Landboreformene

Frihetsstøtten i København. Grunnstenen lagt 1792

Foto: Hans Jørn Storgaard Andersen

Landboreformene er betegnelsen på lovendringene som ga danske festebønder bedre økonomiske og rettslige vilkår. Reformperioden varte i tidsrommet 1700–1850 og førte til omlegging av dansk jordbruk.

I begynnelsen av 1700-tallet og mange år fremover led bondestanden sterkt under umulige og elendige vilkår. Hoveri, jordfellesskap, stavnsbånd og tiendeytelser la store hindringer i veien for den ordinære bondestandens muligheter for et forbedret jordbruk og øket produksjon.

Det ble lagt et ytterligere press på bondestanden da befolkningstallet i denne perioden var stigende og etterspørselen fra utlandet var stor på grunn av alle krigene som foregikk. Man var nødt til å øke produksjonen i landbruket, da det var denne næringen som forsynte hele samfunnet med råvarer til manufaktur, håndverk og handel og samtidig skulle brødfø befolkningen.

Det økonomiske trykket på gårdmennene skyldtes de stigende skattene til staten samt et press fra de store godseierne for å oppnå mer hoveri og større festeinntekter. På grunn av dette sterke presset hadde godseierne vanskelig for å få festegårdene besatt. Bøndene hadde ikke tid eller ressurser til dette.

Initiativet og drivkraften bak reformene

Innføringen av stavnsbåndet i 1733

Frederik VI Kronprinsregent 1784–1808 og konge 1808–1839

Christian Colbjørnsen 1749–1814 Norskfødt jurist, embetsmann og sekretær for landbokommisjonen på et maleri av Jens Juel

Andreas Peter Bernstorff 1735–1797, dansk greve, utenriksminister og sterk tilhenger av landboreformene

Christian Ditlev Reventlow med Elefantordenen på brystet malt av Hans Hansen ca. 1805.

Godseiernes problemer med å få besatt festegårdene førte til innføringen av stavnsbåndet – en mild form for livegenskap – i 1733. Det ble innført for å avhjelpe den alvorlige landbrukskrisen som blant annet skyldtes sviktende etterspørsel fra landene Danmark eksporterte til, men hovedsakelig skyldtes det press og forventninger i hjemlandet.

Migrasjonen av mennesker fra landsbygden til byene medførte at det var vanskelig å få festegårdene befolket.

Herremennene befalte festebøndene sine å drive de dårligste gårdene; bøndene kunne ikke sette seg i mot stavnsbåndet. Frederik IV hadde avskaffet godseiernes rett til å gi sine menn de fattigste gårdene, men ordningen ble gjeninnført av Christian VI og det ga godseierne en større autoritet; de holdt gårdmennene i et jerngrep med det resultat at produksjonen steg på tross av bondestandens usle kår.

Etter at denne retten ble gjeninnført, begynte herremenn og godseiere å plassere ut bøndene og folkene sine på de dårlige gårdene; det ga bøndene mer arbeide og ytterligere et trykk nedover. Da større arealer ble dyrket opp økte produksjonen og landets generelle velstand ble større, det ga også stigende befolkningstall.

Danmark var selvforsynt og la nye arealer under plogen for å imøtekomme etterspørselen etter landbruksprodukter. Bøndene fikk mer arbeid, mens noen måtte forlate sine gårder på grunn av kravene. En følge av denne utviklingen av jordbruket var et insitament for bøndene ettersom det ikke ble krevd skatter av de nydyrkede arealene som derfor ble ganske profitable.

Etter en hard oppstart merket bøndene smått om senn den forbedrede økonomien. Den store produksjonen medførte økt inntjening på landbruksprodukter særlig fordi England nå var i gang med landets industrialisering og importerte landbruksprodukter i stor skala.

De pålagte byrdene viste seg etter hvert å utvikle seg til en fordel for bøndene fordi utgiftene deres ikke steg i takt med prisstigningen; bøndene kunne få mer for sine produkter uten økte produksjonskostnader.

Festebøndenes motstand

En av drivkreftene bak landboreformene var misnøyen som bredte seg i bondestanden. Hoveriet hadde utviklet seg til grov utbytting og bøndene ville ikke betale avgifter og effektivisere sine bruk på egen hånd, slik de fikk beskjed om. De fant det umulig med alle de påtvungne arbeidsdagene de hadde hos sine godseiere i form av hoveri. Med de rammer og bestemmelser som var på denne tiden forekom disse pliktene dem umulige å oppfylle.

Dette fremheves i kilde 13.1 i Torben Hansgårds avhandling Danmark under forvandling. Kilden her er et klagebrev fra godseieren på Lynderupgård til kongen, hvor han nevner at han er utsatt for oppsetsigheter fra sine festebønder som etter stort hoveri nekter å gjøre mere. I kilden sier godseieren at han ikke kan få kornet sitt inn og at hans egne folk i tillegg er utsatt for overlast og vold fra disse utilfredse bøndene. Godseier Lottrup understreker i brevet at dette er et farlig eksempel for andre gårder i landet.

Regjeringen og øvrige godseiere begynte også å merke denne motstanden fra festebøndene i sine regnskaper og innså da at de måtte reagere på bondestandens utilfredshet. Imidlertid, som det nevnes i Jens Engbergs Guldalder eller…, så måtte det ikke koste godseierne ett øre.

Sammensatte årsaker

Sammenfattende kan det sies at ønsket om endringer kom fra en stor del av befolkningen; bøndene var svært lite tilfredse med sin situasjon, kronprinsen og hans meningsfeller i landbokommisjonen – «Den Store Landbokommission» fra 1786 – samt Christian Colbjørnsen, ville også gjøre noe ved saken. Til syvende og sist kom reformene ut fra erkjennelsen om at man hadde nådd det produksjonsmessige taket. Da etterspørselen fra utlandet var stor og befolkningstallet stigende, var tiltak nødvendige. Det ville være til glede og nytte for alle med mere produksjon og større velstand og det var denne erkjennelsen som var startskuddet til reformene.

Dansk økonomisk tenking i samtiden

For en utdypende emneartikkel, se: Økonomisk idehistorie.

Merkantilisme

Merkantilisme er en betegnelse for den økonomiske politikken som ble ført i Europa på 1600-og 1700-tallet og som gikk ut på å fremme en variert struktur i arbeidslivet og utvikle andre sektorer enn landbruket, som var den dominerende leveveien. Merkantilismen mente at ethvert land burde bygge opp en mest mulig komplett industri og bearbeiding av egne råvarer, og unngå import av ferdigvarer. Tenkningen var utpreget nasjonal og proteksjonistisk, hvor hver stats ledere skulle fremme en politikk som stimulerte import av råvarer og eksport av ferdigvarer.

Fysiokratisme

Den merkantilistiske læren ble kritisert av økonomer som mente at et lands velstand snarere var uttrykt ved dets naturresurser og produksjonsevne. På denne tiden var landbruket den store produksjonskilden i Danmark og man innså at det var her det skulle forandres. Denne oppfatningen var ikke dansk, men kom blant annet fra franskmannen Francois Quesnay (1694–1774), som mente at jorden var den egentlige rikdomskilden. Fra naturen hentes alle råvarer og dette gjorde nettopp landbruket til den sentrale næringsvei og det naturlige fokus for den økonomiske politikk.

Denne oppfatningen kalles fysiokratisme –   «naturvelde», «la naturen råde» –   og ifølge denne økonomiske teorien skulle statens økonomiske politikk først og fremst styrke og tilgodese landbruket. Dette kunne best skje ved å fjerne alle hindringer og bånd. Man mente at man skulle la landbruket utvikle seg fritt uten statlig innblanding. Fysiokratene var jordbrukssamfunnets forløpere for de senere økonomiske liberalister, som fikk sin storhetstid fra 1840-årene.

Liberalisme

I Danmark-Norge med sin store utenrikshandel hadde liberalismen sterke talsmenn, slik den var formulert av Adam Smith i 1776. Liberalistenes slagord «Laissez-faire» – 'la det stå til' – betydde i dansk sammenheng å slippe til vekstkraften i landbruket gjennom satsing på effektivisering og eksportjordbruk. Den danske liberalisme hadde klare fysiokratiske røtter, den økonomiske lære befant seg ofte i en mellomposisjon, med maksimer som «Hvad der gavner landbruget, gavner kongen» og «Fattige bønder, fattigt rige og dermed fattig konge» Kombinert med liberalismens krav om økonomisk frihet og frigjøringen av skaperkraften i hver enkelts egeninteresse, bidro den økonomiske tenking i Danmark til en bondefrigjøring og oppløsning av stavnsbåndet med det resultat at landbruket og bøndene fikk et økonomisk oppsving. I Danmark-Norge, og senere i hvert av landene, blomstret en kraftig liberalistisk tenking i første halvdel av 1800-tallet som kulminerte med opphevingen av eksporttollen på korn (korntollen) og andre proteksjonistiske handelshindre og privilegier.

