John Mair

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Antatt tegning av John Mair (eller John Major) på forsatsen til en av hans utgivelser.

John Mair eller John Major, også kjent på latin som Joannes Majoris og Haddingtonus Scotus (14671550) var en skotsk filosof, meget beundret i sin tid og hadde en anerkjent innflytelse på mange store tenkere i samtiden. Han var en berømt lærer og hans verker ble samlet og hyppig gjenutgitt over Europa.

Hans «sunne konservatisme» og skeptiske, logiske tilnærming til studiet av tekstene til eksempelvis Aristoteles eller Bibelen ble mindre verdsatt i den påfølgende humanismens tidsalder hvor en mer forpliktende og lingvistisk-litterær tilnærming var foretrukket. Hans innflytelse i logikk (særlig i analysene av begrepene), vitenskap (impetus og infinitesimals), politikk (han plasserte mennesker over konger), kirken (kirkeråd over pavene) og internasjonal lov (etablerte menneskerettigheter for «de ville» som var blitt erobret av spanjolene), kan bli sporet over århundrene og framstår som moderne, og det er kun i den moderne tidsalder hvor han ikke blir rutinemessig forkastet som en skolastiker.

Hans latinske stil var ikke til hjelp – han mente at «det er viktigere å forstå korrekt, og klart legge ned sannheten av hvilket som helst emne enn å benytte veltalende språk». Uansett, det er i hans skrifter, inkludert deres dedikasjoner som skylder mye av vår kunnskap av de hverdagslige fakta om Mairs liv – eksempelvis hans «staturs korthet» (han var lav av høyde). Han var meget nysgjerrig og svært observant, og han benyttet sine erfaringer – av jordskjelvene i Paisley, tordenvær i Glasgow, stormvær til sjøs, spise havrekjeks i nordlige England – for å illustrere de mer abstrakte delene av hans logiske skrifter.

Liv[rediger | rediger kilde]

Skole[rediger | rediger kilde]

John Mair (eller ‘Major’) ble født en gang rundt 1467 i Gleghornie, i nærheten av North Berwick, hvor han fikk sin tidligste utdannelse. Det var ved Haddington i East Lothian at han gikk på gymnaset og han ble sannsynligvis undervist av byens skolemester George Litsar, som var, i henhold til Mair «skjønt en forsiktig mann på mange vis, mer streng enn kun å piske gutter». Om det ikke hadde vært for innflytelsen til hans mor ville han ha forlatt skolen, forteller han, men han og hans bror ble værende og ble suksessfulle. I henhold til Mair var Haddington «byen som fostret begynnelsen av mine studier, og i dens vennlige omfavnelse ble jeg næret som en novise med den søteste melk av grammatikkens kunst». Han fortalte at han ble i Haddington «til en ganske fremskreden alder» og han husket lyden av kong Jakob IIIs bombardement av den nærliggende festningen i Dunbar, noe som skjedde i 1478. Han husket også den komet som etter sigende skal ha spådd kongens nederlag ved Sauchieburn, noe som skjedde i 1488. Imidlertid, det var 1490, forteller han, at han «for første gang forlot foreldrenes arne». Antagelig under innflytelse av Robert Cockburn, en annen fra Haddington, utsett til å bli en betydningsfull biskop av Ross og senere av Dunkeld, besluttet Mair å reise til Paris for å studere under de mange skotter der på denne tiden.

Universitet[rediger | rediger kilde]

Det er ikke kjent om Mair hadde universitetsstudier i Skottland som student – det finnes ingen immatrikulering av ham i kildene og han hevdet selv at han aldri så universitetsbyen St Andrews som en ung mann (skjønt han klagde senere over byens dårlige øl). Han synes å forberedt seg for Paris ved University of Cambridge i England. Han forteller at i 1491 var han ved «Guds hus», noe som senere ble Christ's College ved Cambridge.[1] Han erindrer klokkene – «ved store høytidsdagene tilbrakte jeg nettene med å høre på dem» – men var opplagt godt forberedt da han riste videre til Paris etter kun tre semestre.

