Hopp til innhold

Kim Jong-il

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Kim Jong-il
chosŏn'gŭl: 김정일
hanja: 金正日
romanisering: Kim Chŏng-il
rev. romanisering: Gim Jeong-il
FødtЮрий Ирсенович Ким
16. feb. 1941[1][2][3]Rediger på Wikidata
Vjatskoje (Den russiske sovjetiske føderative sosialistrepublikk, Sovjetunionen)[4]
Ussurijsk (Den russiske sovjetiske føderative sosialistrepublikk, Sovjetunionen)[5]
Død17. des. 2011[6][7][1][3]Rediger på Wikidata (70 år)
Pyongyang
BeskjeftigelsePolitiker, militært personell Rediger på Wikidata
Utdannet vedKim Il-sung-universitetet (–1964)
Maltas universitet
Mangyongdae Revolutionary School
EktefelleKim Young-sook (1974–2011)
Partner(e)Song Hye-rim (1968–2002)
Ko Young-hee (1977–2004)
Kim Ok (2004–2011)
FarKim Il-sung
MorKim Jong-suk
SøskenKim Kyong-hui
Kim Pyong-il
Kim Man-il
Barn
6 oppføringer
Kim Jong-nam
Kim Sul-song
Kim Jong-chul
Kim Jong-un
Kim Yo-jong
Kim Chun-song[8]
PartiKoreas arbeiderparti
NasjonalitetNord-Korea
GravlagtKumsusan minnepalass
Utmerkelser
22 oppføringer
Jubileumsmedaljen i anledning av 50-året for seieren i Den store fedrelandskrigen 1941–1945 (1995)[9]
Jubileumsmedaljen i anledning av 60-året for seieren i Den store fedrelandskrigen 1941–1945 (2005) (deles ut av: Vladimir Putin)[10]
Jubileumsmedaljen i anledning av 65-året for seieren i Den store fedrelandskrigen 1941–1945 (2010)[11]
Helt av Den demokratiske folkerepublikken Korea[12]
Order of Kim Il Sung (1978)[12]
Nasjonalflaggets orden[12]
Den nasjonale fortjenstorden (2005)[13]
Republikkens orden (1983)[14][15]
Jubileumsmedaljen i anledning av 40-året for seieren i Den store fedrelandskrigen 1941–1945 (1985)[15]
Storkors av Malis nasjonalorden (1992)[16]
Nasjonalordenen (1986)[16]
Order of Independence (1992)[16]
Kambodsjas orden
Nilens orden
Leopardordenen
Løveordenen
Welwitschia mirabilis-ordenen
Den sentralafrikanske fortjenstorden
Order of Freedom and Independence, 1st class
Order of Freedom and Independence, 2nd class
Order of Freedom and Independence
Malis nasjonalorden
Koreas arbeiderpartis generalsekretær
8. oktober 1997–17. desember 2011
ForgjengerKim Il-sung
EtterfølgerKim Jong-un (førstesekretær)
Den koreanske folkearmés øverstkommanderende
24. desember 1991–17. desember 2011
ForgjengerKim Il-sung
EtterfølgerKim Jong-un
Nord-Koreas nasjonale forsvarskommisjons formann
9. april 1993–17. desember 2011
ForgjengerKim Il-sung
EtterfølgerKim Jong-un (førsteformann)
Signatur
Kim Jong-ils signatur
Kim Jong-il på Commons

Kim Jong-il (1941–2011) var Nord-Koreas leder. Han var sønn av Kim Il-sung, som utropte den totalitære ettpartistaten i 1948. Kim Jong-il overtok gradvis makten etter faren, som døde i 1994.

Kim Jong-il ble øverstkommanderende for Den koreanske folkearmé i 1991, formann i Den nasjonale forsvarskommisjon i 1993 og generalsekretær i Koreas arbeiderparti i 1997. Nord-Korea hadde blitt verdens mest militariserte stat, og Kim fremsatte sin egen songun-doktrine, som understreket militærets makt.

Nord-Koreas økonomi brøt sammen etter oppløsningen av Sovjetunionen i 1991. Samtidig ble landet enda mer politisk isolert som følge av sitt atomvåpenprogram. Da landet noen år senere ble rammet av oversvømmelser, førte det til en stor hungersnød der mellom 0,9 og 3,5 millioner nordkoreanere sultet i hjel. Ved Kim Jong-ils død i 2011 var fremdeles store deler av landets befolkning underernært.

Kim Jong-il fikk sin plass i den altomfattende personkulten som han hadde vært med på bygge rundt «den store leder» Kim Il-sung. Selv gikk han ofte under tittelen «den kjære leder».

Kim Jong-ils helse sviktet utover 2000-tallet, og hans yngste sønn, Kim Jong-un, ble posisjonert til å etterfølge ham. Kim Jong-il døde av et hjerteinfarkt i 2011. Mens faren ble Nord-Koreas «evige president» etter sin død, ble Kim Jong-il «evig generalsekretær» i Koreas arbeiderparti og «evig formann» i forsvarskommisjonen.

