Gilgamesj (konge)

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Gilgamesj
Hérosmaîtrisantunlion.jpg
Mor Ninsun
Barn Ur-Nungal

Gilgamesj (kileskrift: 𒄑𒂆𒈦, Gilgameš, opprinnelig kileskrift: 𒄑𒉈𒂵𒈩, Bilgamesj, «stamfar er en ung mann»,[1] fra Bil.ga, stamfar/eldre»[2] + Mes/Mesh3, «ung mann»[3] var en legendarisk og samtidig opprinnelig en historisk konge av den sumeriske bystaten Uruk, og en betydelig helt i oldtidens mesopotamiske mytologi og hovedfigur i Gilgamesj-eposet, et episk dikt skrevet på akkadisk i løpet av slutten av andre millennium f.Kr. Som konge styrte han antagelig i tidsrommet mellom 2800 og 2500 f.Kr. og ble etter sin død opphøyd til en gud. Han ble en betydelig figur i sumeriske legender i løpet av det tredje dynasti i Ur (ca. 2112 – ca. 2004 f.Kr.). Fortellingene om Gilgamesjs legendariske bedrifter er fortalt i fem bevarte sumeriske dikt. Det eldste av disse er antagelig «Gilgamesj, Enkidu, og underverden» hvor Gilgamesj kommer til gudinnen Inannas hjelp og fordrev skapninger som hadde befestet hennes huluppu-tre. Hun ga ham to ukjente objekter som ble kalt for en mikku og en pikku, som han mister. Etter Enkidus død forteller hans skygge om de forblåste forholdene i underverden. Diktet «Gilgamesj og Agga» forteller om Gilgamesjs opprør mot sin overherre kong Agga. Andre sumeriske dikt forteller om Gilgamesjs nederlag for trollet Huwawa og himmeloksen, og et femte, dårlig ebvart dikt beskrev hans død og begravelse.

I senere babylonsk tider begynte disse fortellingene å bli vevd sammen til en samlet historie. Det standardiserte akkadiske Gilgamesj-eposet ble skrevet av en skriver ved navn Sîn-lēqi-unninni («Han som så alt»), antagelig i løpe av midtre babylonske periode (ca. 1600 – ca. 1155 f.Kr.), basert på langt eldre kildemateriale. I eposet er Gilgamesj en halvgud med overmenneskelig styrke (beskrevet som to tredjedeler gud og en tredjedel menneske) som ble venn med villmannen Enkidu. Sammen drar de på eventyr, beseirer Humbaba (det østsemittiske navnet på Huwawa) og himmeloksen, som i eposet ble sendt av Ishtar (østsemittiske navnet på Inanna) etter at Gilgamesj avslo hennes tilbud om å bli hennes gemal. Etter Enkidu døde av en sykdom som ble sendt som straff av gudene begynte Gilgamesj å frykte sin egen død, og besøkte vismannen Utnapishtim, som hadde overlevd den store oversvømmelsen, da Gilgamesj håpet å finne udødelighet. Gilgamesj feiler deretter gjentatte ganger de prøvelser er satt for ham og vendte tilbake til Uruk da han innså at udødelighet for hinsides å få tak.

De fleste historikerne er enige om at Gilgamesj-eposet har hatt betydelig innflytelse på både Iliaden og Odysseen, to episke dikt som ble skrevet ned på gammelgresk i løpet av 700-tallet f.Kr., men hadde sirkulert som muntlig litteratur lenge før den tid. Fortellingen om Gilgamesjs fødsel er beskrevet i en anekdote fra 100-tallet e.Kr. Om dyrenes vesen av den gresk-romerske forfatteren Claudius Aelianus. Forfatteren forteller at Gilgamesjs bestefar under bevoktning for å forhindre at hun ble gravid ettersom han hadde blitt fortalt av et orakel at hans sønnesønn ville gjøre opprør mot ham. Hun ble gravid og vokterne kastet et barn fra et tårn, men en ørn reddet ham midt i fallet og avleverte ham uskadd i en frukhage hvor en gartner oppfostret ham. Gilgamesj-eposet ble gjenoppdaget i Ashurbanipals bibliotek i 1849. Etter å ha blitt oversatt tidlig på 1870-tallet førte det til stor oppstandelse grunnet likhetene mellom deler av den og Den hebraiske Bibelen (Det gamle testamente). Gilgamesj forble hovedsakelig ukjent fram til midten av 1900-tallet, men har siden blitt en økende framtredende figur i moderne kultur.

Historiske konge[rediger | rediger kilde]

Akkadisk sylinder for segltrykk fra Girsu (ca. 2340 - 2150 f.Kr.) som viser en mytologisk.[4] Figuren i midten synes å være en gud, kanskje Gilgamesj, som bøyer trestammen til en bue mens han hogger den ned.[4] Under treet kommer en gud fra underverdensom rekker et septerlignende objekt til en gudinne.[4]

De fleste historikere er samstemte om at Gilgamesj var en historisk konge av den sumeriske bystaten Uruk.[5][6][7][8] som antagelig styrte en gang i løpet av den tidlige dynastiske periode i Mesopotamia (ca. 2900 – 2350 f.Kr.).[5][6] Stephanie Dalley, historiker med oldtidens Midtøsten som spesiale, uttalte at «de nøyaktige datoene kan ikke bli oppgitt for livet til Gilgamesj, men historikerne er generelt enige om at de ligger mellom 800 og 2500 f.Kr.»[6] Det er ikke avdekket noen samtidig omtale av Gilhamesj,[7] men i 1955 ble Tummal-inskripsjonen avdekket, en historiografisk tekst på trettifire linjer som hadde blitt skrevet under styret til Ishbi-Erra (ca. 1953 – ca. 1920 f.Kr.), som har spredt betydelig lys over hans regjeringstid.[7] Inskripsjonen gir Gilgamesj æren for å ha bygget murene til Uruk.[9] Linjene 11 til 15 av inskripsjonen kan oversettes som følgende:

For andre gang falt Tummal i ruiner
Gilgamesj bygde Numunburra av Enlils hus.
Ur-lugal, sønn av Gilgamesj,
gjorde Tummal framragende,
brakte Ninlil til Tummal.[10]

Gilgamesj er også referert til som en konge av kong Enmebaragesi av Kisj, en kjent historisk figur som kan ha levd nær Gilgamesjs egen levetid.[9] I tillegg er Gilgamesj listet som en av kongene av Uruk i Sumers kongeliste.[9] Fragmenter av en episk tekst funnet i Me-Turan (dagens Tell Haddad) forteller at da Gilgamesj død ble han gravlagt under elveleiet.[9] Folket i Uruk avledet strømmen fra Eufrat som passerte Uruk i den hensikt å gravlegge den døde kongen.[9][11]

Guddommelighet og legender[rediger | rediger kilde]

Sumeriske dikt[rediger | rediger kilde]

Trollet Humbaba er en av motstanderne som Gilgamesj og hans venn Enkidu kjempet imot i Gilgamesj-eposet. Terrakottaplakett fra gammelbybalonsk periode.
Gilgamesj dreper himmeloksen, en episode i Gilgamesj-eposet. Mesopotamisk terrakottarelieff (ca. 2250—1900 f.Kr.)
Tavle V av Gilgamesj-eposet. Sulaymaniyah Museum, Irak.

Det er sikkert at i løpet av senere i tidlig dynastisk periode ble Gilgamesj dyrket som en gud ved flere steder over hele Sumer.[5] På 2000-tallet f.Kr. tok Utu-hengal, konge av Uruk, til seg Gilgamesj som skytsgud.[5] Kongene av tredje dynasti i Ur (ca. 2112 – ca. 2004 f.Kr.) var særlig glad i Gilgamesj,[5][9] og kalt ham for deres «guddommelig bror» og «venn».[5] Kong Shulgi av Ur (2029 – 1982 f.Kr.) erklærte seg som sønn av Lugalbanda og Ninsun og som bror av Gilgamesj.[5] I århundrenes løp kan det ha skjedd en gradvis opphoping av fortellinger om Gilgamesj, muligens avledet av de virkelige livene til andre historiske figurer, slik som Gudea, en hersker av Lagusj fra andre dynasti (2144–2124 f.Kr.).[12] Bønner innrisset på leirtavler er rettet til Gilgamesj som en dommer av e døde i underverden.[9]

