Lerchendal gård

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Lerchendal gård
Tunet på Lerchendal sett fra øst, slik det fremsto i 2011
Tunet på Lerchendal sett fra øst, slik det fremsto i 2011
Beliggenhet
Navn Lerchendal gård
Område Lerkendal
Kommune Trondheim
Historiske fakta
Formål Lystgård
Eier Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet
Påbegynt 1700-tallet
Kontreadmiral Christian Lerche som anla Lerchendal

Koordinater: 63°24′48″N 10°24′25″Ø Lerchendal gård (gårdsnummer 62, bruksnummer 400) er en av de best bevarte lystgårdene som ble anlagt rundt Trondheim på 1700-tallet. Samtidige skriftlige kilder tyder på at den første eieren, kontreadmiral Christian Lerche, bodde fast her i perioden 1773–1777.

Lerchendal har vært drevet som gårdsbruk, det har vært forlystelsessted på gården, og to av byskolene hadde undervisningsrom her på slutten av 1800-tallet. Kommunen brukte hovedbygningen som nødboliger fra før 1920 frem til de solgte anlegget til Norges tekniske høgskole (NTH) i 1959.

Bebyggelsen består pr. 2017 av hovedbygning, sidebygning og stabbur. Hovedbygningen ble fredet i 1923. I Landsverneplan for Kulturdepartementet, utarbeidet av Statsbygg i 2010/2011, ble hele anlegget foreslått fredet, også med det utomhusarealet som fortsatt finnes. Planen ble godkjent og bygningene fredet. Gården eies av Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet (NTNU). Hovedbygningen benyttes i hovedsak til møtevirksomhet, representasjon og konferanser, og inneholder dessuten lokaler for Norges Tekniske Vitenskapsakademi, som forvalter gården. De øvrige bygningene står tomme. Stabburet brukes delvis som lager.

Hagen, som en gang var et staselig parkanlegg, er i dag (pr. 2017) redusert til et enkelt lite anlegg med blomsterbed langs huset, plen, hekk og noen få store trær fra den tiden Lerchendal ennå var en lystgård.

Området for Lerkendal stadion ble utskilt fra gården like etter andre verdenskrig.

Lerchendal-navnet[rediger | rediger kilde]

Da kommandørkaptein (senere kontreadmiral) Christian Lerche anla gården, ga han den navnet Lerchendal, etter sitt eget familienavn. Denne navneformen, der gården fikk navn etter byggherren eller et annet familiemedlem, var ganske vanlig for lystgårdene rundt de norske byene.[1] Lerche tilhørte en dansk adelsslekt. I Danmark hadde familien allerede eiendommen Lerchenborg, som var stamhus for adelsslekten Lerche.

Lerchendal har gitt navn til hele området omkring gården, fornorsket til Lerkendal. Navnet på selve gården skrives også ofte Lerkendal.

Historie[rediger | rediger kilde]

Lerchendal ble matrikulert som selvstendig bruk (gnr. 62, bnr. 6)[2] i 1821. Før den tid var gården underlagt Elgeseter gård.[3] De som bodde på Lerchendal eide bygningene, men bygslet grunnen av Elgeseter. Lerchendal lå opprinnelig i Strinda kommune, men ble innlemmet i Trondheim ved kommunesammenslåingen i 1964.[4]

Salgsannonsen i Tronhiems Adresse-Contoirs Efterretninger, 9. mai 1777.[5]

I 1773, da Lerche bygslet eiendommen, sto den ennå oppført i tinglysningsdokumentene som husmannsplass under Elsæter.[6] Lerche fikk satt opp bygninger på gården i perioden 1773–1775.[6] Hovedbygningen og sidebygningen som står på eiendommen i dag, er satt opp i Lerches tid, mens stabburet antagelig er noe yngre.[7]

Lerchendal regnes som en lystgård, men mye tyder på at ihvertfall den første beboeren, Lerche, bodde fast på gården da bygningene var ferdig oppført. I 1775 averterte majorinde Ansig i Trondhjem en bygård til salgs og skrev i annonsen: «Gården beboes av H. Commandeur-Capitaine Lerche».[8] Salget hadde trolig sammenheng med at Lerche skulle flytte ut til sin nyoppførte praktbygning på Lerchendal.[6]

Allerede i 1777 reiste Lerche tilbake til Danmark. På grunn av omorganisering i innrulleringsvesenet, hadde han helt uventet fått sin avskjed (dimission). Hans allerede dårlige økonomi ble enda vanskeligere, selv om han, ifølge selvbiografien, fikk beholde sin gasje som pensjon. Han bestemte seg for å reise til København og prøve å få en mer lukrativ stilling der.[9] Han solgte da Lerchendal til bergskriver Gert Busch ved Selbu Kobberverk.[7]

Etter at Lerche solgte gården, er store deler av den gjennom årene utskilt til tomter for boliger og næringsvirksomhet; anlegg av jernbane, hagekoloni, fotballstadion og veier; utvidelse av NTNU Gløshaugen og bygning for SINTEF.

Lerchendal er blitt brukt til ulike formål. I tillegg til at det ble drevet vanlig gårdsbruk der frem til rundt 1900,[10] har hovedbygningen vært brukt som forlystelsesetablissement; lokaler for folkeskole; kommunale leiligheter – og inneholder nå representasjonslokaler for NTNU og Norges Tekniske Vitenskapsakademi.

En oversikt over gårdens eiere og anvendelse, fra og med Lerches kjøp i 1773, er listet opp nedenfor. Informasjonen er i stor grad hentet fra samtidens panteregistre og matrikler, eller kilder som bygger på disse. Listen viser derfor stort sett til skifte av eiere og endring i gårdens størrelse.

  • 1773: Kontreadmiral Christian Lerche leide en husmannsplass under Elgeseter gård. Dette var starten på oppbyggingen av Lerchendal gård.
  • 1777: Lerche solgte til bergskriver Gert Busch og flyttet til Danmark.[7]
  • 1814: Den rike trondhjemskjøpmannen Otto Beyer arvet Lerchendal etter sin onkel Gert Busch da han døde.[3]
  • 1819: Det ble dårlige tider for handelshusene i Trondheim. Otto Beyer gikk konkurs og måtte selge Lerchendal etter bare fem år. Gården ble kjøpt på auksjon av magistratpresident Jan Blom.[6]
  • 1820: Blom solgte til kjøpmann Christian A. Lorck. Lorck kjøpte også en parsell av Elgeseter, som ble lagt til eiendommen.[11]
  • 1821: Lerchendal ble matrikulert som selvstendig bruk, med gårdsnummer 62 og bruksnummer 6.[12]
  • 1834: Lorck døde i 1828, men hans enke beholdt Lerchendal til 1834. Da kjøpte hennes eldste sønn, konsul Jens Schive Lorck, gården, men han døde kort tid etter at skjøtet på gården var utstedt.[6]
  • 1836: Kjøpmann Ole Moe overtok gården.[13]
  • 1839: Ole Nicolaisen Berg kjøpte stedet og gjorde det om til et forlystelsesetablissement. I annonser i Trondhjems Adresseavis ble det i perioden 1844–1846 reklamert for diverse underholdning; fra hornmusikk til oppsending av varmluftsballong. Stedet kaltes i annonsene «Lerkendal Pavillon».[14]
  • 1840–1900: Det ble fortsatt drevet vanlig jordbruk på gården i denne perioden. I tillegg ble den brukt som bevertningssted.[15]
  • 1885–1890: I omtrent denne perioden ble deler av bygningen brukt til skole for områdene Singsaker og Tempe/Valene.[11]
  • 1876: Eiendommen Lerkendalsminde ble utskilt.[16]
  • 1879: Gjenværende del av Lerchendal ble solgt til John Evensen Sæther.[13]
  • 1898: Restauratør C. Sorkstad kjøpte Lerchendal.[17]
  • 1899: Herredskasserer Lars Sæther kjøpte av Sorkstad.[17]
  • 1911: Dyre Halse og Tobias Lund overtok gården, som de siste private eierne av Lerchendal.[17]
  • 1917: Dette året kjøpte Trondheim kommune eiendommen.[16] Under og etter første verdenskrig var det stor bolignød i byen, og kommunen ominnredet hovedbygningen til seks mindre leiligheter, som husvære for ubemidlete familier. Trondheim Stadsarkitektkontor sto for utformingen. Eksteriøret ble beholdt, bortsett fra at det ble gjort noen endringer i inngangspartiet. Dette er senere stort sett tilbakeført til utformingen det hadde før ombyggingen.
  • 1918: 48 dekar ble lagt ut til område for Lerkendal hagekoloni.[17]
  • 1923: Hovedbygningen ble fredet dette året. Fredningen stilte visse krav til behandling av bygningen, men gårdsanlegget forøvrig forfalt. Hovedbygningen ble brukt som boliger helt frem til NTH overtok den.
  • 1947: Lerkendal stadion åpnet, anlagt på et område utskilt fra Lerchendal.[3]
  • 1959: NTH overtok området med bygningene (bnr 400; 18 449,8 m²) og et større område i tilknytning til dette (bnr 401; 50 998,9 m²).[3]
  • 1979: Et område på i overkant av 11 000 m² fikk bruksnummer 450 i 1979. Grunnen eies fortsatt av NTNU, men SINTEF har en festeavtale,[18] og har oppført et større bygningskompleks på eiendommen.
  • 1992: Bnr. 401 ble sammenføyd med gnr. 405, bnr. 177.[19]

I 2010 utarbeidet Statsbygg Landsverneplan for Kulturdepartementet : vern av bygninger/eiendommer i statlig eie under Kunnskapsdepartementets ansvarsområde. Fredningen av hovedbygningen, fra 1923, ble bekreftet av Riksantikvaren i 2010. I tillegg foreslås også resten av Lerchendal-anlegget fredet, med utomhusanlegg. Formålet var å bevare et tidlig eksempel på lystgårder, som det ble oppført flere av i Trondheims nærhet.[10] Riksantikvaren har gjennom egen forskrift vedtatt fredning av alle anlegg som i planen var foreslått plassert i verneklasse 1 (fredning etter kulturminneloven § 22a).[20]


Hovedbygningens inngangsparti er spesielt, men ikke helt unikt.
Malte dragoner fantes som dørvoktere i flere bygninger på 1700-tallet.

Hovedbygningen[rediger | rediger kilde]

Fasaden mot øst, med den sentralt plasserte loggiaen
Portalen over hagedøren, med de to «Horneman-hornene»
Hans Hornemans segl med samme hornmotiv som over hagedøren på Lerchendal. Hans var far av Gjert.[21]

Selv om Lerchendal ikke er – og heller ikke var – et like imponerende anlegg som enkelte av de andre trønderske lystgårdene, f.eks. Ilsviken gård eller Ringve, er hovedbygningen et gjennomført eksempel på rokokkotidens herskapshus i Trøndelag.[22]

Fra Steindal til Lerchendal?[rediger | rediger kilde]

Hovedbygningen skriver seg fra 1762. Flere kilder fra 1900-tallet oppgir at hovedbygningen på Lerchendal – trolig – først ble oppført på Steindal, en annen gård ved Trondheim, av justisråd Gjert Horneman. Det finnes ingen samtidige dokumenter som kan fastslå dette med sikkerhet, men flere fakta støtter antagelsen:

Årstallet «1762» er skåret inn i den opprinnelige portalen over utgangsdøren til hagen.[23] Da var Lerchendal fortsatt en husmannsplass. Den overdådige portalen over hagedøren er utsmykket med to horn i kors, en allusjon til Hornemans navn.[24] De samme hornene, plassert på samme måte, kan gjenfinnes i et av Hornemanfamiliens segl.

