Nominalisme

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
William av Ockham (ca. 1285–1347) regnes som nominalismens fremste talsmann

Nominalisme (av latin nomen = «navn», «benevnelse») er en ontologisk doktrine som hevder at det bare er enkeltobjekter («partikularia») som er reelle, og at allmennbegrepene (universalia) er å betrakte som menneskeskapte tankekonstrukter, det vil si ikke er annet enn tilfeldige fellesnavn brukt om helt ulike objekter.

Nominalistene hevder at enhver inndeling av enkeltobjekter i klasser (universalia) er vilkårlig og i utgangspunktet like bra (eller dårlig). Eksempelvis finnes det for en nominalist ikke noe slikt som «den menneskelige natur», det er ikke annet enn en beskrivelse eller et navn for vår erfaring om fellestrekk hos menneskelige individer. Det eneste som eksisterer er partikularia, det vil si det enkelte menneske.

Tidligskolastikeren Roscelin var blant de første som hevdet nominalistiske synspunkter, men ideene kom for fullt først fra 1300-tallet, med den engelske fransiskaneren William av Ockham som nominalismens fremste talsmann.

Universaliestriden i senmiddelalderen[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

I middelalderen gikk teologi, filosofi og vitenskap hånd i hånd. Av disse tre hadde teologi forrang, mens filosofi var et instrument til bruk der teologien ikke strakk til. Det var spesielt kirkefedrene Augustin av Hippo og Thomas Aquinas som argumenterte for denne arbeidsdelingen. Begge sto dessuten for en begrepsrealisme inspirert av Platons idélære som hevder at et begrep ikke kan ses uavhengig av objektet. Når vi eksempelvis bruker begrepet «menneske» sikter vi i realiteten til ideen menneske slik vi kjenner den fra idélæren. Augustin satte denne filosofien inn i en kristen kontekst ved å hevde at ideene var Guds tanker. Det vil altså si at mennesket er en av Guds materialiserte idéer.

Nominalistenes lære[rediger | rediger kilde]

Nominalismen kom som en motreaksjon mot en slik virkelighetsforståelse. Nominalistene argumenterte med at en absolutt begrepsrealisme innebærer at Guds allmakt begrenses. Dette ble begrunnet med at allmakt innebærer at Gud kunne skapt verden akkurat slik han ville, han kunne også valgt å skape den totalt forskjellig fra slik vi kjenner den, eventuelt ikke skape den i det hele tatt. Men hvis ideene og begrepene virkelig er Guds tanker og dermed er absolutte, finnes det ingen mulighet for at Gud kunne skapt verden på en annen måte. Begrepene begrenser da Guds muligheter. Det var derfor nominalistene mente at begreper måtte være uavhengige av selve objektet. Ordet «menneske» er kun et begrep vi mennesker har konstruert for at vi intellektuelt skal forstå hva det siktes til, og har ergo ingenting med en høyere sfære å gjøre. I forlengelsen av dette hevdet nominalistene at teologi, filosofi og vitenskap måtte sees uavhengig av hverandre.

Innflytelse[rediger | rediger kilde]

Selv om nominalistene ble sterkt bekjempet av den øvrige kristenhet, vokste den i popularitet og tok til slutt også helt over som rådende kristen filosofi.

Nominalismen hadde en stor innflytelse på deler av kristen moralteologi. Og fordi politikk, for å si det med Aristoteles, er forlengelsen av etikken, hadde nominalismen også en vesentlig innflytelse på politikken via den politiske teori. Dette kan illustreres ved å gripe fatt i det ovennevnte eksempel: Hvis det ikke finnes noen egentlig menneskenatur, da kan man heller ikke avlese noen universelle moralske prinsipper av menneskenaturen. Det innebærer at moral kun blir lov og forpliktelse, og loven er alltid noe utenfor mennesket. Lov er med andre ord alltid noe påtvunget – både guddommelig lov og menneskets lover, Guds tvang overfor oss, og vår tvang overfor hverandre.

Den kanskje viktigste konsekvensen av nominalistenes fremvekst i en historisk sammenheng er at det fra nå av ble skilt mellom teologi, filosofi og vitenskap som uavhengige felter. Filosofien og vitenskapen skulle ikke lenger bare være teologiens løpegutter. Dette fordi nominalistene med sin filosofi setter et skille mellom tro og tanke, og mellom religion og vitenskap. Dette var et skille som bare skulle forsterke seg i århundrene som kom. Nominalismen regnes derfor som en av de tidligste forutsetningene for at filosofi og vitenskap gjennomgikk en renessanse i tidligmoderne tid.

Litteratur[rediger | rediger kilde]