Arne E. Holm

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Arbeid pågår: Denne siden er under arbeid. Som leser bør du være forberedt på at artikkelen kan være uferdig, og at innholdet kan endre seg fra dag til dag. Som bidragsyter bør du være forberedt på redigeringskollisjoner; det kan være lurt å kopiere din tekst til en annen tekstbehandler før du lagrer. Diskuter gjerne artikkelens struktur og innhold på diskusjonssiden.
Arne E. Holm
Arne E Holm St Olav.jpg
Foto: Foto.samfundet.no/NTNU
Født11. juni 1911
Død31. januar 2009 (97 år)
Ektefelle Else Hagen (1938–)
Far Arne Holm
Barn Bentine Holm
Utdannet ved Norges tekniske høgskole, Kunsthøgskolen i Oslo
Beskjeftigelse Arkitekt, kunstmaler, grafiker, frimerkekunstner, designer
Nasjonalitet Norge
Utmerkelse Gunnerusmedaljen (1989), St. Olavs Orden (1979)

Arne Ellerhusen Holm (født 11. juni 1911 i Bergen, død 31. januar 2009 i Oslo) var en norsk maler, grafiker og arkitekt. I størstedelen av sitt yrkesaktive liv var han professor ved NTH (integrert i NTNU i 1996), samtidig med at han var aktiv som kunstner. I tillegg til å arbeide med maleri og grafikk, hadde han oppdrag med fargesetting av bygninger, blant annet i Munkegaten i Trondheim, noe han ble tildelt Houens fonds diplom for. Han formga også emblemer og merker for ulike institusjoner, og skapte en av Norges mest brukte frimerkeserier i 1960-årene. Han var en ivrig numismatiker og hadde en myntsamling på rundt 3500 antikke mynter som han i 1970-årene donerte til Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab (DKNVS).

Bakgrunn og familie[rediger | rediger kilde]

Holm ble født i Bergen, som sønn av Anne Sophie Wibye Ellerhusen og Arne Holm, som var bankmann. Moren kom fra en velstående bergensk slekt og hadde i sin ungdom lært å male hos Olav Rusti. Arne hadde en ett år yngre bror, og moren lot guttene leke med tegning, vannfarger og modellering.[1]

Familien bodde i Bergen til Arne var rundt seks år. Deretter bodde de et par år i Oslo, før de i 1919 flyttet til Trondheim. Arnes mor døde da han var bare ni år gammel. Han bodde i Trondheim til han hadde avsluttet studiene ved NTH i 1937, avbrutt av et år i Oslo. Etter studiene flyttet han til Oslo og bodde der til 1947.

I 1938 giftet han seg med billedkunstneren Else Hagen. De fikk to barn sammen, sivilarkitekt Pål Didrik Holm (1944–2016) og skuespiller og sanger Bentine Holm (1947–).

Arne E. Holm var sønnesønn av Ingebrigt Christian Holm, legen som grunnla flere helseinstitusjoner og oppdaget vannkilden som ble utgangspunkt for produksjon av mineralvannet Farris.[2]

Utdannelse og tidlig yrkesliv[rediger | rediger kilde]

Bakelitt-telefon formgitt av Arne E. Holm for Elektrisk Bureau (ca. 1938)

Holm tok Examen artium i 1931 og begynte på arkitektstudiet ved NTH i 1932.[3] Han var imidlertid usikker på om det var dette han ville, og etter to år avbrøt han studiet for å studere malerkunst ved Statens kunstakademi i ett år, under Axel Revold og Jean Heiberg. Han var usikker på hva han «ville og våget», og funderte også på å utdanne seg til kunsthåndverker.[4]

Under kunststudiene følte han en tilknytning til den franske, modernistiske linjen Revold og Heiberg representerte, men mens Revold i sin korrektur i malerklassen betonet fargen, var Holm på den tiden vel så opptatt av å skape form og bevegelse.[5] Han var opptatt av «den nye verden»s form og rom. Han skrev anmeldelser og artikler der han omtalte kubismens vesen som «en ny verden, bildets verden». I en artikkel om modernismen fremhevet han Picasso som eneren, som «har drevet kubismen så langt den kunne drives».[6]

Etter året ved akademiet dro han tilbake til NTH, fullførte sin arkitektutdannelse og tok eksamen med innstilling i 1937. Han praktiserte aldri som arkitekt,[7] men hadde flere oppdrag med fargesetting av bygninger og bygningsmiljøer.