Metningspunktet nådd

Mot slutten av 1700-tallet innså man at en ikke kunne oppnå ytterligere produksjon og stigende økonomi med de forutsetninger bondestanden da hadde.

Det var umulig for bonden å dyrke opp mer jord, da hoveriet hadde nådd et stort omfang og dessuten skulle gårdene holdes ved like. Hvis man fortsatte i samme spor ville konsekvensen være en stagnasjon både økonomisk og sosialt. Man hadde nådd et produksjonsmessig tak, og var nødt til å gi bøndene mer frihet. Dette ville gi både bedre produkter og større produksjon. Med de høye salgsprisene det hadde vært, kom det også som et ønske fra både regjeringen og godseierne om å øke produksjonen.

Dette ville føre til større inntekter for godseierne og for regjeringen; en øket produksjon kunne bety større befolkning, noe som ville gi regjeringen mere skatt og ikke minst mulighet for en større flåte og hær – en styrking av landet utad såvel som innad.

De sentrale personene

Den sentrale person i reformene var kronprins Frederik (den senere Frederik VI) som hadde erobret den reelle makten som kronprinsregent ved hjelp av et møysommelig iscenesatt statskupp bare 16 år gammel. Han så på dette som muligheten for å komme landbruket til unnsetning. Han fikk sterk støtte av Christian Ditlev ReventlowAndreas Peter Bernstorff og Christian Colbjørnsen Disse herrene fra landbokommisjonen delte samme synspunkt og mente at det sto fysiokratiske aspekter på spill for å unngå en stagnasjon i landbruket.

Det var disse talsmennene for fysiokratismen som tok initiativet til bondens frigjøring i form av landboreformene. Uten kronprinsens og de tre herrenes støtte var reformene muligens aldri blitt til.

Reformene hadde imidlertid også en rekke åndelige fedre i opplysningskretsen rundt Sorø Akademi, bl.a. fysiokraten J.S. Sneedorff og Tyge Rothe, som fra midten av 1700-tallet hadde gjort seg til ivrige talsmenn for lettelse av bøndenes vilkår med frihet og øket produktivitet til følge. Ønsket var å få skapt en velstående middelklasse og på den måten motarbeide de enorme kontrastene som fantes i det danske standssamfunnet på denne tiden. Man var overbevist om at kilden til rikdom lå i jorden og dermed var det landbruket som skulle utvikles. Man var nødt til å gi bøndene et insitament til å arbeide og produsere mer.

Man ville frigjøre bonden og la markedskreftene spille inn og opparbeide en god landbruksøkonomi. Ifølge den danske tenkning inspirert av fysiokratiet og liberalismen, ville bondens frihet føre til selveie og på den måten aktivere ham til å få gården til å bære seg. Man ville skape konkurranse og på den måten forbedre produksjonen og produktene.

Bondebefolkningens forhold

I tiden før reformenes frigjøring av bondestanden var deres levevilkår kummerlige. Festebøndene led under sine godseieres tyranni og måtte dessuten betale et årlig beløp, yte arbeidstjeneste, utføre hoveri og betale tiende til godseieren – tienden gikk imidlertid til staten.

Godseieren kunne til enhver tid avstraffe festebonden, sperre han inne eller innskrive ham til militsen hvis bonden f.eks. nektet å overta en dårlig gård. Festebøndene kunne ikke forlate sine gårder på grunn av stavnsbåndet og levde på et eksistensminimum. Festebøndene hadde ikke tid til å passe sine egne marker ettersom hoveriet tok all deres fritid.

Hoveri

Utdypende artikkel: Hoveri

Hoveri var det pliktarbeidet som bøndene bidro med til hovedgårdenes drift eller til det offentlige. I begge tilfelle var hoveri en del av avgiften for bruken av jord eller bolig. Omfanget av hoveriet vokste gjennom 1600-og 1700-tallet. Den eldre betegnelsen ukedagstjener avspeilet at det ble en arbeidsdag ukentlig.