Jens Kraft skrev i 1832 at Horneman «oppførte store og prægtige Bygninger» på Steindal.[25] Etter 1700-tallet er disse prektige bygninger på Steindal ikke omtalt. I 1762, det året bygningen ble oppført, ble Horneman eier av hele Steindal, også den del som tidligere hadde tilhørt Bakke kloster.[26] Hornemans kone døde i 1772. Horneman skal da ha solgt hovedbygningen til Lerche, for riving og senere oppbygging på Lerchendal.[3]

Bygningskonstruksjon og arkitektur[rediger | rediger kilde]

Innsiden av taket viser spor etter frontispisen mot vest
Vestfasaden med rekonstruksjon av frontispisens plassering, størrelse og takvinkel. Oppmåling S. Muri. Rekonstruksjon: D. Nilsen

Hovedbygningen er en laftet tømmerbygning i to etasjer, med stående utvendig panel. Den har et høyt valmtak, tekket med krum, rød teglsten. Første etasjes bruttoareal er 266 m², nettoareal er 226 m²; andre etasjes tilsvarende mål: 292 m²/262 m². Loft og kjeller er ikke arealberegnet.

Det er ikke kjent hvem som var arkitekt for bygningen, men arkitekturhistorikeren professor Erling Gjone mente det «neppe kunne være tvil om» at det var Heinrich Kühnemann som sto for utforming og oppføring.[27] Kühnemanns fortolkning av barokk og rokokko kan sees både i fasadeoppbygging og detaljer.[28] Han var på den tiden oldermann i snekkerlauget og ble benyttet som arkitekt for flere av de storslåtte bygningene som ble oppført for den velhavende handelsstand og andre rikfolk i Trondheim.[29]

Fasaden mot hageanlegget i vest er strengt symmetrisk oppbygd, mens symmetrien er brutt på fasaden mot tunet i øst. Her er det en kjøkkeninngang på den ene siden av den sentralt plasserte loggiaen. Dermed er vinduene også forskjøvet. Dette kan være gjort av Lerche. Da bygningen sto på Steindal, kan kjøkkenet ha vært i en sidebygning.[27]

Hovedbygningen på Lerchendal skiller seg ut fra samtidige herskapshus i Trøndelag og omegn. De hadde vanligvis en midtgangsplan; en langstrakt, smal grunnplan med en gang tvers gjennom huset på midten. Der var hovedtrappen plassert. På begge sider av gangen var det ofte rom som opptok hele bygningens bredde. Taket hadde i alminnelighet en ark over hovedinngangen og var ofte utformet som seteritak, slik som på Bakke gård.[24] Lerchendals hovedbygning har med sin forholdsvis korte og brede form og det høye, tunge valmtaket et helt annet preg. Frem til slutten av 1800-tallet hadde bygningen et noe lettere preg. I en branntakst fra 1868 står det om taket at det hadde «en Frontespice og 2 Kaabhuse».[30] De to kobbhusene mot øst er der fortsatt, men frontispisen mot vest var allerede fjernet da neste branntakst ble foretatt, i august 1898.[31]

I 1989 tok arkitekturprofessor Kerstin Gjesdahl Noach initiativet til å undersøke branntakstenes informasjon om frontispisen på taket. På mørkloftet ble undersiden av taket undersøkt og tydelige spor etter frontispisen ble funnet og registrert.[32]

I branntaksten fra 1868 sto det også om en «hvælvet Kjelder» med nedgang fra kjøkkenet. Nedgangen til kjelleren var senere dekket til, og i 1989 var den ukjent både for stedets vaktmester og for komiteen for Lerchendals bygningsantikvariske undersøkelser og restaurering. Deler av gulvbelegget på kjøkkenet ble likevel fjernet, nedgangen funnet og hvelvkjelleren registrert. Vitenskapsakademiet vurderte å bruke kjelleren som «klubbrom», men ble frarådet dette i NOVs sluttrapport. Kjelleren var for trang og uten skikkelig ventilasjonsmulighet.[33] Kjellerlemmen er synlig i kjøkkenet, men ikke i bruk.

1868: «Under Huset en hvælvet Kjelder, hvortil Nedgang fra Kjøkkenet»
Skisse utarbeidet av gruppen NOV

Mulige arkitektoniske forbilder[rediger | rediger kilde]

Planløsningen er symmetrisk om en stor hagestue i første etasje og om en tilsvarende stor festsal i andre etasje. Denne symmetriske planløsningen kan være inspirert av bygninger Horneman så på reiser i utlandet, eller av hus hans engelske hustru hadde sett i sitt hjemland.[34]

Bygningen er blitt brukt som et eksempel på palladiansk arkitektur i Norge.[15] Den italienske arkitekten Andrea Palladio, som levde et par hundreår før bygningen ble oppført, hadde ennå på 1700-tallet stor påvirkning på arkitekter i hele Europa, både gjennom bygningene han hadde utformet og gjennom bøkene han hadde skrevet om arkitektur. Hans I quattro libri dell’architettura («De fire bøkene om arkitekturen») er oversatt til en rekke språk gjennom tidene.[35] Palladio var opptatt av symmetriens skjønnhet. Et motiv han ofte vendte tilbake til, var at det bør være en loggia midt på hovedfasaden av herskapelige boliger.[36] På Lerchendal er den sentralt plasserte hagestuen i første etasje trukket inn, og gir plass for en slik loggia foran hovedinngangen mot gårdsplassen.

Arkitekten bak hovedbygningen kan også ha hatt andre inspirasjonskilder: I 1737–1738 utga den franske arkitekten Jacques-François Blondel verket De la Distribution des Maisons de Plaisance, et de la Decoration des Edifices en General («Om planløsningen av lystgårder, og om bygningsutsmykning generelt»).[37] I verket ble Blondels forslag til prototyper for moderne franske landsteder gjengitt gjennom 150 kobberstikk av bygningsplaner, snitt og fasader. Det er ikke umulig at Horneman eller hans engelske kone kjente til Blondels bøker, som i løpet av få år endret landsteds- og lystgårdarkitekturen i hele Europa.[38]

Interiørhistorie[rediger | rediger kilde]

Veggfelt og dør i salen, andre etasje.
Fargetrapp fra salen, utført rundt 1990.