I løpet av denne perioden ble det utviklet et stor antall myter og legender rundt firugren Gilgamesj.[5][13][14] Fem ulike sumeriske dikt forteller om forskjellige bedrifter som Gilgamesj gjorde og som har overlevd fram til i dag.[5] Gilgamesjs første opptreden i litteraturen er antagelig i det sumeriske diktet «Gilgamesj, Enkidu og underverden».[15][16] Fortellingen begynner med et huluppu-tre, som sumerologen Samuel Noah Kramer har foreslått kan være et piletre,[17] og som vokser ved breddene av Eufrat.[17][18] Treet vokser og modnes, men slangen «som kjenner ingen trolldom», Anzû-fuglen, og Lilitu, den sumeriske forløperen til Lilith i jødisk mytologi og folkeminne, alle som tar bolig inni treet, og får Inanna til å gråte av sorg.[17][18] Gilgamesj, som i denne fortellingen er framstilt som Inannas bror, kommer og dreper slangen og får Anzû-fuglen og Lilitu til å flykte.[17][18] Gilgamesj følge hogde ned treet og snekret en en seng og trone som ble gitt til Inanna.[9][18][19] Inanna reagerer med å konstruere en pikku og en mikku (antagelig tromme og trommestikker, skjønt teksten gir ingen hentydninger),[9][20] som hun gir til Gilgamesj som belønning for hans heltedåd.[9][18][21] Gilgamesj mistet pikku og mikku og spør hvem som kan skaffe dem.[22] Enkidu kommer opp fra underverden for å finne dem,[23] men er ulydig mot underverdens strenger lover og må derfor bli der for alltid.[23] Den gjenværende del av diktet er en dialog hvor Gilgamesj stiller spøærsmål til Enkidus skygge om underverden.[5][22]

I diktet «Gilgamesj og Agga» beskrives Gilgamesjs vellykte opprør mot hans overherre Agga, konge av bystaten Kisj.[5][24] Diktet «Gilgamesj og Huwawa» forteller hvordan Gilgamesj og hans tjener Enkidu, støttet med hjelp av femti frivillige fra Uruk, beseiret monsteret Huwawa, et troll utnevnt av guden Enlil, gudenes hersker, som vokter av sederskogen.[5][25][26] Huwawa har en «drages tenner, en løves fjes, brøler som stormens oversvømmelse, en kjeft som ild; hans pust [er] død; ingen [kan] unnslippe ham.»[25] Gilgamesj og hans femti frivillige hogde seg gjennom sju sedertrær for å komme til Huwawas kammer hvor de omringet ham.[27] Gilgamesj rammet Huwawa, løsnet tennene hans; Huwawa forsøkte å trygle om nåde til Gilgamesj og solguden Utu, men heltene halshogde ham uansett.[27] Til slutt dømte gudene Enkidu til døden grunnet hans manglende medlidenhet for Huwawa.[28]

I diktet «Gilgamesj og himmeloksen» dreper Gilgamesj og Enkidu himmeloksen, som har blitt sendt av Inanna for å angripe dem.[29][30] Handlingsgangen i dette diktet skiller seg betydelig fra tilsvarende scener i det senere akkadiske Gilgamesj-eposet.[31] I det sumeriske diktet synes ikke Inanna å spørre Gilgamesj om å bli hennes gemal slik hun gjør i det senere Gilgamesj-eposet.[29] I tillegg mens hun er opptatt av sin far An om å gi henne himmeloksen, framfor å true med å få de døde til å spise de levende slik hun gjør i det senere eposet, truer hun kun med et ’skrik’ som vil nå fram til jorden.[31] Et dikt kjent som «Gilgamesjs død» er meget dårlig bevart,[5][32] men det synes å beskrive en betydelig offentlig gravferd fulgt av ankomsten av de de døde i underverden.[5] Det er mulig at moderne forskere som har gitt diktet dets (nåværende) tittel kan ha feiltolket det,[5] og at diktet egentlig handler om Enkidus død.[5]

Gilgamesj-eposet[rediger | rediger kilde]

Mulig representasjon av Gilgamesj som dyrenes herre, klemmer en løve i sin venstre arm og en slange i sin høyre hånd. Assyrisk palassrelieff, fra Dur-Sharrukin, nå i Louvre.