Gjennom 1700-tallet ble hoveriet mer og mer omfattende. Det ble til gårdmannens viktigste avgift til godseieren og endte til slutt med å være fire ganger så mye verdt som landgildet, den årlige avgiften som festebonden betalte godseieren, ofte i form av naturalia.

Stavnsbåndet oppheves i 1788

Da landet hadde nådd det økonomiske taket på slutten av 1700-tallet begynte man endelig å frigjøre festebonden. Bøndene slapp fra det forhatte og undertrykkende stavnsbåndet i 1788. Fra da av ble bøndene frie borgere som kunne reise hvor de ville uten godseierens tillatelse.

Bak opphevingen av stavnsbåndet sto godseierbrødrene Ludvig og Christian Ditlev Reventlow, jurist Christian Colbjørnsen og godseier Anders Peter Bernstorff. Det var disse hovedpersonene som fikk det igjennom rent politisk, med regenten, kronprins Frederiks støtte i ryggen.

Stavnsbåndet var det sentrale element i det gamle landbosamfunnet, som det også nevnes i en kilde i Torbens Hansgårds avhandling Landboreformerne i Danmark. Det var umulig for en festebonde eller husmann å bryte opp fra stavnsbåndet ettersom dette ville bli hardt straffet og godseieren så ingen grunn til å avskaffe det da det var en av hans største inntektskilder, det gav han makt og garanti for billig arbeidskraft.

Denne ordningen låste hele strukturen og som V. Falbe Hansen nevner det i en skriftlig kilde, skulle det kongelig innblanding til for å løse ved denne knuten. Det var derfor et vendepunkt da stavnsbåndet opphørte i 1788. Landbruket trådte inn i en ny blomstrende æra som også var startskuddet til den kjeden av reformer som kom i årene etter.

Frihetsstøtten er en 20 meter høy obelisk reist av borgerne i København som et monument til minne om opphevingen av stavnsbåndet. Grunnstenen ble lagt ned av kronprins Frederik (senere Frederik VI) den 31. juli 1792.

Fortsatt utilfredshet hos mange godseiere

Mange godseiere var imidlertid lite tilfredse med festebøndenes frihet og det kom til stor debatt da godseierne nå mistet en betydelig del av sin makt. Sommeren 1790 gikk 103 godseiere fra Jylland sammen og skrev et klagebrev direkte til den reformvennlige kronprins Frederik, som jo var den endelige drivkraften bak bøndenes frihet. Her fremsatte godseierne sine problemer etter avskaffelsen av stavnsbåndet.

Bondestanden og almuen har under den højtråbende friheds ånd troet, at al husbondhold var opgivet, og ingen hørighed mere skulle have stede

Torben Hansgård Danmark under Forvandling kilde 13.5 på side 132

Godseierne så med ublide øyne på kronprinsen og landbokommisjonen hvor Reventlow og Bernstorff satt. Dette var imidlertid bare i begynnelsen inntil inntektene økte og gårdene deres steg i verdi.

Kronprins Frederik imøtekom kritikken fra godseierne

«Frederick arbeider». Satirisk stikk fra 1790. Kronprins Frederik arbeider på landboreformene. Visdomsgudinnen Minerva står med et lys ved hans side. Bak ham står gudinnen Alethia som holder sannhetens fakkel. I bakgrunnen tidens vingede gud som drar fremtidens slør til side. Til høyre misunnelsens gustne furie Avind, med en samling satiriske skrifter i hånden.

Kronprinsens løsning på dette var en lovforordning som han offentliggjorde den 25. mars 1791. I Kilde 13.6 er denne nedtegnet og her fastsatte kronprins Frederik noen rammer for hoveriet som han mente skulle fortsette i en litt mindre og moderat mengde.

På side 103 – 104 i Danmark under forvandling sees en debatterende brevutveksling hvor en godseier så seg utilfreds med den foreslåtte bondefrigjøringen. I kilde 10.1, skrev embetsmann Henrik Stampe sin oppfatning av bondefriheten.

Det kan ikke nægtes, at jo det alt for stærke bånd, som er lagt på bondestanden, kan have adskillelige følger, og at det rimeligvis ville være mere fordelagtigt for folkemængden, om bondestanden blev tilstået nogen større frihed

Henrik Stampe uttrykte tydelig de fordelene som ville fremkomme ved en bondefrigjøring og skrev også følgende:

Det er vist at en godsejer, som begriber og indser sin egen virkelige fordel, behandler sine bønder som sine egne børn og gør sig en fornøjelse af at bidrage til deres bedste og velgående

Henrik Stampe prøvde å overbevise andre om fordelene ved frie bønder og forsøkte å peke på en del retningslinjer og gode råd til godseierne. Henrik Stampe var fysiokrat og overbevist om at med større frihet ville bonden dyrke opp mer jord og dermed øke velstanden.