Det finnes ingen opplysninger om husets innredning på Lerches tid,[39] men branntakstene fra 1868[30] og 1898[31] sier litt om rommenes innredning på den tiden. Tidligere branntakster er gått tapt, men i branntaksten fra 1868 erklærte eieren at det ikke var foretatt vesentlige endringer siden forrige «Taxtforretning» som ble avholdt i 1856.

Hovedendringene i første etasje fra 1868- til 1898-taksten, er at loggiaen har fått to trapper; en svingtrapp til andre etasje og en kjellertrapp. Trapperommet fra 1868 er ominnredet til et kjøkken nummer to. Den mindre stuen med kakkelovn (mot nordvest) fra forrige takst, er nå delt i to, begge med sjuetasjes kakkelovner. Med mindre «dels veggpanelt» fra 1868-taksten betyr brystpanelt, har to av stuene fått brystpanel siden forrige takst ble foretatt: «en brystpanelt, veggpapptrukket, tapetsert, malt større stue; en brystpanelt, papptrukket, tapetsert mindre stue».

I 1898 er flere av rommene i andre etasje delt, slik at etasjen inneholder sju værelser i tillegg til den store vegg- og loftpanelte salen. Alle sju værelsene har kakkelovner. Salgangen fra 1868 er omgjort til kjøkken. Overflatebehandlingen ser ut til å være som i 1868: «væg- og loftpanelet og malet» i alle rom, bortsett fra i den 86 m² store salen, som kun er «væg- og loftpanelet», ikke malt. Dette er likevel det staseligste værelset i bygningen. Det har en veggutforming som er omtalt både som empire og Louis-seize-stil. Utformingen skriver seg sannsynligvis fra Otto Beyers tid, tidlig på 1800-tallet.[7][40] Veggene har brystpanel opp til underkant vindu, og over dette, veggfelter med fyllinger. Mellom veggfeltene er det pilastre med kannelyrer. Beyer gikk konkurs, og veggene er sannsynligvis aldri blitt tapetsert eller malt, verken av ham eller senere eiere. Fargetrappen som ble laget rundt 1990, avslørte at veggene bare var grunnet og malt med ett strøk. De ble malt i forbindelse med oppussingen i 1960-årene.[41]


Kerstin Gjesdahl Noach har rekonstruert hovedbygningens etasjeplaner slik de kan ha vært i 1868 og 1898. Skissene er basert på oppmålingen fra 1910 og branntakstene fra 1868 og -98:

Ifølge branntaksten fra 1898 er kjelleren på skissen muligens for liten (stiplet linje, plan over første etasje). Det er spesielt nevnt i denne branntaksten at kjelleren har nedgang både fra nordre kjøkken og «portalen» (loggiaen).

Restaurering, 1959–1969[rediger | rediger kilde]

Ny trapp, tegnet av T. Castberg, marmorert av konservator O. Seter
Plantegning av første etasje, Lade gård. Planen viser at trappen er plassert omtrent som på Lerchendal
Gulvet i hallen, første etasje. Flere av gulvbordene er bredere enn 25 cm
Sitat Gulvplankerne er av saa svære dimensioner at man nu sjelden eller aldri ser maken Sitat
– O. Delphin Amundsen, 1919[6]

Da NTH overtok anlegget i 1959, hadde bygningen helt siden årene etter Første verdenskrig vært i bruk som kommunale nødleiligheter. Den var provisorisk ombygget innvendig, mens eksteriøret stort sett var uforandret.[15]

Søknaden til Trondheims bygningsråd, fra oktober 1962, viser at NTH planla restaurering og tilbakeføring av interiørene «til sin opprinnelige stand».[42] Restaureringen av den fredete hovedbygningen ble ledet av overarkitekt Tycho Castberg.[7] Han utarbeidet, i samråd med professor Erling Gjone, planer for restaurering og ominnredning for ny bruk til møte- og undervisningsrom. Opprinnelige gulv, dører, vinduer og rester av barokke fotlister ble brukt som utgangspunkt for restaureringen.[15]

Planene ble godkjent av både antikvariske og kommunale myndigheter,[43] men det tok tid å få tømt bygningen og utført det praktiske arbeidet.

Våren 1965 oppnevnte NTH en rådgivende komité som skulle bistå ved bygningsantikvariske undersøkelser og restaurering av Lerchendal. Komiteen besto av professor Erling Gjone og arkitekt Wilhelm Swensen.[44] Først i august 1965 var de siste beboere skaffet annen bopæl, og restaureringen kunne settes i gang.[44] De mest synlige endringene var bygging av en ny innvendig hovedtrapp og ny overflatebehandling av gulv, vegger og himlinger.

Den utvendige trappen i loggiaen, mellom første og andre etasje, ble antatt å være av nyere dato, så denne ble revet og erstattet med en ny, innvendig hovedtrapp. Det ble ikke funnet spor etter en slik trapp, men professor Gjone antok at trappeløsningen kunne ha vært i overensstemmelse med løsningen i Lade gårds hovedbygning. Ut fra dette tegnet arkitekt Castberg en ny trapp i barokk stil. I forbindelse med denne ble det innredet garderobe og toaletter.[42] Trappen ble marmorert av konservator Ola Ø. Seter, som også marmorerte dør- og vindusomramning i det som nå ble peisestuen; den tidligere havestuen, eller hallen, i første etasje.[40]

De gamle, brede gulvplankene – som viste seg å være 2 ½" tykke, måtte tas av i forbindelse med forbedring av konstruksjon og lufting under gulvet. Det lyktes å berge såpass mye av plankene at det ble nok til hele peisestuen. Bortsett fra i dette rommet – og i salen i andre etasje – ble det lagt linoleum i alle rom. I det nye trapperommet ble det lagt vinylfliser i sjakkmønster,[45] for å passe til den nye trappen. De øvrige gulvbeleggene er nærmest ensfarget, eller svakt «marmorert».

Bygningen ble også isolert og nye innervinduer anskaffet.

Møbler og utsmykning
Stenstadvoldrommet, slik det fremstår etter siste oppussing i 1990-årene
Halvdan Ljøsnes maleri over en sofa i peisestuen. Ljøsne var medlem av Gruppe 5

Da bygningen var ferdig restaurert og rehabilitert, ble det lagt vekt på å finne mest mulig tidsriktige møbler. Det ble blant annet kjøpt tolv stoler i louis-seize-stil fra storgården Stubljan,[46] som var bygget på omtrent samme tid som Lerchendal. Stubljan brant i 1913. Det ble også kjøpt møbler fra arkitekt Gunnar Stabells dødsbo,[39] og innredningen ble supplert med endel nye stilmøbler.[47]

Trondhjems Kunstforening deponerte i 1960-årene flere kunstverk til utsmykning av hovedbygningen,[48] men disse er nå returnert til Trondheim Kunstmuseum. NTH har donert malte portretter av lærerne ved den tidligere Trondhjems Tekniske Læreanstalt. Alle kunstnerne i kunstnergruppen Gruppe 5 er representert med kunstverk i de ulike værelsene i hovedbygningen.

Interiøret fra 1991 og fremover[rediger | rediger kilde]

Våren 1991 kontaktet vitenskapsakademiet Institutt for arkitekturhistorie ved NTH, for å få råd angående en ønsket innvendig oppussing. Ettersom instituttet ikke hadde kapasitet til dette, foreslo to av instituttets ansatte, som var medlemmer av den bygningshistoriske samarbeidsgruppen NOV, at denne gruppen isteden skulle få oppdraget.[49]

NOV gikk adskillig lenger enn å gi råd om innvendig oppussing. De foretok en bygningsantikvarisk undersøkelse og vurdering av hele hovedbygningen. De kartla de antikvariske forholdene og vurderte hvilke hensyn som måtte tas ved senere vedlikehold og oppussing av bygningen.[50] De understreket viktigheten av å beholde gamle bygningselementer, for å fortelle husets historie – og de påpekte helt konkrete utbedringstiltak som burde foretas straks, og hvilke generelle vedlikeholdstiltak som burde gjøres jevnlig.

I sin konklusjon var gruppen ganske kritisk til mye av den innvendige restaureringen som ble foretatt i 1960-årene, og de valg som senere var gjort når det gjaldt innredning, gardin- og møbelvalg. De skrev blant annet: «I dag oppleves bygningen som overraskende historieløs og til dels kaotisk». De kom med flere forslag til forbedringer som å eksponere gamle bygningsledd bedre, og dempe det de kalte «nygamle» ledd, som peisen i hallen nede og det marmorerte trappegelenderet.

NOV ble ikke engasjert til å følge opp rapporten med konkrete tiltak. I stedet knyttet NTVA til seg Wenche Koren, Norsk Hydros første kunstkonsulent, som interiørkonsulent for senere oppussing og ommøbleringer. Flere forbedringer er gjort siden 1991. Rommene er delvis omorganisert og enkelte overflater og overflatebehandlinger er endret. Blant annet er linoleum som ble lagt i Spisesalen under Castbergs oppussing, senere erstattet med furugulv.[18]

De andre bygningene rundt tunet[rediger | rediger kilde]

Situasjonsplan over gården i 1950. Nord er ned på tegningen, som viser første etasje av alle bygningene. Hovedbygningen til høyre.
Oppmåling: S. Muri/NTNU UB
Lerchendal i 1960. Deler av uthuset er revet. Bårstua er hvit.
Drengestua fra Bakaunet som ble tilbudt for oppføring på Lerchendal

Fra midten av 1800-tallet til 1960-årene fremsto Lerchendal som et komplett gårdsanlegg, et lukket trøndertun,[51] med bygninger på alle sider. Et kart fra 1821 viser at det lå to bygninger øst og sør for tunet.[10] Senere ble disse erstattet av, eller muligens innbygd i, en stor vinkelformet uthusbygning med fjøs og låve, som rammet inn tunet mot øst og sør. Siste del av denne bygningen ble revet i 1970.[3]

I dag står det bare tre hus igjen på gården: hovedbygningen fra 1762, en sidebygning fra rundt 1775 – og et noe nyere stabbur. Den eldste bevarte branntaksten, fra august 1868, omtaler seks bygninger.[30] Hovedbygningen var den gangen forbundet med sidebygning og fjøs med stakitt eller gjerder; i branntaksten kalt «Plankeværke med Porte» Dette må ha gitt anlegget en meget lukket karakter:

  1. Hovedbygningen
  2. Sidebygningen (forbundet med Hovedbygningen med et "Plankeværk med Port")
  3. Et mindre Stabur[52]
  4. det større Stabur
  5. Ladebygningen (nord for denne et Privet)
  6. Fjøs- og Staldbygningen (på vestre side av, sammen og i vinkel med nr. 5) og i S.O. for og 6 Alen fra nr. 1, med hvilket Hus den er forbundet med et Plankeværk med Porte.

I Gaardsrummet et Brøndhus, af Bindingsværk med Bordtag.[30]

I branntaksten fra 1868 er også to bygninger nord for sidebygningen inkludert; en «Ladebod» og et «Skydehus» som tilhørte Trondhjem Vaabenøvelsesforening. Foreningen hadde også en skytebane der.[53]

I den neste branntaksten, utført for daværende eier Carl Sorkstad i 1898, var bare ett stabbur nevnt - «no 4 i forrige Forretning». Et grisehus var kommet til. Gjerdene mellom bygningene ser ut til å være fjernet; likeså brønnhuset inne på tunet.[31]

I 1974 fikk NTH tilbud fra fylkeskonservatoren i Sør-Trøndelag om å overta en bygning fra det fredete anlegget Bakaunet gård, som ligger på Bakkaunet i Trondheim.[54] Den antikvariske bygningsnemnd hadde i 1971 opphevet fredningen av drengstubygningen på Bakaunet. Eieren ville gi bort bygningen for riving og eventuell gjenoppbygging. Fylkeskonservatoren foreslo at den skulle settes opp der den gamle fjøs- og låvebygningen på Lerchendal hadde stått. Dermed ville tunet få tilbake noe av den lukkede trøndertunkarakteren. Fylkeskonservatoren mente bygningen kunne egne seg både som kontor og bolig. NTHs vedlikeholdsavdeling og arkitekt Kåre Tiller vurderte muligheter og kostnader ved en eventuell flytting. Konklusjonen ble at de avslo tilbudet. Den gamle drengstubygningen ble revet og oppført som bolig på Sverresborg i Trondheim i 1975.

