Isokrates

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Byste av Isokrates; gipskopi i Pusjkinmuseet av en byste som tidligere sto i Villa Albani i Roma.
Isokratous Apanta, 1570

Isokrates (gresk: Ἰσοκράτης; født 436, død 338 f.Kr.) var en gresk retoriker og en av de ti attiske talerne. På hans tid var han antagelig den mest innflytelsesrike retorikeren i Hellas og gjorde mange bidrag til retorikken og utdannelse gjennom hans lærergjerning og skrevne arbeider.

Gresk retorikk er vanligvis sporet tilbake til Korax av Syrakus som først formulerte et sett med retoriske regler i det 400-tallet f.Kr. Hans elev, Tisias, hadde innflytelse på utviklingen av retorikken i rettssalene, og ifølge noen gjenfortellinger var han læreren til Isokrates. Innen to generasjoner hadde retorikk blitt en viktig kunstart, dets vekst ble drevet fremover av sosiale og politiske endringer, som demokrati og domstolene.

Etterspørselen for trening i retorikk var så stor at et antall filosofer og lærere satte opp deres egne skoler for å trene talere. Blant disse var sofistene, som inkluderte lærere som Isokrates og Gorgias. Disse skolene viste seg å være lukrative forretninger, og senere trakk de til seg mindre ærefulle karakterer.

Isokrates sin profesjonelle karriere er sagt å ha begynt som logograf, eller en innleid skribent av taler i rettssaler. Rundt 392 f.Kr. satte han opp sin egen retorikkskole, og viste seg å være ikke bare en innflytelsesrik lærer, men en slu forretningsmann. Hans betaling var uvanlig høy, men han klarte å trekke til seg flere studenter enn noen andre skoler. På denne måten samlet han seg en betydelig formue.

På grunn av Platons angrep på sofistene, ble disse retorikk- og filosofiskolene etterhvert sett på som uetiske og svikefulle. Likevel er mye av Platons kritikk vanskelig å se i arbeidet til Isokrates. Han så den ideelle taleren som en som ikke bare måtte ha retoriske gaver, men være i besittelse av en vid kunnskap i filosofi, vitenskap og kunstartene. Taleren skulle også representere de greske idealene om frihet, selvkontroll og ære. I dette øvde han innflytelse på romerske retorikere som Cicero og Quintilian samt ideen om liberal utdanning.

I kunstarten retorikk var han også en foregangsperson. Han stod for en klar og naturlig stil som unngikk det kunstige som samtidig sørget for rytme og variasjon som sikret oppmerksomheten til lytteren. Som de fleste retorikere, så han på retorikk som en metode til å klargjøre sannheten, heller enn å skjule den.

Av de 60 talene i hans navn som var tilgjengelig på romernes tid, ble 21 oversatt av forfattere i antikken og middelalderen. Tre andre taler ble funnet i en enkel kodeks i en utgravning ved Kellis i 1988, et sted i Dakleh-oasen i Egypt. Ni brev i hans navn er bevart, men det er stilt spørsmål ved ektheten i fire av disse.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Bryant, Donald C., red. (1969): Ancient Greek and Roman Rhetoricians: A Biographical Dictionary. Columbia, MO.
  • Isocrates. bind I og II, oversettelser av George Norlin. Bind III, oversatt av Larue van Hook. Loeb Classical Library, London, 1928, 1929, 1945.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Wikisource-logo.svg
Wikisource har originaltekst relatert til denne artikkelen: