Nominalisme

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Mal:Kildløs Nominalisme (av latin nomen = «benevnelse») er den ontologiske posisjonen at kun ting (partikularia) er reelle, mens allmennbegrepene (universalia) bare eksisterer som menneskeskapte tankekonstrukter. Den var en filosofisk bevegelse som oppstod i sen europeisk middelalder. Nominalistenes inntog banet vei for universaliestriden.

Nominalistene hevder at enhver inndeling av realiteten i klasser (universalia) er like vilkårlig og i utgangspunktet like bra (eller dårlig). For å ta et opplagt og viktig et eksempel: For en nominalist er det ingenting som er «den menneskelige natur». «Den menneskelige natur» er kun en beskrivelse, det navn (derav uttrykket nominalisme) vi gir vår erfaring av fellestrekk hos menneskelige individer. De eneste ting som virkelig eksisterer, er partikularia.

Nominalismen hadde en stor innflytelse på deler av kristen moralteologi. Og fordi politikk, for å si det med Aristoteles, er forlengelsen av etikken, hadde nominalismen også en vesentlig innflytelse på politikken, via den politiske teori. Dette kan illustreres ved å gripe fatt i det ovennevnte eksempel: Hvis det ikke finnes noen egentlig menneskenatur, da kan man heller ikke avlese noen universelle moralske prinsipper av menneskenaturen. Det innebærer at moral kun blir lov og forpliktelse, og loven er alltid noe utenfor mennesket. Lov er med andre ord alltid noe påtvunget – både guddommelig lov og menneskets lover, Guds tvang overfor oss, og vår tvang overfor hverandre.

Det var den engelske fransiskaneren William av Ockham (død 1347) som var den fremste proponenten av nominalismen.

Universaliestriden i senmiddelalderen[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Nominalismen i senmiddelalderen var hovedsakelig en filosofisk retning innen kristenheten og kom spesielt for fullt fra 1300-tallet. På den tid gikk teologi, filosofi og vitenskap hånd i hånd. Teologien hadde forrang, og filosofi ble kun sett på som et instrument som kunne brukes der teologien ikke strakk til. Det var spesielt kirkefedrene Augustin av Hippo og Thomas Aquinas som hadde argumentert for denne sammenblandingen. Begge disse filosofene hadde også argumentert for såkalt begrepsrealisme. Denne var inspirert av Platons idélære og omhandlet om at begrepet ikke kan ses uavhengig av objektet. Altså, når vi bruker begrepet "menneske" så sikter vi i realiteten til ideen menneske slik vi kjenner den fra idélæren. Augustin satte denne filosofien inn i en kristen kontekst ved å hevde at ideene var Guds tanker. Det vil altså si at mennesket er blitt til ved at det opprinnelig har vært en idé/Guds tanke som igjen har blitt formet til materie.

Nominalistenes lære[rediger | rediger kilde]

Nominalismen kom som en motreaksjon mot denne virkelighetsforståelsen. Nominalistene argumenterte med at dersom begrepsrealismen er absolutt så begrenser det Guds allmakt. Dette ble begrunnet med at allmakt innebærer at Gud kunne skapt verden akkurat slik han ville. Han kunne også valgt å skape den totalt forskjellig fra slik vi kjenner den (eventuelt ikke skape den i det hele tatt). Men hvis ideene og begrepene virkelig er Guds tanker og dermed er absolutte, finnes det ingen mulighet for at Gud kunne skapt verden på noen annen måte. Begrepene begrenser da Guds muligheter. Det var derfor nominalistene mente at begreper måtte være uavhengige av selve objektet. Ordet "menneske" er kun et begrep vi mennesker har laget oss for at vi intellektuelt skal forstå hva det siktes til, og har ergo ingenting med noen høyere sfære å gjøre. I forlengelsen mente dermed også nominalistene at teologi, filosofi og vitenskap måtte sees uavhengig av hverandre.

Etterspill[rediger | rediger kilde]

Selv om nominalistene ble sterkt bekjempet av den øvrige kristenhet så vokste den i popularitet og tok til slutt også helt over som rådende kristen filosofi.

Den kanskje viktigste konsekvensen av nominalistenes fremvekst i en historisk sammenheng er at det fra nå av ble skilt mellom teologi, filosofi og vitenskap som uavhengige felter. Filosofien og vitenskapen skulle ikke lenger bare være teologiens løpegutter. Dette fordi nominalistene med sin filosofi setter et skille mellom tro og tanke, og mellom religion og vitenskap. Dette var et skille som bare skulle forsterke seg i århundrene som kom.

Nominalismen blir derfor ansett som en av de tidligste forutsetningene for at middelalderen tok slutt, og det banet veien mot de moderne tider der filosofien og vitenskapen igjen skulle få sin renessanse.

filosofistubbDenne filosofirelaterte artikkelen er dessverre kort eller mangelfull, og du kan hjelpe Wikipedia ved å utvide den.