Bårstua[rediger | rediger kilde]

Bårstua og stabburet sett fra hovedbygningens loggia

Sidebygningen, som ligger nordøst for hovedbygningen, er omtalt som «borgestue» i branntaksten fra 1898. I Trøndelag har borgestue, eller bårstu, tradisjonelt vært brukt om hus for tjenerskap eller arbeidsfolk.[55] Det antas at bårstua ble oppført av Lerche, i 1770-årene.[10]

Selve boligdelen av bygningen er av laftet tømmer. Mot tunet er det en innebygget svalgang av reisverk i hele bygningens lengde. Denne svalgangen er omtalt i branntakstene fra 1868 og 1898 – og den er synlig på oppmålingstegningene fra 1950. Det er ikke kjent om den var helt innelukket da bygget ble oppført. Utvendig er huset behandlet som hovedbygningen, med stående panel og saltak, tekket med takstein av tegl. Fotografier fra før 1960 viser at bygningen var hvit, som hovedbygningen. Bårstua ble malt i samme farge som stabburet i 1960-årene.

Det er innredet en bolig i den vestre delen. Denne var i bruk som vaktmesterbolig da NTH overtok i 1959. I dag står bygningen tom, og er ikke vedlikeholdt innvendig. Den omfattes ikke av fredningen av 1923, men gjennom Landsverneplan for Kunnskapsdepartementet er den nå fredet, med høy alders- og miljøverdi som begrunnelse.[10]

Stabburet[rediger | rediger kilde]

Stabburet

Stabburet i Louis-seize-stil var heller ikke omfattet av fredningsvedtaket fra 1923, men gjennom landsverneplanen er det fredet, med begrunnelsen: «Stabburet er vesentlig for opplevelsen av eiendommen som et gårdsanlegg, og har spesielle kvaliteter som stort, velbeholdt stabbur med fine detaljer og stilelementer».[10]

Stabburet antas å være bygget i 1790-årene,[56] og det er meget mulig at det var bergskriver Busch som fikk bygget uthus og stabbur, etter at han overtok gården i 1777.[7] Han var interessert i jordbruk. Gerhard Schøning besøkte ham i Selbu i 1775 og skrev deretter rosende om hans potet- og korndyrking.[57]

I midten av 1950-årene ønsket daværende eier, Trondheim kommune, å bygge om stabburet til boliger. Den trønderske avdeling av Foreningen til norske fortidsminnesmerkers bevaring protesterte. De fikk støtte fra moderorganisasjonen – og planene ble aldri satt ut i livet.[58]

Da NTH overtok eiendommen i 1959, var stabburet den første bygningen de satte i stand. Dette ble gjort i 1960, under ledelse av arkitekt Tycho Castberg. Professor Arne E. Holm var fargekonsulent.[59] Bygningen er ikke vedlikeholdt innvendig. Den brukes i dag som lager.

Hagen[rediger | rediger kilde]

Hagen i 1999

Hagen var lystgårdenes viktigste område, og de fleste av dem hadde storslagne hageanlegg. Etter at Blondel hadde publisert sitt verk om «Maisons de Plaisance» (Lystgårder), ble flere av de norske lystgårdene anlagt med direkte utgang til hagen fra en sentralt plassert hagestue, slik tilfellet er på Lerchendal.[38]

Det finnes ingen plan eller beskrivelse som viser hvordan hagen på Lerchendal så ut mens anlegget ennå var en lystgård, men det finnes en reiseskildring fra 1799, som beskriver «rikfolks landsteder» rundt Trondheim. Ettersom Lerche var sjømilitær og ikke en velhavende handelsmann, slik mange av de andre eierne av lystgårder rundt byen var, kan man regne med at hageanlegget ikke var like storslått som deres, men reiseskildringen sier noe om tidens ideal: «Da vi nærmet oss Tronyem, var landskapet mindre skogkledd, men mer oppdyrket. Overalt ser man rikfolks landsteder. Havene rundt disse villaene er lagt ut i hollandsk stil. De er beplantet med klipte hekker, staudebed kantet med buksbom, tulipanbed, Mercur-statuer av bly, kjeruber av tre og svanefigurer. Dette formelle arrangement i et land hvor naturen overalt ellers er utemmet, har en ganske beroligende virkning på tilskueren.»[60]

Lerchendals hageanlegg lå i skråningen mot vest, med en vid slette nedenfor. I flukt med hovedbygningen fantes lange treplantinger på hver side mot nord og sør.[39] Da Carl W. Schnitler arbeidet med sitt store verk Norske haver i XVIII. og XIX. aarhundrede (1915), laget han en skisse av hageanlegget, men det ble ikke inkludert i den ferdige boken.

Det finnes en beskrivelse fra 1926 av «det vakre hageanlegg som ligger aksialt med hovedbygningen og er vel dimensjonert i forhold til dennes beliggenhet og størrelse, så at vi her atter treffer på en av fortidens havemestres sikre proporsjonering, Men ak o ve! Alt er overgrodd og gjenvokset, så man ikke kan skimte konturene.»[61] Anlegget var terrasseformet. Sørover fra hovedbygningen kunne man ennå i 1926 gå gjennom trerekker til et utsiktspunkt, som også var beplantet.

I forbindelse med NTHs istandsetting av gården, ble også en ny hage anlagt, med utgangspunkt i de gjengrodde stiene fra barokkhagens tid. Her tok gartneren inn en del av de planteartene som var vanlige på 1700-tallet. Noen av planteslagene fantes fortsatt i anlegget.[62]

Omgivelsene[rediger | rediger kilde]

Lystgårdene som ble anlagt på 1700-tallet lå gjerne fritt til, med hovedbygningen på en høyde i landskapet, alleer som ledet opp dit og den barokke hagen som et viktig element i anlegget. Utenfor hage, våningshus og driftsbygninger var det jordbruksareal. Gårdene ble ofte brukt som avlsgårder i tillegg til å være anlegg for representasjon og rekreasjon.[63]

I 1866 hadde Lerchendal ca. 200 daa dyrket mark.[3] Etterhvert som byen vokste, ble deler av eiendommen fradelt til veier, jernbane, boligområder, stadion og utvidelse av NTNU i flere omganger.

