Tamkanin

Tamkanin
Tan (engelsk kaninrase)
Vitenskapelig(e) navn:	Oryctolagus cuniculus cuniculus
Alt. navn:	kanin, tamkanin, europeisk kanin m.m.
Artstilhørighet:	kanin, harer, haredyr, glires, (bufe)
Habitat:	terrestrisk
Utbredelse:	hele verden
Raser:	Liste over kaninraser

Tamkanin (Oryctolagus cuniculus cuniculus) er en underart av kanin. Den holdes hovedsakelig som kjæledyr, men noen holder også tamkanin til pels og kjøtt. Kaniner blir også brukt som forsøksdyr. I Norge er kaninen det tredje mest populære kjæledyret etter katt og hund.

Kaninens historie

Kaniner kan variere mye i både størrelse og eksteriør

Tamkaninen nedstammer fra den nordlige underarten (Oryctolagus cuniculus cuniculus) av europeisk villkanin (Oryctolagus cuniculus). Den ble trolig først oppdaget på Den iberiske halvøy av føniske seilere rundt år 1000 f.Kr. Fønikerne trodde dyret var en variant av klippegrevlingen, og kalte derfor landet i-shepan-ham (klippegrevlingenes land). Kaniner i fangenskap er først beskrevet i tidlig romersk tid. Kaninene ble holdt i lukkede innhegninger kalt leporarier, og brukt som mat for romerske soldater. Kaninhagene kunne være over 4 km i omkrets, og hadde høye gjerder for å beskytte kaninene mot rovdyr, og noen steder, rovfugl. Tamkaninen regnes som domestisert omkring år 600.

Fra middelalderen er det funnet slike kaninhager både i Belgia, Storbritannia og Tyskland. Også øyer ble brukt, siden disse ikke trengte å gjerdes inn. Da kaninholderne ble lei, eller ikke trengte mer mat, ble kaninene oftest sluppet fri. Mens de fleste ble spist av rovdyr eller rovfugl, klarte noen seg og ble ville. Tyskerne holdt for eksempel kaniner allerede på 1100-tallet, mens ville kaniner i Tyskland ble ikke beskrevet før i 1423. Storbritannia fikk antageligvis sine første kaniner i 1135, og ble senere satt ut på mange øyer.

Den virkelige domestiseringen av kaninen begynte sannsynligvis i klostre på begynnelsen av 1600-tallet, hvor man begynte med selektiv avl på egenskaper som størrelse og farge. På 1700-tallet fantes det allerede kaniner i flere fargevarianter; ensfarget svart, brun, blå, gul, hvit rødøyd (albino) og tegningene sølv og hollender. Frem til 1850 ble flere farger avlet frem sammen med langhårsstrukturen angora.

Det finnes beskrivelser på at kaniner ble holdt som kjæledyr av adelen under middelalderen, men den fikk for alvor en rolle som kjæledyr under den industrielle revolusjonen på 1800-tallet. Da flyttet mange mennesker vekk fra gårdene og inn i byene. Kaninene ble et ettertraktet kjæledyr for middelklassen, fordi den ga byfolk en følelse av å være knyttet til landsbygda.

Kaniner i moderne tid

På 1900-tallet ble kaninavl en populær hobby. Flere raser ble utviklet og pelsindustrien eksploderte i 1920, mye grunnet den nye rasen rex. Under første og andre verdenskrig ble det oppmuntret til å avle frem kaniner som mat, og mange familier holdt kaniner. Da matmangelen forsvant etter andre verdenskrig ble det mindre populært å holde kaniner til mat, men kaninen er fortsatt et nyttig produksjonsdyr, særlig i fattige land med begrensede ressurser.

Kaniner som forsøksdyr

På 1900-tallet begynte forskere å utføre eksperiment på laboratorium-kaniner. I 1992 ble en vellykket kloning av en kanin gjennomført, og kaninen det andre dyret som har overlevd kloning.

I Norge finnes det ikke oppdrett av andre forsøksdyr enn sau og gris. Forsøksdyravdelinger må importere dyrene sine fra utlandet. Kaniner blir kjøpt fra Tyskland og Sverige. De koster mellom cirka 300 og 1 000 kroner. Dersom de er drektige kommer prisen opp i 1 500 kroner.

Ifølge oversikt fra Utvalg for forsøk med dyr benyttes årlig noen hundre kaniner i forskning, diagnostikk og medisinsk produksjon. Kaninene holdes vanligvis enkeltvis i små nakne bur med strødd bunn, men det finnes eksempler på at de holdes flere sammen i større og berikete binger, for eksempel inneholdende kasser og rør som kan tjene som ganger.

Dyreforsøk er å bruke dyr som testpersoner for blant annet sminke, medisiner og hygieneprodukter. Her er de to vanligste testene utført på kanin:

• The Draize Eye Test, eller øyetesten som den kalles på norsk, blir brukt for å fastslå irritasjonen av et stoff når det påføres direkte på øyet. Vanligvis blir tre voksne albinokaniner brukt per stoff som testes. Kaninen blir påført stoffet i øynene i våken og bevisst tilstand, og den er som oftest fastspent. Kaninene kan få endringer i øyet slik som rødhet, hevelse, blemmer og uklarheter, og de får oftest ikke smertestillende under testingen, fordi det kan forstyrre resultatene.
• Hudirritasjonstesten brukes for å undersøke giftigheten av substanser påført huden. Her blir tre voksne albinokaniner eller marsvin brukt per substans som testes. Kaninene eller marsvinene blir barbert og får skrapt opp huden på ryggen. Her blir de påført stoffet som kan være giftig for huden. Dyrene kan få rødhet, hevelse, betennelse, hudsprekker og sår- og blemmedannelse av stoffet, og de får normalt ikke smertestillende under testen.

Dyrevernaktivister påpeker ofte tre vanlige adferdsendringer hos kaniner i laboratorium:

• Stereotyp adferd: Kaninene utfører den samme handlingen igjen og igjen uten noe klart formål eller funksjon
• Selvdestruktiv adferd: For eksempel kan dyrene gnage på egen kropp
• Apati: Dyrene gir opp å kontrollere omgivelsene rundt seg, de slutter å være aktive, og interesserer seg ikke lenger for noe.

Slakt og avliving

Kaninstek, en julemiddag.

Kaninben med saus og bøhmiske dumplings.

Av i alt tre slakterier som har vært godkjent for kanin i Norge, er det i dag ingen i drift. Familiedyr blir vanligvis avlivet hos veterinær.

Kaniner eter grov kost og omdanner denne effektivt til proteiner. Siden dagens store forbruk av storfe- og kyllingkjøtt ikke er bra for miljøet, anbefaler Sveriges jordbruksuniversitet at man heller spiser mer kaninkjøtt. Storfeavlen fører nemlig til store utslipp av den miljøskadelige gassen metan.

Kaniner som pelsdyr

Kaniner har tidligere vært populære dyr for pelsdyrnæringen, men etter nytt forbud skal ingen kaniner lenger avles opp for pels. Høsten 2008 nedsatte Mattilsynet en referansegruppe for arbeidet med ny pelsdyrforskrift. Fagansvarlig i Dyrevernalliansen, Marianne Kulø, representerte dyrevernorganisasjonene. Til slutt vant altså Dyrevernalliansen og de andre dyrevernorganinsasjonenes syn gjennom, og et forbud ble opprettet.

Utbredelse

Australia

State Barrier Fence of Western Australia

Før det første skipet med engelske fanger kom til Australia, fantes det ikke kaniner i landet. Det var kaptein James Cook som introduserte kaniner i Australia rundt 1770. I 1859 satte Thomas Austin fra Geelong, Victoria fri 25 kaniner. Man tror han gjorde dette da han var glad i å jakte. Kaninene spredde seg med en hastighet på 54 kilometer hvert år. Andre steder spredde den seg enda raskere, som i Northern Territory, der den spredde seg opptil 390 km i året. I løpet av bare 30 år var disse blitt til over 20 millioner kaniner. På midten av 1900-tallet skal visstnok bestanden ha nådd flere hundre millioner kaniner. Flere kaniner ble også satt ut andre steder i Australia og New Zealand og ga opphav til mangfoldige millioner flere. Flere av Australias særegne dyrearter har forsvunnet etter kaninene ble innført. Det gunstige miljøet, overflod av mat og mangelen på rovdyr førte til at kaninbestanden eksploderte og utviklet seg til et alvorlig problem for den opprinnelige floraen og dyreriket.

Det har vært flere forsøk for å holde kaninbestanden nede, men de fleste har vært mer eller mindre mislykket. Rødrev og katter ble satt ut for å fjerne kaninene, men de fant raskt ut at de lokale artene var enklere å jakte enn kaninene. Situasjonen nå er at alle disse tre regnes som store trusler for den australske faunaen. Mellom 1901 og 1907 ble det bygget et 3 253 km langt gjerde av netting, kalt State Barrier Fence of Western Australia eller «Rabbit Proof Fence» for å holde kaninene unna, men ikke engang dette hjalp. I 1950-årene ble til slutt viruset myxoma introdusert, et virus fra Brasil som blir båret av mygg og lopper. Dette viruset fører til myxomatose, eller kaninpest, en dødelig sykdom for kaniner. Noen mener at viruset drepte 99% av kaninbestanden. Andre mener at 100 millioner kaniner overlevde. Uansett hva som stemmer, ble de gjenværende kaninene resistente for viruset. Det australske laboratioriet som pleide å dyrke viruset myxoma har nå sluttet med produksjon. I dag regner man med at det er 250 millioner kaniner i Australia.

Kaninene ble bragt til Macquarieøya, en liten australsk øy i Sørishavet, av selfangere i 1878. De spredte seg raskt og ble bytte for øyas mange villkatter, som ble introdusert rundt 60 år tidligere.Kaninbestanden økte svært hurtig, og på femtitallet begynte forskere å bli bekymret. Antallet kaniner var oppe i 130 000 i 1978, og det på en øy som er mindre enn Drammen. Men etter at viruset myxoma ble introdusert og nesten utryddet kaninbestanden, begynte kattene i stedet å jakte på øyas sjøfuglbestand. På slutten av åttitallet satte miljøvernere igang et program for å utrydde villkattbestanden og redde de sårbare sjøfuglene, men plutselig mangel på rovdyr har ført til en eksplosiv økning i øyas kaninbestand. Da den siste villkatten på øya ble utryddet i år 2000, begynte kaninbestanden igjen å øke kraftig. Nå er tallet oppe i rundt 130 000 igjen. Australske myndigheter har siden 2010 drevet et omfattende utrydningsprogram for å bli kvitt øyas kaniner.

Selv i dag er det ulovlig å eie en kanin som kjæledyr i Queensland i Australia, og i New Zealand er det totalforbud mot eierskap av kanin, samme hvilket bruksområde dyret er ment for.

Amerika og Afrika

På midten av 1700-tallet ble de første kaninene satt ut i Sør-Amerika, og i Chile prøvde både jegere og misjonærer å «forville» tamkaniner. De første forsøkene mislyktes, men i 1936 fikk kaninen fotfeste i Chile. Før dette fantes det bare frittlevende kaniner på en liten øy. Her ble det satt ut 4 kaniner, og de ble til 30 millioner på 17 år.

Kaniner finnes i dag på enkelte steder i Chile, hvor den lokalt er en plage. I Nord-Amerika er ikke kaninen så utbredt, men den finnes på enkelte øyer hvor arten har blitt svært tallrik. De fleste utsetningene mislyktes fordi kaninene var fra tamme stammer. En av de få stedene de har klart seg, er i et naturreservat i San Diego. Mange av disse dyrene har store, hvite bless og stammer sannsynligvis fra forvillede tamkaniner.

I Afrika finnes det noen bestander i Marokko, Algerie og på noen øyer i Sør-Afrika.

Europa

I Europa har kaninen spredt seg ganske sakte. Tørt klima med lite vann og kalde områder med mye snø begrenser spredningen. Villkaninen stammer fra Spania. Da jordbruket økte, og mer land ble dyrket, økte også antall kaniner. Samtidig med dette ble også kaniner som var oppdrettet i fangenskap, sluppet løs rundt i Europa. «Villkaniner» i Nord-Europa er derfor sannsynligvis mer i slekt med våre tamkaniner enn de originale spanske.

Noen mener derfor at de eneste ekte villkaniner finnes i Spania og på noen øyer i Middelhavet, mens resten stammer fra tamme dyr, med viltfarge og større kropp enn den spanske. Allerede 1400-1300 f.Kr. ble kaniner satt ut på Menorca, en øy i Middelhavet. Fønikerne og senere romerne spredde deretter kaninen til middelhavslandene.

Viruset myxoma ble også ulovlig introdusert i Frankrike i juni, 1952 av bakteriologen Dr. Paul Armand Delile, da han var lei kaninkolonien som holdt til på eiendommen hans. Han injiserte viruset i to av kaninene, og viruset spredte seg raskt: I løpet av bare fire måneder hadde det spredt seg 50 km. Videre fortsatte den raske spredningen, blant annet over til Storbritannia, noe som resulterte i at 98% av villkaninene i Europa døde.

Kanin med sykdommen myxomatose, som kommer av viruset myxoma. Viruset ble introdusert i Australia og Frankrike, og spredte seg senere til Storbritannia.

Foto: Richard Harvey

Norden

Det finnes også frittlevende kaniner i Norge. Noen overlever bare en kort stund, mens andre etablerer seg bedre. Villkaninene i Norge er forvillede tamkaniner. I 1875 kom noen kaniner fra Shetland til øya Fedje, og der lever visstnok etterkommerne enda. Også ni andre øyer fikk kaniner, bla. Mølen i Vestfold, Edøy ved Smøla og Utsira i Rogaland.

Gressholmen i Oslofjorden er vel mest kjent, hvor det startet med rømte tamkaniner. Per i dag er det ingen kaniner på Gressholmen, etter at alle kaninene ble skutt. De ble et for stort problem, og de spiste verneverdige planter på øya, og det ble derfor vedtatt å skyte alle kaninene. Sveriges villkaniner stammer trolig fra en utsetning i Skåne i 1905, mens flesteparten i Danmark har kommet inn av seg selv fra Tyskland.

Det finnes bare en helnorsk kaninrase, dette er trønderkanin, og den er etterkommer etter utsetninger av tamkaniner. Den er utrydningstruet, grunnet dårlige gener, og det drives store avlsprosjekter for å bevare rasen.

"Norsk lov pålegger alle å gi sine tamdyr forsvarlig stell og pleie. Det er forbudt å dumpe kaniner og andre domestiserte dyr, uavhengig om dette gjøres på en øy, i skogen eller på togstasjonen. Mattilsynet ønsker heller ikke at fremmede arter skal etablere seg i Norge, og man bør også unngå en slik miljøkriminalitet. Vi har ikke villkaniner i Norge. De som observeres ute har enten rømt, har blitt dumpet eller er forvillede tamkaniner. Ikke noe av dette er ønskelig og bør altså unngås. Kaniner som lever i naturen er avhengig av en stor koloni. Overlevelse og trivsel er ikke mulig uten å være medlem av en gruppe med tilholdssted. Å kaste en enslig kanin ut i skogen er dermed denne kaninens sikre død. I tillegg er de klimatiske forholdene i Norge dårlig egnet for "ville" kaniner. Vinteren kommer hvert år, og da som regel i en mer ugjestmild variant enn hva som er tilfelle i kaninenes opprinnelige hjemland Spania. Kaniner er ikke en naturlig hjemmehørende art i norsk natur."

Generelt

Ifølge beregninger fra Opinion (2001) har 53 000 norske husstander kanin, til sammen 216 000 dyr. Dette tallet omfatter både hold av kaniner for hobbybasert produksjon og de rene familiedyr. De kan bli ca. 6-13 år gamle, og man vet om kaniner som har fylt 16 år. Kaniner er sosiale dyr, og har behov for omgang med andre individer.

En nylig undersøkelse i Storbritannia viser at så mye som 75% av kaniner får feil behandling av menneskene som har ansvaret for dem. Trolig er ikke disse tallene noe særlig lavere i Norge. Dette kommer av at i Norge er det et fåtall kaninkyndige veterinærer, og lite informasjon om kaniner.

Man skal aldri løfte en kanin etter nakkeskinnet og spesielt ikke etter ørene, da dette er dyreplageri.

Stell og oppfølging

Kaniner er svært renslige dyr. De trives mye bedre i et rent og ryddig miljø. Dette kan vi se selv i villkaninene: de har et eget hulerom som blir brukt til do, mens de eter og oppholder seg i andre deler av hulene. I tillegg liker mange kaniner i fangenskap å ommøblere, og kan flytte på dokassen, matskålen og lignende.

Den sosiale kaninen

Kaniner er kolonidyr. Det vil si at de i vill forstand bor i grupper på 6-10 individer, og alle gruppene samles i en koloni. Det kan bo opp til 100 kaniner i en koloni, og størrelsen på kolonien kan bli oppmot 20 tennisbaner. Altså er kaninene svært sosiale dyr som ikke trives alene.

Kanin og marsvin sammen

Kaniner og marsvin er svært forskjellige arter, og egner seg ikke til å bo sammen, i motsetning til hva mange tror. Grunnene er mange, for det første har de ikke felles språk. Kroppsspråket til kanin skiller seg tydelig fra marsvinets. I tillegg er kaninen størst, og noen kan oppleve at kaninen «mobber» marsvinet i form av å stadig vekk jage det vekk. Det har også forekomt at kaniner voldtar marsvin.

Kaniner kan være bærere av en del bakterier som ikke skader kaninen, men som er sykdomsfremkallende for marsvin. Et godt eksempel på dette er Bordetella bronchiseptica, som er en bakterie som angriper de øvre og nedre luftveiene, og som alle av kaniner har uten at de blir syke av det. Marsvin kan derimot bli alvorlig syke av dette, og uten nødvendig behandling vil de dø.

Også bakterien Clostridium piliforme (tidligere kjent som "Bacillus piliformis") kan være livstruende for marsvin. Bakterien kan finnes i klinisk friske kaniner. Hvis den forårsaker sykdom kalles det Tysser's disease. Hos en del gnagere er dette dødelig, deriblant marsvin. Immunosupprimerte dyr og mennesker kan også bli syke. Bakterien danner miljø-motstandsdyktige sporer, og disse sporene vil kunne overleve i miljøet i ett år. En kanin som er "bærer" men ikke blir syk vil naturlig klarere bakterien etter noen uker.

Flere kaniner sammen

Som tidligere nevnt er kaniner svært sosiale dyr. Kaniner trives bedre med andre kaniner, men da er det viktig å kastrere kaninene. Kastrering av hannkaniner som holdes som rene kjæledyr, anbefales som rutine i en del hobbybøker. Hannkaniner som holdes alene, retter ofte seksuell atferd mot gjenstander eller mennesker, og er generelt mer aggressive enn kastrater. Skal flere kaniner holdes sammen, er kastrering ofte nødvendig for å unngå slåssing. Også hos hunnkaniner anbefales dette inngrepet, spesielt med tanke på den skyhøye livmorkreftfaren. Mellom 80-90% av alle ukastrerte hunnkaniner får livmorkreft før fylte 6 år.

Når to kaniner skal «bondes» (knytte bånd, etablere rang) vil de dominanspare. Slik finner de ut hvem som skal lede gruppen. Det er stor forskjell på bonding og slåssing, da bonding ofte skjer på et nøytralt område. Kaniner er naturlig territorielle, og angriper ofte inntrengere i sitt territorie.

Avl og reproduksjon

Kaniner som parer seg

Kanin med redemateriale i munnen.

Foto: Rubyk

Kaninunger som dier

Paring

Kaniner er svært reproduktive dyr, og hvert kull kan ha mellom 1-14 unger, i gjennomsnitt 6. Rett etter kaninmoren har født kan hun på nytt pare seg. Kaniner går drektige i 28-32 dager, vanligvis 31. Det kan derfor bli ganske mange kull i året (ca. 12).

Hunnene er stort sett paringsvillige hele tiden, bortsett fra noen dager innimellom, i avlssesongen. Innekaniner kan godt være paringsvillige hele året. Dette fordi det er paringen som utløser eggløsning. Derfor er kaninens sjanse for å bli drektig ganske høy. Når hunnen oppsøker hannen i hans terriroie går hannen rett på sak. Om hannen skulle oppsøke hunnen i hennes territorie blir ofte hunnen svært beskyttende og territoriell, og kan ofte begynne å slåss med hannen. Selve paringen er over etter bare noen sekunder. Allikevel pleier hannene å pare 3-4 runder til, før de blir jagd vekk.

Rede

Kaniner bygger reder til ungene sine. I naturen vil villkaninene grave en hule og samle blader og andre isolerende materialer, for så å nappe av seg pels på hals og brystkassen (ev. forlabber og mage). Kaniner i fangenskap har ofte en kasse med høy eller halm som de bruker som rede. Også her napper hunnen av seg pels for å gjøre redet mykt og varmt.

Drektighet, fødsel og diing

Kaniner går drektige i 28-32 dager, vanligvis 31. Allerede etter 12 dager kan fostrene kjennes ved at man forsiktig kjenner på magen mellom lårene. Hunnen får mellom 1-14 unger, i gjennomsnitt 6. Hun vil i drektighetens første del grave og rote mye i buret. Det er denne perioden hunnen i det fri ville gravd ut en redehule.

Hun trenger litt mer proteiner og mineraler når hun skal lage foster. Siste par dagene kan hun miste matlysten, dette er helt normalt. Det hunnen eter under diing vil kaninungene tåle (via bakterier i melken), og dersom hunnen eter variert vil ungene bli svært tolerante for fôr.

Fødselen skjer oftest på natten og er fort unnagjort. Hunnen vil være i fred og trenger ingen hjelp, så i naturen forlater hun gruppen sin, og returnerer kort etter fødselen. Problemer er sjeldne. Hunnkaniner er ganske spesielle, da de tilbringer minimalt med tid hos ungene sine.

Siden kaniner er byttedyr, er hunnen redd for at rovdyr skal kunne lukte seg frem til redet. Dette instinktet sitter sterkt igjen i dagens tamkanin, og derfor besøker hunnen bare redet et par ganger om dagen for å amme ungene sine. Ellers er ungene alltid alene. Ungene veier cirka 45 gram ved fødselen.

Kaninunger

Etter 9-11 dager åpner kaninungene øynene. Frem til nå har de vært både døve og blinde. Etter ca. to uker begynner ungene å komme ut av reiret på egen hånd. Ved 3 ukers alder begynner de å ete fast føde.

De blir stadig flinkere og flinkere på kroppskontroll og har masse energi. Utfluktene blir lengre og lengre og de utvider horisonten. Frem til 4 ukers alder er de uredde og bekymringsløse, men fra 5 ukers alder begynner de å lære mer om hva som er farlig og hva som er trygt.

Utviklingen til ungene er det som avgjør når de kan avvennes. De skal ete fast føde selv og være i god form. Det er anbefalt å vente med skilling til kaninungene er 8 uker, for da har de bedre immunforsvar.

Kosthold og fôring

Kanin med malokklusjon (skjeve tenner)

Foto: Uwe Gille

Den største feilen kanineiere gjør er feilfôring, og ca 80% av sykdomstilfeller hos kaniner skyldes nettopp dette.

Kaninens kosthold

Høy: 80-85% av kaniners kosthold bør bestå av høy (det er cirka kaninens egen størrelse i høy). Dette er for å slipe kaninens tenner ned, slik at du kan unngå tannproblemer, hovedsakelig malokklusjon (skjeve tenner). Grunnet høyt nivå av ufordøyelig fiber (cellulose), er høy ekstremt viktig for kaninens fordøyelsessystem. Høy har i tillegg mange andre gode funksjoner, og er bl.a. bra for avføringsprosessen, og beskytter mot kolikk og tarmbetennelse. I tillegg inneholder høyet viktige vitaminer, mineraler og proteiner som kaninen trenger for å opprettholde en god helse.

Pellets: Kaniner bør få servert pellets, da gnagerblanding kan ha skadelige effekter på dem, blandinger kan til og med føre til tidlig død. En pellet er en slags liten sylinder, og den består av komprimerte ingredienser. Pelletsen har mange fordeler, blant annet at kaninen får dekket alle sine næringsbehov, og du vil unngå selektiv spising. Kaniner er skumringsdyr, og er derfor mest aktive om morgenen og kvelden. Derfor foretrekker de å ete på disse tider av døgnet. Kaniner skal ha ca en spiseskje pellets per kilo kroppsvekt hver dag.

Tilbehør: Tilbehør i kosten vil si grønnsaker, lyng, kvister, blader og gress. Kaniner har gjennom avl mistet evnen til å lukte om planter er giftige. Kaniner tåler ikke gulrøtter eller epler siden de inneholder for mye sukker. De tåler heller ikke kål, agurk, mais, potet, rabarbra, løk, tomat, kjerner og steiner i frukt, avokado, lyse salatsorter. Noen ting kaniner kan spise er; romano-, rucola- og lollosalat, grønn paprika, fennikel, selleri, gresskar, reddiker, basilikum og persille.

Vann: Kaniner skal alltid ha tilgang til friskt vann. Mange kaniner foretrekker å drikke fra skål, da dette er mer naturlig (villkaniner drikker fra bakkenivå). Kaniner med skål drikker mer enn kaniner med flaske. I løpet av et døgn skal en kanin drikke mellom 50-150 ml per kilo. Dersom kaninen drikker mindre enn 50 ml per kilo den veier er det noe galt med den, og den vil i løpet av kort tid bli dehydrert. Veterinærer pleier å injisere væske under huden på dehydrerte kaniner, og noen ganger gi væsken intravenøst. Drikker kaninen mer enn 150 ml per kilo den veier er også noe galt. Kaninen kan ha nyreproblemer, diabetes eller infeksjon for å nevne noe.