Henrik Stampe fikk et svar fra godseieren Hoger Rosenkrantz (Holger Rosenkrantz ?). Denne godseieren mente at hvis bonden fikk frie tøyler ville det oppstå problemer med den frie vandringen de ville foreta. Det ville oppstå familie-og nabokrangler og bøndene ville vandre fra gods til gods mot sin familie og venners vilje. Rosenkrantz mente at det ville oppstå uorden og splittelse og at man med denne friheten ville miste disiplinen og arbeidsinnsatsen. Hvis bonden kunne gjøre som han ville kunne ingen godseier få ham i ordentlig arbeid, da han rett og slett ville forlate godset dersom noe gikk ham i mot. Rosenkrantz var av den overbevisning at bonden ville misbruke sin frihet. Han skrev følgende i sitt brev til embedsmannen:

..derom understår jeg mig ikke at udlade mig videre end at befrygte, slig frihed blev misbrugt og godserne forladte

Det var klart at godseierne var de tapende i det politiske spillet, da de ved reformene mistet autoritet og makt overfor sine undersåtter. Dette viser også at uten kronprins Frederiks reformvennlige syn ville godseierne ha stått for sterkt til at man kunne innføre reformene.

Rett etter avskaffelsen av stavnsbåndet på slutten av 1700-tallet fant det sted en omfattende avvikling av hoveriet i Danmark, delvis ved overgang til selveie og delvis ved lokale avtaler mellom festebønder og godseiere.

De første stenderforsamlingene 1835–36

I de første stenderforsamlingene i 1835–36 ble kravet om avskaffelse av hoveriet reist fra bøndene. I overensstemmelse med stenderforsamlingene oppfordret kongen i 1838 til en frivillig avvikling og dette skjedde også i betydelig omfang. I 1835 var omtrent halvparten av alle festegodsene hoverifrie og utviklingen fortsatte i de følgende årene. Utviklingen ble styrket ved en lov som kom i 1850 og som ga jordeieren eller en tredjedel av festerne som utførte hoveriet rett til å kreve hoveriet avløst mot en pengesum.

I 1840-årene skjedde også en omfattende avvikling av det offentlige hoveriet. Festebøndene kunne nå etablere egne gårder og de gjorde det med stor iver ettersom de nå var frie og kunne ordne med sine egne saker. Dessuten ble den kongelige kreditkasse opprettet som ga samtlige festebønder muligheten for selveie. En positiv bivirkning av dette var nye former for jordbruksprodukter og nyutviklede landbruksredskaper som effektiviserte ytterligere.

Fra regjeringens side var formålet med reformene å skape et mer effektivt landbruk som kunne gi en del bedre produkter og etterkomme den store etterspørselen. Dette ville gi prisstigninger og gagne statskassen. Fysiokratismen og liberalismen fikk i reformperioden vist sin verdi og landbruket blomstret opp og befolkningstallet steg. Regjeringens og fysiokratismens talsmenn hadde fått innfridd sine hensikter og det egentlige formålet ble i høy grad oppfylt. Landbruket ble nå til en selvstyrende instans som ikke behøvde statlig innblanding.

Nå var det markedskreftene som holdt systemet i gang i stedet for det tidligere stavnsbåndet og hoveriet. I motsetning til den engelske modellen kom de danske landbruksreformene nedenfra og ble innført i bredden, dvs. hos de festebøndene som i fremtiden skulle sikre den danske økonomien. Det var festebøndene som hadde startet reformene med sin misnøye over levevilkårene. Senere hadde kronprins Frederik, Bernstorff samt Reventlow og Colbjørnsen fra landbokommisjonen tatt oppgaven i sine hender og ført den videre ut i samfunnet.

Landsbystruktur

Bonde fra Mors bærer en drakt som ble brukt i store deler av Danmark i begynnelsen av 1800-tallet (Fra Danske Nationaldragter utg. 1864).