I henhold til Kramer ble Gilgamesj «den mest fortreffelige helten i oldtiden — en eventyrlysten, modig, men tragisk figur som symboliserte menneskets forgjengelige og endeløse drift for berømmelse, ære og udødelighet.»[13] Ved den gamle babylonske perioden (ca. 1830 – ca. 1531 f.Kr.) hadde fortellinger om Gilgamesjs bedrifter blitt sammenvevd til en eller flere lange epos.[5] Gilgamesj-eposet, den mest fullstendige fortelling om Gilgamesjs eventyr, ble skrevet på akkadisk under den midtre babylonske perioden (ca. 1600 — ca. 1155 f.Kr.) av en skriver ved navn Sîn-lēqi-unninni.[5] Den mest fullstendige bevarte versjonen av Gilgamesj-eposet er nedtegnet på et sett av tolv leirtavler datert til 600-tallet f.Kr., funnet i Ashurbanipals bibliotek i den assyriske hovedstaden Ninive.[5][9][33] Eposet er bevart kun i en fragmenert form hvor mange deler av det mangler eller ødelagt.[33] En del forskere og oversettere har valgt å fylle ut disse delene med materialer fra eldre sumeriske dikt eller fra andre versjoner eposet funnet på andre steder i Levanten.[5]

I eposet er Gilgamesj introdusert som «to tredjedeler gud og en tredjedel menneske».[34] I begynnelsen av eposet er Gilgamesj beskrevet som en brutal, undertrykkende hersker.[5][34] Det er tolket som å bety at han tvang alle sine undersåtter til tvangsarbeid eller at han seksuelt undertrykket sine undersåtter.[5] Som straff for hans brutalitet skapte guden An villmannen Enkidu.[35] Etter å ha blitt temmet av en prostituert ved navn Shamhat, reiste Enkidu til Uruk for å konfrontere Gilgamesj.[28] I den andre tavlen måler de to mennene krefter ved bryting og selv om Gilgamesj til sist vinner kampen, er han så imponert av sin motstanders styrke og iherdighet at de to blir nære venner.[28] I eldre sumeriske tekster er Enkidu tjeneren til Gilgamesj, med i Gilgamesj-eposet er de to kamerater med lik status.[28]

I tavlene tre til ut fire reiser Gilgamesj og Enkidu til sederskogen som er voktet av Humbaba (det akkadiske navnet for Huwawa).[28] De to heltene krysser sju fjell til sederskogen hvor de begynner å hogge ned trær.[27] Konfrontert av Humbaba får Gilgamesj panikk og begynner å be til Shamasj (det østsemittiske navnet for Utu), som blåser åtte vinder i Humbabas øyne og blinder ham.[27] Humbaba tigger om nåde, men de to heltene halshogger ham uansett.[27] Tavle seks begynner med at Gilgamesj reiser tilbake til Uruk, hvor Ishtar (det akkadiske navnet for Inanna) kommer til ham og krever at han blir hennes gemal.[27][28][36] Gilgamesj avviser henne og hevder at hun har behandlet dårlig alle henne tidligere elskere.[27][28][36] Som hevn går Ishtar til sin far Anu og krever at han ga henne himmeloksen,[37][38] som hun deretter sender avstede for å drepe Gilgamesj.[37][38] Gilgamesj og Enkidu drepte himmeloksen og ofrer hjertet dens til Shamasj.[38][39] Mens Gilgamesj og Enkidu hvilte seg, står Ishtar opp på Uruks murer og forbanner Gilgamesj.[39][40] Enkidu sliter av oksens hæyre lår og kaster den i Ishtars ansikt,[39][40] og sier «Om jeg kunne legge hendene mine på deg, er det dette jeg vil gjøre med deg, og piske dine innvoller til side.»[40][41] Ishtar kaller sammen «kurtisaner, prostituerte og skjøger»[39] og beordrer dem til å sørge over himmeloksen.[39][40] I mellomtiden samlet Gilgamesj en feiring over himmeloksens nederlag.[40][42]