I 1493 ble han innskrevet ved Universitetet i Paris som den gangen var det fremste universitet i Europa. Han studerte ved Collège Sainte-Barbe og tok sin filosofiske embetsgrad der i 1495 og fulgt opp med hans master i 1496. Det var mange tankestrømninger i Paris, men han var mest påvirket av de nominalistiske og Empiri|empiriske tilnærmingen til John Buridan, noe hans medstudent skotten Lawrence av Lindores også var. Buridans innflytelse på Nikolaus Kopernikus og Galileo Galilei kan bli sporet gjennom Mairs utgitte verker. Han ble en studentmester («regent») i kunstartene ved Collège de Montaigu i 1496 og begynte å studiet av teologi under den formidable Jan Standonck. Han omgikk lærde og forskere, en del fra hans hjemby som Robert Walterston, og andre fra hans hjemfylke, som David Cranston fra Glasgow som døde i 1512, men hovedsakelig de lysende tenkere i samtiden som Erasmus av Rotterdam, hvis reformistiske entusiasme som han delte, og François Rabelais og Reginald Pole.

Vinteren 1497 fikk han en alvorlig sykdom som han aldri helt kom seg fra. Han hadde aldri hatt drømmer tidligere, men etterpå ble han plaget av drømmer, hodepine, kolikk og «omfattende søvnighet» (han var alltid vanskelig å vekke når han først sov). I 1499 flyttet han til Collège de Navarre ved Universitet i Paris og i 1501 mottok han sin bachelorgrad i teologi og i 1505 ble hans skrifter om logikk samlet og utgitt for første gang. I 1506 fikk han den formelle tillatelse til å undervise i teologi ble belønnet med graden Divinitatis Doctor, en avansert akademisk grad i teologi, og ved Universitet i Paris hadde han flere oppdrag.

Senere karriere[rediger | rediger kilde]

I 1510 diskuterte Mair de moralske og juridiske spørsmålene som oppsto ved den spanske oppdagelsen av Amerika. Han hevdet at de innfødte hadde politiske rettigheter og eiendomsrett som ikke kunne bli invadert, i det minste ikke uten godtgjørelse. Han benyttet også de nye oppdagelsene til å argumentere for muligheten av innovasjoner i alle former for kunnskap og viten ved å si «Har ikke Amerigo Vespucci oppdaget land som var ukjente for Klaudios Ptolemaios, Plinius den eldre og andre geografer opp til i dag? Hvorfor kan ikke det samme skje innenfor andre sfærer?» På den samme tiden var han utålmodig over den humanistiske kritikken av logikkanalyser av tekster som blant annet Bibelen. «...disse spørsmålene som humanistene tenker fåfengt, det er som en stige for intelligensen å strekke seg mot Bibelen» (som han andre steder, kanskje uklokt, kalt «de letteste delene av teologien»). Uansett, i 1512, som en god humanist lærte han seg gresk fra Girolamo Aleandro som hadde gjenintrodusert studiet av gresk til Paris. Aleandro skrev at «mange skolastikere som kan bli funnet i Frankrike og som er ivrige studenter av ulike former for kunnskap og flere av disse er blant mine mest trofaste tilhørere, som John Mair, doktor i filosofi».

I 1518 dro Mair tilbake til Skottland for å bli rektor av University of Glasgow og dessuten kannik av katedralen, sogneprest i Dunlop og kasserer av Chapel Royal. Han dro flere ganger tilbake til Paris, sjøvegen en gang, og ble liggende i Dieppe i tre uker på grunn av en storm, og ved land andre ganger, og spiste middag gjennom England sammen med sin venn, kardinal Thomas Wolsey. Sistnevnte tilbød Mair en posisjon ved sitt nye college ved University of Oxford, som skulle bli Cardinal's College, (senere Christ Church), men Mair takket nei. I 1528 utstedte Frans I av Frankrike Mair med et patent av naturalisering, noe som gjorde ham til en naturalisert borger av Frankrike.

I 1533 ble han gjort til rektor av St Salvator's College ved University of St Andrews som da var det mest betydningsfulle lærested i Skottland og som trakk til seg menn som John Knox og George Buchanan. Mair savnet Paris dog; «når jeg var i Skottland tenkte jeg ofte på hvordan jeg kunne dra tilbake til Paris og undervise som jeg pleide og høre disputter». Han døde i 1550 (kanskje også på 1. mai), og da var hans verker lest over hele Europa og hans navn æret overalt inntil reformasjonens stormer kom til feide alt vekk, iallfall i hans eget land, hvor han ble avvist som gammel metodelære.

