Gustaf Gründgens

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gustaf Gründgens
Gründgens som Hamlet (1936)
FødtGustav Heinrich Arnold Gründgens
22. des. 1899[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Düsseldorf[5]
Død7. okt. 1963[1][3][2][6]Rediger på Wikidata (63 år)
Manila[1]
BeskjeftigelseFilmregissør, teaterskuespiller, filmskuespiller, filmprodusent, intendant Rediger på Wikidata
EktefelleErika Mann (1926–1929)[7]
Marianne Hoppe (1936–1946)[7]
SøskenMarita Gründgens
BarnPeter Gorski
NasjonalitetDet tyske keiserrike
Weimarrepublikken
Nazi-Tyskland
Tyskland
GravlagtOhlsdorf gravlund
UtmerkelserStort fortjenstkors med stjerne av Forbundsrepublikken Tysklands fortjenstorden (1953)
Den tyske filmprisen (1961)
Satyrknappene (1938)[8]
Staatsschauspieler (1934)
Medaille für Kunst und Wissenschaft (Hamburg) (1959)
Aktive år1930–
IMDbIMDb
Gustaf Gründgens på Commons

Gustaf Gründgens (født 22. desember 1899 som Gustav Heinrich Arnold Gründgens i Düsseldorf, død 7. oktober 1963 i Manila[9]) var en tysk skuespiller, regissør og intendant.

Han var modell for skikkelsen Hendrik Höfgen i Klaus Manns roman Mephisto, som ble utgitt i 1933 og István Szabós filmversjon med samme tittel fra 1981 bygger på.

Familie og barndom[rediger | rediger kilde]

Gustaf var sønn av Arnold Hubert og Emmi Gründgens.[10]:30 ff. Han var elev først ved Oberrealschule am Fürstenwall i Düsseldorf, så Gymnasium Oberkassel (nå Comenius-Gymnasium) og Gymnasium zu Mayen (nå Megina-Gymnasium Mayen), hvor han fullførte Obersekunda, det vil si elleve års skolegang, i 1917. Han begynte i handelslære samme år.

Karriere[rediger | rediger kilde]

Første verdenskrig og Weimarrepublikken[rediger | rediger kilde]

Høsten 1917, efter tre måneder som handelslærling ble Gründgens, under Første verdenskrig, innkalt til militærjeneste,[10]:23 men han utførte ingen våpentjeneste, siden han (feilaktig) hadde oppgitt å ha teatererfaring. Han tjenestegjorde således ved frontteateret Saarlouis, hvis ledelse han overtok efter fredsslutningen i 1918, og som fortsatt eksisterer under navnet Bergtheater Thale.

Fra og med 1920 opptrådte han i kortvarige roller på lokale teatre i Halberstadt (1920–21), Kiel (1921–22) og Berlin (1922–23). Ved Kurtheater Eckernförde debuterte han som regissør sommeren 1923.[10]:67 f. Samme år begynte han ved Hamburger Kammerspiele, hvor han både regisserte og opptrådte, blant annet i Klaus Manns stykke om lesbisk kjælighet Anja og Esther (Anja und Esther), hvor Mann selv og hans søster Erika Mann innehadde to av hovedrollene. I 1926 ble Erika, som selv var lesbisk, gift med Gründgens, et ekteskap som ble oppløst i 1929.[9]

I 1928 begynte Gründgens ved Max Reinhardts Deutsches Theater i Berlin, hvor han også førte regi, både i skuespill og operaforestillinger. I tillegg opptrådte han på kabarét og spilte sine første filmroller, blant annet i Fritz Langs thriller M – Eine Stadt sucht einen Mörder.

Gründgens gikk så i 1932 over til Preußisches Staatstheater, også i Berlin, hvor han spilte i sin kanskje mest kjente rolle, Mefisto i Goethes Faust.

Under nasjonalsosialismen[rediger | rediger kilde]

I motsetning til mange kjente samtidige regissører og skuespillere var Gründgens forblitt i Tyskland efter nazistenes maktovertagelse i 1933.

1. juli 1934 ble SAs leder Ernst Röhm og storparten av hans nære følgesmenn i myrdet under «de lange knivers natt». I tillegg til at Röhm tilhørte venstrefløyen i NSDAP som Adolf Hitler ønsket å uskadeliggjøre, var homoseksuell omgang utbredt i organisasjonen, noe som var strengt forbudt. Et halvt år senere søkte Gründgens Hermann Göring om å bli fritatt fra vervet som intendant, og uten at han direkte oppga det som grunn, var hans bekymring for at han som offentlig person kunne bli avslørt som biseksuell sannsynligvis medvirkende til ansøkningen.[11][12] Imidlertid avslo Göring forespørselen.[13] I 1936 giftet han seg med skuespillerinnen Marianne Hoppe, muligens for å motvirke ryktene om sin seksuelle legning, som han ikke hadde lagt skjul på i Weimarrepublikkens langt mer liberale tid.[14] Også Hoppe var biseksuell.[15]

Nå begynte hans karriere å skyte fart. I 1934 ble han intendant for Deutsches Schauspielhaus, som nasjonalsosialistene døpte «Staatliches Schauspielhaus». Samtidig ble han tildelt ærestittelen Staatsschauspieler («statsskuespiller»). Han mottok også en svært høy årslønn, 280 000 Reichsmark,[a] mens hans kone Marianne kunne innkassere opptil 1 500 Reichsmark for én dags innsats.[11]

Hans oppsetning av Shakespeares Hamlet i januar 1936 kom imidlertid under kritikk fra blant annet partiideologen Alfred Rosenberg og avisen Völkischer Beobachter, som mente den kunne tolkes som regimekritikk. Gründgens reagerte med å forlate landet til fordel for Sveits, men ved å utnevne ham til prøyssisk statsråd sørget Göring for at Gründgens ikke kunne bli arrestert uten hans godkjennelse, siden Göring i tillegg til en rekke andre verv også var Preussens ministerpresident.[13]

Fra 1938 frem til 1941 regisserte Gründgens også flere filmer, og han innehadde roller både i underholdningsprosjekter og propagandaverket Ohm Krüger.[17]

Da Joseph Goebbels i februar 1943 utropte at Tyskland fra nå av kom til å føre en total krig, meldte Gründgens seg til fronttjeneste, og han var en tid forlagt som Feldwebel (sersjant) til Nederland.[18] Göring kalte ham imidlertid tilbake til Tyskland og plasserte ham på rikets «Gottbegnadeten-Liste», som var en fortegnelse over særdeles viktige kulturpersonligheter som var fritatt fra å tjenestegjøre.[19]

I efterkrigstiden[rediger | rediger kilde]

Gustaf Gründgens og Antje Weisgerber i Der Snob ved Deutsches Theater i Berlin, 1946.

Fra 1945 til 1946 satt Gründgens internert i det sovjetiske Speziallager Jamlitz, som hadde fungert som konsentrasjonsleir «Lieberose» i Brandenburg. Her ble han opprinnelig utsatt for harde avhør, idet en misforståelse hadde ført til at russerne antok at hans stilling som Generalintendant innebar en høy militær grad, ikke en teatervirksomhet.[20] Under den såkalte «Entnazifizierungsprosessen», som blant annet skulle holde tidligere nazister og medløpere ansvarlig for medvirkning under Det tredje rike, var det flere som avlastet ham, deriblant skuespilleren Ernst Busch (1900–1980), som var blitt dødsdømt for høyforræderi, men som var blitt reddet takket være Gründgens' inngripen. På sin side avla Gründgens positive vitnesbyrd om blant annet Emmy Göring, Hermann Görings enke, og Veit Harlan, som hadde regissert den beryktede antisemittiske filmen Jud Süß.

Han begynte som skuespiller og regissør ved Deutsches Theater, som nå lå i den sovjetiske okkupasjonssonen, igjen allerede i 1946. Fra 1947 til 1955 var han generalintendant i Düsseldorf, først ved Städtische Bühnen, så ved Düsseldorfer Schauspielhaus.

I 1955 ble Gründgens ansatt som generalintendant ved Deutsches Schauspielhaus i Hamburg.

Her iscenesatte han Faust på ny med seg selv som Mefisto, og oppsetningen turnerte blant annet i New York og Moskva. Han spilte også denne rollen i filmversjonen fra 1960, hvor Will Quadflieg spilte Faust. Gründgens benyttet samme maske og kostyme som han hadde brukt siden 1930-tallet, og filmen ble en publikumssuksess både på lerret og tv-skjermer.