Da den alminnelige festebonden nå var fristilt ga det helt nye muligheter med hensyn til landsbystruktur. Tidligere hadde man benyttet seg av «trevangsbruket». Her hadde man tre store «vanger» (åkre) hvor man benyttet den ene til vintersæden den andre til vårsæden og den siste som brakkmark. Disse tre åkrene ble heretter delt inn i åser og til slutt delt inn i lange rektangulære åkre. Gårdene var samlet tett inne i midten av de tre åkrene.

Utflytting

Etter bondens frigjøring i form av selveie kom utflyttingen som en naturlig følge av bondens nye mulighet for å flytte, noe som igjen medførte utskiftingen. Dette betydde at enkelte av bøndene inne fra byen flyttet sine gårder ut på markene for å gjøre strukturen mer effektiv da man på denne måten kunne dyrke opp de ytterste markene bedre.

Tanken bak denne utskiftingen var enkel. Hver gård i landsbyen skulle så vidt mulig ha sin jord samlet på ét sted eller i det minste fordelt på så få stykker jord som mulig. Jordfordelingen ble holdt innenfor det enkelte «ejerlavs» (Sammenslutning av grunneiere som har like felles rettigheter og forpliktelser) jorder og ved samlingen av jordene skulle alle festebøndene ha akkurat samme jordverdi som før utskiftingen. Bøndene fikk nå kortere vei til jordene sine og dermed ble det lettere å drive bruket.

De første tilløp til utskifting og utflytting fant sted i 1764–65, men utskiftingen tok for alvor fart først i 1790-årene. Til gjengjeld gikk det fort da man først kom i gang og utskiftingen av Danmarks rundt 5 000 eierlaug var stort sett gjennomført rundt 1810. Den store utskiftingen skjedde i all hast, som en følge av de rettigheter og friheter bøndene nå hadde fått etter mange års fattigdom og nød.

Blokkutskifting

Blokkutskifting var en utskiftingsform hvor et forholdsvis stort antall eiendommer ble flyttet ut i forbindelse med utskiftingen. Dermed ble det mulig at hver gård fikk et omtrent rektangulært samlet jordstykke.

Stjerneutskifting

En annen form for utskifting var stjerneutskiftingen. Dette forekom i mindre landsbyer hvor landsbyen lå sentralt plassert på landsbyjorden og hvor jorden hadde en ensartet kvalitet. Her kunne man med fordel få til en stjerneutskifting, ettersom jordens bonitet var lik. Det innebar at gårdene ble liggende i landsbyen og at hver gård fikk tildelt et langt kileformet markstykke. Sett oppe fra strålte markene i en stjerneformasjon ut fra landsbyen. Stjerneutskiftingen var populær hos bøndene fordi den betydde at man kunne bevare det tette landsbyfellesskapet og den tryggheten det ga og at ensartet jord lå i tilknytning til gården.

Kamutskiftingen

Den tredje formen for utskifting var kamutskiftingen, hvor området varierte mellom åker og eng. Her lå gårdene som perler på en snor og hadde hvert sitt avlange stykke i ut fra hver side.

«Bøndene kunne dog stadig klage»

Bøndenes oppfatning av utskiftingen var positiv selv om det kunne komme klager når en bonde ble tildelt et stykke jord som var for skrinn til å så i. Generelt så mange landsbyer på utskiftingen som den ideelle veien til større velstand.

Det var imidlertid mange grunner til at landsbyene utskiftet jorden. I kilde 11.5 hos Hansgaard har en bonde i Vollerslev by bygget opp en ny gård etter at hans gamle brant ned. Beliggenheten til den nye gården var helt ute i det ytterste av vangene hvor han fikk noen nye jorder. Disse jordene var ikke blitt dyrket noe særlig ettersom de lå så langt vekk og derfor ikke var utpint; de kunne derfor dyrkes opp hurtigere og bedre enn de markene som lå tettere inntil byen.

Dette prakteksempelet fikk hermed flere gårder til å flytte og Vollerslev fikk da en velstandøkning og bedre jordbruksprodukter.

Det fantes også byer som gjerne ville skifte ut jordene sine, men som ikke kunne ettersom kornet var for dårlig. I kilde 11.8 hos Hansgaard anmodet åtte bønder i Vindstrup om å få oppmålt jorder i sine vanger. Bøndene var imidlertid nødt til å legge ned en av de åtte gårdene og dele denne gårdens jord ut til de andre for at det kunne lønne seg. De sendte en skriftlig anmodning om å få tillatelse til dette ettersom de da kunne forbedre sine økonomiske kår; de håpet at staten ville gi dem hjelp og helst støtte til den bonden som måtte avgi sin gård.

