Carl W. Schnitler

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Jump to navigation Jump to search
CarlWilleSchnitler-OB.F06405c.jpg

Carl Wille Schnitler (født 24. juni 1879 i Brandval, død 28. oktober 1926 i Oslo) var en norsk kunsthistoriker og professor.[1]

Etter examen artium 1896 fra Kristiania katedralskole og filologisk embedseksamen 1904 fra Universitetet i Oslo, ble han i 1912 stipendiat i kunsthistorie. Fra 1906 til 1916 var han kunstanmelder i Aftenposten. Ved universitetet foreleste han fra 1918 og ble i 1921 professor. Han skrev flere betydelige verk, bl.a. Malerkunsten i Norge i det attende aarhundrede og Norges kunstneriske opdagelse. Før han døde i 1926 rakk han å skrive bøker fra flere reiser i Europa.

Han var sønn av sogneprest Hans Peter Schnitler (1836–94; se Schnitler (slekt)) og Marine Sophie Petrea Wille (1848–1919). Han ble gift i 1926 med Elisabeth Konow Bruenech (1898–1994), men døde noen få uker senere etter en operasjon.

Verker[rediger | rediger kilde]

  • Slegten fra 1814. Studier over norsk embedsmandskultur i klassicismens tidsalder 1814-1840, 1911. Gjenutgitt 2005: ISBN 82-525-4591-2
  • Fredriksværn. Et norsk militæranlæg fra rokokotiden, 1914
  • Norske haver i gammel og ny tid, 2 bd. 1916
  • Italiensk renæssance og barok i havekunst og bykunst, 1917
  • Norges kunstneriske opdagelse. Maleren Erik Pauelsens norske landskaper 1788, 1920
  • Malerkunsten i Norge i det attende aarhundre, 1920
  • Reise i Grækenland, 1922
  • Kunsten og den gode form. Artikler og avhandlinger 1902-1926, 1927

Digitaliserte bøker av Schnitler hos Nasjonalbiblioteket

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Carl Wille Schnitler i Store norske leksikon.