Legeprosessen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra «Legeprosessen i Nürnberg»)
Karl Brandt i tiltaleboksen under prosessen
Andrew C. Ivy som ekspertvitne.

Legeprosessen (offisielt Amerikas forente stater mot Karl Brandt, et al.) var den første av de tolv rettssakene som ble ført av et amerikansk militærtribunal under Nürnbergprosessene.

Den ble ført på samme sted som den internasjonale Nürnbergprosessen, men i Legeprosessen hadde domstolen kun amerikanske medlemmer. Nürnbergreglene (engelsk: Nuremberg code; tysk: Nürnberger Kodex) for medisinske forsøk på mennesker ble utarbeidet på bakgrunn av Legeprosessen.[1]

De 23 tiltalte var leger som var tiltalt for å ha tatt del i medisinske eksperimenter på mennesker.[1] Et unntak var Rudolf Brandt, som ikke selv var lege, men som tok del i eksperimentene og dermed falt inn under samme tiltalebeslutning.

Dommerne i saken var Walter B. Beals (rettens president), Harold L. Sebring og Johnson T. Crawford. Victor T. Swearingen var reservedommer. Aktoratet ble ledet av Telford Taylor, mens James M. McHaney presenterte saken. USAs militære myndigheter hadde jurisdiksjon i saken gjennom Kontrollrådets lov nr. 10, utstedt av Det allierte kontrollrådet, som gav okkupasjonsmaktene i Tyskland mulighet til å føre saker mot krigsforbrytere innenfor deres okkupasjonssoner.

Tiltalebeslutningen ble tatt ut 25. oktober 1946 og rettssaken ble ført fra 9. desember samme år til 20. august 1947. Syv av de tiltalte ble frikjent. Av de seksten som ble dømt fikk syv dødsdommer[1] mens resten fikk fengselsstraffer som varierte fra ti år til livstid.

Ifølge Asbjørn Kjønstad ville de tiltalte ha blitt dømt etter norsk strafferett.[2]

Nürnbergkodeksen[rediger | rediger kilde]

Leo Alexander var sammen med Andrew Conway Ivy hovedvitne under Legeprosessen.[3] Aktoratets Telford Taylor og James McHaney baserte i stor grad saken på disse to ekspertvitnene. Alexander forfattet på bakgrunn av Legeprosessen utkast til «Nürnbergkodeksen» (engelsk: Nuremberg Code; tysk: Nürnberger Kodex) for medisinsk etikk i forbindelse med forskning. Det har i ettertid vært uklart om Nürnberg-koden skulle tilskrives Alexander, dommer Sebring eller Andrew Ivy. Pedro Weisleders undersøkelser viste at Alexander formulerte den første versjonen av Nürnberg-koden i notater til Telford Taylor underveis i rettsprosessen.[4]

Evelyne Shuster konkluderte med at kodeksen vokste frem av rettssaken der Alexander, Ivy og Sebring alle bidro. To dager før Legeprosessen ga Alexander et notat til Taylor med tittelen Ethical and Non-Ethical Experimentation on Human Beings (etisk og ikke-etisk eksperimentering på mennesker) der Alexander stillte opp tre etisk, juridiske og vitenskapelige krav til eksperimenter med mennesker. I april 1947 leverte Alexander et nytt notat med seks spesifikke betingelser for akseptable forsøk på mennesker.[5][6][7][8][9]

Dommerne brukte en god del av ordlyden i Ivys og Alexanders formuleringer, og tilføyde samtidig tydelig krav om forsøksdeltakernes informerte samtykke og deres rett til å trekke seg. Informert samtykke innebærer blant annet at deltakeren skal ha intellektuell evne til å forstå hva forsøket går ut på. Dommerne formulerte punkt 9 (rett til å trekke seg) som en rett og ikke bare som en retningslinje. Nürnberg-koden var juridiske nyskapinger innenfor pasientrettigheter. Ivy og Alexander hadde lagt til grunn at medisinsk etikk (basert på den hippokratiske ed) for lege-pasient-forhold kunne utvides til å omfatte medisinsk forskning.[10][11][12][13][14]

Nürnbergkodeksen ble fulgt opp av Helsinkideklarasjonen (i 1964) som understreket betydningen av informert samtykke.[15][16][17] Den hippokratiske ed omhandler legens relasjon til pasienten og omhandler ikke medisinsk forskning og eksperimenter med mennesker. Det tyske innenriksdepartementet sendte 28. februar 1931 ut retningslinjer angående innovative behandlinger og vitenskapelige eksperimenter, og disse inkluderte krav om informert samtykke. De tyske retningslinjene ligner på kodeks og deklarasjoner utarbeidet etter krigen. Retningslinjene gjaldt fortsatt da nazistene lot leger utføre eksperimenter i konsentrasjonsleirene.[18]

Tiltalen[rediger | rediger kilde]

Harold «Tom» Sebring var en av tre dommere.

Tiltalen lød på fire anklagepunkter:[1]

  1. Konspirasjon for å begå krigsforbrytelser og forbrytelser mot menneskeheten som angitt i punkt 2 og 3
  2. Krigsforbrytelser i form av medisinske eksperimenter uten testsubjektets samtykke på krigsfanger og sivile i okkuperte områder, samt deltagelse i massemord på fanger i konsentrasjonsleirer
  3. Forbrytelser mot menneskeheten i form av tilsvarende eksperimenter på tyske borgere
  4. Medlemskap i en kriminell organisasjon (SS hadde blitt definert slik av Det internasjonale militærtribunalet under hovedprosessen)

Alle de tiltalte erklært seg ikke skyldig.

Tribunalet droppet i de fleste tilfeller tiltalen etter punkt 1, ettersom de anså den for å ligge utenfor domstolens jurisdiksjon.

De tiltalte[rediger | rediger kilde]

I tabellen er tiltalepunktene for de enkelte angitt slik:

  • T: Tiltalt, ikke funnet skyldig
  • S: Tiltalt og funnet skyldig
  • 0: Ikke tiltalt
Navn Bakgrunn Tiltale Straff
    1 2 3 4  
Hermann Becker-Freyseng Stabsarzt i Luftwaffe og sjef for Avdelingen for luftfartsmedisin T S S 0 20 års fengsel, omgjort til 10 år
Wilhelm Beiglböck Konsulterende lege for Luftwaffe T S S 0 15 års fengsel, omgjort til 10 år
Kurt Blome Assistent for Reichsgesundheitsführer og leder for den nasjonale kreftforskningen T T T 0 Frikjent
Viktor Brack Oberführer i SS og Sturmbannführer i Waffen-SS, øverste administrative offiser i Førerkanselliet T S S S Dødsstraff[1]
Karl Brandt Adolf Hitlers personlige lege, Gruppenführer i SS og Generalleutnant i Waffen SS, Reichskommissar für Sanitäts- und Gesundheitswesen, medlem av Reichsforschungsrat T S S S Dødsstraff[1]
Rudolf Brandt Standartenführer i Allgemeine SS, personlig administrativ offiser for Reichsführer-SS, ministerierådgiver ved Innenriksministeriet T S S S Dødsstraff
Fritz Fischer Sturmbannführer i Waffen SS, assisterende lege for medtiltalte Gebhardt T S S S Livsstidsfengsel, omgjort til 15 år
Karl Gebhardt Gruppenführer i SS og Generalleutnant i Waffen SS; Reichsführer-SS' personlige lege, sjefskirurg ved staben til Reichsarzt SS und Polizei, president for det tyske Røde Kors. T S S S Dødsstraff[1]
Karl Genzken Gruppenführer i SS og Generalleutnant i Waffen SS, sjef for Waffen SS' medisinske avdeling T S S S Livstidsfengsel, omgjort til 20 år
Siegfried Handloser Generaloberstabsarzt, medisinsk inspektør for hæren, sjef for Wehrmachts medisinske tjenester T S S 0 Livstidsfengsel, omgjort til 20 år
Waldemar Hoven Hauptsturmführer i Waffen SS, sjefslege ved konsentrasjonsleiren Buchenwald T S S S Dødsstraff[1]
Joachim Mrugowsky Oberführer i Waffen SS, sjefshygieniker ved staben til Reichsarzt SS und Polizei, sjef for Hygienisches Institut der Waffen SS T S S S Dødsstraff[1]
Herta Oberheuser Lege ved konsentrasjonsleiren Ravensbrück, assisterende lege for medtiltalte Gebhardt T S S 0 20 års fengsel, omgjort til 10 år
Adolf Pokorny Lege, spesialist på hud- og veneriske sykdommer T T T 0 Frikjent
Helmut Poppendick Oberführer i SS, sjef for Reichsarzt SS und Polizeis personlige stab T T T S 10 års fengsel, omgjort til utholdt tid
Hans Wolfgang Romberg Lege ved staben til Avdelingen for luftfartsmedisin T T T 0 Frikjent
Gerhard Rose Sjefslege for Luftwaffe, sjef for Avdeling for tropemedisin, professor ved Robert Koch-instituttet, hygienisk rådgiver for tropemedisin ved Luftwaffes medisinske tjenester T S S 0 Livstidsfengsel, omgjort til 20 år
Paul Rostock Sjefskirurg ved Kirurgisk klinikk i Berlin, kirurgisk rådgiver for hæren, sjef for Dienststelle Medizinische Wissenschaft und Forschung T T T 0 Frikjent
Siegfried Ruff Direktør for Avdelingen for luftfartsmedisin ved Deutsche Versuchsanstalt für Luftfahrt T T T 0 Frikjent
Konrad Schäfer Lege ved staben til Instituttet for luftfartsmedisin i Berlin T T T 0 Frikjent
Oskar Schröder Generaloberstabsarzt, stabssjef ved inspektoratet for Luftwaffes medisinske tjenester, sjef for Luftwaffes medisinske tjenester T S S 0 Livstidsfengsel, omgjort til 15 år
Wolfram Sievers Standartenführer i SS, riksleder for Ahnenerbe og direktør for Ahnenerbes Institut für Wehrwissenschaftliche Zweckforschung, viseformann i styret for Reichsforschungsrat T S S S Dødsstraff[1]
Georg August Weltz Oberfeldarzt i Luftwaffe, sjef for Instituttet for luftfartsmedisin i München T T T 0 Frikjent

