Jordskjelvet i Lisboa

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Jordskjelvet i Lisboa
Formodet episentrum

Jordskjelvet i Lisboa var et kraftig jordskjelv som rammet den portugisiske hovedstaden den 1. november 1755, allehelgensdag, rundt klokken 09.40 lokal tid.

Det var et av historiens mest katastrofale jordskjelv og bestod av tre kraftige og distinkte rystelser med episenter ca. 200 km sørvest for Cabo de São Vicente i Atlanterhavet. Det er estimert at jordskjelvet hadde en styrke på 8,5-9,0 på den momentmagnitudeskalaen. Man regner med at et sted mellom 15.000 og 70.000[trenger referanse]mennesker omkom som en følge av jordskjelvet og dets ettervirkninger, som blant annet omfattet store branner og en tsunami med bølgehøyde opp mot 20 meter.

Jordskjelvet framhevet den politiske spenningen i Portugal og senket landets ambisjoner for kolonisering.

Jordskjelvet og dets materielle følger[rediger | rediger kilde]

Årsaken kan ha vært platetektonikk. Undersøkelser av havbunnen utenfor Portugal tyder på at Atlanterhavets havbunnsspredning kanskje har nådd sitt endepunkt, og at Nord-Amerika og Europa har tatt fatt på kollisjonsfasen som vil føre til at kontinentene samles innen om lag 220 millioner år. Portugisiske geologer mener denne prosessen har pågått i noen hundre år og forårsaket jordskjelvet i Lisboa i 1755.[1]

Ifølge et øyenvitne ble det ca. klokken 09.40 hørt en fjern, rumlende lyd, ikke ulik torden, tett etterfulgt av rystelser som var så kraftige at byens kirkeklokker ble satt i bevegelse. 1. november markerte feiringen av allehelgensdag og mange mennesker hadde på dette tidspunktet samlet seg til messe, blant annet i den gamle katedralen og i St.Antonio-kirken. Disse og andre strømmet rundt om i byen ut mellom bygningene. Etter et kort opphold ankom et nytt og langt kraftigere skjelv som veltet bygninger over hele Lisboa, men som særlig gikk utover havneområdet ved utløpet av elven Tejo. Av de som hadde flokket seg sammen utenfor kirkene og på gatene ble mange begravd under de styrtende bygningene. Noen minutter senere begynte et tredje skjelv, angivelig så kraftig at man tydelig kunne se at grunnen under Lisboa hevet seg.[trenger referanse] Flere mindre etterskjelv fulgte de nærmeste dagene, men det var de tre hovedskjelvene – som alle fant sted i løpet av ca. femten minutter – som gjorde størst skade. Når det hele var over hadde omtrent 17 000 av de anslagsvis 20 000 bygningene i Lisboa kollapset.[trenger referanse]

Etter det tredje skjelvet oppstod det flere steder i byen mindre branner som, godt hjulpet av en tørr, nordøstlig vind, raskt spredte seg gjennom ruinene og satte fyr på en rekke bygninger som hadde overlevd jordskjelvet. Det kongelige palasset, med et bibliotek som rommet over 70 000 dokumenter,[trenger referanse] var en av bygningene som tok fyr og brant ned til grunnen. Brannen, som varte i fem dager, gjorde redningsarbeidet svært vanskelig og krevde mange menneskeliv.

En time etter det siste store skjelvet fulgte en ny katastrofe i Lisboas havneområde. Det undersjøiske jordskjelvet genererte en tsunami som slo inn over kysten med voldsom kraft. Store folkemengder hadde på dette tidspunktet samlet seg på de åpne plassene ved elven hvor faren for fallende bygninger var minst og mange av disse mistet nå livet. Vannet i Tejo trakk seg først tilbake mot havet, men slo deretter inn over havnen i form av tre massive bølger som var opp mot 20 meter høye.[trenger referanse]

Virkning på filosofien og teologien[rediger | rediger kilde]

Jordskjelvet gav teodicéproblemet ny aktualitet, både for teologer og filosofer:[trenger referanse] Hvordan kan en allmektig og god Gud tillate en så voldsom ulykke som ødeleggelsene i Lisboa? Hvorfor traff skjelvet hovedstaden nettopp hovedstaden til en katolsk land som hadde betydd så mye for troens utbredelse i hele verden, i Amerika, Afrika og Asia? Hvorfor på allehelgensdag? Hvorfor ble så mange kirker blitt ødelagt, mens nettopp Lisboas «red light district» Alfama, ble skånet?[trenger referanse]

Lærde filosofer som Voltaire, Kant og Lessing diskuterte disse spørsmålene.[trenger referanse]

