Regjeringsforandringen 14. april 1784
Regjeringsforandringen 14. april 1784 er betegnelsen for den palassrevolusjonen som kronprins Frederik av Danmark-Norge foretok mot Guldberg-styret på denne datoen.
Bakgrunn[rediger | rediger kilde]
Kong Christian VII led av en sinnssykdom som gjorde han viljeløs og ute av stand til å regjere. Derfor utviklet det seg snart hoffklikker rundt kongen med det formål å få kontroll over hans person og dermed kontroll over statens regjering. Den første dette lyktes for var J.H.E. Bernstorff. Han ble etterfulgt av Struensee og da han ble styrtet ved et kupp natten mellom 16. og 17. januar 1772, ble hans rolle overtatt av enkedronning Juliane Marie, hennes sønn arveprins Frederik og Ove Høegh-Guldberg som snart overtok den egentlige kontrollen i regjeringen.
J.H.E. Bernstorffs nevø A.P. Bernstorff deltok også i denne nye regjeringen som sjef for Tyske Kancelli og utenriksminister. Men han kom snart i konflikt med Høegh-Guldberg om prinsippet for hvordan regjeringen skulle fungere. Bernstorff ønsket et mer utpreget kollegiestyre noe som ville resultere i en større spredning av makten hos de forskjellige lederne for kollegiene. Høegh-Guldberg, enkedronningen og arveprinsen ønsket å opprettholde kabinettstyret, som sikret dem taket på regjeringen så lenge de hadde kontrollen over kongens underskrift og dermed i realiteten kunne utarbeide sine egne kabinettordre. Denne uenigheten førte til at Bernstorff ble avskjediget den 13. november 1780 og han trakk seg tilbake til sine gods i Holstein.
Men det var ikke utelukkende uenighet om de politiske prinsippene som medførte Bernstorffs avskjedigelse. Det var en annen vektig grunn; nemlig kronprins Frederik. Han var ikke lenger et barn og med sin fødselsdag i januar 1781 ville han fylle 13 år. Dette var myndighetsalderen ifølge Kongeloven og det ville bety at han hadde krav på å delta i regjeringen. Guldberg-styret fryktet at Bernstorff ville alliere seg med kronprinsen og danne en vektig opposisjon mot seg.[1]
Forberedelsene til kuppet[rediger | rediger kilde]
Historikeren Morten Petersen har fremlagt en teori om at det var hovmesteren for enkedronningens pasjer Niels Ditlev Riegels som var den som tok initiativ til kuppet[2] Han tilføyer imidlertid at det aldri vil være mulig å få full visshet om dette, men at indisiene taler for det.[3] Uansett hvem som var inspiratoren til kuppet, så vokste det seg fra 1781 og fremover et virksomt opposisjonsparti som måtte arbeide i det skjulte. Kronprinsens kammerjunker Theodor Georg Schlanbusch hadde fått overbevist han om å innlede en korrespondanse med Bernstorff og Riegels hadde sørget for en sikker postrute til Bernstorff. Brevene ble sendt via Riegels' tidligere lærer, professor i Kiel, Johan Andreas Cramer.[4][5]
Bernstorff viste interesse for saken og dette satte ytterligere fart på prosjektet på Christiansborg. Snart ble mer innflytelsesrike personer som Christian Ditlev Reventlow, Johan Ludvig Reventlow, Ernst Heinrich von Schimmelmann, Joachim Otto Schack–Rathlou, Hans Henrik von Eickstedt og Johan Bülow involvert. Disse adelige og mektige personene skubbet snart de lavere hoffansatte til side og overtok styringen i kupplanene.
Schlanbusch var noe drikkfeldig av seg og hadde kommet til å snakke over seg til sin forlovede. Kuppet var blitt fastsatt til å foregå i påsken 1783 og ryktene om det spredde seg som ild i tørt gress på slottet.[6] På grunn av denne bommerten måtte kuppet fremskyndes. Kronprinsen sørget dessuten for at Schlanbusch ble forflyttet til et embete i Norge. Riegels mistet også innflytelsen på kupplanleggingen, men fikk allikevel etter at det var overstått tildelt en pensjon på 1 200 riksdaler i året.[7]
Kuppet[rediger | rediger kilde]
Til tross for kronprinsens alder var han ennå ikke blitt konfirmert. Guldberg-styret hadde bevisst utsatt denne begivenheten som endelig ville bekrefte kronprinsen voksenstatus.[8] Men i 1784, da kronprins Frederik fylte 16 år, kunne ikke dette utsettes lenger. Han ble derfor konfirmert 4. april og den 14. april skulle han første gang møte opp i gehejmestatsrådet som fullverdig medlem. Guldberg-styret hadde prøvd å motvirke kronprinsens innflytelse i statsrådet ved å fastsette at Høegh-Guldberg og to andre lojale embetsmenn skulle tre inn i rådet på samme dato.