I 2013 var eiendommen, inklusive hageanlegget, redusert til ca. fem daa.[64] Anlegget ligger ikke lenger fritt til. Det landskapet bygningene i sin tid inngikk i, er borte.[65]

Referanser og fotnoter[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Risåsen (2010), s. 39
  2. ^ Etter diverse delinger og utparselleringer gjennom årene, er dagens bruksnummer 400, ifølge Trondheim kommunes eiendomskart
  3. ^ a b c d e f g Bratberg (2008)
  4. ^ trondheim.no om endringer i kommunegrenser
  5. ^ Teksten lyder: «Det Jordstøkke imellem Gløshou og Nalo Bakkerne, som henhører under Elsætter, og hvilket jeg nogle Aar har haft i Bruug paa aarlig Afgift; derom kan med Landraattens Consence og især hvad Huusene angaar, om Afstaaelse accorderes med Lerche». «Gløshou»=Gløshaugen; «Nalo Bakkerne»=Nardobakkene. «Landraatten» er feilskrevet for Landdraatten, jordeieren.
  6. ^ a b c d e f Amundsen (1919)
  7. ^ a b c d e f Gjone (1967), s. 376
  8. ^ Tronhiems Adressecontoirs Eferretninger, nr 13 og 15, 1775
  9. ^ Lerche, Christian (1786) «Kontreadmiral Christian Lerches Selvbiografi - meddelt af Louis Bobé». I: Personalhistorisk tidsskrift, 1907, 5. række, nr. 4, s. 258–267. København, Samfundet for Dansk Genealogi og Peersonalhistorie
  10. ^ a b c d e f Riksantikvaren (2014)
  11. ^ a b Støren (1983)
  12. ^ Strinda og Selbu ekstraretts-/besiktigelsesprotokoll 1B01, 1804-1837, s. 148
  13. ^ a b Strinda bygdebok, s. 348
  14. ^ Trondhjems Adresseavis, 10. juli 1845
  15. ^ a b c d Hegard (1986), s. 178
  16. ^ a b Realpanteregister for Strinda. Gnr. 62 (Elsæter), s. 29
  17. ^ a b c d Strinda bygdebok, s. 349
  18. ^ a b Offentlig tilgjengelig informasjon fra NTNUs eiendomsavdeling
  19. ^ Offentlig tilgjengelig informasjon fra Trondheim byarkiv
  20. ^ Riksantikvarens nettsted for landsverneplanen
  21. ^ Etternavnet skrives vekselvis med én og to n-er i -mann. Hans Horneman var far av Gert Horneman
  22. ^ Gjone (1967), s.365
  23. ^ Årstallet finnes i dag også over hovedinngangen mot øst, men her er det blitt tilføyd under NTNUs tid som eier
  24. ^ a b Gjone (1967), s. 368
  25. ^ Kraft, Jens (1832) Topographisk-statistisk Beskrivelse over Kongeriket Norge, b. 5, s. 620 Les i fulltekst
  26. ^ Strinda bygdebok, s. 391
  27. ^ a b Gjone (1967), s. 373
  28. ^ Fasting (1997), s. 92
  29. ^ Sørensen, E. (1983) «Kühnemann, Heinrich». I: Norsk kunstnerleksikon, b. 2 H–M, s. 672. e-bok fra bokhylla.no
  30. ^ a b c d Branntakst 24. august 1868. Branntakstprotokoll 1862–74, s. 209–211. Lensmannen i Strinda
  31. ^ a b c Branntakst 30. august 1898. Branntakstprotokoll 5, 1890–1903, s. 205–206b. Lensmannen i Strinda.
  32. ^ Lerchendal-arkivet i arkivportalen.no. Mappe 0008: Frontispise
  33. ^ Lerchendal hovedgård : bygningsantikvarisk dokumentasjon og vurdering. I arkivportalen.no(? Sjekker med DORAbiblioteket)
  34. ^ Gjone (1967), s. 372
  35. ^ Palladio, Andrea (1570) I quattro libri dell’architettura. Venezia. Les 1581-utgaven i fulltekst (italiensk)
  36. ^ Kort om loggiaen som motiv i Palladios arkitektur
  37. ^ Digitalisert versjon av bind 1 Digitalisert versjon av bind 2
  38. ^ a b Risåsen (2010), s. 31
  39. ^ a b c Hegard (1986), s. 181
  40. ^ a b Hegard (1986), s. 180
  41. ^ Aunaas (1968)
  42. ^ a b Byggemelding med tegninger o.a. materiale. Fra Lerchendal-arkivet i arkivportalen.no
  43. ^ [Kopi av godkjenningene finnes i Lerchendal-arkivet i arkivportalen.no. Arkiv A-0386. Mappe 0005]
  44. ^ a b Castberg (1968)
  45. ^ Fasting skriver i Trondheim – gullalder 1760–1860, s. 96 at sjakkmønsteret er malt direkte på gulvbordene. Dette stemmer ikke. Se foto i artikkelen, og byggemelding i arkivportalen.no
  46. ^ Kapitlet om Stubljan i W. Moe (1920) Norske Storgaarder Les i fulltekst
  47. ^ Fra Lerchendal-arkivet i arkivportalen.no
  48. ^ Liste over kunstverkene i NTNU Hovedarkivet, 312-L-1
  49. ^ Lerchendal-arkivet i arkivportalen.no. Mappe 0002: Brev fra Grytli og Nilsen til NTVA
  50. ^ Lerchendal-arkivet i arkivportalen.no. Mappe 0030: Lerchendal hovedgård : bygningsantikvarisk dokumentasjon og vurdering
  51. ^ Haarstad, Kjell (1988) «Trøndertunet». I: Trønderlåna i fortid og fremtid, s. 16–18.
  52. ^ Skrevet med én b i branntaksten
  53. ^ Håpnes (2003)
  54. ^ Brevkopier fra NTNU Hovedarkivet, 312-L-1
  55. ^ Definisjon av «borgestue» i Norsk historisk leksikon(1999), s. 59 Les i fulltekst
  56. ^ Grimelund og Wallem (1926), s. 97
  57. ^ Schøning, Gerhard. Reise som giennem en Deel af Norge i de Aar 1773, 1774, 1775 paa Hans Majestets Kongens Bekostning .... København, Gyldendal, 1778
  58. ^ «Det antikvariske arbeid 1955». I: Årbok (Foreningen til norske fortidsminnesmerkers bevaring) 1956, s. 176
  59. ^ «Det antikvariske arbeid 1960». I: Årbok (Foreningen til norske fortidsminnesmerkers bevaring) 1961, s. 202
  60. ^ Clarke, Edward Daniel Reise i Norge 1799, s. 35–36. Norsk utg. Universitetsforlaget, 1977. ISBN 82-00-01762-5 e-bok, bokhylla.no
  61. ^ «Havekunst nordenfjells i fordums tider. XIII: Lerkendal». I: Landbrukstidende, 32. årg., nr. 44, s. 331. Trondhjem, 3.11.1926
  62. ^ Meland, J. (1967) Notat. Lerkendal gård, planløsning for parkanlegg. Lerchendal i arkivportalen.no
  63. ^ Kavli, Guthorm (1996) Trondheim bygger gjennom 1000 år, s. 72–73. Oslo, Schibsted. ISBN 82-516-1630-1
  64. ^ Trondheim kommunes eiendomskart
  65. ^ Kulturarven juni 2011. Skog og landskap om betydningen av landskapet rundt fredete bygninger, for bedre å forstå deres opprinnelig funksjon