Tavle sju begynner med at Enkidu gjenforteller en drøm hvor han så Anu, Ea, og Shamasj erklærer at enten Gilgamesj eller Enkidu må dø som straff for å ha drept himmeloksen.[28] Gudene valgte Enkidu og han ble snart syk.[28] Han hadde en drøm om underverden og deretter døde han.[28] Tavle åtte beskriver Gilgamesjs uforsonlige sorg over at hans venn er død.[43] og gir detaljer om hans gravferd.[28] Tavle ni til elleve forteller hvordan Gilgamesj, drevet av sorg og frykt for at han selv skal dø, reiser over store strekninger og overkommer mange hindringer for å finne hjemmet til Utnapishtim, den eneste som overlevde den store oversvømmelsen (Bibelens syndflod) og som ble belønnet med udødelighet av gudene.[28][43]

Reisen til Utnapishtim førte til en rekke av episodiske utfordringer, som antagelig var opprinnelige større og uavhengige eventyr,[43] men i eposet er de redusert til hva Joseph Eddy Fontenrose kalte «ganske harmløse hendelser».[43] Først møtte og drepte Gilgamesj løver i et fjellpass.[43] Etter å ha nådd Mashufjellet møtte Gilgamesj en skorpionmann og hans kone; deres kropper lyste av en forferdelig glød, men straks Gilgamesj fortalte dem om hans hensikt lot de ham passere.[43] Han vandret i mørke i tjue dager før han til sist kom til lyset. Han fant en vakker hage ved havet hvor han møtte Siduri, en gudinne som serverte gudene øl.[43] Først forsøkte hun å forhindre Gilgamesj å gå inn i hagen, men senere forsøkte isteden å akseptere døden som uunngåelig og ikke reise bortenfor havet.[43] Da Gilgamesj nekter å gjøre dette, ledet hun ham til Urshanabi, gudenes fergemann, som fraktet ham til Utanpishtims hjemland.[43] Da Gilgamesj til sist kom til Utanpishtims bolig fortalte Utnapishtim ham at for å bli udødelig må han trosse søvnen.[28] Gilgamesj klarer ikke å gjøre det og falt i søvn og sov i sju dager uten å våkne.[28]

Statue av Gilgamesj på området til universitet i Sydney, Australia

Utnapishtim fortalte da at selv om Gilgamesj ikke kunne oppnå udødelighet, kunne han gjenopprette sin ungdom ved å benytte en plante som kunne gi foryngelse.[18][28] Gilgamesj tar planten, men etterlater den ved bredden mens hans svømmer og en slange stjeler den, noe som forklarer hvorfor slanger kan kaste av seg sine skinn.[18][28] Fortvilet og i mismot reiste Gilgamesj tilbake til Uruk, og viste sin by fram til fergemannen Urshanabi.[28] Det er ved dette tispunktet at eposet slutter å være en sammenhengende fortelling.[18][28][44] Tavle tolv er et tillegg som samsvarer med det sumeriske diktet «Gilgamesj, Enkidu og underverden» som beskriver tapet av pikku og mikku.[18][28][44] Tallrike elementer innenfor denne fortellingen mangler kontinuitet med de tidligere delene av eposet.[44] Ved begynnelsen av tavle tolv er Enkiru fortsatt i live, til tross for at han døde i tavle sju,[44] og Gilgamesj er vennlig mot Ishtar, til tross for den voldelige rivaliseringen mellom dem som ble vist i tavle seks.[44] Mens det meste av eposet er fri tilpasninger av deres respektive sumeriske forgjengere,[45] er tavle tolv en bokstavelig og nøyaktig, ord-for-ord oversettelse av den siste delen av «Gilgamesj, Enkidu og underverden».[45] Av denne årsak har forskere konkludert med at denne delen av fortellingen antagelig var plassert i slutten av eposet ettersom det ikke passet inn i den større fortellingen.[18][28][44] I denne har Gilgamesj en visjon av Enkirus ånd som gir løfte om å gjenfinne de tapte gjenstandene, og beskriver for sin venn om den dype avgrunn i underverden.[18][28]