Da han var ferdig ved NTH, tok han opp igjen kunststudiet ved akademiet, nå under danske Georg Jacobsen, som var gjesteprofessor der. Jacobsen fikk stor betydning for Holm, gjennom sin analytiske holdning og forsøkene på å knytte modernismen til klassiske forbilder.[6]

Samtidig med studiene under professor Jacobsen, var Holm ansatt som hjelpelærer ved Statens håndverks- og kunstindustriskole (SHKS), og arbeidet deretter en tid som formgiver ved Christiania Glasmagasins tegnekontor og senere ved Elektrisk Bureau. Der arbeidet han først med idéutvikling av elektrotermiske produkter og med videreutvikling av bakelitt-telefonen Jean Heiberg i sin tid hadde utformet. Den skulle nå inneholde mer teknisk utstyr og samtidig kunne stå på bordet og henge på veggen.[8]

Pedagog og professor[rediger | rediger kilde]

Fra 1944 var Holm fast ansatt som lærer ved SHKS, og i 1947 ble han overlærer der. Han bygde opp en formklasse for interiørarkitekter, møbelsnekkere og brukskunstnere,[9] og i Øistein Parmanns bok om skolens historie, Tegneskolen gjennom 150 år, omtales Holms forelesninger om formproblemer som «epokegjørende».[10] Han er også spesielt nevnt for sin innsats med å gjennomgå for elevene alle sider av begrepet form i relasjon til mennesket og samfunnet. Han foreleste «utrettelig og oppfinnsomt» om form, materiale, formens uttrykk, variasjon og harmoni, komposisjon og billeddisposisjon – og ga elevene innføring i abstrakt kunst.[11]

I 1947 ble han ansatt som professor ved Institutt for form og farge ved Arkitektavdelingen på NTH i Trondheim. Denne stillingen hadde han til han gikk av som professor emeritus i 1978. Med utdannelse både som arkitekt og kunstner, og med skolering i komposisjon fra Axel Revold og Georg Jacobsen, hadde han gode forutsetninger for å undervise i integrasjon av kunst og arkitektur.[12]

Holm og Gruppe 5[rediger | rediger kilde]

Da Holm ble ansatt som professor ved Institutt for form og farge, gjaldt ennå NTHs lov fra 1936, der formålsparagrafen lød:

«Norges Tekniske Høiskole har til formål å meddele undervisning på videnskapelig og kunstnerisk grunnlag til utdannelse av ingeniører og arkitekter, og å fremme utviklingen av videnskap og kunst som har betydning for teknisk utdannelse og virksomhet.»[13]

Holm tok paragrafen bokstavelig, og brukte den for å kunne ansette kunstnere ved instituttet. I tillegg til lovens formålsparagraf, brukte han det professor Jan Brockmann kalte hans «elskverdige innpåslitenhet», og maktet å bygge opp et institutt med fremragende kunstnere.[14] Ved at han sørget for at kunstnerne fikk faste stillinger og nærhet til hverandres atelierer, la han grunnlaget for at kunstnerfellesskapet Gruppe 5 kunne dannes og utvikles. Fire av kunstnerne ved instituttet ble med i gruppen: Lars Tiller, Halvdan Ljøsne, Håkon Bleken og Roar Wold. Ideen kom fra det femte medlemmet, spanske Ramon Isern, som var ansatt ved et annet institutt, under professor Arne Korsmo.

Flere av kunstnerne i Gruppe 5 har uttalt at Arne E. Holms måte å drive instituttet på, var en viktig forutsetning for dannelsen av gruppen.[15] Han vektla både praksis og teori. Praksis gjennom undervisning og kunstnerisk virksomhet; teoretisk tilnærming til kunst blant annet gjennom daglige te-møter på hans kontor, der teorier, bøker og tidsskrifter ble drøftet. Utstillingene han sørget for å få til Trondhjems kunstforening, var også en stor inspirasjon for kunstnerne. Han hjalp dem å få stille ut som gruppe i kunstforeningen, og skrev forord i deres første utstillingskatalog. Han var ikke selv aktuell som medlem i gruppen. Halvdan Ljøsne sa i et intervju at Holm sto for et litt annet syn på kunsten enn de andre fem, uten at han utdypet dette nærmere.[16]