Innflytelse[rediger | rediger kilde]

Historie[rediger | rediger kilde]

Hans De Gestis Scotorum (Paris, 1521) var delvis et patriotisk forsøk på fremheve profilen for hans fødeland, men også et forsøk å fjerne myter og fabler fra historieskrivningen, basert på bevisføring. I dette gikk etterfulgte han sin forgjenger krønikeforfatteren Andrew av Wyntoun, men han skrev på latin for europeiske lesere imotsetningen til skotsk ettersom Andrew skrev for sine adelige skotske velgjørere. Selv om de dokumentariske bevis som var tilgjengelig for Mair var begrenset ble hans forskningstilnærming videreført og forbedret av senere skotske historiskere som blant annet hans elev Hector Boece og John Lesley.

Calvin og Loyola[rediger | rediger kilde]

I 1506 ble han belønnet med en doktorgrad i teologi i Paris hvor han begynte å undervise og for en kort tid også ble rektor. Rundt 18 av hans landsmenn hadde tidligere og kom til å holde denne prestisjefylte posisjonen. Han var en anerkjent filosof og etter sigende en meget klar og kraftfull foreleser som trakk til seg studenter fra hele Europa. I kontrast hadde han en meget tørr, en del karakteriserte det som «barbarisk», skriftlig latin og i henhold til Pierre Bayle skrev han i «stylo Sorbonico», og det var ikke ment som et komplement.

Hans interesser strekte seg langs de brennende emne i samtiden, og hans tilnærming fulgte hovedsakelig nominalismen som var samstemt med den voksende framhevelsen av Guds absolutte natur som i sin tur framhevet hans nåde og viktigheten av individuelle tro og underkastelse. Hans humanistiske tilnærming var samstemt med å gå tilbake til tekstene opprinnelige språk og han framhevet at autoriteten lå hos hele kirken og ikke kun hos paven. Tilsvarende hevdet han at autoriteten i kongedømmet lå ikke hos kongen, men hos folket som kunne ta deres makt fra en forbrytersk konge (et påfallende ekko fra Arbroath-deklarasjonen av 1320 som bekreftet for paven Skottlands uavhengighet fra England). Det er ikke overraskende at han framhevet menneskenes naturlige frihet. Hans innflytelse strakte seg fra entusiastiske elver til samtidens ledende tenkere, men mest opplagt til en gruppe spanske tenkere som Antonio Coronel som underviste Jean Calvin og meget sannsynlig også Ignatius av Loyola.

Knox[rediger | rediger kilde]

Mair skrev i hans Commentary on the Sentences of Peter Lombard at «Vår medfødt jord tiltrekker oss med en hemmelig og ubeskrivelig søthet og tillater ikke at vi glemmer det». Han kom tilbake til Skottland i 1518. Gitt hans suksess og erfaring i Paris er det ingen overraskelse at han ble rektor av University of Glasgow. I 1523 forlot han lærestedet for Universitet i St Andrews hvor han var bisitter til rektor av kunstartene. I 1525 dro han på nytt tilbake til Paris hvor han kom tilbake fra i 1531 og ble sist rektor av St Salvator's College ved St Andrews inntil han døde i 1550, omtrent 83 år gammel.

En av hans mest kjente studenter var John Knox, tilfeldigvis et annet bysbarn av Haddington, som sa om Mair at han var slik som «hvis verk ble holdt opp som et orakel i religionsspørsmål». Det ikke vanskelig å se i Knox’ preking en intens versjon av Mairs entusiasme – Guds utrykkelige frihet, Bibelens viktighet, skepsisen til jordiske autoriteter. Det kan være mer overraskende at Mair foretrakk å følge sin venn Erasmus' eksempel og forbli innenfor den romersk-katolske kirke (skjønt han imøteså en nasjonal kirke for Skottland). Mair var også begeistret for andre skotske reformatorer som den protestantiske martyr Patrick Hamilton og latinstilisten George Buchanan, hvis infame glede over for vittige latinismer fikk ham til å komme med den giftige antydningen at det eneste betydelige («major») ved hans tidligere lærer var hans etternavn (Mair = major).