Tidlig liv

[rediger | rediger kilde]
Kim Jong-il som barn holder moren Kim Jong-suk i hånden i 1948.

Ifølge sovjetiske kilder ble Kim Jong-il født med det russiske navnet Jurij Irsenovitsj Kim (Юрий Ирсенович Ким) den 16. februar 1941 i landsbyen Vjatskoje nært Khabarovsk i Russlands fjerne østen, som den gangen lå i Sovjetunionen. Offisielle nordkoreanske kilder oppgir hans fødsel til klokken seks om morgenen den 16. februar 1942, og stedfester den til en hemmelig militærleir ved det myteomspunnede Paektufjellet i det japanske Korea. Skildringen har klare bibelske trekk, da fødselen skal ha blitt bebudet av en ny stjerne på himmelen, en dobbel regnbue og en svale som sang om at «en general som skal herske over verden» var blitt født.[17]

Kim Jong-ils far, Kim Il-sung (1912–1994), var major og kommandant for 2. bataljon i Den røde armés 88. brigade i Vjatskoje, som bestod av kinesiske og koreanske landflyktige. De fikk opplæring av Den røde armé for å kunne bekjempe den japanske okkupasjonsmakten i Korea. Kim Jong-ils mor, Kim Jong-suk (1917–1949), var geriljasoldat og Kim Il-sungs første hustru. Idet japanerne ble drevet ut av Korea, tok Kim Il-sung snart makten i Nord-Korea med sovjetisk hjelp, og ble formelt statsleder i 1948.

I november 1945 flyttet hele familien inn i en tidligere japansk offisersbolig i Pyongyang. Ved villaen lå det en liten dam, der Kim Jong-ils yngre bror, Kim Pyong-il («Shura» Kim), druknet i 1948. Det har blitt påstått at Kim Jong-il holdt brorens hode under vannet.[18][19] En eldre kvinne i Vjatskoje har hevdet at Kim Jong-il og broren var tvillinger, at broren druknet da han falt ned i en brønn, og at han ble gravlagt i landsbyen.[20] I 1948 begynte Kim Jong-il sin skolegang. Han hadde også en yngre søster, Kim Kyong-hui (født 1946), som var gift med Jang Song-thaek (1946–2013), og broren Kim Pyong-il (født 1954). Sistnevnte er oppkalt etter den avdøde broren.

I 1949 låste en ensom og fødende Kim Jong-suk alle leger ute, og døde i barselseng etter å ha født et dødfødt jentebarn, 31 år gammel.[21] Hun blir stadig portrettert som en revolusjonær heltinne i nordkoreansk propaganda. Det har blitt spekulert i om Kim Il-sung hadde et utenomekteskapelig forhold til Kim Sung-ae allerede før Kim Jong-suk døde, og at hun ble skutt og forlatt for å dø som følge av en maktkamp.[18] Kim Jong-il skal ha hatt vanskelig for å godta stemoren.[22] Faren var lite tilstede, og Kims morløse oppvekst ble preget av distanse og manglende grensesetting.[19][22]

Utdannelse

[rediger | rediger kilde]

Ifølge hans offisielle biografi gjennomførte han grunnskole og middelskole ved spesialskoler for barn av offiserer i Arbeiderpartiet i Pyongyang 1950–1960. Utenlandske forskere bestrider dette, og mener det er mest sannsynlig at han fikk sin skolegang i Kina, slik at faren kunne garantere for hans sikkerhet under Koreakrigen.[23] Som skoleelev deltok han aktivt i Barneunionen, Koreas demokratiske ungdomsforbund og studiegrupper for marxistisk politisk teori og annen litteratur. I september 1957 ble han viseformann (formannen måtte være en lærer) ved middelskolens avdeling av ungdomsforbundet.

Senere studerte han politisk økonomi ved Kim Il-sung-universitetet i Pyongyang 1960–1964.[24] Foreleserne våget ikke å kritisere Kim Il-sungs sønn, og han fikk snart et ry som universalgeni, slik som faren.[19] Det blir følgelig oppbevart en lang rekke relikvier fra Kims studietid ved universitetet. Klassen hans fikk tildelt den høyest oppnåelige akademiske æresbevisningen, en dobbel Chollima. Han skal ha tatt deler av sine studier i politisk økonomi i Øst-Tyskland.[25] Han skal også ha gått flyskole der.[26] Videre sies det at Kim studerte engelsk ved Maltas universitet tidlig i 1970-årene.[27] Han ferierte sporadisk på Malta som statsminister Dom Mintoffs gjest.[28]

Tidlig politisk karrière

[rediger | rediger kilde]
Kim Jong-il avbildet sammen med sin far, Kim Il-sung.