Kunstnerkarriere[rediger | rediger kilde]

Oljemaleri
Litografi
Litografi

I et intervju med arkitekt Ingvar Mikkelsen siterte Holm den unge Henri Matisse, som skal ha uttalt at han tilstrebet «en likevektig og ren kunst som hverken foruroliger eller forstyrrer», og videre: «Jeg vil at utslitte og trette mennesker skal nyte hvile og ro foran mine bilder». Mikkelsen mente at dette var i overensstemmelse med Holms hovedintensjoner som kunstner.[17]

Holms lærer ved akademiet, Georg Jacobsen, var kjent for sine teorier om bildeoppbygging, basert på geometriske prinsipper,[4] og ifølge kunsthistoriker Anne Grete Ljøsne viste Holm allerede fra starten av karrieren «en utpreget sans for de billedbyggende midler», for komposisjon. De tidligste maleriene hans er bygd opp av forenklede plan, og viser en dekorativ og abstraherende disponering av bildeflaten. Etter hvert ble penselstrøkene friere og mer spontane, med små valørsprang i fargene. Ljøsne beskriver hvordan han maktet å formidle inntrykk av duft og atmosfære og hadde en dekorativ disponering av farger i bildene.[18]

Fra omkring 1950 kom maleriet i bakgrunnen. Fra denne tiden ble innslag av svart-hvitt viktig, og dette utviklet han videre i grafikken. Former og figurer ble abstrahert og forenklet. Figurene sto gjerne som svarte ornamenter i et fargemiljø. Han arbeidet ofte over lengre tid med samme motiv, blant annet gondolieren, fuglemotiv og små og nære naturobjekter, som konkylier og vekster. Prosessen fra det sansede, fysiske objekt til rendyrket form var viktig i hans arbeid med emblemer og frimerker, der han ofte skulle skape et symbol, eller en enhet av bilde, skrift og tall.[18]

Utstillinger[rediger | rediger kilde]

Separatutstillinger (utvalg)

  • 1942: Kunstnerforbundet, første separatutstilling
  • 1943: Trondhjems Kunstforening (+ 1953, 1958 og 1973)
  • 1953: Galleri Per, Oslo (+ 1958)
  • 1954: Stavanger og Kristiansand kunstforeninger

Kollektivutstillinger (utvalg)[19]

  • 1937: Høstutstillingen, debututstilling (+ flere utstillinger t.o.m. 1964)
  • 1940: Nasjonalgalleriet
  • 1945: Trondhjems kunstforening: Extrøndere
  • 1946: Kunstnernes Hus: UKS jubileumsutstilling
  • 1947: København: Den officielle Norske Kunstudstilling
  • 1954: Biennalen for fargelitografi, Cincinnati, USA (+ 1956, 1958)
  • 1955: Biennalen i São Paulo
  • 1956: Art Council, London: Contemporary Norwegian Prints

Offentlige innkjøp og utsmykninger[rediger | rediger kilde]

Komponistens hytte (83x116). Innkjøpt Trondhjems kunstforening 1946

Holm er representert med arbeider i flere offentlige gallerier og samlinger, blant annet: Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design (Juninatt, maleri, 1946); Bergen Billedgalleri; Trondheim kunstmuseum; Lillehammer Kunstmuseum; Jämtlands läns konstgalleri, Östersund; Statens Museum for Kunst, København; Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum; Oslo kommunes kunstsamlinger; Riksgalleriet og Norsk kulturråd.[19]

I 1956 skrev Arne E. Holm og daværende leder av Riksgalleriet, Per Rom, en betenkning om bygningsutsmykning, på oppdrag fra KUD: Betenkning angående kunsterisk utsmykking av offentlige bygg. Her pekte de på alternative former og teknikker for utsmykning som en integrert del av arkitekturen. Holms aluminiumsgitter og utsmykning på Rikstrygdeverkets bygning er et eksempel på et slikt syn på forholdet utsmykning og arkitektur.[20]

Utsmykningsoppgaver:

  • 1958: Altertavle i Herøya kirke. (Kirken ble vigslet i 1957). Altertavlen inneholder kristne symboler fra Kristi liv, og er utformet i emaljert messing. Jacob Tostrup utførte arbeidet.[21]
  • 1960: Fasadeutsmykning foran vinduene på Rikstrygdeverkets nye bygning. Holm fikk oppdraget ved at byggherren engasjerte en kunstnerisk konsulent, Håkon Stenstavold, som utarbeidet en plan for utsmykning av bygningens interiør og eksteriør, og foreslo kunstnere for de ulike oppgavene.[22] Holms utsmykning er abstrakt, monumentalt og utført i aluminium. Fasadeutsmykningen ble fredet sammen med resten av bygget i mars 2017.[23]
  • 1973: Relieff De fire årstider, Felleskjøpets kantine på Tunga i Trondheim, utført i aluminium.
  • 1980: Fasadeutsmykning ved inngangspartiet til Politihøgskolen i Oslo. Bygningen er tegnet av Lund + Slaatto Arkitekter. Halvdan Ljøsne ble oppnevnt som kunstnerisk konsulent for bygningen. En større utsmykning var uaktuell, blant annet av økonomiske hensyn. Ljøsne ønsket likevel en markering av virksomheten i bygningen, med et relieff som viste skolens emblem ved inngangspartiet. Holm fikk oppgaven og utformet relieffet, som er støpt i aluminium og overflatebehandlet med polyuretanlakk og gullakk.[24]

Fargesetting[rediger | rediger kilde]

Før kong Olav Vs signing i Nidarosdomen i 1958 fikk Holm i oppgave å fargesette de historiske bygningene i Munkegaten, paradegaten fra Stiftsgården, kongens bolig i Trondheim, opp til katedralskolen og rådhuset, de siste bygningene i sør før Bispegaten og Nidarosdomen.[15] På vestsiden av gaten lå flere store mur- og betongbygninger. Holm valgte å ta utgangspunkt i trehusene, «paleene», på østsiden av gaten. Han valgte klare, men ikke for voldsomme farger. Hver bygning fikk sitt særpreg, men inngikk i en fargemessig helhet. På selve Torvet danner Svaneapoteket og Hornemansgården avgrensningen mot øst. Disse ble malt i forholdsvis lik gulfarge, men med ulik farge på vindusomramningene. Holms valg av farge på Stiftsgården førte til sterke reaksjoner og mange avisskriverier. Bygningen hadde siden 1906 vært malt i ulike nyanser av brukket hvitt, men Holm fikk laget fargetrapper og skrapte gjennom mer enn 20 lag inn til den opprinnelige okerfargen, som ble valgt som ny farge.[15] I 1983 ble Holm tildelt Houens fonds diplom for sin fargesetting av bygningene i Munkegaten.

På omtrent samme tid som fargesettingen av Munkegaten, utarbeidet han en fargeplan for NTH/Gløshaugenområdet. Planen ble fulgt i mange år, men malingen av de ulike bygningene ble gjort over lang tid, rundt 20 år. Mye hadde skjedd i mellomtiden, nye bygg var kommet til, og Holm mente at resultatet ble «sprikende og ufullstendig».[25]

Han har også hatt ansvar for fargesetting av andre områder, for eksempel på Tunga i Trondheim, og enkeltbygninger, som den nye bygningen for Norges lærerhøgskoleRosenborg i Trondheim i 1960.

Holm formidlet også kunnskap om fargesetting og fargebruk gjennom foredrag og artikler. (Se seksjon om formidling for en liste over avisartikler om emnet).

Frimerker[rediger | rediger kilde]

Fra skisse til ferdig utkast for bruksfrimerke NK 517 (1962)
EUROPA-frimerke fra Finland (1963)

NK-numre i parentes viser til illustrasjon og omtale av motivets førsteutgave i Norgeskatalogen (katalog over norske frimerker).

