Dyrehodestolpene i Osebergfunnet

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Fire utskårne dyrehodestolper fra Osebergfunnet står utstilt på Vikingskiphuset: «Det akademiske dyrehodet»[1][2][3], «Løvehodet»,[4][5] «Det karolingiske dyrehodet»[6][7] og «Barokkhodet».[8][9] Skulpturene er fra tidlig på 800-tallet. De ble gravd opp med Osebergskipet i Tønsberg i 1904. Dyreornamentikken er i «osebergstil».

Dyrehodestolpene i Osebergfunnet er fem treskulpturer fra vikingtida med utskårne dyrehoder og lange halser. De krumme stokkene ble funnet i Oseberghaugen i dagens Tønsberg kommune i Vestfold, en gravhaug datert til år 834. Haugen inneholdt to ukjente kvinnelik, en mengde dyr, restene etter et vikingskip og et enestående rikholdig og velbevart gravgods. Osebergfunnet ble gravd opp i 1904, og de fire best bevarte dyrehodestolpene har siden 1957 vært utstilt i Vikingskipshuset på Bygdøy i Oslo.[10]

Dyrehodeskulpturene er dekorert med snirklete relieffer i osebergstil, en tidlig form for dyreornamentikk i norrøn kunst.[11][12] Stokkene er litt over en halv meter høye og utstyrt med bære- eller festeskaft nederst.[13] Slike stolper er ikke kjent fra andre sammenhenger, og det er uklart hva de ble brukt til.[13] Hodene forestiller trolig hunder, og det er blitt foreslått at skulpturene kan ha vært skremsler mot onde makter.[11][13]

Utforming, bakgrunn og funksjon[rediger | rediger kilde]

«Barokkmesterens første hode».[8][9] Dyrehodestolpene regnes blant de mest forseggjorte praktstykkene i Osebergfunnet, utført av dyktige og erfarne «tresmeder».
Del av halsen på «Barokkmesterens andre hode».[14]

Beskrivelse og navn[rediger | rediger kilde]

De frittstående stolpene i Osebergfunnet er skåret ut av naturlig bøyde stokker i hardt løvtre.[11] Hodene er ulike, men alle er stiliserte framstillinger av mytologiske eller virkelige dyr med fryktinngytende kjefter og lange halser. To av stolpene er dekorert med sølvnagler.

Figurene ser ut til å være forma av forskjellige treskjærere («tresmeder»).[15] De store hovedformene er prega av svungne linjer og dekoren av fine detaljer. Det individuelle særpreget tyder på stildannende utøvere som har brukt sin kunstneriske frihet innafor rammene av gitte konvensjoner og tradisjoner.

Arkeologen Haakon Shetelig, som var professor Gabriel Gustafsons faglige medarbeider under utgravinga, beskriver ornamentikken, bildekunsten og stilutviklinga for kunsthåndverket i jernalderen i Osebergfundet bind 3.[16] I boka, som kom ut i 1920, ordner han dyrehodestolpene typologisk etter design og antatt håndverker, og han gir dem kallenavn etter utseende. Betegnelsene til Shetelig er siden stort sett beholdt:

  1. «Det akademiske dyrehodet» («Akademikerens dyrehodestolpe»)[1][2][3]
  2. «Løvehodet» («Det forkjøla dyrehodet»)[4][5]
  3. «Den karolingiske dyrehodestolpen» («Karolingeren», «Hundehodet»)[6][7]
  4. «Det barokke dyrehodet» («Barokkmesterens første hode»).[8][9]
  5. «Barokkmesterens andre hode» («Den siste dyrehodestolpen»)[14]

Utgraving, konservering og utstilling[rediger | rediger kilde]

Treverket i Oseberghaugen var godt bevart etter 1 100 år i blåleire, men gravgodset var hardt skadd under tunge masser og etter en tidligere åpning, kanskje plyndring.[17] Bildet fra august 1904 viser «Løvehodet» og «Hundehodet» i «floken» i gravkammeret ombord i det hauglagte vikingskipet. Nederst på hver av stolpene er det stukket inn åre- eller spadeforma skaft. De er forbundet med et tau med rangle og krok av jern. Tauet går gjennom munnen på «Løvehodet» midt i bildet. Til venstre ligger deler av vevnaden i funnet.[18]