Han ble tatt opp som medlem i Arbeiderpartiet i 1961. I tiden rundt Kim Jong-ils universitetseksamen hadde Kim Il-sung sterk kontroll over myndighetene. Etter avlagt eksamen begynte sønnen å stige i gradene i Arbeiderpartiet. Han arbeidet først i partiets eliteorganisasjon, før han i 1969 ble utnevnt til viseminister i Propaganda- og agitasjonsdepartementet. Fra midten av 1970-årene og i de følgende 15 årene inntok han flere politiske posisjoner, inkludert posten som kulturminister og leder for partiets operasjoner mot Sør-Korea. Sør-Korea beskyldte Kim for å ha personlig beordret bombeangrep mot sørkoreanske mål i 1983 og 1987.[29]

I 1973 ble Kim partisekretær for Organisasjons- og propagandadepartementet, og deltok aktivt i oppbyggingen av personkulten rundt faren.[19] Han skulle senere utnytte påvirkningskraften fra denne personkulten til egen fordel.[19] I denne rollen fikk han også utløp for sin filmlidenskap, og deltok aktivt i produksjonen av rekke propagandafilmer som manusforfatter og regissør.[19] I 1978 beordret han kidnappingen av den sørkoreanske filmregissøren Shin Sang-ok og hans kone, skuespillerinnen Choi Eun-hee, og fikk dem til å lage syv spillefilmer før de unnslapp i 1986.[30]

Arvtager til makten

[rediger | rediger kilde]

Ifølge avhopperen Hwang Jang-yop ble Kim Jong-il innvalgt i Arbeiderpartiets politbyrå som 32-åring i 1974. Kim ble ofte referert til som «partisenteret», ettersom han fikk mer innflytelse over den daglige driften av partiet. Mange av Kim Il-sungs utrenskninger var rettet mot potensielle utfordrere til lederposisjonen, og mange forskere mener at Kim Jong-il ble foretrukket fremfor en rekke andre mer kvalifiserte kandidater. Den fremste kandidaten som Kim Il-sungs etterfølger istedenfor Kim Jong-il, statsminister Kim Il (ikke en slektning), ble avsatt i 1976. Det er uklart hvorvidt Kim Jong-il ble foretrukket fremfor broren Kim Pyong-il, eller om sistnevnte aldri var aktuell. I 1979 ble Kim Pyong-il sendt til Europa av faren, trolig for å unngå en maktkamp mellom de to sønnene, og har siden fungert som Nord-Koreas ambassadør i flere europeiske land.[31]

I tiden rundt Arbeiderpartiets sjette partikongress i oktober 1980 hadde Kim Jong-il konsolidert sin makt. Maktkampen om å bli Kim Il-sungs etterfølger stilnet etter sigende han offisielt erklærte sønnen Kim Jong-il som sin arvtager under Arbeiderpartiets sjette partikongress i oktober 1980. Han ble tildelt ledende posisjoner i politbyrået, militærkommisjonen og partisekretariatet. Da Kim Jong-il i februar 1982 ble gjort til medlem av folkeforsamlingen, anså internasjonale observatører ham som farens arvtager. På denne tiden ble han kalt «Den kjære leder» (친애하는 지도자), og myndighetene gjorde ham til en del av personkulten rundt faren, kalt «Den store leder». Blant andre tilnavn som verserte i statsmediene, kan nevnes «Den fryktløse lederen» og «Den store etterfølgeren for den revolusjonære saken». Marcus Noland mener at propagandaen i den kommende tiårsperioden eksplisitt søkte å forberede befolkningen på Kim Jong-ils maktovertagelse.[19]

Den 24. desember 1991 ble Kim utnevnt til øverstkommanderende for Nord-Koreas væpnede styrker. Siden militæret er en av den nordkoreanske statens grunnstøtter, var dette et viktig steg for Kim på veien til en suveren lederposisjon.[32] En av Kims mest lojale underordnede, forsvarsminister O Jin-u, skal ha sørget for at Kim ble godtatt av de militære lederne, til tross for at Kim manglet militær erfaring.[32][33][34] I 1992 uttalte Kim Il-sung at sønnen hadde ansvar for alle innenrikssaker i Nord-Korea.[35] Mange utenlandske ledere ytret ønske om å få møte Kim Jong-il på denne tiden, uten å få anledning til det, uvisst hvorfor.[36]

Leder av Nord-Korea

[rediger | rediger kilde]
Nordkoreanere bukker for statuene av Kim Il-sung og Kim Jong-il i Pyongyang.
Foto: J.A. de Roo


President Kim Il-sung døde av hjerteinfarkt den 8. juli 1994, 85 år gammel, visstnok etter en opphetet diskusjon med sønnen.[37] Ubesvarte spørsmål om Kim Jong-ils organisering av legehjelp avstedkom rykter i etterkant.[37] For å vise ærbødighet, ble ingen president etter hans død, og han fikk status som landets «evige president». Offisielt tok Kim Jong-il titlene som generalsekretær i Koreas arbeiderparti og formann i Den nasjonale forsvarskommisjon den 8. oktober 1997. I 1998 ble det erklært at formannsvervet i forsvarskommisjonen var «statens høyeste post», så Kim kan regnes som Nord-Koreas statsoverhode fra denne dagen av. Siden Kim ikke var president, var han ikke konstitusjonelt forpliktet til å holde valg for å bekrefte sin legitimitet.