Død[rediger | rediger kilde]

Gründgens' grav i Hamburg.

Sommeren 1963 sa han uventet opp sin stilling ved Deutsches Schauspielhaus og bega seg på en verdensomseiling. Natten mellom 6. og 7. oktober samme år døde han av en maveblødning som var blitt utløst av en overdose sovetabletter. Det er uklart hvorvidt det dreiet seg om et uhell eller selvmord.[9]

Gustaf Gründgens er gravlagt på Ohlsdorf gravlund i Hamburg.

Eftermæle[rediger | rediger kilde]

Til tross for sin kollaborasjon med nasjonalsosialistene forble Gründgens en populær regissør og rolleinnehaver også efter krigen. På hva som ville vært hans åttiende fødselsdag arrangerte Lindemann-arkivet i Düsseldorf en minneutstilling som sammenfattet og dokumenterte hans kunstneriske virke.[21]

I Hamburg ble Gustaf-Gründgens-Preis (Gustaf-Gründgens-prisen) innstiftet i 2011. Den tildeles skuespillere eller intendanter som har medvirket til å heve kvaliteten på byens teaterscener.[22]

Mephisto[rediger | rediger kilde]

Førsteutgaven av romanen Mephisto på det nederlandske eksilforlaget «Querido».

Gründgens eftermæle blir også preget av fremstillingen i Klaus Manns roman Mephisto fra 1933, som utkom først som føljetong i den tysksproglige avisen Pariser Tageszeitung. Den ble siden utgitt i bokform i Amsterdam i 1936, og i Øst-Tyskland i 1945. Boken ble skrevet i eksil, og oppfattes gjerne som en nøkkelroman om Gründgens. Mann selv benektet at dét var tilfelle, muligens av juridiske grunner for å unngå injuriesøksmål. Mens avisen presenterte utdragene fra boken som biografiske, skrev Mann innlegget «Ingen nøkkelroman. En nødvendig klargjøring» til redaksjonen, hvor det blant annet het:

Jeg må protestere på vegne av avisens verdighet og Deres lesere, som er for sofistikerte til å la seg underholde av en «nøkkelroman», men også på vegne av min egen verdighet. […] Her dreier det seg ikke om et «portrett», men om en symbolsk type – det er opp til leseren å bedømme om det også dreier seg om et livslevende, dikterisk betraktet og utformet menneske.

Klaus Mann[23]

Til tross for Manns innsigelse er likhetstrekkene med romanens hovedfigur «Hendrik Höfgen» og den virkelige skuespilleren åpenbare: Begge er strålende skuespillere med Mefisto som glansnummer, og i likhet med Gründgens har Höfgen en velgjører og beskytter i form av «flygeneralen», Preussens ministerpresident i «Det nye riket», som deler klare trekk med Göring. Historien strekker seg fra 1926, da Höfgen er en bohempreget, frilynt skuespiller med sosialistiske sympatier, til 1936, hvor han er blitt til «maktens apekatt», «en klovn som tjener morderne til adspredelse».

I 1964, året efter Gründgens død, klaget hans adoptivsønn Peter Gründgens-Gorski planene om å utgi romanen i Vest-Tyskland inn for retten, idet han mente at den var æreskrenkende og stred mot skuespillerens rett til en privatsfære. Han fikk medhold i siste rettsinstans, men forfatningsdomstolen opphevet dommen i 1971.[24][25] Romanen utkom på norsk i 1983.[26]

István Szabós filmversjon av romanen fra 1981 med Klaus Maria Brandauer i hovedrollen mottok Oscar for årets beste fremmedsproglige film i 1982.[27] Gründgens' liv er også blitt gjenstand for andre litterære bearbeidelser, deriblant Chroma. Farbenlehre für Chamäleons (Chroma. Farvelære for kameleoner) av Werner Fritsch[28] og Volker Kühns revy G wie Gustav, mit F – Ein Leben als Spiel. (G som Gustav, med F – Et liv som spill) fra 1999.