Leger knyttet til Luftwaffe er overrepresentert i prosessen, mens leger fra konsentrasjonsleirene utgjør en mindre andel enn mange vil forvente. Årsaken til dette er tildels at prosessen omfattet kun de som var pågrepet i den amerikanske okkupasjonssonen (tilsvarende saker ble ført også i de andre sonene), og at Luftwaffe drev omfattende eksperimenter med mennesker for å teste tåleevnen i forhold til høydesyke, G-krefter og annet som påvirker flyvere under ekstreme forhold.

Straffene[rediger | rediger kilde]

De som ble dømt til døden ble henrettet ved hengning den 2. juni 1948 i Landsberg fengsel.

Som det framgår av tabellen ovenfor var det langt på vei tiltalens punkt 4 som var utslagsgivende for hvorvidt de dømte fikk dødsstraff; de som var medlemmer av SS ble gjennomgående dømt til døden, selv om det er noen unntak.

Hva fengselsstraffene angår, noe som også illustreres av den samme tabellen, ble disse i all hovedsak senere avkortet.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c d e f g h i j Lee, S. (2014). Race, Medicine, and Genocide. The Wiley Blackwell Encyclopedia of Health, Illness, Behavior, and Society, 1998-2002. «The Nuremberg court conducted a Doctors’ Trial in 1946–7, United States of America v. Karl Brandt, et al., in which 23 leading German physicians and administrators were tried for (1) conspiracy to commit war crimes and crimes against humanity; (2) war crimes; (3) crimes against humanity; and (4) membership in a criminal organization (SS). Of the 23, 7 were found innocent and 16 guilty, of which 7 were executed. The lead defendant, Karl Brandt, was the senior medical official in the German government during World War II and the personal physician of Adolf Hitler. Along with Brandt, Viktor Brack, Rudolf Brandt, Karl Gebhardt, Waldemar Hoven, Joachim Mrugowsky, and Wolfram Sievers were put to death in 1948.»
  2. ^ Kjønstad, Asbjørn (1. oktober 1983). «Krav om samtykke fra forsøksperson/pasient ved medisinsk forskning 1». Lov og Rett (norsk). doi:10.18261/issn1504-3061-1983-08-02. Besøkt 3. oktober 2022. 
  3. ^ Shevell, M. I. (1996). Neurology's witness to history: the combined intelligence operative sub-committee reports of Leo Alexander. Neurology, 47(4), 1096-1103.
  4. ^ Weisleder, Pedro (1. januar 2022). «Leo Alexander's Blueprint of the Nuremberg Code». Pediatric Neurology (English). 126: 120–124. ISSN 0887-8994. PMID 34844134. doi:10.1016/j.pediatrneurol.2021.10.015. Besøkt 2. oktober 2022. 
  5. ^ Shuster, Evelyne (13. november 1997). «Fifty Years Later: The Significance of the Nuremberg Code». New England Journal of Medicine. 20. 337: 1436–1440. ISSN 0028-4793. PMID 9358142. doi:10.1056/NEJM199711133372006. Besøkt 2. oktober 2022. 
  6. ^ Shuster, Evelyne (28. mars 1998). «The Nuremberg Code: Hippocratic ethics and human rights». The Lancet. 9107 (English). 351: 974–977. ISSN 0140-6736. PMID 9734958. doi:10.1016/S0140-6736(05)60641-1. Besøkt 2. oktober 2022. «Both Alexander and Ivy relied exclusively on the Hippocratic Oath and ethics to condemn the Nazi medical experiments. I have already concluded that “[t]he key contribution of Nuremberg was to merge both Hippocratic ethics and the protection of human rights into a single code”. Here, I explore why this merger was ignored by Alexander and Ivy themselves, and has been resisted by physician-researchers to this day.» 