Ifølge Hwang ble det nordkoreanske statsstyret enda mer sentralisert og autokratisk i løpet av Kim Jong-ils styre i 1980- og 1990-årene. Landet kan ha blitt desto mer preget av lederens personlighet.[18][22] Kim Il-sung krevde full lojalitet fra sine medarbeidere, men søkte regelmessig deres råd. Avhopperen Hwang Jang-yop har beskrevet at Kim Jong-il krevde underkastelse og enighet, styrte uten vilje til råd eller kompromiss, utøvde mer personlig detaljstyring, og anså det minste avvik fra hans tenkning som illojalt.[38]

I løpet av 1990-årene fikk hans doktrine, songun, «militæret først», større plass på bekostning av statsideologien juche, «selvberging». Doktrinen kan sees på som en reaksjon på utenrikspolitiske forhold, da Nord-Korea inntok en mer aggressiv holdning etter krisene i 1990-årene, men også som et innenrikspolitisk middel for å konsolidere Kims maktbase. Selig S. Harrison og Cynthia A. Watson har ment at Kim Jong-il styrte på de gamle militære ledernes nåde.[19][39]

Allerede i 1994, da Kim Jong-il i all vesentlighet var ukjent for vestlig presse, ble han beskrevet som «sky, reservert og mutt,» men også «brå, eksentrisk, sta, konspiratorisk og uberegnelig».[36] Ifølge Madeleine Albright skal han ha fremstått som velinformert.[29] Det har hersket uenighet rundt hvorvidt Kim Jong-il led av en personlighetsforstyrrelse eller bare var en usedvanlig dyktig manipulator.[40] En sørkoreansk psykriater som regnes som ekspert på Kims adferd, hevdet å kunne påvise sadistiske, paranoide, antisosiale, narsissistiske, schizoide og schizotype trekk hos Kim, ikke ulikt ledere som Adolf Hitler, Josef Stalin og Saddam Hussein. De amerikanske psykiaterne Frederick L. Coolidge og Daniel L. Segal mente at Kims profil lignet mest på Husseins.[41]

En iøynefallende forskjell mellom Kim Il-sung og Kim Jong-ils lederskap var førstnevntes karisma og formende rolle som landsfader, noe sønnen alltid levde i skyggen av.[19] Til tross for utallige offentlige tilstelninger og besøk, ble Kim Jong-ils stemme kringkastet svært sjeldent.[42] Den eneste gangen på nordkoreansk fjernsyn var under feiringen av Den koreanske folkearmés 60-årsjubileum på Kim Il-sung-plassen i 1992. Da ropte han til folkemassen via høyttaleranlegget: «All ære til de heroiske soldater i Den koreanske folkearmé,» og fikk hyllesten manse (만세, «lenge leve») ropt tre ganger tilbake.[42]

Økonomisk og sosial politikk

[rediger | rediger kilde]
Se også: Nord-Koreas økonomi og Hungersnøden i Nord-Korea
Utvikling i BNP per innbygger i Nord-Korea 1950–2008.

I hele Kim Jong-ils lederperiode oversteg Nord-Koreas matvarebehov den faktiske produksjonen.[43] Samtidig med oppløsningen av Sovjetunionen og tilnærmingen mellom Kina og Sør-Korea, brøt Nord-Koreas økonomi sammen.[44][45] Nord-Korea hadde et stort handelsunderskudd, og evnet ikke å betjene sine utenlandslån. Samtidig brukte landet ca. 20 % av BNP til militære formål. Til tross for den økonomiske kollapsen, økte militærets andel av statens utgifter til ca. 27 % i 2003 og ca. 33 % i 2011, ifølge sørkoreanske og amerikanske estimater.[46][47]

Hungersnøden i 1990-årene hadde riktignok sin opptakt under Kim Il-sung, men regnes gjerne fra 1994. Kim Jong-il frontet en kampanje for å spise to ganger om dagen,[48] mens de daglige matrasjonene ble redusert fra 850 til 400 gram. Oversvømmelser og tørke gjorde at hungersnøden kulminerte i 1997, da matrasjonene var 128 gram. Det økonomiske sammenbruddet og isolasjonen forhindret landet i å importere mat, og man ble avhengige av nødhjelp fra Kina, Pakistan, Japan, Sør-Korea og USA. Nødhjelpen ble redusert flere ganger som følge av Nord-Koreas egen ordre, men også som bidragsyternes reaksjon på Nord-Koreas atomvåpenprogram. Hungersnøden krevde anslagsvis mellom 0,9 og 3,5 millioner liv av en befolkning på 22 millioner, hvilket gjør den til en av de verste sultkatastrofene i moderne tid.[49][50][51]

En FN-rapport fra 2014 mente at regimet i Nord-Korea brukte underernæring som et middel for å underkue befolkningen.[52] Ved Kim Jong-ils død var fremdeles store deler av landets befolkning underernært. I 2011 reduserte myndighetene de daglige matrasjonene fra 1 400 til 700 kalorier.[53] FN-rapporten mente at regimet opprettholdt et økonomisk system som medførte unødig store lidelser for befolkningen.[52] Etter hungersnøden vokste korrupsjonen og den svarte økonomien.[54][55]

