Magnus Brostrup Landstad

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra M.B. Landstad)
Hopp til: navigasjon, søk
Magnus Brostrup Landstad
Magnus.brostrup.landstad.jpg
Født 7. oktober 1802
Måsøy
Død 8. oktober 1880 (78 år)
Christiania
Gravlagt Vår Frelsers gravlund
Yrke Poet, prest, musikkforsker, komponist
Nasjonalitet Norge
Utmerkelser St. Olavs Orden

Minnestøtte for salmedikteren Landstad ved Seljord kirke i Telemark. I Seljord ligger også Landstad-instituttet.
Landstads grav på Vår Frelsers gravlund i Oslo

Magnus Brostrup Landstad (født 7. oktober 1802 i Måsøy, død 8. oktober 1880 i Kristiania) var en norsk prest, salmedikter, folkeminnesamler og salmebokutgiver. Han var fetter av Hans Peter Schnitler Krag.

Bakgrunn og arbeid[rediger | rediger kilde]

Landstad flyttet med faren Hans Landstad (17711838) som også var prest, først i 1806 til Øksnes, til Vinje i 1811 og til Seljord i 1819. Han tok teologisk embedseksamen (cand.theol) i 1827, og arbeidet deretter som residerende kapellan i Gausdal. Han ble gift med Hadelandprestens datter, Wilhelmine Margrete Marie Lassen, i 1828.

Magnus Brostrup Landstad ble sogneprest i Kviteseid i 1834, der han og familien ble sterkt svekket av lungesykdom det første året. Han overtok 1839 prestekallet i Seljord etter farens død. I 1849 flyttet han med kone og tolv barn til Fredrikshald (Halden), hvor han fikk et prestekall, og ble deretter prost i Borgersyssel prosti. Landstad var prest i Sandar fra 1859.

Magnus Brostrup Landstad ble tildelt St. Olavs Orden i 1870. Etter et slagtilfelle i 1874 flyttet han til Christiania.

Det er spesielt som salmedikter og folkeminnesamler Landstad har gjort seg bemerket. I Seljord ligger Landstad-instituttet, oppkalt etter ham.

Landstad og Aasen[rediger | rediger kilde]

I 1845 oppholdt Ivar Aasen seg nesten fire måneder i «den udmærket smukke Sillejordsdal», som han kalte Seljord. Både da og siden hadde han mye kontakt med den ni år eldre Landstad om utviklingen av et norsk skriftspråk, uavhengig av dansk. «Bonden har den Ære at være Sprogets Redningsmand,» mente Aasen. Landstad sa at «I vort Skriftsprog vandre vi som i et fremmed Land», og hadde som utgangspunkt «lidt mindre tydsk-dansk, og en Smule mer Norsk» som gradvis skulle bli rent norsk. Aasen hjalp ham med å revidere språket i hans salmebok-utkast, som skulle bedømmes av en offentlig oppnevnt komité i hovedstaden. Imidlertid syntes både komitéen og de lokale bøndene at blandingsspråket som ble resultatet, var smakløst og nærmest drev gjøn med salmeteksten.

«Er det en Forbrydelse, når jeg synger og skriver for det norske Folk?» spurte Landstad indignert, men folk reagerte på former som «Du som sid i Kirken». Det skal være sitter på norsk og sidder på dansk – sid er verken norsk eller dansk. «Du vil naadig se adende», fortsatte han, men det heter attende på norsk, og på dansk finnes ikke ordet adende. En kjepphest hos Landstad var også at ordet «som» brukes lite i norsk, og derfor kan sløyfes helt, slik at han skrev «Du er den Enest, frelse kan» og «Hvad er et Menneske, her sviv». I virkeligheten innehar «som» syvendeplassen blant de mest brukte norske ordene.[1] Like feilaktig avskrev Landstad dialekten i Halden, der han hadde vært prest i ni år, som «mindre ægte» enn dialektene i fjellbygdene. Han tok i bruk norrøn genitiv, som «Vilje Mands» og «Naaderne Guds», men stavet på samtidens dansk – dette frarådet Aasen. Landstad anså også feilaktig ord som «ansvar» og «spott» som tyske, og ville ha dem «sopt ut» (idet han like feilaktig trodde at «å feie» er et tysk verb). Da Aasen gjorde ham oppmerksom på at ordene fantes i norrønt, godtok han dem, men ordet «vesen» (et tysk innlån) kunne han ikke fordra: «Gud skje Lov, at dette Væsen ikke findes i min Salmebog.» I den endelige utgaven av salmeboken måtte han stryke de fleste dialektordene, og i den autoriserte versjonen fra 1924, Landstads reviderte, har man nøyd seg med å fornye språket i tråd med vanlig norsk dagligtale.[2]

Publikasjoner[rediger | rediger kilde]

Folkeminnesamling[rediger | rediger kilde]

Landstad etterlot seg omkring 30.000 håndskrevne sider blant annet med innsamlede oppskrifter, skikker, folkeviser og sagn. Omkring 4500 sider av materialet er publisert. Gjennom dette arbeidet reddet han mye folkediktning. Han tok også til orde for vern av materielle kulturminner.[3]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Sjøormen. Ny illustreret Tidende No. 20. Kristiania, 18de Mai 1879, s. 153-154.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ http://www.ssb.no/emner/06/90/notat_200610/notat_200610.pdf
  2. ^ Finn-Erik Vinje: «Jeg vilde saa inderlig gjerne -» P2-akademiet bind XXVII (s. 126-36), forlaget Transit, Oslo 2003, ISBN 82-7596-150-5
  3. ^ Baklid, Herleik: Magnus Brostrup Landstad. Kva ville han med livet? Dag og Tid, 28. mars 2014.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]