screeningprogram, og man vet ikke med sikkerhet at det ville hjulpet, eller hvem som burde sjekkes.[49][50]

Kreft i hode og hals[rediger | rediger kilde]

Høyrisiko kreftfremkallende HPV-typer er assosiert med høyere forekomst av kreft i hode og hals.[39]

Seksuelt overførbare typer HPV står for omtrent 25% av tilfeller kreft i munn og svelg[32] Oralsex med en partner med en pågående HPV-infeksjon kan øke sannsynligheten for å utvikle disse krefttypene.[51][52]

Kreft i hals og svelg assosiert med HPV er estimert til å ha økt fra 0,8 tilfeller per 100'000 personer til 2,6 tilfeller per 100'000 personer fra 1988 til 2004.[53] Grunnen til dette kan være en økning i antall personer som utfører oralsex.

Immunosupprimerte individer[rediger | rediger kilde]

I sjeldne tilfeller kan HPV føre til epidermodysplasia verruciformis hos individer med nedsatt immunforsvar. Viruset fører til overproduksjon av keratin fra hudceller, som fører til utvekster liknende vorter eller horn.[54]

Årsak[rediger | rediger kilde]

Seksuelt overførbar HPV er delt i to kategorier: lavrisiko og høyrisiko. Lavrisiko HPV kan føre til kjønnvorter, mens høyrisiko HPV kan føre til kreft. Høyrisiko HPV er årsaken til 5% av alle krefttilfeller på verdensbasis.[55]

Smitte[rediger | rediger kilde]

Risikofaktorer for vedvarende HPV-infeksjon inkluderer tidlig seksuell debut, mange partnere, røyking og nedsatt immunforsvar.[2] HPV i genitalia er oftest spredd via vedvarende hudkontakt.[8][30] Noen ganger kan en infeksjon også spre seg fra mor til barn i svangerskapet eller ved fødsel.[9] Det sprer seg ikke via flater som et dosete.[9] HPV kan smitte selv når det ikke er noen symptomer tilstede.[56]

Perinatal[rediger | rediger kilde]

Selv som HPV kan smitte fra mor til barn under fødsel er det uvanlig å se symptomer på HPV hos nyfødte. Mangel på symptomer utelukker likevel ikke en latent infeksjon. Perinatal smitte av HPV 6 og 11 kan føre til lesjoner og pusteproblemer hos spedbarn (JORRP). JORRP er sjelden, og i USA påvirker det ca 2 av 100'000 barn hvert år.[27] Sannsynligheten for smitte er høyere om mor har symptomer på kjønnsvorter under fødsel, men fortsatt under 1%.

Infeksjoner i genitalia[rediger | rediger kilde]

Siden infeksjon i livmorhals og genitalia er sterkt assosiert med livmorhalskreft har det vært langt flere vitenskapelige studier på de mest aggressive høyrisiko HPV-typene. Disse typene er smittet primært via seksuell kontakt.[57]

Av de kjente HPV-typene er det 51 arter som infiserer slimhinner i genitalia.[58] 15 er klassifisert som høyrisikotyper (16, 18, 31, 33, 35, 39, 45, 51, 52, 56, 58, 59, 68, 73, og 82), tre som sannsynligvis høyrisiko (26, 53, and 66), og 12 som muligens høyrisiko (6, 11, 40, 42, 43, 44, 54, 61, 70, 72, 81, og CP6108).[59]

Kondomer beskytter ikke fullstendig mot HPV siden området rundt genitalia, og innsiden av lårene ikke er beskyttet, og disse områdene kan også smitte.[60]

Hender[rediger | rediger kilde]

Studier har vist at HPV kan smitte via hender. Hernandez testet jevnlig genitalia og den dominante hånden til 25 heteroseksuelle par over syv måneder. Av de 25 parene var det to par hvor kvinnens hånd hadde fått høyrisiko HPV, og to par hvor kvinnens infiserte hånd hadde smittet mannens ganitalia. Hun fant også ett par hvor mannen hadde fått høyrisiko HPV i hånden fra kvinnen, og to menn og én kvinne som hadde smittet sin egen hånd.[61][62] Hender var ikke hovedsmittekilden, men det var likevel en signifikant medvirkende årsak til smitte.

Partridge har rapportert at menns fingertupper blir smittet av HPV over halvparten så ofte (26% per to år) som genitalia (48%).[63] Winer rapporterer at 14% av seksuelt aktive kvinners fingertupper er HPV positive.[64] Ikke-seksuell håndkontakt viser derimot lite til ingen rolle i smitte av HPV.[64]

Objekter[rediger | rediger kilde]

Deling av mulig infiserte objekter, som barberblader kan smitte HPV.[56][65][66][67] Selv om det er mulig å smitte uten seksuell kontakt er det lite sannsynlig, og ikke en signifikant årsak til HPV.[57][64][68]

Blod[rediger | rediger kilde]

Det var tidligere antatt at HPV ikke kunne smitte via blod, siden det primært påvirker slimhinner og hud, men senere studier har påvist HPV i blodet til pasienter med livmorhalskreft.[69] Det er også funnet HPV i blodet til flere HIV-positive pasienter.[70] Dette indikerer at smitte via blodoverføringer er mulig. I 2009 testet Australske Røde Kors 180 friske menn sitt blod for HPV, og de fant DNA fra en eller flere HPV-virus i 15 (8,3%) av prøvene.[71] Det er likevel viktig å merke seg at tilstedeværelse av virusets DNA ikke er det samme som at det er faktisk er aktivt virus tilstede, og hvorvidt viruset kan leve i blod, og smitte derfra er fortsatt usikkert.[69]

Operasjoner[rediger | rediger kilde]

HPV-smitte fra sykehus, spesifikt til kirurgisk personale, har blitt dokumentert.[72] Det er dokumentert ett tilfelle av en kirurg som fikk HPV i strupen etter å ha operert bort kondylomer hos en pasient.[72]

Virologi[rediger | rediger kilde]

HPV
TEM av papillomavirus
TEM av papillomavirus
Vitenskapelig(e)
navn
:

Human papillomavirus
Norsk(e) navn: Humant papillomavirus
Hører til: Gruppe I, Papillomaviridae
Antall arter: ca. 170 i verden
Habitat: Slimhinner hos mennesker
Utbredelse: Hele verden
Delgrupper:

Alphapapillomavirus
Betapapillomavirus
Gammapapillomavirus
Mupapillomavirus
Nupapillomavirus

HPV-infeksjon er begrenset til basalcellene av flerlaget epitel, dette er det eneste stedet viruset kan replisere seg.[73] Viruset kan ikke binde seg til levende vev; isteden infiserer det hudvev gjennom mikrokutt eller andre småskader som har laget en åpning inn til basalmembranen til cellen.[73] Infeksjonsprosessen er treg, og det tar 12-24 timer før traskripsjonen starter.[73]

Infeksjon skjer vanligvis når ødelagte basalceller er utsatt for viruset via en annen ødelagt epitelbarriære, på grunn av mikrokutt, slik som ved seksuell kontakt. . HPV-infeksjoner har ikke vist seg å være lytiske; viruset sprer seg heller fra celle til celle via nedbrytning av vertcellen. HPV kan overleve i flere måneder og i lave temperaturer uten en vert.[74]

HPV er et lite dobbeltrådet sirkulært DNA-virus med genomstørrelse på ca 8000 basepar.[30][75][76] Når viruset når en vertscelle er det trodd at virionene når basalcellen via endocytose.[77] På dette tidspunktet er hele det viral genomet transportert til cellekjernen og kan kopiere seg selc 10-200 ganger per celle.

Fylogenien til de forskjellige typene HPV reflekterer menneskers migrasjonsmønstre og indikerer at HPV kan ha utviklet seg sammen med menneskepopulasjon. Studier har pekt mot at det kan være fem store grener HPV har utviklet seg langs, som reflekterer vertens etnisitet.[78] Det er så langt funnet to varianter av HPV16, Europeisk (HPV16-E), og Ikke-Europeisk (HPV16-NE).[79]

E6/E7 proteiner[rediger | rediger kilde]

De viktigste onkoproteinene til høyrisiko HPV er E6 og E7. “E”-en indikerer at disse proteinene er uttrykt tidlig i virusets livssyklus, men Proteiner med "L" indikerer sent uttrykk.[80] HPV-genomet består av sek tidlige (E1, E2, E4, E5, E6, and E7) åpne leserammer (Eng. Open reading frame: ORF), to sene (L1 and L2) ORFer, og en ikke-kodende region.[81] Etter at vertcellen er infisert vil alle tidlige ORFer bli transkribert. RNAet vil deretter gjennomgår RNA-spleising for å lage flere like viruskopier.[82][83] Typen E6 og E7 som er uttrykt er korrelert med hva slags lesjon det til slutt kan føre til.[75]

Rolle i kreft

E6 og E7 proteiner inaktiverer to tumor supressor proteiner, p53 (inaktivert av E6) og pRb (inaktivert av E7).[84] Alle HPV-virus kan indusere spredning, men bare HPV16 og 18 kan kan udødeliggjøre cellelinjer in vitro. I de øvre lagene av vertens epitel vil de sene genene L1 og L2 bli transkribert og omsatt (translatert) og fungerer som strukturelle proteiner som innkapsler det kopierte virale genomet. Når genomet er innkapslet vil kapselen gjennomgå en redoksavhengig mutasjon. Denne rekombinasjonen/mutasjonen stabiliserer virionene og øker deres smittsomhet.[85] Virionene kan deretter komme seg ut når den døde cellen brytes ned, og virusets livssyklus fortsetter.[86][87]

Latensperiode[rediger | rediger kilde]

Når et HPV-virion infiserer en celle fører det til en aktiv infeksjon og viruset kan overføres. Flere måneder til år kan gå før lesjoner utvikles og kan bli oppdaget. Tiden fra en aktiv infeksjon til en klinisk detekterbar sykdom kan gjøre det vanskelig å avgjøre opphavet til infeksjonen.[88]

Tilfriskning[rediger | rediger kilde]

De fleste HPV-infeksjoner forsvinner av seg selv uten medisinsk inngripen eller merkbare konsekvenser.

Tilfriskningsrater ved høyrisiko HPV
Måneder etter første positive test 8 måneder 12 måneder 18 måneder
% av menn som testet negativt[89] 70% 80% 100%

At man har gjennomgått og blitt kvitt en HPC-infeksjon forhindrer ikke reinfeksjon av samme virus. Hos par kan partene re-infisere hverandre slik at det er vanskeligere å bli kvitt viruset.

Diagnostisering[rediger | rediger kilde]

Celleprøver[rediger | rediger kilde]

Celleprøver er prøver som taes fra vagina og som deretter farges og blir sett på i mikroskop av en patolog. I Norge anbefales alle kvinner fra 25 år å ta celleprøve hvert tredje år, og med hyppigere oppfølging om celleprøven er positiv.[10] Patologen kan da se om cellene er normale eller om de har gjennomgått endringer. Celleforandringer kan bli oversett, og en studie fra Sverige har vist at så mange som 24% har hatt normale celleprøver flere år på rad, men det er likevel funnet celleforandringer når man har utført en biopsi.[90] Unormale celleprøver deles inn etter alvorlighetsgrad; CIN1, -2 og -3.[3] I Norge har man fra 2005 benyttet seg av Bethesda sitt cytologiske klassifikasjonssystem fra 2003 som bruker LSIL (lavgradige forandringer i plateepitel) og HSIL (høygradige forandringer i plateepitel) i tillegg til ASC-US (Atypisk plateepitel av usikker betydning) og ASC-H (Atypisk plateepitel der høygradige celleforandringer i plateepitelet ikke kan utelukkes).[91]

Fra celleprøver er det også mulig å ta HPV-tester for HPV-DNA eller HPV-RNA.[92][93] HPV-DNA indikerer at det er HPV tilstede, mens HPV-RNA indikerer at det er en pågånde infeksjon, siden RNA først er detekterbart når viruset formerer seg. Det er fortsatt uenighet om hvilken HPV-test som er best. De som argumenterer for DNA-tester mener at den er bedre fordi den er mer sensitiv.[94] De som argumenterer for RNA-testen på den annen side mener at den har høyere spesifisitet og at man hindrer overdiagnostisering av ellers friske personer.[95]

Slike HPV-tester kan også utføres ved tampongprøver som pasientene selv setter inn og tar ut etter at den har sittet i i minst 1 time. Prøven sendes deretter til sykehus som tester for DNA eller RNA fra HPV.[96] Disse prøvene er fortsatt ikke kommersielt tilgjengelig.[97]

