Sin-leqi-unninni

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Deluge-leirtavlen med Gilgamesj-eposet på akkadisk.

Sin-leqi-unninni var en prest og forfatter som levde i Babylonia omtrent 1400 f.Kr. Navnet kan oversettes til «Måneguden, hør min bønn». Han er forfatteren til den best bevarte versjonen av Gilgamesj-eposet, foruten å være den eldste episke forfatteren vi kjenner navnet på, og eposet er den eldste episke fortellingen verden kjenner til.

Navnet Sin-leqi-unninni (eller Sin-liqe-unninni) kjennes fra leirtavlene ved at det er nedtegnet i teksten, hvilket er uvanlig for oldtidsdokumenter. Denne forfatteren og redaktøren må ha fullført sitt arbeid en gang før 612 f.Kr. da perserne erobret den assyriske riket og ødela byen Nineve. Hans versjon er kjent for den første linjen som begynner slik: «Sha nagba imuru» – «Han som så alt».

Ulike versjoner[rediger | rediger kilde]

Gilgamesj-eposet er eldre enn forfatteren Sin-leqi-unninni. Den tidligste utgaven av eposet som man har funnet spor av daterer seg tilbake til 3. dynasti av Ur, mellom 2100 og 2000 f.Kr., eller omtrent 400 år etter at den antatte historiske personen Gilgamesj levde.

Eposet ble utviklet gjennom tidene i ulike nedskrevne språkversjoner, i akkadisk (babylonsk), hittitisk, og hurriansk oversettelser, noen fulgte sumeriske versjoner og noen versjoner tok store friheter med fortellingen, men alle beholdt de sumeriske navnene på kongene og gudene.

En prest med navnet Sin-leqi-unninni, som sannsynligvis levde på denne tiden, har blitt stående som den som har skapt den siste akkadiske versjonen av eposet. Det er også den mest komplette versjonen man kjenner til og som ble funnet på 11 leirtavler med fragmentarisk etterord på en tolvte i en samling fra det 7. århundre f.Kr. hos den assyriske kongen Asurbanipal.

Forskerne tror at Sin-leqi-unninni tok alle de tilgjengelige fortellingene og tilpasset et felles knutepunkt for dem slik at de ulike eventyrene ble til en dramatisk fortelling om Gilgamesjs rastløse leting etter udødelighet.

Sin-leqi-unninni er også den som integrerte den sumeriske fortellingen syndfloden (som predaterer den bibelske versjonen med flere århundrer) og utviklet vennskapet mellom Gilgamesj og Enkidu.

Gilgamesj-eposets historie[rediger | rediger kilde]

Gilgamesjs berømmelse overlevde ikke sammenbruddet i Assyria. Selv om Gilgamesj hadde vært en ubestridt litterær, religiøs og historisk figur i to årtusener gikk han fullstendig inn i glemselen inntil slutten av 1800-tallet, mer enn 2000 år senere, da en engelsk reisende gravde ut 25 000 istykkerslåtte leirtavler fra ruinene i Nineve. En ekspert i assyrisk, Henry Rawlinson, begynte å sette samme bitene og oversette, men det var hans elev George Smith som tolket den ellevte leirtavlen av Gilgamesj-eposet til engelsk i 1872 og skapte en sensasjon.

Det er for en stor del Sin-leqi-unninnis versjon som George Smith oversatte. Av de andre versjonene av eposet er det kun fragmenter igjen, den versjonen som eksisterer i bokform i dag er hovedsakelig Sin-leqi-unninni.

Gilgamesj-eposet er mer enn kun en arkeologisk kuriositet. Til tross for dens utallig unnlatelser og uklarheter, dens underlige rekke av guder og dens uvanlige teori om universitets skapelse, er fortellingen om Gilgamesj mektig og gripende. Det er en spennende fortelling om et vennskap mellom menn, som stiller spørsmål ved kongens funksjon, og både erkjenner og gransker berømmelsens pris. Mest av alt, Gilgamesj beskriver den eksistensielle kamp hvor et mektig overmenneske må erkjenne sin egen dødelighet ved å være «han som stirret inn i avgrunnen» og finne mening med livet til tross for dødens uunngåelighet.

Se også[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]