Gekkoer

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra Gekko)
Hopp til: navigasjon, søk
Gekkoer
Flathale-husgekko
Flathale-husgekko
Vitenskapelig(e)
navn
:
Gekkota
Cuvier, 1817
Norsk(e) navn: gekkoer
Biologisk klassifikasjon:
Rike: Dyreriket
Rekke: Ryggstrengdyr
Klasse: Krypdyr
Orden: Skjellkrypdyr
Antall arter: ca. 1385
Habitat: terrestrisk
Utbredelse: alle varme strøk
Delgrupper:

Gekkoer er en familie små til mellomstore øgler. De finnes i alle varme strøk, og en ser dem ofte om kvelden når de klatrer på vegger og murer. Nesten 1 400 arter er vitenskapelig beskrevet, noe som gjør gekkoene til den nest mest artrike gruppen av øgler; bare skinkene omfatter flere arter.

Utseende og levevis[rediger | rediger kilde]

De fleste artene er nattaktive, så gekkoene har som regel lite iøynefallende farger. Noen dagaktive arter som klatrer i trær, for eksempel slektene Phelsuma og Naultinus, har sterke grønne, røde eller blå farger. Andre øgler er som regel tause, men gekkoer gir ofte fra seg høye låter og skrik.

Omtrent 60 % av gekkoartene har tær med lameller som gir bedre feste mot underlaget. Noen arter kan klatre på glassruter og under himlingen på bygninger. Lamellene er ikke sugekopper, men fester seg ved van der Waalske krefter mellom små hår på lamellene og underlaget.[1][2]

Gekkoer lever for det meste av nattaktive leddyr, som gresshopper, møll, termitter og edderkopper. De største artene tar også små krypdyr og gnagere. Noen arter eter frukt og nektar. På Madagaskar eter mange gekkoer honningdugg fra sikader i familien Flatidae.[3]

Størrelsen varierer fra en total lengde på 30 mm (Sphaerodactylus) til over 350 mm fra nesetipp til halespiss. Den største kroppslengde hos nålevende gekkoer har antakelig Rhacodactylus leachianus fra Ny-Caledonia med 240 mm. Flere nylig utdødde arter fra andre isolerte øyer var større, som Phelsuma gigas fra Rodrigues, og Hoplodactylus delcourti fra New Zealand.

Øyelokkene er sammenvokste og gjennomsiktige hos de fleste undergruppene, men Eublepharidae har bevegelige øyelokk. Ettersom gekkoene ikke kan blunke, bruker de i stedet tunga til å rengjøre øynene. Andre bygningstrekk som brukes til å skille ulike gekkoer er om arten har festeskiver, form og størrelse på hale og tær, pupillenes form, og skjellenes utforming.

De fleste gekkoer legger to egg om gangen, men det finnes også arter som føder levende unger. De fleste skjellkrypdyr har myke eggeskall, men Sphaerodactylidae, Phyllodactylidae og egentlige gekkoer kjennetegnes ved at alle artene har et hardt, kalkholdig eggeskall. Tilsvarende eggeskall er uavhengig utviklet hos skilpadder, krokodiller, fugler, og hos gekkoene i slekten Eurydactylodes i familien Diplodactylidae.[4]

Den brasilianske gekkoen Coleodactylus brachystoma etterligner antakelig skorpioner ved å legge halen over ryggen så den oransje undersiden vises. Flere andre gekkoarter bærer også halen slik, så mimikry av skorpioner kan være vanlig blant gekkoer.[5]

Gekkoer kan ofte påtreffes innendørs, som i denne indiske internettkafeen.
Tokay som klatrer på en glassrute.
Nærbilde av foten til en tokay med festeskiver.

Utbredelse og systematikk[rediger | rediger kilde]

Gekkoer er vanlige i alle områder med tropisk, eller subtropisk klima, selv på øyer som ligger langt til havs. I tempererte strøk finnes gekkoer helst i ørkener. Nord-Amerika har få gekkoer, mens Sentral-Asia har en forholdsvis rik gekkofauna med representanter for flere gamle utviklingslinjer. I Sentral-Asia når gekkoene sin nordgrense på omtrent 50° nord. De sørligste gekkoene lever i temperert havklima på New Zealand, der de går helt sør til Stewart Island.

Det er ulike oppfatninger om gekkoenes systematikk. Tradisjonelt er alle firbente gekkoer blitt plassert i familien Gekkonidae. De slangeaktige finnefotøglene fra Australia er blitt regnet til en egen familie, Pygopodidae, men det har vist seg at de er en delgruppe av gekkoene. Gekkoeksperten Tony Gamble ved University of Minnesota fordeler gekkoene på sju familier, som vist i stamtreet nedenfor. En må være oppmerksom på at det i litteratur publisert før 2008, og i mange wikipedia, brukes ulike eldre inndelinger.[6][7][8][9]

   gekkoer   


finnefotøgler



Diplodactylidae



Carphodactylidae





Eublepharidae




Sphaerodactylidae




Phyllodactylidae



egentlige gekkoer







Ukjente gekkoarter blir fortsatt oppdaget. I 2008 ble det for eksempel beskrevet hele 51 nye arter fordelt på alle familier unntatt finnefotøglene.[10]