Kuppet var allerede planlagt og datoen var fastsatt til nettopp dagen for kronprinsens inntreden i rådet. Planen var at kronprinsen som det første i statsrådet skulle lese opp en resolusjon som opphevet kabinettstyret og deretter sikre seg kongens underskrift på dokumentet. Utenfor ventet kronprinsens medsammensvorne. Planen lyktes, kronprinsen klarte å overrumple de langt mere politisk erfarne motstanderne ved sin opplesning og han la dokumentet foran kongen, som viljeløst underskrev det. Arveprinsen løp frem for å få tak i dokumentene, men kronprinsen fikk fatt i dem og holdt dem tett inntil seg. På grunn av oppstyret ble kongen skremt og flyktet inn i det tilstøtende værelset. Arveprinsen fulgte tett i hælene på ham og låste døren etter seg. Men på tross av at arveprinsen nå hadde kontroll over kongens person, var han tvilrådig. Han var av en uselvstendig natur og det hadde alltid vært hans mor, enkedronningen, som hadde tatt de viktige beslutningene. Han forsøkte derfor å komme seg til hennes gemakker i etasjen nedenunder. Men på veien ned ble han stoppet av kronprinsen og en regelrett slåsskamp oppsto om kongens person. Ingen av de to prinsene var særlig fysisk sterke. De var begge spinkle og arveprinsen var lutrygget og svakelig. Det var derfor kronprinsen, til tross for at han var liten, som til slutt løp av med seieren og fikk tak i kongen. Arveprinsen måtte se seg slått og ga opp videre motstand.
Følgene[rediger | rediger kilde]
Det hadde blitt truffet militære foranstaltninger i tilfelle av at det skulle oppstå væpnet motstand. En avdeling soldater sto klar utenfor slottet, men det ble aldri nødvendig for dem å trå til. De tidligere makthaverne innså nederlaget og overga seg til kronprinsens forgodtbefinnende. Men kronprinsen avholdt seg fra et rettsoppgjør og de tidligere lederne kunne trekke seg tilbake til sine gods uten annet tap enn sine embeter og innflytelse.
Kabinettstyret var som nevnt blitt opphevet og den egentlige regjeringsmakten ble overført til statsrådet under kronprins Frederiks ledelse. Illusjonen om at det var Christian VII som regjerte ble imidlertid fortsatt opprettholdt og det var derfor stadig nødvendig å få kongens underskrift på kronprinsens dokumenter. Dette fortsatte helt til kongens død i 1808.
Med Bernstorff i spissen trådte de nye ministrene inn i regjeringen, blant andre Schack-Rathlou og Frederik Christian Rosenkrantz. Allerede i 1788 oppsto det imidlertid splittelse i regjeringen i spørsmålet om landboreformene. Godseierne Schack-Rathlou og Rosenkrantz var uenige i opphevingen av stavnsbåndet og forlot regjeringen. Deretter ble det i realiteten Bernstorff som kom til å stå i spissen for en langt mere reformvennlig linje. Ikke minst i spørsmålet om landboreformene, men f.eks. også i forbindelse med trykkefriheten kom dette til uttrykk.
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ Ole Feldbæk, 2003, s. 233
- ^ Morten Petersen, Oplysningens gale hund, Aschehoug, 2003, s. 49ff.
- ^ Diskussionen av kildene i Morten Petersen, 2003, s. 247.
- ^ Edvard Holm, 1906, s. 721.
- ^ Også ifølge den «offisielle» fremstillingen om kuppet som Frederik VI fikk offentliggjort i 1821 avtrykt i A.D. Jørgensen, 1888, s. 13
- ^ Morten Petersen, 2003, s. 61-62
- ^ Morten Petersen, 2003, s. 69. En pensjon han beholdt resten av livet tross et vedvarende regjeringskritisk forfatterskap.
- ^ Ole Feldbæk, 2003, s. 234
Kilder[rediger | rediger kilde]
- Ole Feldbæk, Gyldendal og Politikens Danmarkshistorie, bind 9, 2003.
- A.D. Jørgensen (red.), Regeringsskiftet 1784 – Fremstillinger og Aktstykker, C.A. Reitzel, 1888. Digital versjon på Internet Archive
- Morten Petersen, Oplysningens gale hund, Aschehoug, 2003.
- Charlotte Dorothea Biehls beretning om Regeringsforandringen 14. april 1784 Digitalt på tidsskrift.dk Arkivert 14. desember 2018 hos Wayback Machine..
- Edvard Holm, Danmark-Norges Historie, bind V, 1906, s. 711-744.