For Holm var et frimerke et stykke brukskunst hvor alle de forskjellige delene skulle gå sammen til en helhet, inkludert tekst og tall. Han syntes ikke noe om å bruke avbildning av et maleri som motiv på et frimerke. Ikke bare hadde maleriet opprinnelig en helt annen størrelse, det bød også på problemer å få komponert inn tekst og tall på merket.[26]

Gjennom 1960-, 1970- og 1980-årene var han en mye brukt frimerkekunstner og tegnet mer enn 20 frimerker.[27]

Det første frimerket han utformet, ble utgitt i 1960, i forbindelse med DKNVS' 200-årsjubileum (NK 481 og 482). Motivet var selskapets segl. Samme år laget han en serie på fem frimerker med skipsmotiv (NK 485–489).

I 1962–1963 tegnet han en serie bruksfrimerker. Dette var de første norske frimerkene som ble trykket i ståltrykk. De var gravert av Henry Welde og Knut Løkke-Sørensen. Motivene var: helleristning (NK 517); fisk og aks (NK 518); båtmannsknop (NK 520); stavkirke (NK 526) og nordlys (NK 526). Disse ble mye brukt og kom i årene frem til 1975 i stadig nye valører og farger. I 1969 tegnet Holm et nytt bruksfrimerke med kong Olavs portrett (NK 631).

I 1963 vant han en internasjonal konkurranse om motiv for årets EUROPA-frimerker, med et utkast han hadde kalt «Cooperation». Det besto av rette linjer som flettet seg i hverandre og ekspanderte ut fra et sentralt område. Frimerker med dette motivet ble utgitt i flere land i forbindelse med Europeisk konferanse for post og telekommunikasjon.[26] De norske EUROPA-frimerkene har nummer NK 540 og NK 541 i Norgeskatalogen.

Andre formgivningsoppgaver[rediger | rediger kilde]

Trondheims byflagg. Utformet av Arne E. Holm (19..)

Holm satte sitt preg på flere institusjoner i Trondheim, Trøndelag og andre steder med merker og emblemer, fra rektorkjede ved Norges lærerhøgskole[28] – til emblem på servise i Erkebispegården i Trondheim. Han utformet Trondheims byflagg – og fylkesvåpen for Sør-Trøndelag fylke[29].

Allerede i 1933, mens han ennå var student, vant han konkurransen om ny logo for Norges Rederforbund. Logoen var utformet som en helleristning av et skip, med bokstavene NR i runestil over dette.[30]

Han utsmykket også enkelte bøker og bokverk med illustrasjoner, omslag og forsatspapir.[31]

Formidling[rediger | rediger kilde]

Holm skrev flere bøker, om enkeltkunstnere, kunstretninger og romutsmykninger:

Han var fast skribent i tidsskriftet Bonytt så lenge det var et organ for Landsforeningen for Norsk Brukskunst (1947–1971). Han skrev om enkeltkunstnere, om kunstretninger, om romutsmykning og farger. Han skrev også jevnlig i andre tidsskrift, som Byggekunst og Kunst og kultur, og han skrev kronikker og andre innlegg i aviser. I en serie artikler i 1940- og 1950-årene tok han for seg eldre og aktuell utsmykning.[32]

Han skrev flere avisartikler om husfarger, hovedsakelig i Adresseavisen:

  • «Fine og simple farger gjennom tidene» (24. mai 1958) Arbeider-Avisa
  • «Om valg av farger på hus, særlig med tanke på Trøndelag» (16. mai 1966) Adresseavisen
  • «Fargeskala og sosial status : husfarger i gamle Trondhjem» (26. mars 1983) Uke-Adressa
  • «Husfarger i Trondheim etter 1900 : det enkelte hus og bybildet» (21. mai 1983) Uke-Adressa
  • «Ild og farger : en bydel i 1700-tallets Trondhjem» (19. oktober 1985) Uke-Adressa

I tillegg til forelesningene han holdt for studentene, holdt han foredrag om kunstfaglige emner både i kunstforeningen og i andre fora, blant annet i NRK radio.[33]

Verv, medlemskap og heder[rediger | rediger kilde]

Munkegaten sett fra sør, fra Nidarosdomens tårn

Holm var styremedlem og formann i Unge Kunstneres Samfund (UKS) i krigsårene 1940–1945. I sin tid i Trondheim var han svært aktiv i Trondhjems Kunstforening, og hadde avgjørende innflytelse på kunstforeningens virksomhet og utvikling i mange år. Han var varaformann i 1955–1957 og 1966–1970; formann i 1958–1965 og varaformann igjen i 1970.[34] Det var Holm som sørget for at kunstforeningen, senere Trondheim Kunstmuseum, fikk utvidet samlingen av malerier og skulptur, og bygd opp sin samling av dansk samtidskunst.[35]

Han var en tid statens representant i styret for Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum, var innvalgt medlem både i Det kongelige norske videnskabers selskab (DKNVS) og Norges Tekniske Vitenskapsakademi[36], og æresmedlem av UKS.

I 1979 ble han utnevnt til Ridder av første klasse av St. Olavs Orden.

I 1982 mottok han Houens fonds diplom for fargesetting av bygninger i Munkegata i Trondheim. I 1989 ble han tildelt Gunnerusmedaljen.[37]

Friidrettsmann og numismatiker[rediger | rediger kilde]

Holm var i ungdommen en god mellomdistanseløper. Et år ble han Trondheimsmester på 800 meter.[15]

Han var en engasjert myntsamler, og spesialiserte seg på antikke mynter som kunne si noe om mynt- og religionshistoriske tema. Han interesserte seg også for de tekniske og kunstneriske utfordringene stempelskjærerne måtte løse. I 1973 donerte han sin samling av 3500 mynter til Vitenskapsmuseet i Trondheim. 600 var myntene var såkalte alexandriner, det vil si preget for romerske keisere i Alexandria. Samlingen er interessant og brukes nesten daglig i forbindelse med forskning og undervisning blant NTNUs studenter og ansatte, slik Holm også ønsket.[38] Han hadde selv katalogisert myntene før han donerte dem til museet. Rundt 1500 av de greske og provinsromerske myntene skal publiseres i serien Sylloge Nummorum Graecorum, som drives av British Academy. Forfattere: Håkon Roland (UiO: Kulturhistorisk museum) og Jon Anders Risvaag (NTNU Vitenskapsmuseet).[39] Dette er et samarbeid mellom Vitenskapsmuseet og UiO: Kulturhistorisk museum; finansiert av NTNU Vitenskapsmuseet/Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab (DKNVS).[40]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Mikkelsen (1992), s. 129
  2. ^ Thon, Sverre (28. september 2014). «Ingebrigt Holm». Norsk biografisk leksikon (norsk). Besøkt 13. juli 2019. 
  3. ^ N.N. «Arkitektavdelingen». Fortegnelse over faste studenter ved Norges tekniske høiskole for studieåret 1932–33. s. 5. 
  4. ^ a b Thiis (1979), s. 37
  5. ^ Mikkelsen (1992), s. 131
  6. ^ a b Mikkelsen (1992), s. 132–133
  7. ^ Thiis (1979), s. 36
  8. ^ Mikkelsen (1992). s. 139
  9. ^ Ljøsne, Anne Grete (28. september 2014). «Arne E Holm». Norsk biografisk leksikon (norsk). Besøkt 13. juli 2019. 
  10. ^ Parmann, Øistein; Tegneskolen (Kristiania); Statens håndverks- og kunstindustriskole (1970). Tegneskolen gjennom 150 år: [1818-1968. Oslo. s. 297. «Det er i samme skoleår [1938] den unge arkitekt, maler og grafiker Arne E. Holm holder sine epokegjørende forelesninger om «formproblemer»» 
  11. ^ Parmann (1970), s. 302–303
  12. ^ Nergaard (1986), s. 26
  13. ^ Lov av 12. juni 1936 / Norges tekniske høiskole, § 1. Trondheim, NTH
  14. ^ Brochmann (1980)
  15. ^ a b c d Oksholen (1989)
  16. ^ Koefoed, Holger; Ljøsne, Halvdan (1998). Billedkunstneren Halvdan Ljøsne: i samtale med. Oslo: Labyrinth Press. s. 32. ISBN 9788273931009. 
  17. ^ Mikkelsen (1992), s. 140
  18. ^ a b Ljøsne (1983), s. 244–245
  19. ^ a b mer omfattende oversikt i Ljøsne (1983)
  20. ^ Norvin (1993), s. 40
  21. ^ M (15. september 1958). «Arne E. Holms separatutstilling i Galleri Per». Aftenposten: 3. 
  22. ^ Norvin (1993), s. 21
  23. ^ Rikstrygdeverket er fredet
  24. ^ Norvin (1993), s. 79
  25. ^ Thiis (1979), s. 41
  26. ^ a b Sjong (1980)
  27. ^ Alle frimerkene er beskrevet i Norgeskatalogen
  28. ^ N.N. (21. september 1960). «Vakkert rektor-kjede til Norges Lærerhøgskole (kjedet er avbildet i artikkelen)». Adresseavisen: 10. 
  29. ^ Johannessen, Knut; Cappelen, Hans (1987). Norske kommunevåpen. Oslo: Kommunalforlaget. s. 173. ISBN 9788272424182. 
  30. ^ N.N. (16. juni 1933). «Norges rederforbunds merkekonkurranse». Adresseavisen: 5. «Vi kan oplyse at førstepremievinderen er en ung arkitektstudent her fra byen, Arne E. Holm, sønn av bankchef Holm. (Merket er gjengitt i avisartikkelen)» 
  31. ^ Børgesen, Holger (1947). Marinen i kamp: blad av marinens historie. Oslo: Falken.  [Eksempel på Holms bokkunst. Til dette verket utformet han vareomslag og forsatspapir]
  32. ^ Bjerke (2011), s. 69
  33. ^ N.N. (10. mai 1962). «Radioprogram». Arbeiderbladet (norsk). s. 23. Besøkt 18. juli 2019. 
  34. ^ Kristiansen, Hans (1973). Trondhjems kunstforening 1945-1970. Trondheim: Kunstforeningen. s. 35–37. 
  35. ^ Bleken, Håkon (12. februar 2009). «Arne E. Holm (nekrolog)». Adresseavisen. «… i Trondheim Kunstmuseums faste samling i den danske avdeling, som Arne også bygget opp» 
  36. ^ N.N. Årbok 1976. Norges Tekniske Vitenskapsakademi. s. 66. 
  37. ^ Nissen, Harald (red.) (2010). DKNVS Matrikkel 1960–2010 (PDF). Trondheim: Det Kongelige Norske Videnskabers selskab, Akademiet. s. 9. ISBN 9788299695886. 
  38. ^ Nergård, Halldis (7. mars 2009). «Blant mynter og frimerker». Uke-Adressa: 10–11. 
  39. ^ «Vitenskapsmuseet: Materiell kultur og kulturformer i et langtidsperspektiv». www.ntnu.no. Besøkt 13. juli 2019. 
  40. ^ «Jon Anders Risvaag». www.ntnu.no. Besøkt 13. juli 2019. 