Den arkeologiske utgravinga av Osebergfunnet var vanskelig. Treverket i haugen var godt bevart etter over 1 100 år i søkkvåt blåleire uten lufttilgang, men gjenstandene var hardt skadd under tunge masser av torv og stein og en leirgrunn som kan ha forskjøvet seg.[17] Materialet var også ødelagt av noen som ikke lenge etter begravelsen har kommet seg inn i det teltforma gravrommet i båten. Derfra har de dratt ut de døde kvinnekroppene, skrin og andre personlige ting, kanskje som del av en ukjent gravskikk, kanskje som røvere på jakt etter smykker og verdisaker.[19][17][13]

En konservator ved Kulturhistorisk Museum arbeider med restaurering av «Løvehodet» før 3D-skanning.

Etterarbeidet med systematisering og beskrivelser, og ikke minst restaurering og konservering av alle gjenstander og etterlevninger, ble svært omfattende. De første bevaringsmetodene med alun gjorde skade på flere av trearbeidene.[20] Prepareringa jevna ut utskjæringene og viska bort detaljer,[21][22] og skipa og mange av gjenstandene er blitt «sprø som knekkebrød».[23] Det er håp om å finne måter å redde restene av de feilbehandla praktstykkene på, sjøl om det er umulig å gjenopprette farger og strukturer slik de var da materialet ble gravd ut.[24][25]

I 1957 ble stolpene flytta fra «Oseberg-salen» i Historisk Museum på Tullinløkka i Oslo, der de hadde blitt holdt våte i påvente av bedre konserveringsmåter,[22] til den da nybygde «Osebergfløyen» av Vikingskipshuset. Fire av stolpene er utstilt i glassmonter der. Bruddstykkene etter den femte stolpen blir oppbevart i magasinet på museet. Shetelig omtaler denne som «det vakreste, finest utskårne dyrehode», men hodet var knust og stokken ødelagt.[26] «Barokkmesteren» ble ødelagt da tanken den ble oppbevart i, sprang lekk under andre verdenskrig, og restene blir brukt til å forske på konserveringsmetoder.[22] Det ble for øvrig tidlig skåret ut kopier av mange av gjenstandene fra funnet.

Opprinnelig betydning[rediger | rediger kilde]

Hensikten med de skulpturelle stokkene er ukjent.[11] Stolpene har ingen åpenbar praktisk funksjon, men er neppe heller bare kunstverk uten symbolsk eller religiøs betydning. Gravgodset og dyra som ble ofra skulle sannsynligvis følge de døde kvinnene til Dødsriket og dekke de materielle behova deres i etterlivet.[22] Figurer og mønstre på gjenstandene kan derfor sees på som både pynt for skjønnhetens egen skyld og bildeframstillinger av motiver henta fra vikingenes forestillingsverden.

Plassering i gravhaugen[rediger | rediger kilde]

Da «Løvehodet» og «Hundehodet» ble funnet i gravkammeret ombord i Osebergskipet, var de forbundet med et tau. Det gikk som en tømme gjennom gapet på den ene figuren og hadde en slags rangle og en krok av jern festa til seg. Tilsvarende rangler og kroker har blitt funnet i forbindelse med rideutstyr og kan være en forløper for dombjeller, kanskje med magisk kraft til å skremme bort onde makter.[27][28] Stolpene var også utstyr med treskaft som stakk ut bak nederst på halsene, vel en halv meter lange (se fotografiet fra utgravinga).[18] Skafta er trolig festeanordninger eller håndtak til å bære stokkene med. Også i motsatt ende av gravkammeret lå to stolper med tilsvarende skaft og rangle i jern, mens «Den akademiske dyrehodestolpen» lå foran masta i forskipet.[29]

Tolkninger av hoder og dekor[rediger | rediger kilde]

Allerede i folkevandringstida ble udyr et vanlig motiv i den germanske kunsten,[30] og dyrehodestolpene kan minne om drager og sjøormer. Hodene er likevel ofte blitt tolka som hunder,[13] men også som løver og kattedyr, framstilt i et overdrevent dekorativt og stilistisk formspråk. Skulpturene kan også forestille dyr fra norrøn mytologi, men det er uklart hvilke det i så fall skulle være.