I mesopotamisk kunst[rediger | rediger kilde]

Selv om fortellinger om Gilgamesj var utstrakt populære gjennom hele av oldtidens Mesopotamia,[46] er autentiske representasjoner av i oldtidens kunst meget sjeldent. Representasjoner av ham er vanligvis bilder av en helt med langt hår og med fire eller seks krøller, men denne identifikasjonen er kjent som ikke korrekt.[46] Det eksisterer imidlertid noen få ekte mesopotamiske representasjoner av Gilgamesj.[46] Disse er hovedsakelig funnet på leirplaketter og sylindersegler. Generelt er det kun mulig å identifisere representasjoner om kunstverket åpenbart avbilder en fra Gilgamesj-eposet.[46] Et sett av representasjoner av Gilgamesj er funnet i scener hvor de to heltene kjemper mot en demonisk kjempe, helt sikkert Humbaba. Et annet sett er funnet i scener som viser tilsvarende par med helter konfronterer en enorm, bevinget okse, helt sikkert himmeloksen.[46]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Hayes, J.L.: A Manual of Sumerian Grammar and Texts (PDF), Enenuru.net
  2. ^ Halloran, J.: Sum.Lexicon, s. 33
  3. ^ Halloran, J.: Sum.Lexicon, s. 174. Se også The Electronic Pennsylvania Sumerian Dictionary
  4. ^ a b c Kramer (1961), s. 32–33.
  5. ^ a b c d e f g h i j k l m n o p q r s t u v Black & Green (1992), s. 89.
  6. ^ a b c Dalley (1989), s. 40.
  7. ^ a b c Kramer (1963), s. 45–46.
  8. ^ Powell (2012), s. 338.
  9. ^ a b c d e f g h i j k Mark (2018).
  10. ^ Kramer (1963), s. 46.
  11. ^ «Gilgamesh tomb believed found», BBC News 29. april 2003.
  12. ^ Sandars, N.K. (1972): «Introduction», The Epic of Gilgamesh. Penguin.
  13. ^ a b Kramer (1963), s. 45.
  14. ^ George (2003), s. 141.
  15. ^ Kramer (1961), s. 30.
  16. ^ ETCSL 1.8.1.4
  17. ^ a b c d Kramer (1961), s. 33.
  18. ^ a b c d e f g h i j k Fontenrose (1980), s. 172.
  19. ^ Wolkstein & Kramer (1983), s. 140.
  20. ^ Kramer (1961), s. 34.
  21. ^ Wolkstein & Kramer (1983), s. 9.
  22. ^ a b Fontenrose (1980), s. 172–173.
  23. ^ a b Fontenrose (1980), s. 173.
  24. ^ ETCSL 1.8.1.1
  25. ^ a b Fontenrose (1980), s. 167.
  26. ^ ETCSL 1.8.1.5
  27. ^ a b c d e f g Fontenrose (1980), s. 168.
  28. ^ a b c d e f g h i j k l m n o p q r s t u Black & Green (1992), s. 90
  29. ^ a b Tigay (2002), s. 24.
  30. ^ ETCSL 1.8.1.2
  31. ^ a b Tigay (2002), s. 24-25.
  32. ^ ETCSL 1.8.1.3
  33. ^ a b Rybka (2011), s. 257–258.
  34. ^ a b Powell (2012), s. 339.
  35. ^ Black & Green (1992), s. 89–90.
  36. ^ a b Pryke (2017), s. 140–159.
  37. ^ a b Dalley (1989), s. 81–82.
  38. ^ a b c Fontenrose (1980), s. 168–169.
  39. ^ a b c d e Dalley (1989), s. 82.
  40. ^ a b c d e Fontenrose (1980), s. 169.
  41. ^ George (2003), s. 88
  42. ^ Dalley (1989), s. 82-83.
  43. ^ a b c d e f g h i Fontenrose (1980), s. 171.
  44. ^ a b c d e f Tigay (2002), s. 26–27.
  45. ^ a b Tigay (2002), s. 26.
  46. ^ a b c d e Black & Green (1992), s. 91

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]