Gustaf Gründgens

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Arbeid pågår: Denne siden er under arbeid. Som leser bør du være forberedt på at artikkelen kan være uferdig, og at innholdet kan endre seg fra dag til dag. Som bidragsyter bør du være forberedt på redigeringskollisjoner; det kan være lurt å kopiere din tekst til en annen tekstbehandler før du lagrer. Diskuter gjerne artikkelens struktur og innhold på diskusjonssiden. Det har ikke blitt gjort noen endringer på mer enn to uker. Se også diskusjonssiden for ytterligere informasjon.
Gustaf Gründgens
Bundesarchiv Bild 183-S01144, Berlin, Gustav Gründgens als 'Hamlet'.jpg
Gründgens som Hamlet (1936)
FødtGustav Gründgens
22. desember 1899[1][2][3][4]
Düsseldorf[5]
Død7. oktober 1963[1][2][3][6] (63 år)
Manila[7]
Gravlagt Ohlsdorf gravlund
Ektefelle Erika Mann (19261929), Marianne Hoppe (19361946)
Søsken Marita Gründgens
Barn Peter Gorski
Beskjeftigelse Filmregissør, teaterskuespiller, filmskuespiller, filmprodusent, intendant
Nasjonalitet Det tyske keiserrike, Weimarrepublikken, Nazi-Tyskland, Tyskland
Utmerkelser Großes Verdienstkreuz mit Stern des Verdienstordens der Bundesrepublik Deutschland (1953), Deutscher Filmpreis (1961), Satyrknappene (1938)
IMDbIMDbRedigere på wikidata

Gustaf Gründgens (født 22. desember 1899 som Gustav Heinrich Arnold Gründgens i Düsseldorf, død 7. oktober 1963 i Manila) var en tysk skuespiller, regissør og intendant.

Familie og barndom[rediger | rediger kilde]

Gustaf var sønn av Arnold Hubert og Emmi Gründgens.[8]:30 ff. Han var elev først ved Oberrealschule am Fürstenwall i Düsseldorf, så Gymnasium Oberkassel (nå Comenius-Gymnasium) og Gymnasium zu Mayen (nå Megina-Gymnasium Mayen), hvor han fullførte Obersekunda, det vil si elleve års skolegang, i 1917. Han begynte i handelslære samme år.

Karriere[rediger | rediger kilde]

Første verdenskrig og Weimarrepublikken[rediger | rediger kilde]

Høsten 1917, efter tre måneder som handelslærling ble Gründgens, under Første verdenskrig, innkalt til militærjeneste,[8]:23 men han utførte ingen våpentjeneste, siden han (feilaktig) hadde oppgitt å ha teatererfaring. Han tjenestegjorde således ved frontteateret Saarlouis, hvis ledelse han overtok efter fredsslutningen i 1918, og som fortsatt eksisterer under navnet Bergtheater Thale.

Fra og med 1920 opptrådte han i kortvarige roller på lokale teatre i Halberstadt (1920–21), Kiel (1921–22), Berlin (1922–23). Ved Kurtheater Eckernförde debuterte han som regissør sommeren 1923.[8]:67 f. Samme år begynte han ved Hamburger Kammerspiele, hvor han både regisserte og opptrådte, blant annet i Klaus Manns stykke om lesbisk kjælighet Anja og Esther (Anja und Esther), hvor Mann selv og hans søster Erika Mann innehadde to av hovedrollene. I 1926 ble Erika, som selv var lesbisk, gift med Gründgens, et ekteskap som ble oppløst i 1929.[9]

I 1928 begynte Gründgens ved Max Reinhardts Deutsches Theater i Berlin, hvor han også førte regi, både i skuespill og operaforstillinger. I tillegg opptrådte han på kabarét og spilte sine første filmroller, blant annet i Fritz Langs thriller M.

Gründgens gikk så i 1932 over til Preußisches Staatstheater, også i Berlin, hvor han spilte i sin kanskje mest kjente rolle, Mefisto i Goethes Faust.