Filmografi[rediger | rediger kilde]

Som regissør[rediger | rediger kilde]

  • 1932: Eine Stadt steht kopf (også skuespiller, produksjonsledelse og sangtekster)
  • 1934: Die Finanzen des Großherzogs (også manusmedarbeider)
  • 1937: Kapriolen (også skuespiller)
  • 1938: Der Schritt vom Wege (også filmprodusent)
  • 1939: Zwei Welten (også produksjonsledelse)
  • 1940: Friedemann Bach (kunstnerisk ledelse, skuespiller og produsent)
  • 1960: Faust (kunstnerisk ledelse og skuespiller)

Som skuespiller[rediger | rediger kilde]

  • 1929: Ich glaub’ nie mehr an eine Frau (Regi: Max Reichmann)
  • 1930: Va Banque (Regi: Erich Waschneck)
  • 1930: Hokuspokus (Regi: Gustav Ucicky)
  • 1930: Danton (Regi: Hans Behrendt)
  • 1930: Brand in der Oper (Regi: Carl Froelich)
  • 1931: Yorck (Regi: Gustav Ucicky)
  • 1931: M (Regi: Fritz Lang)
  • 1931: Luise, Königin von Preußen (Regi: Carl Froelich)
  • 1931: Die Gräfin von Monte Christo (Regi: Karl Hartl)
  • 1931: Der Raub der Mona Lisa (Regi: Géza von Bolváry)
  • 1932: Teilnehmer antwortet nicht (Regi: Mark Sorkin, Rudolf Katscher)
  • 1932: Kjærlighetslek (Regi: Max Ophüls)
  • 1933: Der Tunnel/Le tunnel (Regi: Curtis Bernhardt)
  • 1933: De herlige dager i Aranjuez (Regi: Johannes Meyer)
  • 1934: Løftet som ikke blev holdt (Regi: Karl Hartl)
  • 1934: Schwarzer Jäger Johanna (Regi: Johannes Meyer)
  • 1934: Das Erbe in Pretoria (Regi: Johannes Meyer)
  • 1935: Hundert Tage
  • 1935: Pygmalion (Regi: Erich Engel)
  • 1935: Das Mädchen Johanna (Regi: Gustav Ucicky)
  • 1936: Eine Frau ohne Bedeutung (Regi: Hans Steinhoff)
  • 1937: Kapriolen (med Marianne Hoppe)
  • 1938: Tanz auf dem Vulkan (Regi: Hans Steinhoff)
  • 1941: Friedemann Bach (Regi: Traugott Müller)
  • 1941: Ohm Krüger (Regi: Hans Steinhoff)
  • 1960: Das Glas Wasser (Regi: Helmut Käutner)
  • 1960: Faust. Der Tragödie Erster Teil (Regi: Peter Gorski)

Som seg selv[rediger | rediger kilde]

  • 1958: Das gab’s nur einmal (Spillefilm med dokumentarinnslag, regi: Geza von Bolvary)
  • 1961: Jørgen Roos zeigt Hamburg (Dokumentarfilm, regi: Jørgen Roos)
  • 1963: Gustaf Gründgens (Dokumentarfilm)
  • 1980: „So spiel ich viel Personen ganz allein…“ Der Theatermann Gustaf Gründgens (Dokumentarfilm, regi: Jürgen Moeller)
  • 1989: „… ich erinnere mich“. Gustaf Gründgens (Dokumentarfilm)
  • 1989: Der Prinzipal – Die Legende Gustaf Gründgens (Dokumentarfilm)

Noter[rediger | rediger kilde]