Det var i løpet av utskiftingen mange forskjellige incitamenter til å flytte ut fra landsbyen og det varierte mye fra landsby til landsby om det var aktuelt. Utskiftingen var et populært og profitabelt fenomen som først forekom i 1760-årene. Det er nærliggende å se på utskiftingen som et resultat av den stadig vidtgående lovgivningen. De første eksemplenes makt og overbevisning ga selvforsterkende effekter og satte i gang en kjedereaksjon i landets landsbyer.

På side 119 i Danmark under forvandling fremgår det at 40 % av brukene på Sjælland var utflyttet i 1790-årene. På Fyn og Jylland lå denne andelen på 10 – 20 %.

Etterfølgende virkninger og konsekvenser

Forbedring av kårene for festebøndene og fremgang for godseierne

Hovedsummen av landboreformene var en klar forbedring av kårene for festebøndene som nå fikk frihet og dermed ga den danske økonomien et stort spark oppover. For godseierklassen medførte landboreformene også en stor økonomisk fordel i form av verdistigninger på deres gårder.

I 1772 skrev C. D. Reventlow om sin far at han var en mann som ikke eide annet enn sine gods og på grunn av deres dårlige forvaltning var de ikke mye verdt. I 1804, etter landboreformenes gjennomføring var godsene og de ufestede gårdene hans overtatt av frie og iherdige bønder som drev dem i stor stil.

Som C. D. Reventlows far selv uttalte:

Gud har velsignet alting på mit grevskab, skolerne, bønderne, skovene, fattigvæsenet og mine indtægter.

Dette sitatet gir et klart uttrykk for godseierklassens økonomiske oppstigning og forbedrede tilværelse etter landboreformene.

Tilspissing av eiendomsbegrepet

En av de store effektene i landboreformenes kjølvann var en tilspissing av eiendomsbegrepet. Det at bøndene nå ble en slags mini-godseiere med sin egen jord og gårder, ga dem selv interesse i gårdene. Bøndene fikk nå interesse i å gå sammen om å beskytte eiendomsretten. Da bøndene nå hadde fått sine egne gårder med tilhørende jord skulle de lære det skarpe skillet mellom ditt og mitt. Det var vanskelig ettersom bøndene hadde vært vant til det store jordfellesskapet osv. Men da bøndene ble med på tanken ble ideen om den private eiendomsretten styrket og hver mann dyrket opp og passet på sitt eget. Det var i store trekk denne tankegangen som ga økonomien det store sparket ettersom alle bønder nå gjorde sitt beste for å få sin gård til å klare seg og gi det størst mulige overskudd.

Man fikk nå en interesse i ideologien og i å få bekreftet sin politiske overbevisning og også få andre til å tro på den. På denne måten fikk man skapt den ønskede middelklassen som nå gikk sammen om samme vilkår, prinsipper og ideologi.

Fysiokratismen og kapitalismen var to ideologier som både godseiere og bønder gikk inn for. Det var rundt disse tankegangene man fikk skapt den ønskede middelklassen.

Husmennene og landarbeiderne sto igjen

Da det nå var skapt en selveiende middelklasse og man hadde den rike adelen, sto det en ny underklasse tilbake. Denne klassen besto av husmenn og landarbeidere, hvis kår fikk en klar forverring etter landboreformene, et slags landproletariat. Disse husmennene måtte fortsatt arbeide under bøndenes vilkår, som nå virkelig utnyttet denne billige arbeidskraften til å etablere sine egne gårder ettersom hoveriet overfor husmenn ikke avtok med reformene.

Husmennene fikk tildelt såkalte husmannsplasser og fikk så lite og dårlig jord at de var tvunget til å arbeide for føden hos bøndene. Etter reformene mistet husmennene også sine fellesbeiter hvor de tidligere hadde latt kyrne sine gå på beite.

I kilde 15.3 i Torben Hansgårds Danmark under forvandling fremgår det tydelig at husmennene levde på bøndenes premisser. I denne nedskrevne overenskomsten diskuterer noen gårdmenn i Tåstrup hva de skal stille opp med i forhold til de husmennene som ville ha sine dyr på beite. En husmann ved navn Niels Jensen er blitt for skrøpelig til å arbeide for sin bonde og bonden vil derfor ikke lenger la hans ku få gresse på beiteområdet. Husmennenes få rettigheter var blitt fjernet etter landboreformene. Deres rett til beiteområder ble fjernet samt deres liv og arvefeste. De levde på eksistensminimum og kunne bli kastet på dør når som helst.