Formelt videreførte Kim Jong-il den planøkonomiske politikken, men sammenbruddet tvang frem mindre endringer. Kumgangfjellet turistregion ble åpnet i 2002, og Kaesong industripark i 2004. I industriparken fikk sørkoreanske bedrifter drive med nordkoreansk arbeidskraft. Som følge av en skyteepisode i 2008 avbrøt Sør-Korea alle nye turistreiser til Kumgangfjellet, og industriparken fikk færre etableringer enn forventet.[46]

Menneskerettighetsbrudd

[rediger | rediger kilde]

Kim Jong-il møtte jevnlig internasjonal fordømmelse for de menneskerettighetsbruddene som hans regime stod for. I perioden 2003–2011 vedtok FNs generalforsamling hvert år en resolusjon som fordømte menneskerettighetsbrudd i Nord-Korea. Estimater kun basert på nordkoreanske folketellinger antyder at 240 000–420 000 døde under hungersnøden i 1990-årene, mens 600 000–850 000 døde av unaturlige årsaker mellom 1993 og 2008.[56]

En FN-rapport fra 2014 slo fast at Kim Jong-ils regime var totalitært og begikk grove og systematiske brudd på menneskerettighetene. I mange tilfeller utgjorde disse forbrytelser mot menneskeheten. Rapporten dokumenterte brudd på praktisk talt alle politiske og sivile rettigheter.[52]

Kim Jong-il videreførte Kwalliso-systemet, et maktapparatet for å straffe politiske fanger og deres slektninger i tre generasjoner i slavearbeids- og konsentrasjonsleirer. Tidlig på 2000-tallet var det anslagsvis 150 000–200 000 fanger i Kwalliso-systemet.[57][58] FN-rapporten fra 2014 slo fast at fangene ble utsatt for sult, slavearbeid, henrettelser, tortur og voldtekt. Gravide ble straffet og utsatt for tvungne aborter og spedbarnsdrap.[52]

Utenrikspolitikk

[rediger | rediger kilde]
Se også: Nord-Koreas atom- og rakettprogram, Solskinnspolitikken og Ondskapens akse
Kim Jong-il på statsbesøk hos Vladimir Putin i Russland i 2001.

I 1998 lanserte den sørkoreanske presidenten Kim Dae-jung «solskinnspolitikken» mot Nord-Korea for å bedre relasjonene mellom nord og sør, og for å skaffe tillatelse til at selskap fra sør kunne starte prosjekter i nord. Dette resulterte i at Kim Dae-jung fikk Nobels fredspris. Kim Jong-il annonserte at han var villig til å importere og utvikle ny teknologi for å få Nord-Koreas programvareproduksjon på beina. Som et resultat av politikken ble Kaesong industripark bygget litt nord for grensen til Sør-Korea i 2003. Det ble planlagt at 250 sørkoreanske selskap skulle delta og at 100 000 nordkoreanere skulle få arbeid der; i mars 2007 var det bare 21 selskap og 12 000 nordkoreanske arbeidere.

Privatliv

[rediger | rediger kilde]

Kims luksuriøse livsstil var gjenstand for mye medieomtale utenfor Nord-Korea. Filmentusiasten skal på sine eldre dager ha hatt en personlig samling på over 20 000 Hollywood-filmer.[29] Elizabeth Taylor var visstnok hans favorittskuespillerinne.[30] Tidlig ble det meldt om Kims angivelige «sans for raske biler og ville fester».[29] I tillegg til sin hustru og tre øvrige, offisielle partnere skal han å ha omgitt seg med mange konkubiner og selskapskvinner, og hadde et rykte som «notorisk skjørtejeger».[26][59][60]

I motsetning til sitt folk visste han å nyte gourmetmat. Ifølge sjefkokken under Kims togreise i Russland i 2001, fikk Kim levert levende hummer hver eneste dag med helikopter. Han inntok maten med sølvbestikk, og drakk champagne til.[29] Kim skal ha hatt en svakhet for finere mat som hummer, kaviar og de dyreste sushibitene, og råvarer ble fløyet inn fra hele verden, ifølge hans sjefkokk gjennom 13 år.[61] Kim Jong-il hadde dessuten en egen innkjøpsagent med base i Wien, oberst Kim Jong-ryul.[62] Italieneren Ermano Furlani ble invitert til Nord-Korea i 1997 for å lære Kims ernæringseksperter å lage pizza.[61]

Kim var også kjent for sin forkjærlighet for cognac og vin,[29] og hadde en vinkjeller med plass til 10 000 flasker. I flere år var Kim verdens største private importør av Hennessy-cognac: Han kjøpte årlig cognac for 700 000 amerikanske dollar, mens årslønnen til en gjennomsnittlig nordkoreaner ligger på ca. 900 dollar, dersom man gjør et grovt overslag.[63] Han skal ha drukket mer vin enn cognac etter at han opplevde vektproblemer i slutten av 1990-årene.[61]

Ledernes helse blir ikke omtalt offentlig i Nord-Korea. Blant de mange plagene som det ble spekulert i om Kim led av, var skrumplever, nerveproblemer, diabetes og mageproblemer.[64] Både Kim Il-sung og Kim-Jong-il hadde flyskrekk. Kim Jong-il skal ha fått det etter å ha vært med på en helikopterstyrt i 1976.[65] I en lengre periode fra august 2008 viste han seg ikke offentlig, visstnok etter et hjerneslag.[66] Sønnen Kim Jong-un ble utnevnt til general i 2010.[67] [68]

Stamtavle

[rediger | rediger kilde]
 
 
 
 
Kim Hyong-jik
 
Kang Pan-sok
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
Kim Sung-ae
 
Kim Il-sung
 
Kim Jong-suk
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
Kim Young-sook
 
 
Song Hye-rim
 
Kim Jong-il
 
Ko Young-hee
 
Kim Ok
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
Kim Sul-song
 
Kim Jong-nam
 
Kim Jong-chul
 
Kim Jong-un
 
 
 
 

Død og bisettelse

[rediger | rediger kilde]

Den 19. desember 2011 ble det kjent at Kim Jong-il døde to dager tidligere, tidlig på morgenen 17. desember mens han reiste med tog utenfor Pyongyang. Hjerteinfarkt ble sagt å være dødsårsak.[69] Gravferden startet 28. desember 2011 og seremoniene pågikk i to dager.[70]

Kim Jong-il hviler på lit de parade i mausoleet Kumsusan minnepalass i Pyongyang, hvor også hans far er bisatt på tilsvarende vis.