Voltaire

Flere av opplysningens tenkere tok dypt inntrykk av jordskjelvet.[trenger referanse] Mange av tidens filosofer tar opp katastrofen, eller i det minste henspiller på den, i sine skrifter. Voltaire skrev et dikt, Poème sur le désastre de Lisbonne, om katastrofen, men fremfor alt inspirerte jordskjelvet ham til gjennom den bitende satiriske romanen Candide (Candide ou l'Optimisme, 1759)[2] å ta fatt i Leibniz’ og Wolffs filosofi, som i typisk opplysningstidsånd fremholdt at den eksisterende verden var den beste av alle mulig tenkelige verdener («dans le meilleur des mondes possibles»). Theodor Adorno analyserte langt senere, i 1966 i sin Negative Dialektik: «Jordskjelvet i Lisboa utrettet at Voltaire ble helbredet fra den leibnizske teodicé».[3]

Mellom Voltaire og Rousseau utviklet det seg en kontrovers om optimismen og spørsmålet om det onde i verden.[trenger referanse] Adorno så filosofisk sett en analogi mellom jordskjelvet i 1755 og holocaust;[trenger referanse] begge katastrofer hadde vært så store at de transformerte europeisk kultur og filosofi.

Den unge Immanuel Kant ble fascinert av jordskjelvet og samlet på alt han kunne finne av nyheter og skildringer av den.[trenger referanse] Kant offentliggjorde tre tekster om jordskjelvet og forsøkte å oppstille en teori og jordskjelvets årsaker. Denne postulerte veldige huler under havbunnen, med glovarme gasser. Dette ble riktignok etter en tid avvist, men den var den første systematiske tilnærming som søkte å tilbakeføre katastrofen til naturlige årsaker.[trenger referanse] Også Kants teori om Das Erhabene (det sublime) ble influert av katastrofen i Lisboa.[trenger referanse]

Werner Hamacher hevder at grunnlaget til René Descartes' filosofi begynte å vakle som følge av jordskjelvet, og at skjelvet til og med hadde følger for det filosofiske vokabular.[trenger referanse] Den hyppig brukte metaforen med et «fast grunnlag», i betydningen noe som filosofien må søke å finne for sine argumenter, oppstår som en ettervirkning av jordskjelvet, mener Hamacher.[trenger referanse]

For teologien var det umiddelbare sjokket betydelig, men i og med at verken den katolske og for det meste den protestantiske teologi ikke på samme måte som endel av opplysningstidens tenkere hadde utviklet en «tro» på historien som en uvegerlig evolusjon mot det bedre, ble rystelsene ikke så skjellsettende.[trenger referanse] Mye i teologien taler i mot en slik tankegang. Heller ikke i Bibelen finner man et slikt historiesyn. Selve teodicéproblemet ble aktualisert.[trenger referanse] Det var ikke noen nykommer i teologisk refleksjon; utviklingsoptimismen var mer et kulturfenomen enn en del av noe teologisk byggverk.[trenger referanse]

Pragmatisk portugisisk tilnærming[rediger | rediger kilde]

Portugals statsminister, Sebastião de Melo, sendte ut et spørreskjema til alle landets kirkedistrikter, med blant annet disse spørsmålene:

  • Når startet jordskjelvet og hvor lenge varte det?
  • Var skjelvet sterkere i en retning enn en annen? For eksempel fra nord til sør? Falt bygninger oftere sammen i en bestemt retning?
  • Hvor mange mennesker døde, og hvor mange av dem var adelige?
  • Gikk havnivået opp eller ned først, og hvor mye steg det over normalt nivå?
  • Brøt det ut brann, i så fall, hvor lenge varte den og hvilke skader førte den til?[4]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Referert artikkel i Geology - Aftenposten A-Magasinet 5. juli 2013, side 33.
  2. ^ van der Hagen, Alf (2016). Leseren : En samtale med Henning Hagerup. Oktober forlag. s. 204. ISBN 978 82 495 1750 3. 
  3. ^ Theodor W. Adorno: Negative Dialektik. Suhrkamp, 1966, s. 354: «das Erdbeben von Lissabon reichte hin, Voltaire von der Leibniz’schen Theodizee zu heilen».
  4. ^ Shrady, The Last Day, side 145–146

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • «Great Disasters», ed. Kaari Ward, (The Reader's Digest Association, 1989), ISBN 0-89577-321-X
  • Shrady, Nicholas, The Last Day: Wrath, Ruin & Reason in The Great Lisbon Earthquake of 1755, Penguin, 2008, ISBN 978-0-14-311460-4