De merkelige gripedyra i relieffene kan synes å gjenta eller avspeile rovdyret som er framstilt i hodet.[12] Disse gåtefulle figurene har kropper og lemmer som slynger seg i langtrukne buer, griper og biter seg sjøl, og rammene i dekoren, i innfløkte linjer og former,[31] omtrent som valknuter og labyrinter. Dette har sannsynligvis gitt stokkene ytterligere kraft og betydning som magiske kultgjenstander.[12] For øvrig består osebergstilens sammenfletta ornamentikk bare av dyrefigurer og abstrakte former og framstiller aldri planter eller bladverk.[32]

Bruk av stolpene[rediger | rediger kilde]

De korte skafta som er festa til dyrehalsene nederst, tyder på at det er flyttbare skulpturer.[33] De kan ha vært brukt i ritualer og seremonier, kanskje sammen med den staselige eikevogna i funnet. Stolpene kan ha blitt båret i opptog eller stått oppstilt, for eksempel festa i en vegg eller til et møbel, som utsmykning eller statussymbol ved et høysete.[11][32] Seremoniene kan ha vært begravelser[34] og andre riter der dyreskikkelsene har vært symbolske vokterfigurer for overgangene eller portene mellom vikingenes ulike verdner.[35] De ornamentale stokkene kan ha blitt tillagt en magisk-religiøs kraft eller bare vært maktsymboler for å markere den sosiale eller religiøse lederposisjonen til de ukjente kvinnene i gravhaugen.

Dyrehodestolper er ikke kjent fra direkte omtale i sagalitteraturen.[12]

«Den akademiske dyrehodestolpen». Høyde 52 cm.[36] Kunstneren som skar stolpen, blir kalt «akademikeren» fordi han fulgte en klar, tradisjonell stil. Treskjæreren lagde en rein og stram komposisjon til forskjell fra de andre som er mer overfylte og barokke. Nederst sees en del av skaftet som fortsatte bakover. [1][2][3]
«Løvehodet» («Det forkjølede løvehode») [4][5]
«Den karolingiske dyrehodestolpen» («Hundehodet»). Detaljene i utskjæringene har blitt viska ut etter feilbehandling med alun.[22][6][7]
«Den barokke dyrehodestolpen». Treskjæreren har arbeida i tre relieffplan over hverandre og satt inn sølvnagler i treskurden. Relieffplanene kan ha vært fargelagt.[37] [8][9][38]

Liknende dyre- og dragefigurer[rediger | rediger kilde]

Mange av gjenstandene i Osebergfunnet, og andre artefakter fra vikingtid og tidlig middelalder, er pynta med tilsvarende fantasifulle figurer, ornamentikk og geometriske mønstre. Liknende hoder pryder blant annet hjørnestolpene på osebergsledene.