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ a b Munzinger Personen, oppført som Kim Jong Il, Munzinger IBA 00000016209[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ Proleksis Encyclopedia, oppført som Kim Jong Il (Chong Ill), Proleksis enciklopedija-ID 30923[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b Find a Grave, Find a Grave-ID 82132369, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ www.npr.org[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ «Kim Jong-il's Leadership of North Korea», ISBN-13 978-1-134-01711-9[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 9. april 2014[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
  8. ^ nkleadershipwatch.wordpress.com[Hentet fra Wikidata]
  9. ^ arkiv-URL web.archive.org[Hentet fra Wikidata]
  10. ^ en.people.cn[Hentet fra Wikidata]
  11. ^ Korea Today, ISSN 0454-4072, hefte 5, bind 755, utgitt 2019[Hentet fra Wikidata]
  12. ^ a b c sinonk.com, besøkt 14. desember 2020[Hentet fra Wikidata]
  13. ^ Korea Today, ISSN 0454-4072, hefte 2, bind 728, utgitt 2017[Hentet fra Wikidata]
  14. ^ web.archive.org[Hentet fra Wikidata]
  15. ^ a b montsame.mn[Hentet fra Wikidata]
  16. ^ a b c kkfonline.com[Hentet fra Wikidata]
  17. ^ Demick, Barbara (2011). Mørkets rike: Reportasje fra Nord-Korea (på norsk). Oslo: Cappelen Damm. s. 59. ISBN 82-02-33319-9. 
  18. ^ a b c Post, Jerrold M. (2004). Leaders and Their Followers in a Dangerous World: The Psychology of Political Behavior (på engelsk). Cornell University Press. s. 243–244. ISBN 0-8014-4169-2. 
  19. ^ a b c d e f g h i Kim Jong-Il: The Forbidden Biography (2010). DVD. Produsert av Hikari Productions. Regissert av Anthony Dufour. Montréal: Ciné Fête.
  20. ^ Chung Byoung-sun (22. august 2002). «Sergeyevna Remembers Kim Jong Il». The Chosun Ilbo (på engelsk). Besøkt 31. juli 2012. 
  21. ^ Sano, Yoel (4. juni 2005). «The Kims' North Korea». Asia Times (på engelsk). Arkivert fra originalen 24. februar 2017. Besøkt 31. juli 2012. 
  22. ^ a b c «Analysis of Personality and Psychology of Kim Jong Il by His Relationships with Women». Daily NK (på engelsk). 4. oktober 2005. 
  23. ^ Martin, Bradley K. (2004). Under the Loving Care of the Fatherly Leader (på engelsk). New York: St. Martin's Press. ISBN 0-312-32221-6. 
  24. ^ Becker, Jasper (2005). Rogue Regime: Kim Jong Il and the Looming Threat of North Korea (på engelsk). Oxford: Oxford University Press. ISBN 0-19-517044-X. 
  25. ^ «Kim Jong Il, der ferne Unbekannte». Die Zeit (på tysk). AFP. 19. desember 2011. Besøkt 30. juli 2012. 
  26. ^ a b «Kim Jong-Il får all makt i Nord-Korea» (på norsk). NTB. 8. oktober 1997. 
  27. ^ Calleja, Stephen (7. februar 2010). «1982 Labour government "secret" agreement with North Korea – 'Times change' – Alex Sceberras Trigona». The Malta Independent (på engelsk). Arkivert fra originalen 1. mai 2011. Besøkt 30. juli 2012. 
  28. ^ Preston, Peter (30. desember 2002). «Kim is a baby rattling the sides of a cot». The Guardian (på engelsk). Besøkt 30. juli 2012. 
  29. ^ a b c d e f «Diktator omspunnet av myter». Adresseavisen (på norsk). NTB: 21. 11. september 2008. 
  30. ^ a b «Obituary - Kim Jong-il» (på engelsk). BBC. 19. desember 2011. 
  31. ^ Sano, Yoel (14. februar 2004). «Happy Birthday, Dear Leader – who's next in line?». Asia Times (på engelsk). Arkivert fra originalen 24. mars 2012. Besøkt 28. november 2012. 
  32. ^ a b Jei Guk Jeon (2000). «North Korean Leadership: Kim Jong Il's Balancing Act in the Ruling Circle». Third World Quarterly (på engelsk). 21 (5): 761–779. doi:10.1080/713701073. 
  33. ^ Ahn Byung-joon (1994). «The Man Who Would Be Kim». Foreign Affairs (på engelsk). 73 (6): 94–108. 
  34. ^ Bridges, Brian (1995). «North Korea after Kim II-Sung». The World Today (på engelsk). 51 (6): 103–107. ISSN 0043-9134. 
  35. ^ Merrill, John (1993). «North Korea in 1992: Steering Away from the Shoals». Asian Survey (på engelsk). 33 (1): 43–53. doi:10.2307/2645285. 
  36. ^ a b Skaara, Jon Brynjar (31. juli 1994). «Kim Jong Il: Lovprist, men ukjent». Aftenposten (på norsk): 6. 
  37. ^ a b Sanger, David E. (9. juli 1994). «Kim Il Sung Dead at Age 82; Led North Korea 5 Decades; Was Near Talks With South». The New York Times (på engelsk). Besøkt 31. juli 2012. 
  38. ^ Hwang Jang-yop. «True Picture of North Korea According to a Former Workers Party Secretary» (på engelsk). Federation of American Scientists. Besøkt 30. juli 2012. 
  39. ^ Danopoulos, Constantine P. og Watson, Cynthia A. (1996). The Political Role of the Military: An International Handbook (på engelsk). Greenwood Publishing Group. s. 333–335. ISBN 0-313-28837-2. 
  40. ^ «Profile: Kim Jong-il» (på engelsk). BBC News. Besøkt 30. juli 2012. 
  41. ^ Coolidge, Frederick L. og Segal, Daniel L. (2009). «Is Kim Jong-il like Saddam Hussein and Adolf Hitler? A personality disorder evaluation». Behavioral Sciences of Terrorism and Political Aggression (på engelsk) (3): 195–202. doi:10.1080/19434470903017664. 
  42. ^ a b Choe Sang-hun (15. april 2012). «North Korean Leader Stresses Need for Strong Military». The New York Times (på engelsk). Besøkt 31. juli 2012. 
  43. ^ Ireson, Randall (18. desember 2013). «The State of North Korean Farming: New Information from the UN Crop Assessment Report». 38 North (på engelsk). U.S.-Korea Institute, SAIS. Besøkt 29. juni 2014. 
  44. ^ Haggard, Stephan og Noland, Marcus (2009). Famine in North Korea: Markets, Aid, and Reform (på engelsk). Columbia University Press. s. 209. ISBN 0-231-14001-0. 
  45. ^ «North Korea: A terrible truth». The Economist (på engelsk). 17. april 1997. Besøkt 2. august 2012. 
  46. ^ a b Nanto, Dick K. og Chanlett-Avery, Emma (2010). North Korea: Economic Leverage and Policy Analysis (PDF) (på engelsk). Washington, D.C.: Congressional Research Service. s. 26–41. 
  47. ^ Laurence, Jeremy og Moon, Danbee (18. januar 2011). «North Korea spends about a third of income on military» (på engelsk). Reuters. Arkivert fra originalen 29. september 2014. Besøkt 29. juni 2014. 
  48. ^ Oberdorfer, Don (1997). The Two Koreas: A Contemporary History (på engelsk). London: Warner Books. ISBN 0-7515-2668-1. 
  49. ^ Noland, Marcus, Robinson, Sherman og Wang, Tao (1999). Famine in North Korea: Causes and Cures (PDF) (på engelsk). Washington D.C.: Peterson Institute for International Economics. s. 3. Arkivert fra originalen (PDF) 6. juli 2011. Besøkt 14. august 2011. 
  50. ^ Robinson, W. Courtland, Lee, Myung Ken, Hill, Kenneth og Bumham, Gilbert M. (2000). «Mortality in North Korean Migrant Households: A Retrospective Study». The Lancet (på engelsk) (9175): 291–295. ISSN 0140-6736. doi:10.1016/S0140-6736(99)02266-7. 
  51. ^ Goodkind, Daniel og West, Loraine (2001). «The North Korean Famine and Its Demographic Impact». Population and Development Review (på engelsk). 27 (2). doi:10.1111/j.1728-4457.2001.00219.x. 
  52. ^ a b c d Report of the Commission of Inquiry on Human Rights in the Democratic People’s Republic of Korea (på engelsk). United Nations Human Rights Council. 2014. s. 15–16. 
  53. ^ Bristow, Michael (25. april 2011). «Ex-leaders head for North Korea» (på engelsk). BBC News. Besøkt 2. august 2012. 
  54. ^ Kang, David C. (2011). «They Think They're Normal: Enduring Questions and New Research on North Korea». International Security (på engelsk). 36 (3): 141–171. doi:10.1162/ISEC_a_00068. 
  55. ^ Lankov, Andrej (2006). «The Natural Death of North Korean Stalinism». Asia Policy (på engelsk) (1): 95–121. doi:10.1353/asp.2006.0015. 
  56. ^ Spoorenberg, Thomas og Schwekendiek, Daniel (2012). «Demographic Changes in North Korea: 1993–2008». Population and Development Review (på engelsk). 38 (1): 133–158. doi:10.1111/j.1728-4457.2012.00475.x. 
  57. ^ Hawk, David (2003). The Hidden Gulag. Exposing North Korea’s Prison Camps (PDF) (på engelsk). Washington, D.C.: U.S. Committee for Human Rights in North Korea. s. 24. Arkivert fra originalen (PDF) 14. mars 2013. Besøkt 29. juni 2014. 
  58. ^ Hawk, David (2012). The Hidden Gulag. The Lives and Voices of “Those Who are Sent to the Mountains” (PDF) (på engelsk) (2 utg.). Washington, D.C.: U.S. Committee for Human Rights in North Korea. s. VIII–XI. Arkivert fra originalen (PDF) 13. mars 2015. Besøkt 29. juni 2014. 
  59. ^ «Kim Jong-ils mange kvinner» (på norsk). NTB. 13. februar 1996. 
  60. ^ MacDonald, Lawrence (17. januar 1988). «Kim Jong Il: En diffus lederskikkelse» (på norsk). NTB. 
  61. ^ a b c Hegge, Per Egil (18. juli 2004). «En nordkoreaner som ikke sulter». Aftenposten (på norsk). Besøkt 28. november 2012. 
  62. ^ «The man who bought gadgets for Kim Jong-il» (på engelsk). BBC News. 12. mars 2010. Besøkt 2. desember 2012. 
  63. ^ Blitzer, Wolf (8. januar 2003). «North Korean leader loves Hennessey, Bond movies» (på engelsk). CNN. Besøkt 28. november 2008. 
  64. ^ Filseth, Gunnar (16. februar 1997). «Helteglorie og kulemave». Aftenposten (på norsk): 8. 
  65. ^ Swift, Andrew (4. mai 2010). «Profiles in Phobia». Foreign Policy (på engelsk). Besøkt 2. desember 2012. 
  66. ^ «N Korean leader Kim Jong-il dies» (på engelsk). BBC. 19. desember 2011. 
  67. ^ Holgersen, Jon Dagsland (22. september 2010). «Han skal styre verdens strengeste diktatur». Aftenposten (på norsk). 
  68. ^ Halle, Jon Robin (27. september 2010). «Kim Jong-ils sønn utnevnt til general». Aftenposten (på norsk). 
  69. ^ «I sorg over lederens død» Arkivert 14. januar 2012 hos Wayback Machine., Dagsavisen, 19. desember 2011.
  70. ^ «Tar farvel med sin «kjære leder»», Aftenposten, 28. desember 2011.

Litteratur

[rediger | rediger kilde]
  • Becker, Jasper (2005). Rogue Regime. Kim Jong Il and the Looming Threat of North Korea (på engelsk). Oxford: Oxford University Press. ISBN 0-19-517044-X. 
  • Breen, Michael (2012) [2004]. Kim Jong-il. North Korea's Dear Leader (på engelsk) (2 utg.). Singapore: John Wiley & Sons. ISBN 978-1-118-15377-2. 
  • Kim Sung-chull (2006). North Korea under Kim Jong Il. From consolidation to systematic dissonance (på engelsk). State University of New York Press. ISBN 0-7914-6927-1. 
  • Kracht, Christian, Munz, Eva og Nikol, Lukas (2007). The Ministry of Truth. Kim Jong-Il's North Korea (på engelsk). Port Townsend: Feral House. ISBN 1-932595-27-9. 
  • Kwak Tae-hwan og Joo Seung-ho, red. (2009). North Korea's foreign policy under Kim Jong Il. New perspectives (på engelsk). Farnham: Ashgate. ISBN 0-7546-7739-7. 
  • Lim Jae-cheon (2009). Kim Jong Il's Leadership of North Korea (på engelsk). Routledge. ISBN 0-415-48195-3. 
  • Lintner, Bertil (2005). Great Leader, Dear Leader. Demystifying North Korea under the Kim Clan (på engelsk). Chiang Mai: Silkworm Books. ISBN 974-9575-69-5. 
  • Martin, Bradley (2004). Under the Loving Care of the Fatherly Leader. North Korea and the Kim Dynasty (på engelsk). New York: St. Martin's Griffin. ISBN 0-312-32322-0. 
  • Kim Jong Il. Brief History (PDF) (på engelsk). Pyongyang: Foreign Languages Publishing House. 1998. Arkivert fra originalen (PDF) 28. juli 2019. Besøkt 2. august 2012. 

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]


Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Kim_Jong-il&oldid=24689056»