Munntesting[rediger | rediger kilde]

Studier har funnet at HPV i munnen til pasienter med karsinom i munnen. Det er ikke funnet signifikante tall på HPV fra tannbørstene til pasienter med karcinom i munnen (5 av 2,619 prøver)[61][98]

Testing av menn[rediger | rediger kilde]

Undersøkelser har testet for, og funnet HPV, inkludert høyrisikotyper på fingre, i munn, spytt anus, urinrør, urin, sperm, blod og penis. De fleste av disse testene er utført med spesielle bomullspinner og analyser som ikke er tilgjengelig for allmennheten.[99] [100] I en brasiliansk studie ble 50 menn testet, hvorav alle hadde hatt en partner i minst seks måneder som var positiv for høyrisiko HPV. De fant høyrisiko HPV hos 60% av mennene som ble testet, primært på penis.[100]

En liknende studie ble utført i Mexico hvor de fant at 37% av militærrekrutter testet positivt for høyrisiko HPV.[101] Studier som dette ledet forskerne Dunne og Guiliano, hver for seg, til å abefale å teste glans, skaft og området mellom dem og skrotum, siden tester fra urinrøret og anus ga lite ekstra til diagnosen.[63][99]

Det er også utført en mindre studie, som benyttet andre metoder enn de nevnt så langt: Denne studien fant at fire av ti menn var positive for HPV. Studiedeltakernes hud ble gnidd med fint sandpapir og deretter ble det tatt prøver med bomullspinner. Bomullspinnene og sandpapiret ble så testet sammen, så det er ikke mulig å vite om sandpapiret selv samlet virus, eller om det løsnet virus så det ble tatt opp av bomullspinnen. Studiene har også vist at man får bedre resultater når deltakerne tar prøvene selv, siden pasientene er mer villige til å gni hardt selv enn at andre gjør det.[102][103][104][105] Andre studier har analysert urin, sperm og blod og har funnet varierende mengder HPV.[99] Siden det er få tester tilgjengelig for allmennheten er vaksinasjon og flokkimmunitet viktig for å få ned alvorlig sykdom og komplikasjoner som følge av HPV-infeksjoner.[106][107]

Forebygging[rediger | rediger kilde]

Vaksiner[rediger | rediger kilde]

Det er tre tilgjengelige vaksiner på markedet, som beskytter mot enkelte HPV-typer: Gardasil, Cervarix, og Gardasil 9. Alle beskytter mot HPV16 og 18 som er de mest aggressive høyrisikotypene av HPV. Gardasil beskytter også mot HPV6 og 11, som er årsak til 90% av Kjønnsvortetilfeller. Gardasil er en rekombinant tetravalent vaksine, mens Cervarix er bivalent og produsert fra virus-liknende partikler (VLP) fra L1-proteinet. Gardasil 9 er nivalent og kan beskytte mot omlag 90% av tilfeller av kreft i livmorhals, vulva, vagina og anus. Gardasil 9 beskytter mot HPV6, 11, 16, 18, 31, 33, 45, 52 og 58. De fem siste står for opp mot 20% av nevnte krefttilfeller på verdensbasis.[40][108]

Vaksinen er også effektiv om man har hatt sex eller vært smittet av HPV tidligere.[109][110][111][112] Det anbefales likevel å ta vaksinen før man er seksuelt aktiv for optimal beskyttelse.[113] Verdens helseorganisasjon har klare retningslinjer for effektive og kostnadsnyttige strategier for HPV-vaksinasjon i offentlige vaksineprogrammer.[114]

CDC anbefaler to vaksinedoser med 6 måneders mellomrom for de som tar vaksinen ved 11 til 12 års alder, mens de anbefaler tre doser for de som tar vaksinen når de er eldre.[115] I Norge anbefales tre vaksiner også til barn.[3] I de fleste land er HPV-vaksineprogrammet kun rettet mot jenter, men i løpet av høsten 2018 skal den også innføres til gutter i Norge.[116] Vaksinen har ingen terapeutisk effekt på eksiterende HPV-infeksjon, men beskytter mot reinfeksjon og infeksjon av andre HPV-typer.[117] Selv om man har tatt vaksine anbefales det at man fortsetter å ta celleprøver hvert tredje år.[117][118]

Varigheten av effekten fra vaksinen er fulgt opp fra de først ble administrert, og ser ut til å være langvarig.[119]

Gardasil ble inntatt i det norske barnevaksinasjonsprogrammet for jenter på syvende klassetrinn i 2009. I desember 2014 ble Gardasil 9 godkjent for bruk av FDA.[120]

Det har vært mye skepsis rundt HPV-vaksinen med frykt for alvorlige bivirkninger, men det er gjort grundige undersøkelser som viser at vaksinen er trygg.[121] I Norge har spesielt overlege og patolog Sveinung Wergeland Sørbye uttalt seg positivt om vaksinasjon. Han har jobbet med å få gratis HPV-vaksine for kvinner opp til 26 år, noe som ble et faktum i 2016.[122][123] I tillegg har han jobbet for at gutter også skal taes opp i HPV-vaksinasjonsprogrammet.[124]

Kondomer[rediger | rediger kilde]

CDC skriver at "kondombruk kan redusere risikoen for humant papillomavirus (HPV)-infeksjon," men gir langt lavere beskyttelse enn det gjør mot andre seksuel overførbare sykdommer "fordi HPV også kan smitte via eksponering av områder (hud eller slimhinner) som ikke er dekket av kondomet."[125]

Kvinnelig kondom gir høyere beskyttelse en mannlige kondomer siden kvinnelig kondom dekker større områder.[126]

Desinfeksjon[rediger | rediger kilde]

Viruset er relativt immunt mot mange desinfiserende midler. Eksponering til 90% etanol i minst ett minutt, 2% glutaraldehyd, 30% savlon, og/eller 1% natriumhypokloritt kan desinfisere patogenet.[127]

Viruset er også resistent mot tørking og varme, men dør ved 100 °C (212 °F) og ved ultrafiolett stråling.[127]

Behandling[rediger | rediger kilde]