Under nasjonalsosialismen[rediger | rediger kilde]

I motsetning til mange kjente samtidige regissører og skuespillere forble Gründgens i Tyskland efter nazistenes maktovertagelse i 1933. Her begynte hans karriere å skyte fart. I 1934 ble han intendant for Deutsches Schauspielhaus, som nasjonalsosialistene døpte «Staatliches Schauspielhaus». Samtidig ble han tildelt ærestittelen Staatsschauspieler («statsskuespiller»). Han mottok også en svært høy årslønn, 280 000 Reichsmark, mens hans kone Marianne kunne innkassere opptil 1 500 Reichsmark for én dags innsats.[10]

1. juli 1934 ble SAs leder Ernst Röhm og storparten av hans følgesmenn i myrdet under «de lange knivers natt». I tillegg til at Röhm tilhørte venstrefløyen i NSDAP som Adolf Hitler ønsket å uskadeliggjøre, var homoseksuell omgang utbredt i organisasjonen, noe som var strengt forbudt. Et halvt år senere søkte Gründgens Hermann Göring om å bli fritatt fra vervet som intendant, og uten at han direkte oppga det som grunn, var hans bekymring for at han som offentlig person kunne bli avslørt som biseksuell sannsynligvis medvirkende til ansøkningen.[10][11] Imidlertid avslo Göring forespørselen.[12] I 1936 giftet han seg med skuespillerinnen Marianne Hoppe, muligens for å motvirke ryktene om sin seksuelle legning, som han ikke hadde lagt skjul på i Weimarrepublikkens langt mer liberale tid.[13]

Hans oppsetning av Shakespeares Hamlet i januar 1936 kom under kritikk fra blant annet partiideologen Alfred Rosenberg og avisen Völkischer Beobachter, som mente den kunne tolkes som regimekritikk. Gründgens reagerte med å forlate landet til fordel for Sveits, ved å utnevne ham til prøyssisk statsråd sørget Göring for at Gründgens ikke kunne bli arrestert uten hans godkjennelse, siden Göring i tillegg til en rekke andre verv også var Prøyssens ministerpresident.[12]

Fra 1938 frem til 1941 regisserte Gründgens også flere filmer, og han innehadde roller både i underholdningsprosjekter og propagandaverket Ohm Krüger.

Da Joseph Goebbels i februar 1943 utropte at Tyskland fra nå av kom til å føre en total krig, meldte Gründgens seg til fronttjeneste, og han var en tid forlagt som Feldwebel (sersjant) til Nederland.[14] Göring kalte ham imidlertid tilbake til Tyskland og plasserte ham på rikets «Gottbegnadeten-Liste», som var en fortegnelse over særdeles viktige kulturpersonligheter som var fritatt fra å tjenestegjøre.[15]

I efterkrigstiden[rediger | rediger kilde]

Gustaf Gründgens og Antje Weisgerber i Der Snob ved Deutsches Theater i Berlin, 1946.

Fra 1945 til 1946 satt Gründgens internert i det sovjetiske Speziallager Jamlitz, som hadde fungert som konsentrasjonsleir «Lieberose» i Brandenburg.[16] Under den såkalte «Entnazifizierungsprosessen», som blant annet skulle holde tidligere nazister og medløpere ansvarlig for medvirkning under Det tredje rike, var det flere som avlastet ham, deriblant skuespilleren Ernst Busch (1900–1980), som var blitt dødsdømt for høyforræderi, men som var blitt reddet takket være Gründgens' inngripen. På sin side avla Gründgens positive vitnesbyrd om blant annet Emmy Göring, Hermann Görings enke, og Veit Harlan, som hadde regissert den beryktede antisemittiske filmen Jud Süß.

Han begynte som skuespiller og regissør ved Deutsches Theater, som nå lå i den sovjetiske okkupasjonssonen, igjen allerede i 1946. Fra 1947 til 1955 var han generalintendant i Düsseldorf, først ved Städtische Bühnen, så ved Düsseldorfer Schauspielhaus.

I 1955 ble Gründgens ansatt som generalintendant ved Deutsches Schauspielhaus i Hamburg.

Her iscenesatte han Faust på ny med seg selv som Mefisto, og oppsetningen turnerte blant annet i New York og Moskva. Han spilte også samme rolle i filmversjonen fra 1960, hvor Will Quadflieg spilte Faust. Gründgens benyttet samme maske og kostyme som han hadde brukt siden 1930-tallet, og filmen ble en publkumssuksess både på lerret og tv-skjermer.

Død[rediger | rediger kilde]

Gründgens' grav i Hamburg.

Sommeren 1963 sa han uventet opp sin stilling ved Deutsches Schauspielhaus og bega seg på en verdensomseiling. Natten mellom 6. og 7. oktober samme år døde han av en maveblødning som var blitt utløst av en overdose sovetabletter. Det er uklart hvorvidt det dreiet seg om et uhell eller selvmord.[9]

Gustaf Gründgens er gravlagt på Ohlsdorf gravlund i Hamburg.