  1. ^ 1 Reichsmark fra 1934 tilsvarte omtrent 4,4 euro eller 44 norske kroner primo 2020.[16]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c Gemeinsame Normdatei, besøkt 9. april 2014[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b Brockhaus Enzyklopädie, brockhaus.de, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ Internet Movie Database, «Gustaf Gründgens», verkets språk flere språk, IMDb-ID nm0345073, besøkt 19. august 2020[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 10. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ Munzinger Personen, Munzinger IBA 00000000720, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ a b Kindred Britain[Hentet fra Wikidata]
  8. ^ J.A. Stargardt, «Die sogenannten Gorgonenknöpfe», verkets språk tysk, besøkt 25. desember 2019[Hentet fra Wikidata]
  9. ^ a b c Britta Probol (7. oktober 2013). «Gustaf Gründgens - der leibhaftige Mephisto» (tysk). NDR. Arkivert fra originalen 23. mai 2019. Besøkt 23. mai 2019. 
  10. ^ a b c Thomas Blubacher (2011). Gustaf Gründgens (tysk). Hamburg: Ellert & Richter. ISBN 978-3-8319-0431-0. 
  11. ^ a b Karen Andresen (4. oktober 2005). «Dekorateure der Diktatur» (tysk). Der Spiegel. Arkivert fra originalen 1. mai 2016. Besøkt 23. mai 2019. 
  12. ^ Axel Schock og Karen-Susan Fessel: OUT! – 800 berühmte Lesben, Schwule und Bisexuelle. Querverlag, Berlin 2004, ISBN 3-89656-111-1 (tysk)
  13. ^ a b Biografi på rosa-winkel.de: Gustaf Gründgens, Schauspieler und Intendant(tysk) Arkivert 20. mars 2018 hos Wayback Machine.
  14. ^ Jacques Schuster (18. februar 2013). «Gustaf Gründgens, des Teufels Intendant» (tysk). Die Welt. Arkivert fra originalen 19. februar 2013. Besøkt 21. mai 2019. 
  15. ^ dpa. «Ewig «Mephisto»: Vor 50 Jahren starb Gustaf Gründgens» (tysk). Arkivert fra originalen 25. desember 2019. 
  16. ^ «Kaufkraftäquivalente historischer Beträge in deutschen Währungen» (PDF) (tysk). Deutsche Bundesbank. August 2019. Arkivert (PDF) fra originalen 30. desember 2019. Besøkt 30. desember 2019. 
  17. ^ Christian W. Hallstein (2002). «"Ohm Krüger": The Genesis of a Nazi Propaganda Film». Literature/Film Quarterly. Salisbury University. 30 (2): 133-139. ISSN 0090-4260. Besøkt 3. januar 2021. 
  18. ^ Bernd-Ulrich Hergemöller (2001). Mann für Mann – Ein biographisches Lexikon (tysk). Hamburg: Suhrkamp. ISBN 3-518-39766-4. 
  19. ^ Friedemann Beyer (2013). Die Gesichter der UFA: Starportraits einer Epoche (tysk) (2 utg.). Hamburg: morisel Verlag. s. 32. ISBN 978-3943915020. 
  20. ^ Siegfried Lowitz (2000). Was für ein Leben (tysk). München: Olzog. s. 107 f. ISBN 978-3789280368. 
  21. ^ Stephan Pflicht, red. (1982). Rolf Badenhausen. Theater und Theaterwissenschaft. Eine Dokumentation zum 75. Geburtstag. (PDF) (tysk). München: Blasaditch. s. 116–119. 
  22. ^ «Der Gustaf Gründgens Preis» (tysk). Ernst Deutsch Theater og Hamburgs Lions Clubs. Besøkt 9. desember 2019. 
  23. ^ Klaus Mann (1993). Zahnärzte und Künstler (tysk). Reinbek: Rowohlt. s. 405–406. 
  24. ^ Martin Rath. «Hades im Grundgesetz» (tysk). Legal Tribune Online. Arkivert fra originalen 6. januar 2015. Besøkt 10. desember 2019. 
  25. ^ «BVerfGE 30, 173 - Mephisto» (tysk). Tysklands forfatningsdomstol. Arkivert fra originalen 24. mai 2019. Besøkt 10. desember 2019. 
  26. ^ Mefisto : roman om en karrière. Forlaget Oktober. 1983. ISBN 8270943940. 
  27. ^ «The 54th Academy Awards (1982) Nominees and Winners» (engelsk). oscars.org. Arkivert fra originalen 6. juni 2014. Besøkt 15. juni 2013. 
  28. ^ Werner Fritsch (2002). Chroma. Farbenlehre für Chamäleons (tysk). Frankfurt am Main: Surkamp. ISBN 3-518-13419-1. 

Kilder[rediger | rediger kilde]

  • Thomas Blubacher: Gustaf Gründgens. Ellert & Richter, Hamburg 2011, ISBN 978-3-8319-0431-0.
  • Carola Stern: Auf den Wassern des Lebens. Gustaf Gründgens und Marianne Hoppe. Kiepenheuer & Witsch, Köln 2005. ISBN 3-462-03604-1
  • Filmens stjerner. Oslo: Chr. Schibsted. 1957. s. 218. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]


Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Gustaf_Gründgens&oldid=23702173»