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Aunaas, Arne. «Den 200 år gamle "lystgård" Lerkendal gård gjenskapt». Arbeideravisa, 21. desember 1968
  • Bratberg, Terje T.V. (2008) Trondheim byleksikon, s. 332–333. Oslo, Kunnskapsforlaget. ISBN 978-82-573-1762-1
  • Castberg, Tycho (1968) Lerkendal. Mangfoldiggjort brosjyre. Gjengitt i Lerchendal-arkivet, mappe 0004/0002 i arkivportalen.no
  • Christiansen, Per R. (2009) Hus med hedersmerke – historiske bygninger i Trondheim. Trondheim, Tapir Akademisk forlag. ISBN 978-82-519-2475-7
  • Fasting, Lars (1997) «Lerchendal». I: Trondheim – gullalder 1760–1860, s. 92–97. Oslo, ARFO. ISBN 82-91399-05-0. Les i fulltekst
  • Gjone, Erling (1967) «Lerchendal gård». Særtrykk av: NTH's årsberetning for det akademiske år 1966/67, s. 365–376. Trondheim, NTH
  • Grimelund, J. Jervell og Fredrik B. Wallem (1926) «Lerchendal, Strinda». I: Gamle bygninger i Trondhjem og omegn, s. 97–100. Trondhjem, Nordenfjeldske kunstindustrimuseum
  • Hegard, Tonte (1986) «Lerchendal». I: Fredede hus og anlegg, b. 4: «Sør-Trøndelag», s. 178–181. Oslo, Universitetsforlaget
  • Håpnes, Roy Åge (2003) Trondheim tar form, s. 285. Trondheim, Eiendomsmegler 1. ISBN 82-996683-0-1
  • Munin (psevd. for Fritjof M. Åldstedt) «Lerkendal har sett rikdom, fest og sorg». I: Adresseavisen, 25. juni 1949, s. 7–8
  • N.N. (1932) «Indberetning fra den antikvariske bygningsnevnd». Årsberetning 1930, s. 149–150. Oslo, Foreningen til norske fortidsminnesmerkers bevaring
  • N.N. (1939) «Lerkendal». I: Strinda bygdebok, b. 1, s. 348–349. Trondheim, Strinda bygdebokkomité
  • N.N. (etter 1969) Lerchendal gård. Brosjyre. Trykt: Kaare Grytting, Orkanger.
  • NOV (1991) Lerchendal hovedgård, bygningsantikvarisk dokumentasjon og vurdering. Upublisert. Oppbevares ved NTNU Universitetsbiblioteket. Digitalisert i arkivportalen.no: Lerchendal gård. Bygningsantikvarisk dokumentasjon.
  • Kavli, Guthorm (1966) Trønderske trepaléer : borgerlig panelarkitektur nordenfjells, s. 222–223. Oslo, Cappelen. Les i fulltekst
  • O.D.A. (psevd. for Otto Delphin Amundsen) «Lerkendal». I: Trondhjems Adresseavis, 16. juni 1919, s. 6. Dette var den vesentligste kilde til gårdens historie, iflg Grimelund og Wallem (1926), s. 97
  • Riksantikvaren (2014) Landsverneplan for Kunnskapsdepartementet. Gjennomgang av Gløshaugen-bygningene
  • Risåsen, Geir Thomas (2010) «Borgerskapets 'Arkadia' – 1700- og 1800-tallets lystgårder». I: Årbok, s. 29–39. Oslo, Fortidsminneforeningen
  • Støren, Wilhelm K. (1983) Sted og navn i Trondheim, s. 190. Trondheim, Brun. ISBN 82-7028-471-8
  • Trondhjems Arkitekturforening, red. Helge Solberg (2009) «Lerkendal gård». I: Arkitektur i 1000 år – Arkitekturguide for Trondheim s. 71. Trondheim, Tapir Utrykk. ISBN 978-82-995433-1-6
  • Vreim, Halvor (1964) «Lade i Trondheim og glimt av andre storgårdsanlegg i Trøndelag». I: Årbok 1963, s. 8–10. Oslo, Foreningen til norske fortidsminnesmerkers bevaring

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]