Eftermæle[rediger | rediger kilde]

Til tross for sin kollaborasjon med nasjonalsosialistene forble Gründgens en populær regissør og rolleinnehaver også efter krigen. På hva som ville vært hans åttiende fødselsdag arrangerte Lindemann-arkivet i Düsseldorf en minneutstilling som sammenfattet og dokumenterte hans kunstneriske virke.[17]

Mephisto[rediger | rediger kilde]

Ikke desto mindre blir Gründgens eftermæle også preget av fremstillingen i Klaus Manns roman Mephisto fra 1933. Boken ble skrevet i eksil, og utkom først som føljetong i den tysksproglige avisen Pariser Tageszeitung. Den oppfattes gjerne som en nøkkelroman om Gründgens. Mann selv benektet at dét var tilfelle, muligens av juridiske grunner for å unngå injuriesøksmål. Mens avisen selv presenterte utdragene fra boken som biografiske, skrev Mann innlegget «Ingen nøkkelroman. En nødvendig klargjøring» til redaksjonen, hvor det blant annet het:

SitatJeg må protestere på vegne av avisens verdighet og Deres lesere, som er for sofistikerte til å la seg underholde av en «nøkkelroman», men også på vegne av min egen verdighet. […] Her dreier det seg ikke om et «portrett», men om en symbolsk type – det er opp til leseren å bedømme om det også dreier seg om et livslevende, dikterisk betraktet og utformet menneske.Sitat
– Klaus Mann[18]

Til tross for Manns innsigelse er likhetstrekkene med romanens hovedfigur «Hendrik Höfgens» og den virkelige skuespilleren åpenbare: Begge er strålende skuespillere med Mefisto som glansnummer, og i likhet med Gründgens har Höfgens en velgjører og beskytter i form av «flygeneralen», Preussens ministerpresident i «Det nye riket», som deler klare trekk med Göring. Historien strekker seg fra 1926, da Höfgens er en bohempreget, frilynt skuespiller til 1936, hvor han er blitt til «maktens apekatt», «en klovn som tjener morderne til adspredelse».

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Gemeinsame Normdatei, 9. apr. 2014
  2. ^ a b data.bnf.fr, 10. okt. 2015, http://data.bnf.fr/ark:/12148/cb11954766q
  3. ^ a b Filmportal.de, 9. okt. 2017, Gustaf Gründgens, ca747d6888144cb1ada68ea1604f7704
  4. ^ Discogs, 9. okt. 2017, Gustaf Gründgens, 410383
  5. ^ Gemeinsame Normdatei, 10. des. 2014
  6. ^ Find a Grave, 9. okt. 2017, Gustav Gründgens, 1231
  7. ^ Gemeinsame Normdatei, 30. des. 2014
  8. ^ a b c Thomas Blubacher (2011). Gustaf Gründgens (tysk). Hamburg: Ellert & Richter. ISBN 978-3-8319-0431-0. 
  9. ^ a b Britta Probol (7. oktober 2013). «Gustaf Gründgens - der leibhaftige Mephisto» (tysk). NDR. Arkivert fra originalen 23. mai 2019. Besøkt 23. mai 2019. 
  10. ^ a b Karen Andresen (4. oktober 2005). «Dekorateure der Diktatur» (tysk). Der Spiegel. Arkivert fra originalen 1. mai 2016. Besøkt 23. mai 2019. 
  11. ^ Axel Schock og Karen-Susan Fessel: OUT! – 800 berühmte Lesben, Schwule und Bisexuelle. Querverlag, Berlin 2004, ISBN 3-89656-111-1 (tysk)
  12. ^ a b Biografi på rosa-winkel.de: Gustaf Gründgens, Schauspieler und Intendant(tysk) Arkivert 20. mars 2018 hos Wayback Machine.
  13. ^ Jacques Schuster (18. februar 2013). «Gustaf Gründgens, des Teufels Intendant» (tysk). Die Welt. Arkivert fra originalen 19. februar 2013. Besøkt 21. mai 2019. 
  14. ^ Bernd-Ulrich Hergemöller (2001). Mann für Mann – Ein biographisches Lexikon (tysk). Hamburg: Suhrkamp. ISBN 3-518-39766-4. 
  15. ^ Friedemann Beyer (2013). Die Gesichter der UFA: Starportraits einer Epoche (tysk) (2 utg.). Hamburg: morisel Verlag. s. 32. ISBN 978-3943915020. 
  16. ^ Siegfried Lowitz (2000). Was für ein Leben (tysk). München: Olzog. s. 107 f. ISBN 978-3789280368. 
  17. ^ Stephan Pflicht, red. (1982). Rolf Badenhausen. Theater und Theaterwissenschaft. Eine Dokumentation zum 75. Geburtstag. (PDF) (tysk). München: Blasaditch. s. 116–119. 
  18. ^ Klaus Mann (1993). Zahnärzte und Künstler (tysk). Reinbek: Rowohlt. s. 405–406. 

Kilder[rediger | rediger kilde]