Glente

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Glente
Glente
Vitenskapelig(e)
navn
:
Milvus milvus
Linnaeus, 1758
Falco milvus
Norsk(e) navn: glente,
rødglente
Biologisk klassifikasjon:
Rike: Dyreriket
Rekke: Ryggstrengdyr
Klasse: Fugler
Orden: Haukefugler
Familie: Haukefamilien
Slekt: Milvus
IUCNs rødliste:
nær truet
Habitat: skoger nær åpne jorder og sjøer
Utbredelse: se kartet
Utbredelseskart for glente

Glente (Milvus milvus) er en predatorisk rovfugl i haukefamilien (Accipitridae) som tilhører slekten Milvus. Den overlever i kraft av to provisorisk aksepterte underarter, hvorav den ene kan være utryddet. Artens nærmeste nålevende slektning er svartglente (M. migrans), som er fysisk noe mindre, men har en betydelig større utbredelse.

Glente observeres av og til i Norge, selv om den ikke normalt hekker her. Mellom år 1900 og 2009 ble det bekreftet 173 observasjoner ifølge Norsk Ornitologisk Forening (NOF). Og med unntak av 1997, er arten observert her hvert eneste år siden 1982. I 2009 ble det observert 15 individer her, men også i årene 1984, 2003 og 2004 var antallet observasjoner tosifret ifølge NOF. Majoriteten av observasjonene er gjort langs kysten, fra Østfold til Rogaland.[1]

Biologi[rediger | rediger kilde]

Glentas hode er dekket av gråhvite fjær med mørkere islett. Øynene har lysegul eller røykgrå iris. Nebbet er gult og den karakteristiske kroken ytterst i varierende grad mørkere. Nebbroten er dekket av gul vokshud.
Glenta har ei kamuflasjefarget fjærdrakt, med innslag av rustrødt på oversiden, og kløfet stjert.

Glenta er en stor fugl som blir cirka 60–72 cm lang og har et vingespenn på cirka 143–171 cm. Hunnen blir størst og veier typisk 960–1 600 g, mens hannen typisk veier 757–1 221 g. Ssp. fasciicauda blir noe mindre og er mørkere enn nominatformen, men den er trolig utryddet.[2][3] Det er også reist spørsmål ved om fasciicauda faktisk er et gyldig taxon.[2]

Fjærdrakten er rødlig brun med mørkere brune kontraster. Hodet er tilnærmet hvitt eller gråhvitt, og det karakteristiske krummede ørnenebbet er gult med nærmest sort krok ytterst. Øynene har lysegul eller røykgrå iris. Buken er lysebrun til beige mot gumpen. Håndsvingfjæra er mørk brune (nærmest sorte), og det er to karakteristiske hvite flekker på vingenes underside like bak håndsvingfjæra. Stjerten er tilnærmet hvit på undersiden og kløftformet. De undere ekstremitetene er fjærkledde ned mot foten og relativt korte, men kraftige. Føttene og tærne er dekket av gul skjellhud. Tærne er utrustet med forholdsvis korte og beskjedne dolkelignende sorte klør.[3]

Arten trives i åpent skoglandskap, inkludert variert kulturlandskap med blandet skog og jordbruksland, enger og lyngheier med mer. Den er mest vanlig i landskap opp til middels høyde, men i Marokko opptrer den i skoglandskap opp mot 2 500 moh. Om vinteren blir den mer vanlig i åpne landskap, som i regulære åkerlandskap, åpen ødemark og våtmarksområder.[3]

Nominatformen er utbredt fra det sørlige Sverige og østover til Ukraina og det sørvestre Russland, og sørover gjennom Sentral-Europa og Middelhavslandene til Storbritannia (naturlig i Wales, gjeninnført til Skottland og England); kanskje også Kaukasus og Kanariøyene. Ssp. fasciicauda var utbredt på øygruppen Kapp Verde, men regnes nå som utryddet.[3] Utryddelsen skyldes i hovedsak forgiftning av åtslene fuglene lever av og generell forfølgelse.[4] En nært forestående utryddelse var alt klart i 1999, da man kun fant to eksemplarer der.[5]

Glenta eter det meste, men spesielt åtsler og små til mellomstore pattedyr og andre fugler. Som åtseleter er arten svært utsatt for forgiftninger. Åtslene inkluderer det meste, også trafikkdrepte dyr. Dietten varierer imidlertid med den lokale tilgangen og årstiden. I hekketiden er behovet for mat betydelig større.[3]

Hunnen bygger et forholdsvis lite reir i toppen av høye trær. Reiret består av pinner, kvister og gjerne papir og tøyrester som hun finner. Hun overtar gjerne også andres rovfuglreir.[3]

Leggingen tar til i slutten av mars og holder på til i begynnelsen av mai. Hunnen legger typisk 1–4 egg, normalt to, av og til tre. Eggene legges med en interval på tre dager. Inkubasjonen tar 31–32 dager og blir i hovedsak gjort av hunnen. Det er også hunnen som steller med og mater avkommet etter klekking. Avkommet er dunkledd og får full fjærdrakt etter cirka 50–60 dager, men fuglen(e) mates av foreldrene i ytterligere 2–3 uker etter at reiret er forlatt. Hunner blir kjønnsmodne etter cirka to år, mens hanner som oftest blir kjønnsmodne først etter cirka tre år.[3]

Inndeling[rediger | rediger kilde]

Inndelingen følger HBW Alive og er i henhold til Thiollay (2018).[6]

Treliste

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Tor Audun Olsen (2012) Endringer på Norgeslisten og NSKFs rapporteringsliste - glente. Norsk Ornitologisk Forening, 2. januar 2012. Besøkt 2018-06-23
  2. ^ a b Hille, S. M. & Collar, N. J. (2009) The taxonomic and conservation status of Milvus kites in the Cape Verde archipelago: further (and final?) reflections. Bull. Brit. Orn. Club 129(4): 217-221
  3. ^ a b c d e f g Orta, J., Christie, D.A. & Garcia, E.F.J. (2018). Red Kite (Milvus milvus). In: del Hoyo, J., Elliott, A., Sargatal, J., Christie, D.A. & de Juana, E. (eds.). Handbook of the Birds of the World Alive. Lynx Edicions, Barcelona. (retrieved from https://www.hbw.com/node/52977 on 23 June 2018).
  4. ^ Hille, S.M. & Collar, N.J. (2011) Status assessment of raptors in Cape Verde confirms a major crisis for scavengers. Oryx 45(2): 217–224.
  5. ^ Hille, S. & Thiollay, J.-M. (2000) The imminent extinction of the kites Milvus milvus fasciicauda and Milvus m. migrans on the Cape Verde Islands. Bird Conserv. Int. 10(4): 361-369
  6. ^ Thiollay, J.M. (2018). Hawks, Eagles (Accipitridae). In: del Hoyo, J., Elliott, A., Sargatal, J., Christie, D.A. & de Juana, E. (eds.). Handbook of the Birds of the World Alive. Lynx Edicions, Barcelona. (retrieved from https://www.hbw.com/node/52213 on 23 June 2018).
  7. ^ Garcia-del-Rey, E. (2011) Field Guide to the Birds of Macaronesia. Azores, Madeira, Canary Islands, Cape Verde. Lynx Edicions, Barcelona. ISBN 978-84-96553-71-2

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]