Gekkoene er en gammel gruppe, men på grunn av at de er små og spinkelt bygd, finnes det få fossiler. Det er usikre funn fra jura, og i kritt dukker de første sikre gekkoene opp. Fra funn i rav kjenner man Cretaceogekko fra kritt og Yantarogekko fra eocen. Disse artene hadde allerede festeskiver, som mange nålevende gekkoer.[11][12]

Gekkoer og mennesker[rediger | rediger kilde]

Gekkoer lever ofte tett på mennesker, og er vanlig i og rundt bebyggelse i alle varme strøk. De er ofte velkomne gjester i hus, ettersom de eter plagsomme insekter. Det er i mange land vanlig å holde gekkoer i terrarier. Mange gekkoarter har utvidet utbredelsesområdet sitt med menneskelig hjelp, og har slik spredd seg til andre verdensdeler.

I Norge[rediger | rediger kilde]

Den 15 august 2017 ble det innført en positivliste med 19 reptiler som er tillatt holdt i Norge, deriblant 3 gekkoarter. Dette er kranset gekko, leopardgekko og kjempedaggekko.[13]

Europeiske arter[rediger | rediger kilde]

Den europeiske bladfingergekkoen ble tidligere regnet til slekten Phyllodactylus. Plasseringen av artene i slekten Mediodactylus er svært omstridt. I forholdsvis ny litteratur kan en også se dem plassert i følgende slekter: Cyrtodactylus, Cyrtopodion, Gymnodactylus og Tenuidactylus.

Utvalgte arter og slekter fra andre verdensdeler[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ T. Gamble m.fl. (2012). «Repeated origin and loss of adhesive toepads in geckos». PLoS ONE. 7 (6): e39429. ISSN 1932-6203. doi:10.1371/journal.pone.0039429. 
  2. ^ K. Autumn m.fl. (2002). «Evidence for van der Waals adhesion in gecko setae». Proceedings of the National Academy of Sciences of the United States of America. 99 (19): 12252–12256. ISSN 1091-6490. PMC 129431Åpent tilgjengelig. PMID 12198184. doi:10.1073/pnas.192252799. 
  3. ^ M. Fölling, Chr. Knogge og W. Böhme (2001). «Geckos are milking honeydew-producing planthoppers in Madagascar». Journal of Natural History. 35 (2): 279–284. ISSN 0022-2933. doi:10.1080/00222930150215378. 
  4. ^ L. Kratochvíl og D. Frynta (2005). «Egg shape and size allometry in geckos, lizards with contrasting eggshell structure: why lay spherical eggs?» (PDF). Journal of Zoological Systematics and Evolutionary Research. 44 (3): 217–222. ISSN 1439-0469. doi:10.1111/j.1439-0469.2005.00339.x. 
  5. ^ R.A. Brandão og P.C. Motta (2005). «Circumstantial evidences for mimicry of scorpions by the neotropical gecko Coleodactylus brachystoma (Squamata, Gekkonidae) in the Cerrados of central Brazil» (PDF). Phyllomedusa. 4 (2): 139–145. ISSN 1519-1397. 
  6. ^ T. Gamble m.fl. (2008). «Out of the blue: a novel trans-Atlantic clade of geckos (Gekkota, Squamata)» (PDF). Zoologica Scripta. 37 (4): 355–366. ISSN 1463-6409. doi:10.1111/j.1463-6409.2008.00330.x. 
  7. ^ T. Gamble m.fl. (2008). «Evidence for Gondwanan vicariance in an ancient clade of gecko lizards» (PDF). Journal of Biogeography. 35: 88–104. ISSN 1365-2699. 
  8. ^ T. Gamble m.fl. (2011). «Coming to America: multiple origins of New World geckos» (PDF). Journal of Evolutionary Biology. 24 (2): 231–244. ISSN 1420-9101. doi:10.1111/j.1420-9101.2010.02184.x. 
  9. ^ D. Han, K. Zhou og A.M. Bauer (2004). «Phylogenetic relationships among gekkotan lizards inferred from C-mos nuclear DNA sequences and a new classification of the Gekkota». Biological Journal of the Linnean Society. 83 (3): 353–368. ISSN 1095-8312. doi:10.1111/j.1095-8312.2004.00393.x. 
  10. ^ «51 new geckos species in 2008!». Geckos Unlimited. Besøkt 23. april 2011. 
  11. ^ A.M. Bauer, W. Böhme og W. Weitschat (2005). «An Early Eocene gecko from Baltic amber and its implications for the evolution of gecko adhesion». Journal of Zoology. 265 (4): 327–332. ISSN 1469-7998. doi:10.1017/S0952836904006259. 
  12. ^ E.N. Arnold og G. Poinar (2008). «A 100 million year old gecko with sophisticated adhesive toe pads, preserved in amber from Myanmar» (PDF). Zootaxa. 1847: 62–68. ISSN 1175-5334. 
  13. ^ «Reptilene som er lovlige etter 15. august 2017». Mattilsynet. 29. august 2017. Besøkt 12. mars 2018. 

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]