  7. ^ Schmidt, Ulf (2004). Justice at Nuremberg: Leo Alexander and the Nazi doctors' trial. Springer.
  8. ^ Didriksen, Julie (27. juli 2022). «Nürnbergkodeksen». Tidsskrift for Den norske legeforening. ISSN 0029-2001. doi:10.4045/tidsskr.22.0395. Besøkt 3. oktober 2022. 
  9. ^ «God forskning – bedre helse God forskning – bedre helse — Lov om medisinsk og helsefaglig forskning, som involverer mennesker, humant biologisk materiale og helseopplysninger (helseforskningsloven) NOU 2005: 1». 048001-020003 (norsk). Helse- og omsorgsdepartementet. 11. januar 2005. s. 51. Besøkt 3. oktober 2022. 
  10. ^ Shuster, Evelyne (13. november 1997). «Fifty Years Later: The Significance of the Nuremberg Code». New England Journal of Medicine. 20. 337: 1436–1440. ISSN 0028-4793. PMID 9358142. doi:10.1056/NEJM199711133372006. Besøkt 2. oktober 2022. 
  11. ^ Shuster, Evelyne (28. mars 1998). «The Nuremberg Code: Hippocratic ethics and human rights». The Lancet. 9107 (English). 351: 974–977. ISSN 0140-6736. PMID 9734958. doi:10.1016/S0140-6736(05)60641-1. Besøkt 2. oktober 2022. «Both Alexander and Ivy relied exclusively on the Hippocratic Oath and ethics to condemn the Nazi medical experiments. I have already concluded that “[t]he key contribution of Nuremberg was to merge both Hippocratic ethics and the protection of human rights into a single code”. Here, I explore why this merger was ignored by Alexander and Ivy themselves, and has been resisted by physician-researchers to this day.» 
  12. ^ Schmidt, Ulf (2004). Justice at Nuremberg: Leo Alexander and the Nazi doctors' trial. Springer.
  13. ^ Didriksen, Julie (27. juli 2022). «Nürnbergkodeksen». Tidsskrift for Den norske legeforening. ISSN 0029-2001. doi:10.4045/tidsskr.22.0395. Besøkt 3. oktober 2022. 
  14. ^ «God forskning – bedre helse God forskning – bedre helse — Lov om medisinsk og helsefaglig forskning, som involverer mennesker, humant biologisk materiale og helseopplysninger (helseforskningsloven) NOU 2005: 1». 048001-020003 (norsk). Helse- og omsorgsdepartementet. 11. januar 2005. s. 51. Besøkt 3. oktober 2022. 
  15. ^ Irma Iversen og Torbjørn Iversen (1987). Klinisk forskning i etisk og juridisk lys. [Trondheim]: Tapir. s. 17. ISBN 8251907853. 
  16. ^ Ruyter, Knut Willem (2000). Medisinsk etikk: en problembasert tilnærming. Oslo: Gyldendal akademisk. 
  17. ^ Medisin og helse i tidligere tider: artikkelsamling om medisinsk-historiske emner. Oslo: Den norske lægeforening. 2000. s. 89. ISBN 8290921829. 
  18. ^ Annas, George J. og Michael A. Grodin (1995). The Nazi Doctors and the Nuremberg Code: Human Rights in Human Experimentation. Oxford University Press. 

Kilder[rediger | rediger kilde]


Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Legeprosessen&oldid=24215042»