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Brockmann, Jan (1980). Fem kunstnere tar felles avskjed med Gruppe 5.  [Mappe utgitt av Trondhjems Kunstforening. Brockmann har skrevet teksten om gruppen og kunstnerne]
  • Ljøsne, Anne Grete (1983). «Holm, Arne Ellerhusen». Norsk kunstnerleksikon: bildende kunstnere, arkitekter, kunsthåndverkere. B. 2: H-M. Oslo: Universitetsforlaget. ISBN 9788200065357. 
  • Mikkelsen, Ingvar (1992). «Arne E. Holm og modernismen». Aarbok for Foreningen til Norske Fortidsmindesmærkers Bevaring. 146: 127–150. 
  • Norvin, Kjell; Utsmykkingsfondet for offentlige bygg; Utsmykkingsfondet for nye statsbygg (1993). Kunst i statens hus: Utsmykkingsfondet for nye statsbygg 1976-1992. Oslo: Labyrinth Press. ISBN 9788273930231. 
  • Oksholen, Tore (18. mars 1989). «Farver i tusmørket. Arne E. Holm : mannen som malte Stiftsgården gul». Uke-Adressa. 
  • Sjong, Erling (9. februar 1980). «– Frimerker er brukskunst». UKE-Adressa: 4–5. 
  • Solberg, Helge (red.); Bjerke, Øivind Storm (2011). «Kunstnerne på Gløshaugen». Arkitektur i hundre : arkitektutdanningen i Trondheim 1910–2010. Trondheim: Tapir Akademisk Forlag. s. 67–80. ISBN 9788251926904. 
  • Thiis, Ragna (1979). «Professor og huleboer». Arena : trøndersk tidsskrift for kunst og kultur (2): 36–42. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]