Erfaringsfilosofi[rediger | rediger kilde]

Mair og hans sirkel var interessert i språkets strukturer – talt, skrevet og «mentalt». Det siste var språket som lå under tankene som ble uttrykt i naturlige språk, som skotsk, engelsk eller latin. Han angrep en hel rekke av spørsmål fra en generell «nominialistisk» perspektiv – en form for filosofisk samtale som gikk tilbake til middelalderen og som fortsatte inn den skotske eller annen europeisk erfaringsfilosofi. I henhold til Alexander Brodie nådde Mairs innflytelse i denne tradisjonen så vidt som til 1700-tallet og 1800-tallets den såkalte skotske skole av sunn fornuft som ble begynt av Thomas Reid. Den meget logiske og tekniske tilnærmingen til middelalderfilosofien – kanskje lagt til av Mairs svake skriftlige stil foruten hans tilkobling til katolske partiet på tiden av reformasjon – kan forklare til en viss grad hvorfor denne innflytelsen er fortsatt noe innesluttet.

Menneskelige rettigheter[rediger | rediger kilde]

Mest innflytelse hadde Mairs moralfilosofi, ikke hovedsakelig på grunn av hans kasuistikk (en metode innen sjelepleie og kirkerett), en tilnærming som anerkjente kompleksiteten i de enkelte tilfeller. Det ble senere så kraftig i jesuittisk tenkning, muligens grunnet Mairs gode omdømme i Spania. Hans rettslige syn hadde også innflytelse. Hans Commentaries on the Sentences of Peter Lombard ble både studert og sitert fra i debattene i Burgos i 1512 av Frày Anton Montesino fra Salamanca. Denne «debatten (er unik i empirikernes historie», slik historikeren Hugh Thomas kaller den, resulterte i anerkjennelsen i spansk lov av den innfødte befolkningen i Amerika som fri mennesker med alle rettigheter (eksempelvis i henhold til frihet og eiendom). Denne erklæringen var omsluttet med mange subtile forbehold, og den spanske kronen gjennomførte den aldri, men kan likevel ble sett på som begynnelsen på menneskelige rettigheter i lovverket.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Major, John i Venn, J. & J. A., Alumni Cantabrigienses, Cambridge University Press, 10 vols, 1922–1958.

En del utgivelser av John Mair[rediger | rediger kilde]

  • Lectures in logic (Lyons 1516)
  • Reportia Parisiensia av Duns Scotus, medredigert av Mair Paris 1517-18
  • Commentary on the Sentences of Peter Lombard (In Libros Sententiarum primum et secundum commentarium) Paris 1519
  • History of Greater Britain (Historia majoris Britanniae, tam Angliae quam Scotiae), Paris 1521
  • De Gestis Scotorum, Paris 1521
  • Commentary on Aristotle's physical and ethical writings, Paris 1526
  • Quaestiones logicales, Paris 1528
  • Commentary on the Four Gospels, Paris 1528
  • Disputationes de Potestate Papae et Concilii, (Paris)
  • Commentary on Aristotle’s Nichomachean Ethics, (hans siste bok)

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Brodie, A.: The Circle of John Mair: Logic and Logicians in Pre-Reformation Scotland, Oxford 1985
  • Brodie, A.: The Tradition of Scottish Philosophy. Edinburgh 1990 Polygon ISBN 0-7486-6029-1
  • Durkan, J.: New light on John Mair. Innes Review Vol IV. Edinburgh 1954
  • Mair, John: A history of Greater Britain, as well England as Scotland; translated from the original Latin and edited with notes by Archibald Constable, to which is prefixed a life of the author by Aeneas J.G. Mackay. Edinburgh University Press for the Scottish History Society, (1892).
  • Renaudet, Augustin: Préréforme et Humanisme à Paris pendant les premières guerres d'Italie (1494 -1516) Bibliotèque del l'Institut Français de Florence (Université de Grenobles 1st series Volume VI)', Édouard Champion, Paris 1916
  • Thomas, H.: Rivers of Gold: the rise of the Spanish Empire. London 2003 Weidenfeld and Nicolson ISBN 0-297-64563-3

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]