Det er ingen spesifikk behandling mot HPV-infeksjoner.[128][129][130] Viruset går vanligvis over av seg selv.[131] I tilfeller hvor HPV-infeksjonen ikke går over av seg selv kan operasjon for å fjerne infisert vev være nødvendig. Vanligst er konisering av kvinner med celleforandringer.[132] Konisering foregår ved at en liten del av livmorhalsen skjæres eller brennes bort, og kvinnen som har gått gjennom konisering må til videre kontroller for å se om alt det infiserte vevet ble fjernet.[133] I noen tilfeller må hele livmoren fjernes hvis man ikke blir kvitt områdene med alvorlige celleforandringer, og det utvikler seg kreft.[134]

Forskning[rediger | rediger kilde]

Harald zur Hausen fikk en av Nobelprisene i 2008 sammen med to andre forskere. En sammenheng mellom kreft i underlivet og HPV ble påvist i 1977.[135]

Forskningsoppsummering fra Kunnskapssenteret 2014: Effekt av innhentingsvaksinering mot HPV av unge kvinner.[136]

Helseøkonomisk analyse av innehntingsvaksine mot HPV fra Kunnskapssenteret 2014: Økonomisk evaluering av en innhentingsvaksine mot HPV for kvinner under 26 år[136]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c d Milner, Danny A. Diagnostic Pathology: Infectious Diseases (engelsk). Elsevier Health Sciences. s. 40. ISBN 9780323400374. Arkivert fra originalen . 
  2. ^ a b c d e f g h i j k l «Human papillomavirus (HPV) and cervical cancer». Arkivert fra originalen . 
  3. ^ a b c d «Humant papillomavirus (HPV), genitale infeksjoner - veileder for helsepersonell». 
  4. ^ a b c Ljubojevic, Suzana; Skerlev, Mihael (2014). «HPV-associated diseases». Clinics in Dermatology. 32 (2): 227–234. ISSN 0738-081X. PMID 24559558. doi:10.1016/j.clindermatol.2013.08.007. 
  5. ^ a b «The Link Between HPV and Cancer». 
  6. ^ «Kjønnsvorter (Kondylomer)». 
  7. ^ Bzhalava, D; Guan, P; Franceschi, S; Dillner, J; Clifford, G (2013), «A systematic review of the prevalence of mucosal and cutaneous human papillomavirus types», Virology 445 (1–2): 224–31, DOI:10.1016/j.virol.2013.07.015, PMID 23928291 
  8. ^ a b c d e «What is HPV?». Arkivert fra originalen . 
  9. ^ a b c d e «Human Papillomavirus (HPV) Questions and Answers». Arkivert fra originalen . 
  10. ^ a b c «Livmorhalsprogrammet». www.kreftregisteret.no (norsk). Besøkt 12. mai 2018. 
  11. ^ Sawaya, GF; Kulasingam, S; Denberg, TD; Qaseem, A; Clinical Guidelines Committee of American College of, Physicians. «Cervical Cancer Screening in Average-Risk Women: Best Practice Advice From the Clinical Guidelines Committee of the American College of Physicians.». Annals of Internal Medicine. 162 (12): 851–9. PMID 25928075. doi:10.7326/M14-2426. Arkivert fra originalen . 
  12. ^ a b c World Cancer Report 2014. World Health Organization. 2014. s. Chapter 5.12. ISBN 9283204298. 
  13. ^ «Livmorhalskreft». www.kreftregisteret.no (norsk). Besøkt 12. mai 2018. 
  14. ^ Tønjum, Tone (14. februar 2017). «papillomavirus». Store medisinske leksikon (norsk). Besøkt 12. mai 2018. 
  15. ^ «HPV 1, 2, & 4». web.stanford.edu. Besøkt 12. mai 2018. 
  16. ^ Muñoz, N; Bosch, F. X.; De Sanjosé, S; Herrero, R; Castellsagué, X; Shah, K. V.; Snijders, P. J.; Meijer, C. J. m. fl.. (2003), «Epidemiologic classification of human papillomavirus types associated with cervical cancer», The New England Journal of Medicine 348 (6): 518–27, DOI:10.1056/NEJMoa021641, PMID 12571259, arkivert fra originalen on 30 April 2012, http://www.nejm.org/doi/full/10.1056/NEJMoa021641 
  17. ^ a b c «Chapter 19 The Female Genital System and Breast». Robbins Basic Pathology (8 utg.). Philadelphia: Saunders. 2007. ISBN 1-4160-2973-7. 
  18. ^ Palefsky, Joel M.; Holly, Elizabeth A.; Ralston, Mary L.; Jay, Naomi. «Prevalence and Risk Factors for Human Papillomavirus Infection of the Anal Canal in Human Immunodeficiency Virus (HIV)–Positive and HIV-Negative Homosexual Men» (PDF). Departments of Laboratory Medicine, Stomatology, and Epidemiology Biostatistics, University of California, San Francisco. The Journal of Infectious Diseases Oxford University Press. Arkivert fra originalen . 
  19. ^ a b Muñoz N, Castellsagué X, de González AB, Gissmann L; Castellsagué; De González (2006). «Chapter 1: HPV in the etiology of human cancer». Vaccine. 24 (3): S1–S10. PMID 16949995. doi:10.1016/j.vaccine.2006.05.115. 
  20. ^ «The ubiquity and impressive genomic diversity of human skin papillomaviruses suggest a commensalic nature of these viruses». J. Virol. 74 (24): 11636–41. 2000. PMC 112445Åpent tilgjengelig. PMID 11090162. doi:10.1128/JVI.74.24.11636-11641.2000. 
  21. ^ Mayo Clinic.com, Common warts, http://www.mayoclinic.com/print/common-warts/DS00370/DSECTION=all&METHOD=print
  22. ^ Tyring, Stephen; Moore, Angela Yen; Lupi, Omar (2016). Mucocutaneous Manifestations of Viral Diseases: An Illustrated Guide to Diagnosis and Management (engelsk) (2 utg.). CRC Press. s. 207. ISBN 9781420073133. 
  23. ^ «Images in clinical medicine. Digital verrucae». N. Engl. J. Med. 359 (2): 177. 2008. PMID 18614785. doi:10.1056/NEJMicm071912. 
  24. ^ MedlinePlus, Warts, https://www.nlm.nih.gov/medlineplus/warts.html#cat42 (general reference with links).
  25. ^ «Human papillomavirus (HPV) type distribution and serological response to HPV type 6 virus-like particles in patients with genital warts». J. Clin. Microbiol. 33 (8): 2058–63. 1995. PMC 228335Åpent tilgjengelig. PMID 7559948. 
  26. ^ «Photos of larynx Papillomas — Voice Medicine, New York». Voicemedicine.com. Arkivert fra originalen . 
  27. ^ a b c d «Human papillomavirus infections of the genital and respiratory tracts in young children». Seminars in Pediatric Infectious Diseases. 16 (4): 306–16. 2005. PMID 16210110. doi:10.1053/j.spid.2005.06.010. 
  28. ^ «Requirement of STAT3 activation for differentiation of mucosal stratified squamous epithelium». Mol. Med. 9 (3–4): 77–84. 2003. PMC 1430729Åpent tilgjengelig. PMID 12865943. doi:10.2119/2003-00001.Wu. 
  29. ^ «High-risk human papillomavirus types and squamous cell carcinoma in patients with respiratory papillomas». Otolaryngol. Head Neck Surg. 120 (5): 698–705. 1999. PMID 10229596. doi:10.1053/hn.1999.v120.a91773. 
  30. ^ a b c d Pahud, BA; Ault, KA. «The Expanded Impact of Human Papillomavirus Vaccine». Infectious Disease Clinics of North America (Review). 29 (4): 715–24. PMID 26610422. doi:10.1016/j.idc.2015.07.007. 
  31. ^ Nowińska, K; Ciesielska, U; Podhorska-Okołów, M; Dzięgiel, P (2017). «The role of human papillomavirus in oncogenic transformation and its contribution to the etiology of precancerous lesions and cancer of the larynx: A review.». Advances in clinical and experimental medicine : official organ Wroclaw Medical University. 26 (3): 539–547. PMID 28791831. doi:10.17219/acem/67461. 
  32. ^ a b c d Parkin DM (2006). «The global health burden of infection-associated cancers in the year 2002». Int. J. Cancer. 118 (12): 3030–44. PMID 16404738. doi:10.1002/ijc.21731. 
  33. ^ «Archived copy». Arkivert fra originalen . 
  34. ^ «The promise of global cervical-cancer prevention». N. Engl. J. Med. 353 (20): 2101–4. 2005. PMID 16291978. doi:10.1056/NEJMp058171. 
  35. ^ «Cigarette Smoke Carcinogen Benzo[a]pyrene Enhances Human Papillomavirus Synthesis». J Virol. 82 (2): 1053–8. 2007. PMC 2224590Åpent tilgjengelig. PMID 17989183. doi:10.1128/JVI.01813-07. 
  36. ^ «Epidemiologic factors associated with seropositivity to human papillomavirus type 16 and 18 virus-like particles and risk of subsequent infection in men». Cancer Epidemiol. Biomarkers Prev. 19 (2): 511–6. PMID 20086109. doi:10.1158/1055-9965.EPI-09-0790. 
  37. ^ a b «The epidemiology of human papillomavirus infections». J. Clin. Virol. 32 (Suppl 1): S16–24. 2005. PMID 15753008. doi:10.1016/j.jcv.2004.12.008. «Overall, these DNA-based studies, combined with measurements of type-specific antibodies against HPV capsid antigens, have shown that most (>50%) sexually active women have been infected by one or more genital HPV types at some point in time [S17].» 
  38. ^ Cohen J (2005). «Public health. High hopes and dilemmas for a cervical cancer vaccine». Science. 308 (5722): 618–21. PMID 15860602. doi:10.1126/science.308.5722.618. 
  39. ^ a b Ault KA (2006). «Epidemiology and Natural History of Human Papillomavirus Infections in the Female Genital tract». Infectious Diseases in Obstetrics and Gynecology. 2006: 1–5. PMC 1581465Åpent tilgjengelig. PMID 16967912. doi:10.1155/IDOG/2006/40470. 
  40. ^ a b «Vaksine og screening: Ja takk, begge deler!». Dagens Medicin (norsk). Besøkt 12. mai 2018. 
  41. ^ Kreimer, Aimee R.; Clifford, Gary M.; Boyle, Peter; Franceschi, Silvia. «Human papillomavirus types in head and neck squamous cell carcinomas worldwide: a systematic review». Cancer Epidemiology, Biomarkers & Prevention. 14 (2): 467–475. ISSN 1055-9965. PMID 15734974. doi:10.1158/1055-9965.EPI-04-0551. 
  42. ^ «Evidence of human papilloma virus infection but lack of Epstein-Barr virus in lymphoepithelioma-like carcinoma of uterine cervix: report of two cases and review of the literature». Hum. Pathol. 32 (1): 135–8. 2001. PMID 11172309. doi:10.1053/hupa.2001.20901. 
  43. ^ «Vulvar Intraepithelial Neoplasia: Varied signs, varied symptoms: what you need to know». www.advanceweb.com. Arkivert fra originalen . 
  44. ^ «The ATM/p53 pathway is commonly targeted for inactivation in squamous cell carcinoma of the head and neck (SCCHN) by multiple molecular mechanisms». Oral Oncol. 41 (10): 1013–20. 2005. PMID 16139561. doi:10.1016/j.oraloncology.2005.06.003. 
  45. ^ Greenblatt, R. J. (2005). «Human papillomaviruses: Diseases, diagnosis, and a possible vaccine». Clinical Microbiology Newsletter. 27 (18): 139–145. doi:10.1016/j.clinmicnews.2005.09.001. 
  46. ^ «HPV and Men — CDC Fact Sheet». Centers for Disease Control and Prevention (CDC). Arkivert fra originalen . 
  47. ^ «Cancer in a population-based cohort of men and women in registered homosexual partnerships». Am. J. Epidemiol. 157 (11): 966–72. 2003. PMID 12777359. doi:10.1093/aje/kwg067. Arkivert fra originalen . «However, the risk for invasive anal squamous carcinoma, which is believed to be caused by certain types of sexually transmitted human papillomaviruses, a notable one being type 16, was significantly 31-fold elevated at a crude incidence of 25.6 per 100,000 person-years» 
  48. ^ «Age-related prevalence of anal cancer precursors in homosexual men: the EXPLORE study». J. Natl. Cancer Inst. 97 (12): 896–905. 2005. PMID 15956651. doi:10.1093/jnci/dji163. 
  49. ^ «AIDSmeds Web Exclusives : Pap Smears for Anal Cancer? — by David Evans». AIDSmeds.com. Arkivert fra originalen . 
  50. ^ «Cost-effectiveness of screening for anal squamous intraepithelial lesions and anal cancer in human immunodeficiency virus-negative homosexual and bisexual men». Am. J. Med. 108 (8): 634–41. PMID 10856411. doi:10.1016/S0002-9343(00)00349-1. 
  51. ^ «Case-control study of human papillomavirus and oropharyngeal cancer». N. Engl. J. Med. 356 (19): 1944–56. 2007. PMID 17494927. doi:10.1056/NEJMoa065497. Arkivert fra originalen . 
  52. ^ Ridge JA, Glisson BS, Lango MN, et al. "Head and Neck Tumors" Pazdur R, Wagman LD, Camphausen KA, Hoskins WJ (Eds) Cancer Management: A Multidisciplinary Approach . 11 ed. 2008.
  53. ^ «Human Papillomavirus and Rising Oropharyngeal Cancer Incidence in the United States». Journal of Clinical Oncology. 29 (32): 4294–301. PMC 3221528Åpent tilgjengelig. PMID 21969503. doi:10.1200/JCO.2011.36.4596. 
  54. ^ Moore, Matthew. «Tree man 'who grew roots' may be cured». The Daily Telegraph. London. Arkivert fra originalen . 
  55. ^ «HPV and Cancer» (engelsk). Arkivert fra originalen . 
  56. ^ a b Heymann, MD, David (2015). Control of Communicable Diseases Manual (20th utg.). Washington D.C.: Apha Press. s. 299–300. ISBN 978-0-87553-018-5. 
  57. ^ a b «Chapter 6: Epidemiology and transmission dynamics of genital HPV infection». Vaccine. 24 Suppl 3: S3/52–61. ISSN 0264-410X. PMID 16950018. doi:10.1016/j.vaccine.2006.05.031. 
  58. ^ «Prevalence and viral load of 51 genital human papillomavirus types and 3 subtypes». Int J Cancer. 132: 2395–2403. 2012. doi:10.1002/ijc.27891. 
  59. ^ «Epidemiologic classification of human papillomavirus types associated with cervical cancer». N. Engl. J. Med. 348 (6): 518–27. 2003. PMID 12571259. doi:10.1056/NEJMoa021641. 
  60. ^ Egendorf, Laura. Sexually Transmitted Diseases (At Issue Series). New York: Greenhaven Press, 2007.
  61. ^ a b «Transmission of human papillomavirus in heterosexual couples». Emerging Infectious Diseases. 14 (6): 888–894. 2008. PMC 2600292Åpent tilgjengelig. PMID 18507898. doi:10.3201/eid1406.070616. 
  62. ^ «Transmission of human papillomavirus in heterosexual couples» (PDF). Emerging Infect. Dis. 14: 888–94. PMC 2600292Åpent tilgjengelig. PMID 18507898. doi:10.3201/eid1406.070616. Arkivert (PDF) fra originalen . 
  63. ^ a b «The Optimal Anatomic Sites for Sampling Heterosexual Men for Human Papillomavirus (HPV) Detection: The HPV Detection in Men Study». The Journal of Infectious Diseases. 196 (8): 1146–1152. 2007. PMC 3904649Åpent tilgjengelig. PMID 17955432. doi:10.1086/521629. 
  64. ^ a b c «Detection of genital hpv types in fingertip samples from newly sexually active female university students». Cancer Epidemiology Biomarkers & Prevention. 19 (7): 1682–1685. 2010. PMC 2901391Åpent tilgjengelig. PMID 20570905. doi:10.1158/1055-9965.EPI-10-0226. 
  65. ^ Tay SK. «Genital oncogenic human papillomavirus infection: a short review on the mode of transmission» (Free full text). Annals of the Academy of Medicine, Singapore. 24 (4): 598–601. ISSN 0304-4602. PMID 8849195. Arkivert fra originalen . 
  66. ^ «Possible non-sexual transmission of genital human papillomavirus infections in young women». European Journal of Clinical Microbiology & Infectious Diseases. 12 (3): 221–222. ISSN 0934-9723. PMID 8389707. doi:10.1007/BF01967118. 
  67. ^ «Is genital human papillomavirus infection always sexually transmitted?» (Free full text). The Australian & New Zealand Journal of Obstetrics & Gynaecology. 30 (3): 240–242. ISSN 0004-8666. PMID 2256864. doi:10.1111/j.1479-828X.1990.tb03223.x. Arkivert fra originalen . 
  68. ^ «Detection of human papillomavirus DNA on the fingers of patients with genital warts». Sexually Transmitted Infections. 75 (5): 317–319. ISSN 1368-4973. PMC 1758241Åpent tilgjengelig. PMID 10616355. doi:10.1136/sti.75.5.317. 
  69. ^ a b HPV and Other Infectious Agents in Cancer:Opportunities for Prevention and Public Health: Opportunities for Prevention and Public Health. Oxford University Press. s. 34. ISBN 978-0-19-973291-3. Arkivert fra originalen . 
  70. ^ «Could human papillomaviruses be spread through blood?». J. Clin. Microbiol. 43 (11): 5428–34. November 2005. PMC 1287818Åpent tilgjengelig. PMID 16272465. doi:10.1128/JCM.43.11.5428-5434.2005. 
  71. ^ «Human papillomavirus DNA detected in peripheral blood samples from healthy Australian male blood donors». J. Med. Virol. 81 (10): 1792–6. PMID 19697401. doi:10.1002/jmv.21592. 
  72. ^ a b «Human Papillomavirus: Confronting the Epidemic—A Urologist’s Perspective». Rev Urol. 7: 135–44. 2005. PMC 1477576Åpent tilgjengelig. PMID 16985824. 
  73. ^ a b c «Current understanding of the mechanism of HPV infection». Gynecologic Oncology. 118 (1 Suppl): S12. 2010. PMC 3493113Åpent tilgjengelig. PMID 20494219. doi:10.1016/j.ygyno.2010.04.004. 
  74. ^ «Human Papillomavirus». Arkivert fra originalen . 
  75. ^ a b «Human papillomavirus infection: biology, epidemiology, and prevention». International Journal of Gynecological Cancer. 15 (5): 727–746. 2005. PMID 16174218. doi:10.1111/j.1525-1438.2005.00246.x. 
  76. ^ Woodham, Andrew W.; Da Silva, Diane M.; Skeate, Joseph G.; Raff, Adam B.; Ambroso, Mark R.; Brand, Heike E.; Isas, J. Mario; Langen, Ralf; Kast, W. Martin (2012). «The S100A10 subunit of the annexin A2 heterotetramer facilitates L2-mediated human papillomavirus infection». PLoS One. 7 (8): e43519. ISSN 1932-6203. PMC 3425544Åpent tilgjengelig. PMID 22927980. doi:10.1371/journal.pone.0043519. 
  77. ^ Raff, Adam B.; Woodham, Andrew W.; Raff, Laura M.; Skeate, Joseph G.; Yan, Lisa; Da Silva, Diane M.; Schelhaas, Mario; Kast, W. Martin. «The evolving field of human papillomavirus receptor research: a review of binding and entry». Journal of Virology. 87 (11): 6062–6072. ISSN 1098-5514. PMC 3648114Åpent tilgjengelig. PMID 23536685. doi:10.1128/JVI.00330-13. 
  78. ^ «Evolution and Taxonomic Classification of Human Papillomavirus 16 (HPV16)-Related Variant Genomes». PLOS ONE. 6 (5): 1–16. 2011. PMC 3103539Åpent tilgjengelig. PMID 21673791. doi:10.1371/journal.pone.0020183. 
  79. ^ «HPV16 Variant Lineage, Clinical Stage, And Survival in Women With Invasive Cervical Cancer». Infectious Agents & Cancer. 6: 19–27. 2011. PMC 3226431Åpent tilgjengelig. PMID 22035468. doi:10.1186/1750-9378-6-19. 
  80. ^ Ault KA (2006). «Epidemiology and Natural History of Human Papillomavirus Infections in the Female Genital tract». Infectious Diseases in Obstetrics and Gynecology. 2006: 1–5. PMC 1581465Åpent tilgjengelig. PMID 16967912. doi:10.1155/IDOG/2006/40470. 
  81. ^ «Human papillomavirus E6 and E7 oncoproteins as risk factors for tumorigenesis». Journal of Biosciences. 34 (1): 113–123. 2009. PMID 19430123. doi:10.1007/s12038-009-0013-7. 
  82. ^ «Papillomavirus genome structure, expression, and post-transcriptional regulation». Frontiers in Bioscience. 11: 2286–2302. 2006. PMC 1472295Åpent tilgjengelig. PMID 16720315. doi:10.2741/1971. 
  83. ^ «The E7 Oncoprotein is Translated from Spliced E6*I Transcripts in High-Risk Human Papillomavirus Type 16- or Type 18-Positive Cervical Cancer Cell Lines via Translation Reinitiation». Journal of Virology. 80 (9): 4249–4263. 2006. PMC 1472016Åpent tilgjengelig. PMID 16611884. doi:10.1128/JVI.80.9.4249-4263.2006. 
  84. ^ Chaturvedi, Anil. «Human Papillomavirus and Head and Neck Cancer». I Andrew F. Olshan. Epidemiology, Pathogenesis, and Prevention of Head and Neck Cancer (1st utg.). New York: Springer. ISBN 978-1-4419-1471-2. 
  85. ^ «Tissue-spanning redox gradient-dependent assembly of native human papillomavirus type 16 virions». Journal of Virology. 83 (20): 10515–26. PMC 2753102Åpent tilgjengelig. PMID 19656879. doi:10.1128/JVI.00731-09. 
  86. ^ «Transmission of human papillomavirus type 11 infection by desquamated cornified cells». Virology. 281 (1): 35–42. PMID 11222093. doi:10.1006/viro.2000.0777. 
  87. ^ «Activation of Wnt signaling pathway by human papillomavirus E6 and E7 oncogenes in HPV16-positive oropharyngeal squamous carcinoma cells». Molecular Cancer Research. 8 (3): 433–443. 2010. PMID 20215420. doi:10.1158/1541-7786.MCR-09-0345. 
  88. ^ Watson RA (2005). «Human Papillomavirus: Confronting the Epidemic—A Urologist's Perspective». Reviews in Urology. 7 (3): 135–44. PMC 1477576Åpent tilgjengelig. PMID 16985824. 
  89. ^ «Age‐Specific Prevalence, Incidence, and Duration of Human Papillomavirus Infections in a Cohort of 290 US Men». The Journal of Infectious Diseases. 198 (6): 827–835. 2008. PMID 18657037. doi:10.1086/591095. 
  90. ^ «Sannheten om HPV». Lommelegen.no (norsk). 4. januar 2017. Besøkt 13. mai 2018. 
  91. ^ «Premaligne lidelser i cervix uteri». legeforeningen.no (norsk). Besøkt 13. mai 2018. 
  92. ^ «HPV-testing som sekundærscreening i Norge». www.kreftregisteret.no (norsk). Besøkt 13. mai 2018. 
  93. ^ Sveinung Wergeland Sørbye. «HPV-testing og livmorhalskreft» (PDF). 
  94. ^ «Hvilken HPV-test er best?». Tidsskrift for Den norske legeforening (norsk). Besøkt 13. mai 2018. 
  95. ^ «HPV-testing – svak begrunnelse for kontroversiell beslutning». Tidsskrift for Den norske legeforening (norsk). Besøkt 13. mai 2018. 
  96. ^ «Kvinne 30 år har aldri tatt celleprøve. Kan jeg ta HPV-test hjemme?». Lommelegen.no (norsk). 8. april 2018. Besøkt 13. mai 2018. 
  97. ^ «Tar celleprøven selv - NHI.no». NHI.no. Besøkt 13. mai 2018. 
  98. ^ «Genital human papillomavirus infection: Incidence and risk factors in a cohort of female university students». American Journal of Epidemiology. 157 (3): 218–226. 2003. PMID 12543621. doi:10.1093/aje/kwf180. 
  99. ^ a b c «Prevalence of HPV Infection among Men: A Systematic Review of the Literature». The Journal of Infectious Diseases. 194 (8): 1044–1057. 2006. PMID 16991079. doi:10.1086/507432. 
  100. ^ a b «Human papillomavirus DNA detection in male sexual partners of women with genital human papillomavirus infection». Urology. 65 (2): 251–255. 2005. PMID 15708032. doi:10.1016/j.urology.2004.09.031. 
  101. ^ «Human papillomavirus in men: Comparison of different genital sites». Sexually Transmitted Infections. 82 (1): 31–33. 2006. PMC 2563819Åpent tilgjengelig. PMID 16461598. doi:10.1136/sti.2005.015131. 
  102. ^ «Comparison of Physician- and Self-Collected Genital Specimens for Detection of Human Papillomavirus in Men». Journal of Clinical Microbiology. 44 (2): 513–517. 2006. PMC 1392697Åpent tilgjengelig. PMID 16455906. doi:10.1128/JCM.44.2.513-517.2006. 
  103. ^ «Self-collection of genital human papillomavirus specimens in heterosexual men». Sexually Transmitted Infections. 85 (3): 221–225. 2008. PMID 19066196. doi:10.1136/sti.2008.033068. 
  104. ^ Women had similar success in self-sampling, using tampons, swabs, cytobrush and lavage. «Are self-collected samples comparable to physician-collected cervical specimens for human papillomavirus DNA testing? A systematic review and meta-analysis». Gynecologic Oncology. 105 (2): 530–535. 2007. PMID 17335880. doi:10.1016/j.ygyno.2007.01.023. 
  105. ^ «Genital Human Papillomavirus Infection in Men: Incidence and Risk Factors in a Cohort of University Students». The Journal of Infectious Diseases. 196 (8): 1128–1136. 2007. PMID 17955430. doi:10.1086/521192. 
  106. ^ «Modeling the Sexual Transmissibility of Human Papillomavirus Infection using Stochastic Computer Simulation and Empirical Data from a Cohort Study of Young Women in Montreal, Canada». American Journal of Epidemiology. 163 (6): 534–543. 2006. PMID 16421235. doi:10.1093/aje/kwj077. 
  107. ^ Kim JJ (2007). «Vaccine Policy Analyses Can Benefit from Natural History Studies of Human Papillomavirus in Men». The Journal of Infectious Diseases. 196 (8): 1117–1119. PMID 17955427. doi:10.1086/521199. 
  108. ^ «Archived copy». Arkivert fra originalen . 
  109. ^ ««Utbredt misforståelse» hindret Thea i å ta kreftvaksinen». www.ba.no (norsk). 1. februar 2015. Besøkt 13. mai 2018. 
  110. ^ «Tror du HPV-vaksinen bare er for skolejenter?» (norsk). 30. mai 2016. Besøkt 13. mai 2018. 
  111. ^ «HPV-vaksine hjelper voksne kvinner». forskning.no. Besøkt 13. mai 2018. 
  112. ^ «HPV vaccination reduces the risk of infection even after a previous case of the disease, study suggests». ScienceDaily (engelsk). Besøkt 13. mai 2018. 
  113. ^ «HPV | Questions and Answers | Human Papillomavirus | CDC». www.cdc.gov (engelsk). 19. desember 2017. Besøkt 13. mai 2018. 
  114. ^ «Human papillomavirus vaccines. WHO position paper» (PDF). Wkly. Epidemiol. Rec. 84 (15): 118–31. PMID 19360985. Arkivert (PDF) fra originalen . 
  115. ^ «CDC recommends only two HPV shots for younger adolescents» (engelsk). Arkivert fra originalen . 
  116. ^ «Tilbud om HPV-vaksine til gutter fra høsten 2018». Folkehelseinstituttet (norsk). Besøkt 13. mai 2018. 
  117. ^ a b «Quadrivalent Human Papillomavirus Vaccine: Recommendations of the Advisory Committee on Immunization Practices (ACIP) (Cervical Cancer Screening Among Vaccinated Females)». MMWR Recomm Rep. 56 (RR–2): 1–24 [17]. PMID 17380109. Arkivert fra originalen . 
  118. ^ «HPV Vaccine Information For Young Women» (engelsk). Arkivert fra originalen . 
  119. ^ Yvonne Deleré; m.fl. (September 2014). «The Efficacy and Duration of Vaccine Protection Against Human Papillomavirus: A Systematic Review and Meta-analysis». Dtsch Arztebl Int. 111: 35–36. PMC 4174682Åpent tilgjengelig. PMID 25249360. doi:10.3238/arztebl.2014.0584. 
  120. ^ «FDA: Gardasil 9 godkjenning». 
  121. ^ Ny undersøgelse frifinder HPV-vaccine DR
  122. ^ «UNN-lege Sveinung tøyer reglene for å redde liv. Nå blir han hedret av sine egne». www.nordlys.no (norsk). 12. juni 2017. Besøkt 13. mai 2018. 
  123. ^ «HPV-vaksine til unge kvinner født 1991 og senere». Folkehelseinstituttet (norsk). Besøkt 13. mai 2018. 
  124. ^ AS, TV 2. «Overlege vil vaksinere seksuelt aktive gutter». TV 2 (norsk). Besøkt 13. mai 2018. 
  125. ^ «CDC — Condom Effectiveness — Male Latex Condoms and Sexually Transmitted Diseases». Centers for Disease Control and Prevention (CDC). Arkivert fra originalen . 
  126. ^ «Information About What is Human Papillomavirus (HPV)?». City of Toronto Public Health Agency. [død lenke]
  127. ^ a b «Human papillomavirus - Public Health Agency of Canada». phac-aspc.gc.ca. Arkivert fra originalen . 
  128. ^ «Genital HPV Infection Fact Sheet». Centers for Disease Control and Prevention (CDC). Arkivert fra originalen . 
  129. ^ «HPV Vaccine Information For Young Women». Centers for Disease Control and Prevention (CDC). Arkivert fra originalen . 
  130. ^ American Cancer Society. «What Are the Risk Factors for Cervical Cancer?». Arkivert fra originalen . 
  131. ^ «Cure for HPV». Webmd.com. Arkivert fra originalen . 
  132. ^ «Konisering - NHI.no». NHI.no. Besøkt 13. mai 2018. 
  133. ^ «Konisering». Lommelegen.no (norsk). 10. januar 2017. Besøkt 13. mai 2018. 
  134. ^ «Diagnoser ved celleprøver og vevsprøver fra livmorhalsen». Lommelegen.no (norsk). 10. januar 2017. Besøkt 13. mai 2018. 
  135. ^ Altman, Lawrence K. (7. oktober 2008). «Discoverers of AIDS and Cancer Viruses Win Nobel Prize». The New York Times (engelsk). ISSN 0362-4331. Besøkt 13. mai 2018. 
  136. ^ a b «Du er videresendt fra Kunnskapssenteret.no». Folkehelseinstituttet (norsk). Besøkt 13. mai 2018. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]