Pellets for kaniner

Foto: Andreas Rühle

Hva kaniner ikke bør spise

Grønt gress er bra for kaninen. Den bør imidlertid aldri gis gress som er klippet med gressklipper. Dette vil inneholde rester fra bensin og olje, og i tillegg er de viktige fibrene ødelagte.

Hele frø, nøtter og korn har en fetende effekt på kaniner. Løk mais, erter, linser, bønner, poteter og bambusskudd må ikke kaninen ete, fordi det kan føre til alvorlige fordøyelsesproblemer.

Kaniner bør ikke ete gnagerblanding, da de ikke er gnagere. I tillegg er disse blandingene laget for å dekke kostholdsbehovene til både kanin, marsvin, rotte, mus og hamster, som alle har svært forskjellige ernæringsbehov. Kaninblanding og gnagerblanding kan i seg selv forårsake skjevt kosthold, da mange kaniner velger ut sine favorittbiter og lar resten ligge igjen (selektiv spising).

Løk og hvitløk

Det er kjent at mange dyr utvikler hemolytisk anemi, eller får en anafylaktisk reaksjon etter å ha spist løk. Dette gjelder dyr som katter, sauer, hunder, hester og kveg.

Det faktum at planteetere (herbivorer) kan utvikle hemolyse ved å ete løk eller hvitløk er urovekkende siden kaniner også er planteetere. Disse dyrene har mange av de samme bakteriene i magen eller cecum. Man mistenker at det er disse felles bakteriene som utløser hemolysereaksjonen (som bevist hos sauer). En anafylaktisk reaksjon er derfor fullt mulig for kaniner som har spist løk og hvitløk.

Det er dessuten bevist at løk og hvitløk har en immundempende effekt på kaniner.

Melkeprodukter

Kaniner bør aldri få yoghurt og andre melkeprodukter fordi:

• Lactobacillus / Acidobacillus finnes ikke naturlig i tarmene til voksne kaniner, og selv om bakteriene overlever magesyrene, vil de ikke overleve de anaerobe forholdene i cecum. Siden laktobasiller ikke er i stand til å klebe seg fast, lykkes de ikke i å kolonisere seg i tarmene.
• Voksne kaniner har ikke de rette bakteriene til å fordøye melkederivater i cecum og tarmene.
• Hvis laktobakteriene ikke er tilstedeværende, kan melkederivatene forårsake kolikk.

Anatomi og fysiologi

Se også: Liste over kaninraser

De enkelte kaninrasene skiller seg særlig fra hverandre ved pelsfargen, tegningene i pelsen og pelslengde. De rasene som skiller seg mest fra de andre er vedderne som har hengeører.

Kaninens fordøyelse

Fordøyelsen hos kanin er meget avansert og innviklet. Som hos alle andre dyr styres tarmmotorikken av nerveimpulser, men fiber (cellulose) er med på å stimulere tarmmotorikken og får tarmene til å jobbe bedre. I tarmen er det glatt muskulatur (ikke viljestyrt muskulatur, i motsetning til tverrstripet muskulatur som vi har i musklene) som jobber med å elte maten videre, og denne muskulaturen styres av nerveimpulser. Og nerveimpulsene stimuleres blant annet av fiber i maten. Tarmene jobber bedre på full fordøyelseskanal en tom.

Mens rovdyr har et fordøyelsessystem som fint kan gå flere dager uten mat, er kaninen avhengig av å hele tiden ha mat i fordøyelsessystemet. Dette fordi maten de eter er svært næringsfattig sammenlignet med kjøttet rovdyrene har i seg, og for å få i seg tilstrekkelig næring er de avhengig av kontinuerlig tilførsel. Systemet er designet slik fra naturens side for å holde kroppsvekten lav slik at de kan flykte fort. De har ekstremt rask forbrenning, 3-8 timer fra maten blir spist til det kommer ut blindarmslort, som et ledd i dette. Det skal ikke gå lange tider uten mat før kaninen havner i negativ energibalanse og dermed henter energireserver fra fettreservene rundt i kroppen. Dette fettet brytes ned til energi i leveren, og blir en stor påkjenning for den, og dermed utvikles fettlever. Denne tilstanden er vanskelig å snu. Videre er kaninen avhengig av kontinuerlig tilførsel av fiber for å gi næring til riktig type tarmflora. Lang tid uten mat vil kunne føre til forstyrrelser her, og dette kan igjen spille inn på tarmmotorikken (utvikling av gass, toksinproduksjon, nedsatt fordøyelse, diaré, nedsatt næringsopptak osv).

Fôr med for høyt innhold av karbohydrater, fett og protein er også med på å nedsette tarmmotorikken. Derfor tåler ikke kaniner mye frukt. I tillegg til høy bør kaninen ha litt kraftfôr som er beregnet på kanin. Dette for å sikre seg at de får i seg alt det de trenger av vitaminer og mineraler. Det er viktig at dette fôret er i pelletsform og ikke såkalte kornblandinger eller blanding med tørkede grønnsaker, rett og slett fordi den gjerne kun vil ete det den synes at smaker best. Det er ikke alle grønnsaker kaniner skal ha. Lyse salater, agurk og kål kan gi fordøyelsesproblemer og løs mage. For høyt innhold av karbohydrater og protein er ikke bra for kaniner, da dette kan medføre store problemer med fordøyelsen.

Vitamin D

Kaniner er avhengige av vitamin D fra solen. Ved innekaninhold er sjansen for at kaniner utvikler D-vitaminmangel til stede, selv om dette ikke har vært et tradisjonelt problem i Norge. Mangel på dette vitaminet vil kunne føre til problemer med immunforsvaret, hjertet og tennene. Mange seriøse fôrprodusenter tilsetter D-vitamin i kaninfôrene sine. Andre tiltak som har motvirket D-vitaminmangel er bruk av UVB-lys. Kaniner som brukes i dyreforsøk har spesielt stor sjanse for D-vitaminmangel da de holdes i svært kontrollerte miljøer.

Kaninlort (delt i to)

Lorter

Kaniner produserer to typer avføring. 2/3 av avføringen består av harde, lysebrune, små kuler som inneholder store mengder fiber (cellulose), disse er de vanlige lortene. 1/3 av avføringen produseres av blindtarmen og kalles cecotrofer (eller blindtarmslorter). Disse er større, mykere og lukter sterkere enn den andre avføringen. Cecotrofene produseres på natten eller tidlig på morgenen og inneholder viktige næringsstoffer som vitaminer, fettsyrer og proteiner. Kaninen kjenner på seg at cecotrofer blir produsert og eter disse direkte fra endetarmsåpningen (koprofagi). Om kaninen av en eller annen grunn ikke klarer å ete cecotrofene, blir de liggende i buret og dette blir ofte misforstått som diaré. Cecotrofene ser ut som små drueklaser, og inni tarmen til kaninen er cecotrofene grønne og innkapselet i et lag med slim. Blir de ikke spist med en gang vil de etterhvert bli svartbrune i fargen.

Om kaninen har diaré er det et tydelig tegn på at noe er galt.

Søvn

Kaniner sover i 8-9 timer per døgn. Overraskende nok sover kaninens nære slektning, haren, i stedet i flere korte perioder på 2-10 minutter hver. Dyrene har ulike måter å dempe sanseorganene (øyne, ører, nese) mot ytre påvirkning, slik at harmløse signaler filtreres fra signaler som varsler fare. Vaktsomheten overfor fiender oppheves ikke under søvn, også da forblir dyrene rede til flukt eller forsvar. Ikke alle virveldyr kan lukke sine øyne, simpelthen fordi de mangler bevegelige øyelokk. Kaninen gjør som haren, den holder sin pupill vidt åpen selv i det sterkeste lys, men under søvnen trekkes den sterkt sammen.

Den amerikanske forskeren Jerome M. Siegel har sammenlignet søvnbehovet hos en rekke dyr og konkluderer med at det finnes en klar sammenheng mellom kaloriinnholdet i det dyret eter og dyrets søvnbehov. Mr. Siegel hevder at planteetere må bruke lang tid på måltidet for å få nok kalorier. Derfor sover planteeterne nokså kort. Små dyr sover generelt mer enn store.

Illustrasjon av en kaninhjerne sett ovenfra

Foto: André Koehne

Kaninens hjerne

Kaninhjernen veier 12 gram. Når kroppen er omtrent like stor som en katt, og kattens hjerne veier 30 gram, er det lett å tro at kaninen er under halvparten så smart som en katt. Men hjernestørrelse og intelligens har ikke nødvendigvis noe med hverandre å gjøre.

Kaniner lærer ved hjelp av assosiasjoner, det vil si at de lærer ved å se sammenhenger. Dette har de til felles med blant annet hunder og katter, og mennesker har også denne evnen. Denne læringsformen gjør at kaniner egner seg ypperlig til klikkertrening.

Tenner

Kaninens tenner vokser hele livet. Tennene vokser mellom 2-5 millimeter i uken. Høy sliper ned kaninens tenner naturlig, da det inneholder sterke fiber (cellulose) som også er nødvendig for kaninens avanserte fordøyelse. Kaniners kosthold bør bestå av mellom 80-85% høy. Kaninen har to fortenner oppe, to nede, to støttetenner bak de øverste fortennene, og to kinntenner plassert ved siden av fortennene oppe (på hver sin side). I tillegg har de jeksler, og det er jekslene som brukes når kaninen eter høy. Fortennene er mer for å kutte over noe, eller gripe noe. Kinntennene er for å male og knuse fôret med. Kaniner eter ved å føre over- og underkjeve skiftevis fra side til side. En del kaniner har fortenner som ikke slites normalt, oftest på grunn av feil tannstilling. Fortennene har også kun emalje på forsiden av tennene, så tennene slipes dermed lettere i møte med hverandre ved et lite overbitt.

Vanlige sykdommer og skader

Det finnes ingen samlet statistikk over sykdomsfrekvenser hos norske kaniner. Kaniner regnes helsemessig som relativt sensible dyr, og det er ikke alltid like lett å oppdage sykdomstegn før dyret er alvorlig sykt. Kaniner kan rammes av en rekke spesifikke og uspesifikke infeksjoner, inkludert parasittære lidelser. Ved NVHs poliklinikk opplyses at 60–70 % av konsultasjonene på kanin gjelder tannproblemer. En del kaniner har fortenner som ikke slites normalt, oftest på grunn av feil tannstilling. Fordøyelsesproblemer forekommer også relativt hyppig.

Illustrasjon av kanin med malokklusjon. Når tennene ikke møtes naturlig kan de heller ikke slipes ned, og da kan de krølle seg opp i ganen. Kaninens kjeve er her sett fra siden. Her er i en fortann, mens i2 er en støttetann

Malokklusjon (skjeve tenner)

Den vanligste tannsykdommen hos kaniner er malokklusjon (skjeve tenner). Malokklusjon betyr gal plassering av tennene eller dårlig kontakt mellom tennenes tyggeflater når munnen lukkes. Over- og underbitt er også malokklusjon.

Kaninens tenner vokser hele livet, cirka 2-5 millimeter i uken. Tennenes lengde justeres og holdes ved like når de sliper dem mot hverandre under daglig tygging av fôr. Hvis tennene ikke møtes og slipes mot hverandre, kan de bli for lange. Dette kan gi tannproblemer.

Hvis tennene står hardt i spenn mot hverandre, kan det også gi problemer. Det gir en øm reaksjon i tannrøttene. Fordi tennene vokser hele livet, vil tennene i underkjeven i dette tilfellet, begynne å vokse nedover og ut i kjeven. Dette kan du kjenne med fingrene hvis du kjenner langs underkjevebena. Det kan kjennes som mange små kuler etter hverandre.

Symptomer på malokklusjon:

• Nedsatt appetitt eller opphørt matlyst
• Vekttap
• Kinnbyller
• Kaninen vil ete, men får det ikke til

Ved malokklusjon av fortennene kan man i noen tilfeller se disse stikke ut av munnen som lange huggtenner. Hvis fortennene er skjeve, skal man alltid kontrollere kinntennene også. Skjeve kinntenner kan være både årsak til og følge av skjeve fortenner. Hvis kinntennene blir skjeve, kan tannsiden ut mot kinnene bli veldig skarpe og spisse. Disse tannspissene kan forårsake sår og ev infeksjon eller bylldannelse. Noen ganger kan man se at spissene på de skjeve kinntennene vokser inn i kinnen og medfører mye smerte og ubehag for kaninen.

Det er 4 årsaker til malokklusjon hos kanin:

• Medfødt skjevhet av tennene
• Traume, slag, støt mot hode eller tenner kan ødelegge den enkelte tanns normale vekst
• Infeksjon ved tannroten kan føre til skjev vekst av tennene (manglende bruk av tennene kan medføre tannrotsbetennelse)
• Feilernæring - ofte for lite høy i kostholdet

Ved NVHs poliklinikk opplyses at 60–70 % av konsultasjonene på kanin gjelder tannproblemer. Dvergkaniner har en økt tendens til medfødt malokklusjon. Utover det er alle raser like disponert for tilstanden.

Infeksjoner og parasitter

Alle dyr kan rammes av forskjellige virusinfeksjoner og en del av dem er helt harmløse.

Katt med myiasis.

Foto: Uwe Gille

Myiasis

Myiasis (eller fly-strike, fluelarveangrep) er en tilstand som medfører stor lidelse for kaninene som rammes. Myiasis rammer gjerne utekaniner som bor på fuktig underlag i sommerhalvåret. Det er den vanlige spyfluen Lucilia sericata som er regnet for å forårsake lidelsen.

Myiasis begynner ofte mellom hale og endetarm, da dette er et vanskelig område for kaninen å gjøre rent. Om kaninen er møkkete og fuktig bak vil fluene tiltrekkes av varmen. De legger egg, og deretter klekker larvene i løpet av to timer. Larvene begynner sakte, men sikkert å ete på kaninens hud, slimhinner og muskulatur (vekk fra lyset). Man har også sett flere eksempler der fluelarvene har spist seg innover i endetarmen på kaninen.

Årsaker til at kaniner kan bli møkkete og fuktige bak, er først og fremst at de er overvektige eller har fordøyelsesproblemer. Andre grunner til at kaniner ikke klarer å gjøre seg rene kan være ryggproblemer, tannfeil og feilfôring.

Nervesystemet

Heteslag er en tilstand, hvor kroppen blir overopphetet på kort tid. Overoppheting skjer typisk ved at kaninen oppholder seg i varme omgivelser, men det kan også skje ved høy fysisk anstrengelse i varmt vær. Kaniner kan ikke svette, og er derfor utsatt for heteslag. En kanin som har hatt heteslag vil i de fleste tilfeller ikke ha varige mèn av hendelsen.

Symptomene på heteslag er:

• Inkoordinasjon
• Forvirring
• Svimmelhet
• Depresjon
• Besvimelse (anfall)
• Bevisstløshet og kramper (eventuelt koma)

Kaninens temperatur er ofte over 40 °C under heteslag, mens normaltemperaturen skal ligge på 38,5-40 °C.

Lidelser i fordøyelseskanalen

Trommesyke skyldes unormal opphoping av gass i tarmene, ofte som følge av noe kaninen har spist. All luften gjør at kaninen svulmer opp, får vanskeligheter med å gå, og til slutt kan den dø av forgiftning eller kvelning.

Symptomer:

• Magen føles oppblåst og er hard
• Kaninen viser typiske tegn på smerte

Se også

• Kaninhopping
• Kaninhold

Eksterne lenker

• (en) Domesticated rabbits – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• kanin.org: Informasjon, fakta, tips, bilder og forum
• Kaninhold.info