Hopp til innhold

Myrmetallibelle

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Myrmetallibelle
Hannen har en særpreget «tang» på bakkroppen.
Nomenklatur
Somatochlora arctica
(Zetterstedt, 1840)
Populærnavn
myrmetallibelle[1]
(myr-metalløyenstikker)
Klassifikasjon
RikeDyr
RekkeLeddyr
KlasseInsekter
OrdenØyenstikkere
UnderordenLibeller
FamilieGlanslibeller
Økologi
Habitat: i tilknytning til ferskvann
Utbredelse: Nord-Europa og nordlige Asia
i Norge, men mangler lengst nordøst i Finnmark.

Myrmetallibelle er en øyenstikker som tilhører familiegruppen glanslibeller (Corduliidae).

Utbredelse

[rediger | rediger kilde]

Myrmetallibelle er utbredt i Nord-Europa og det nordlige Asia. Noen få steder i Danmark, men er funnet i hele Sverige og Finland. I Norge, i fjellet, men mangler lengst nordøst i Finnmark.[1]

Myrmetallibelle er en av de minste metalløyenstikkerne i slekten Somatochlora. Kjønnene er ganske like. Fargen er matt og mørk svart, med litt grønn metallglans. I pannen er det noen gule flekker. Hannen kan skilles fra andre hanner i familiegruppen på «tangen» (anal-vedheng), bakerst på bakkroppen.

Vingene holdes i en rett vinkel ut fra kroppen i hvile. Vingespennet er mellom 60 og 65 millimeter.

Nymfene lever i små pytter eller myrtjern. Den finnes på myrer med spredt skog og små vannpytter. De voksne (imago) øyenstikkerne finnes vanligvis ikke langt fra stedet der de levde som nymfe. Ofte patruljerer de over tørre områder av myren, noen meter over bakken. De flyr sjelden langs selve vannkanten.

Eggene legges i våt mose. Utviklingen tar trolig 3 år. Nymfen overvintrer på vegetasjonen eller ved røttene.

Flygetiden er fra slutten av juni til september.

Myrmetallibelle har ufullstendig forvandling, overgang fra nymfe til det voksne kjønnsmodne insektet går gradvis gjennom flere hudskift (nymfestadier). Nymfene lever i vann og ligner derfor lite på de voksne (imago), bortsett fra størrelsen. Når nymfen kommer til det siste hudskiftet finner den et strå eller noe, der den kan klatre opp over vannflaten. Her blir den hengende, mens huden revner på ryggsiden. Den nyklekte øyenstikkeren blir hengende på den gamle huden, eller like ved siden av, helt til den nye huden er noe herdet, og vingene har fått sin endelige form.

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ a b «Artsdatabankens artsopplysninger». Artsdatabanken. 26. juli 2020. Besøkt 26. juli 2020. 
  • Holmen, M. & H. Pedersen. 1995. Odonata i Danmark, foreløbig status 1995. Nordisk Odonatologisk forum. Vol 2, side 4
  • Olsvik, Hans. 1996. Øyenstikkere i Møre & Romsdal, VestNorge, status for atlasprosjektet pr. 1995 Nordisk Odonatologisk forum. Vol 2, side 16
  • Sahlén, Göran. 1996. Sveriges Trollsländor. Feltbiogerna. 165 sider. ISBN 91-85094-43-9

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]