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c Osebergfundet. Distribuert ved Universitetets Oldsaksamling. 1920. s. 70. 
  2. ^ a b c Fortiden forteller. Dreyer. 1979. s. 68. ISBN 8209017497. 
  3. ^ a b c Kulturhistorisk Museums fotografier av «Akademikeren» i Universitetsmuseenes fotoportal
  4. ^ a b c Osebergfundet. Distribuert ved Universitetets Oldsaksamling. 1920. s. 75. 
  5. ^ a b c Kulturhistorisk Museums fotografier av «Løvehodet» i Universitetsmuseenes fotoportal
  6. ^ a b c Osebergfundet. Distribuert ved Universitetets Oldsaksamling. 1920. s. 113. 
  7. ^ a b c Kulturhistorisk Museums fotografier av «Den karolingiske dyrehodestolpen» i Universitetsmuseenes fotoportal
  8. ^ a b c d Osebergfundet. Distribuert ved Universitetets Oldsaksamling. 1920. s. 124. 
  9. ^ a b c d Kulturhistorisk Museums fotografier av «Det barokke hodet» i Universitetsmuseenes fotoportal
  10. ^ Sjøvold, Thorleif (1914-2001) (1985). Vikingskipene i Oslo. Oslo: Universitetets oldsaksamling. s. 15. 
  11. ^ a b c d e Kulturhistorisk museum: Fem flotte dyrehoder (publisert 2012, endra 2017)
  12. ^ a b c d The Intersection of Old Norse Literature and Viking Age Imagery: An interdisciplinary approach to the comprehension of dyrehodestolper "animal-head posts" (video fra 2016 med Erik Schjeide, amerikansk skandinavist og møbelsnekker)
  13. ^ a b c d e Vestfold fylkeskommune om det rike funnet i Oseberghaugen (publisert 2017, oppdatert 2018)
  14. ^ a b Osebergfundet. Distribuert ved Universitetets Oldsaksamling. 1920. s. 153. 
  15. ^ Sjøvold, Thorleif (1914-2001) (1985). Vikingskipene i Oslo. Oslo: Universitetets oldsaksamling. s. 73. 
  16. ^ Norsk biografisk leksikon om Haakon Shetelig
  17. ^ a b c «Om Osebergfunnet i Sem og Slagen - en bygdebok. 2. bind: Kulturhistorie - første del (utgitt 1959)». Arkivert fra originalen 20. mars 2007. Besøkt 11. januar 2019. 
  18. ^ a b Osebergfundet. Oslo: Distribuert ved Universitetets Oldsaksamling. 1917. s. 42 og 43. 
  19. ^ Benedictow, Ole Jørgen (1941-) (2000). Norgeshistorie før 1850: lærebok. [Oslo]: Aschehoug. s. 73. ISBN 8203325998. 
  20. ^ Sjøvold, Thorleif (1914-2001) (1985). Vikingskipene i Oslo. Oslo: Universitetets oldsaksamling. s. 14. 
  21. ^ Osebergfundet. Oslo: Distribuert ved Universitetets Oldsaksamling. 1917. s. 106 og 107. 
  22. ^ a b c d e Kulturhistorisk museum om konserveringa av de siste seks gjenstandene fra Oseberg etter 50 år nedsenket i vann (publisert 2016, oppdatert 2018)
  23. ^ NRK.no 2002: - Vikingskipene sprø som knekkebrød
  24. ^ Aftenposten 20. oktober 2018: Oseberg-skatter kan bli reddet av nanoteknologi
  25. ^ Kulturhistorisk museum om konserveringsmetoder for å bevare Osebergfunnet
  26. ^ Osebergfundet. Oslo: Distribuert ved Universitetets Oldsaksamling. 1917. 
  27. ^ Osebergfunnet. Universitetets Oldsaksamling. 1958. s. 11. 
  28. ^ Petersen, Jan (1951). Vikingetidens redskaper. Dybwad. s. 56. 
  29. ^ Osebergfundet. Oslo: Distribuert ved Universitetets Oldsaksamling. 1917. 
  30. ^ Gunnes, Erik (1924-1999) (2000). Religioner på marsj: 500-1000. Oslo: Aschehoug. s. 254. ISBN 8203224539. 
  31. ^ Jørgen Jensen: Gribedyr og ormeslyng i Danmarks Oldtid, 2. utgave 2006 (henta 19. januar 2019)
  32. ^ a b Video fra Vestfold Fylkeskommune 2013 om Osebergfunnet fra Tønsberg
  33. ^ Danbolt, Gunnar (1940-) (1996). Billedspor: kunst- og kulturhistorie. Vollen: Tell. s. 109. ISBN 8275220645. 
  34. ^ Tønsbergs Blad 2014: Cannabis og hakekors – her er Oseberg-funnene du neppe visste om
  35. ^ Danbolt, Gunnar (1940-) (1996). Billedspor: kunst- og kulturhistorie. Vollen: Tell. s. 104. ISBN 8275220645. 
  36. ^ Den Store Danske om «Osebergfundet»
  37. ^ Danbolt, Gunnar (1940-) (1996). Billedspor: kunst- og kulturhistorie. Vollen: Tell. s. 106. ISBN 8275220645. 
  38. ^ Unn Pedersen og Jon Vidar Sigurdsson: Vikingenes vakre verden (publisert 2015, endra 2018)
  39. ^ a b Kulturhistorisk museum: Sledene (publisert 2012, oppdatert 2016)

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

(en) Kategori:Oseberg find animal-head posts – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons