Rådgivende provinsialstenderforsamlinger (Danmark)

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Roskilde Stendersal i 1830-årene.

De Rådgivende provinsialstenderforsamlinger i Det Danske Monarki ble opprettet ved en anordning av 28. mai 1831, som fastslo hovedlinjene. Man nedsatte et utvalg og et lovutkast ble forelagt en forsamling av «oplyste mænd» i kongeriket og en forsamling av «erfarne mænd» i hertugdømmene. Den endelige anordning kom 15. mai 1834.

Bakgrunnen var tyske oppfordringer til at de skulle innføres i Holsten, (som var medlem av det tyske forbund), men også et generelt forsøk på å komme de demokratisk/revolusjonære strømningene i tiden i forkjøpet.

Det ble opprettet 4 forsamlinger:

Forsamlingene hadde forskjellig antall medlemmer.

Valgretten[rediger | rediger kilde]

Kongen utpekte 7 medlemmer til hver forsamling. Disse kongevalgte skulle blant annet representere Den lærde stand (prester og universiteter). Dessuten utpekte kongen en kongelig kommissarius, som deltok i møtene som regjeringens representant (på samme måte som ministrene deltar i Folketingets møter).

Blant godseierne hadde sædegårdsejerne valgrett og de var også valgbare.

Bøndene (de mindre landejendomsbesiddere) hadde valgrett når de eide minst 4 tønner hartkorn eller festet minst 5 tønner hartkorn. Til valgbarhet krevdes det dobbelt så mye jord. (I en del valgdistrikter valgte bøndene proprietærer og andre som ikke hørte til bondestanden).

I København hadde borgere med en eiendomsverdi på 4 000 riksdaler stemmerett, mens valgbarhet krevde den dobbelte eiendomsverdi. (Det vakte oppsikt at 73 brennevinsbrennere i København var valgbare ved det første valget mens kun én av hovedstadens professorer var valgbar i 1834).

I kjøpstedene hadde borgere med en eiendomsverdi på 1 000 riksdaler stemmerett, mens valgbarhet krevde den dobbelte eiendomsverdi.

Valgrettsalderen var på 25 år, mens man først ble valgbar når man var fylt 30 år. Jøder hadde stemmerett, men var ikke valgbare. (Det ble valgt jøder som hadde konvertert til kristendommen).

I alt var det bare 32 000 stemmeberettigede velgere, eller 2,8 % av befolkningen.

Sammensetningen av forsamlingene[rediger | rediger kilde]

Østifternes stenderforsamling var den største med 70 medlemmer:

  • 7 kongevalgte for den lærde stand
  • 3 kongevalgte for Island og Færøyene.
  • 12 deputerte for København
  • 11 deputerte for kjøpstedene
  • 17 deputerte for godseierne
  • 20 deputerte for bøndene

Den nørrejyske stenderforsamlingen besto av 55 medlemmer:

  • 7 kongevalgte for den lærde stand
  • 14 deputerte for kjøpstedene
  • 12 deputerte for godseierne
  • 22 deputerte for bøndene

Man valgtes for 6 år om gangen og man samlet seg hvert annet år, slik at 2 forsamlinger møttes om gangen.

Professor J.F. Schouw var kongvalgt representant for Københavns Universitet både i Roskilde og i Viborg og han ble valgt som den første president for begge forsamlingene.

På de første møtene i Roskilde og Viborg var Anders Sandøe Ørsted kongelig kommissarius. I denne stillingen ble han populær som Kongens og folkets mand. Senere ble stillingen som kongens representant overtatt av P. G. Bang.

Stendenes betydning[rediger | rediger kilde]

Forsamlingene fikk ingen direkte innflytelse. Kongeloven forble i kraft, men stenderforsamlingene skulle ha lovutkast til betenkning og kunne stille forslag til nye lover. Etter behandling i stenderforsamlingene gikk sakene til videre behandling i kollegiet (nærmest: ministeriene). Kongen var ved hver stenderforsamling representert av en kongelig kommissarius.

De Rådgivende provinsialstenderforsamlingene i kongeriket møttes første gang i 1835 og siste gang i 1848; I Hertugdømmene fortsatte de fra 1853 til 1863 og de fikk lovgivende makt i 1854.
De fikk stor innflytelse på utviklingen i perioden takket være seriøst arbeid og til tross for mangel på makt

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]