Husmennene måtte dessuten avfinne seg med grovt hoveri fra den nye middelklassens side og dersom de nektet ble de straffet korporlig. Man hadde imidlertid gitt dem friheten til selv å velge om de ville leve i feste eller drive for seg selv. Dette var imidlertid ikke en mulighet da et liv på egen hånd for en husmann ville føre til sultedøden.

Husmennene ble holdt i et jerngrep og trakk det korteste strå i den nye herskende samfunnsorden kapitalismen.

Enhver mand for sig selv og gud for os alle, lød det. Man måtte klare sig selv

Charles Dickens

som Charles Dickens formulerte det. Som det nevnes på side 106 i Danmark under forvandling så har en skolelærer ved navn Rasmus Pedersen gitt uttrykk for sin undring over at folk kan lide under så fryktelige kår i et land som flyter av melk og honning.

Rasmus Sørensen nevner sin egen greve som eksempel – en rik mann som hadde forbedret bøndenes kår markant, men kun latt husmennene stå tilbake.

I årene etter reformene fortsatte husmennenes elendighet, barna døde av kronisk underernæring og hungersnød var vanlig for mange husmenn om vinteren og våren. Resultatet var en tredelt klassedeling: landproletariatet, bondestanden og adelen. Hele samfunnet fikk øket velstand gjennom landbrukets økte produksjon i form av mere og bedre jordoppdyrkning, men husmennene ble oversett og fikk en tilbakegang i sin tilværelse med reformene.

Landbefolkningen i 1801

Fra folketellingen 1801 vet man at 20 % av Danmarks befolkning bodde i byene og 80 % bodde på landet. Landbefolkningen fordelte seg slik:

Stand	Anslått antall
Aristokratiet	4 000
Gårdmannsstanden	260 000
Husmenn med litt jord	143 000
Husmenn uten jord	77 000
Dagleiere og innerster	57 000
Tyende	123 000
Fiskere	9 000
Fattiglemmer	19 000
Omvandrende proletariat	??

(Kilde: Frilandmuseets Jubilæumsside)

Litteratur

• Hansgaard, Torben (1981). Landboreformerne i Danmark i det 18. århundrede : problemer og synspunkter.København: Landbohistorisk Selskab. Kildematerialer beregnet for gymnasiet og HF. DK5=63.093. ISBN 87-7526-081-6
• Hansgaard, Torben (1988). Danmark under forvandling : på landboreformernes tid : træk af det danske bondesamfund 1700–1870. Aalborg: Marko. Lærebog for gymnasiet og HF. DK5=63.093. ISBN 87-88279-62-6
• Engberg, Jens (1973). Dansk guldalder eller Oprøret i tugt-, rasp- og forbedringshuset i 1817. Rhodos. DK5=96.4. ISBN 87-7496-361-9
• Falbe-Hansen, V. (1889, 1975). Stavnsbaands-Løsningen og Landboreformerne set fra Nationaløkonomiens Standpunkt. Reprografisk genudgivet. København: Selskabet for Udgivelse af Kilder til Dansk Historie. (2 bind). DK5=63.093. ISBN 87-7500-855-6
• Bjørn, Claus (1988). Landboreformerne : forskning og forløb. Odense: Landbohistorisk Selskab. DK5=63.093. Udgivet af Københavns Universitet i anledning af 200 året for stavnsbåndets ophævelse. ISBN 87-7526-088-3

Av innholdet: Ole Feldbæk: Kongen bød – - – Enevælden og reformerne. Johny Leisner: Den oplyste enevælde : historien om en dansk succes. Karl-Erik Frandsen: Kulturlandskabet under forandring – Landboreformerne på Falster. Erik Helmer Pedersen: Bønder og penge – reformer og landbrug 1750–1800. Claus Bjørn: Landboreformerne set fra neden – bondeforhåbninger og bondeprotester.

Eksterne lenker

• «Stavnsbånd og landboreformer, 1733-1800», fra danmarkshistorien.dk
• «Landboreformer i slutningen af 1700-tallet», fra danmarkshistorien.dk
• Dagliglivet i landsbyene