Clara Immerwahr

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Clara Immerwahr
FødtClara Helene Immerwahr
21. juni 1870[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Wojczyce[5]
Død2. mai 1915[1][3][4]Rediger på Wikidata (44 år)
Dahlem[5]
BeskjeftigelseKjemiker, kvinnesaksforkjemper, fredsaktivist Rediger på Wikidata
Akademisk gradDoktorgrad i naturvitenskap (1900) (doktorgradsveileder: Richard Abegg, studieretning: kjemi)[5]
Utdannet vedUniversitetet i Wrocław
Doktorgrads-
veileder
Richard Abegg
EktefelleFritz Haber (19011915)[6]
FarPhilipp Immerwahr
MorAnna Immerwahr
BarnHermann Haber
NasjonalitetKongeriket Preussen
GravlagtFriedhof am Hörnli (1934–)[7]
FagfeltKjemi, fysikalsk kjemi

Clara Helene Immerwahr, gift Haber, (1870–1915) var en tysk kjemiker og aktivist. Hun var den første kvinnen som tok doktorgrad i kjemi i Tyskland, der hun studerte løseligheten av tungmetallsalter. Dette førte videre til en akademisk karriere, der hun publiserte flere relaterte artikler. I 1901 giftet hun seg med kjemikeren Fritz Haber, og hennes akademiske karriere gikk i stor grad over til å støtte ektemannen. Hans forskning på kjemisk krigføring førte til at hun uttrykte et sterkt pasifistisk standpunkt. Hun begikk selvmord i 1915, ved å skyte seg selv med ektemannens pistol.

Oppvekst og utdannelse[rediger | rediger kilde]

Immerwahr ble født 21. juni 1870 i landsbyen Polkendorf (i dag kjent som Wojczyce) i det som den gang var Preussen, men nå ligger i Polen. Hun var datter av Dr. Philip Immerwahr og Anna Krohn Immerwahr, og yngst av fire barn – tre søstre og én bror.[8] Familien var jødisk, og faren hennes var også utdannet kjemiker – imidlertid kunne han ikke fortsette på universitetet, på grunn av sin jødiske religion.[9] Han forsøkte deretter å bruke sine kjemikunnskaper til å skape en fabrikk, igjen uten å lykkes, og slo seg deretter til ro med å drive en gård. Gårdsdriften gikk bra, og ga gode inntekter, som gjorde det mulig for familien å gi barna en god utdannelse.[10]

Barna ble undervist hjemme som små.[8] De pleide å tilbringe vintrene i Breslau, der hennes farmor også bodde.[10] Fra vinteren 1877 ble hun og hennes to søstre sendt til Höhere Töchterschule of Fräulein Krug, som holdt til farmorens hus, mens de fikk undervisning av guvernanter på sommeren.[8][10] I 1890 døde hennes mor av kreft, og Immerwahr flyttet med sin far til Breslau på heltid. Gården ble tatt over av søsteren og hennes ektemann.[10]

Immerwahr møtte på denne tiden sin kommende ektemann Fritz Haber i forbindelse med dansetimer. De var tiltrukket av hverandre, og Haber ønsket å gifte seg med Immerwahr så fort som mulig, mens hun på sin side var usikker.[8] Haber var på denne tiden kjemitudent, og deres foreldre ga heller ikke sitt samtykke, i og med at han som student ikke hadde inntekt nok til å stifte familie.[11]

På samme tid oppnådde hennes eldre bror doktorgrad, og Immerwahr bestemte seg for å følge i hans fotspor. Ved å ta universitetsutdannelse ønsket hun å bli sosialt uavhengig av andre. Hun utdannet seg først til lærer. Deretter, i samråd med faren sin, bestemte hun seg for å ta privattimer for å oppnå videre utdannelse. I 1896 fikk Immerwahr, og noen få andre jenter, lov til delta på forelesninger ved Universitetet i Breslau, der hun fulgte kjemiundervisningen.[8]

Doktorgrad[rediger | rediger kilde]

Richard_Abegg i 1900. Abegg ble først Immerwahrs veileder, og etter at hun forsvarte doktorgraden fortsatte hun å jobbe som hans assistent.

Det akademiske året 1896/97 medførte to viktige endringer for Immerwahr. Universitetet fikk en ny rektor, kjemikeren Richard Abegg, som også var en venn av Immerwahr. Videre annonserte Kulturministerium at de som fikk lov til å delta på forelesningene, skulle ha samme rettigheter som vanlige studenter. Dette åpnet for at Immerwahr også kunne få en formell universitetsutdannelse, i form av en doktorgrad.[8] Abegg ble hennes veileder. Sammen valgte de tema for doktorgraden hun skulle komme til å ta – forskning på løseligheten og elektrokjemiske egenskaper av ulike tungmetallsalter, herunder blant annet kvikksølv, kobber, bly, kadmium og sink.[9]

Som forberedende studium til dette reiste Immerwahr til Bergakademie in Clausthal. Her publiserte hun sin første artikkel, «Potentiale von Cu-Elektroden in Lösungen wichtiger Cu-Niederschläge», i Zeitschrift für Anorganische Chemie, utgitt i 1900.[8][12] I juni samme år sendte hun en forespørsel til universitetet om å kunne ta doktorgrad, og ble akseptert. Doktorgraden hennes fikk tittelen Löslichkeitsbestim-mungen schwerlöslicher Salze des Quecksilbers, Kupfers, Bleis, Cadmiums und Zinks. Hun forsvarte den et halvt år senere, i desember 1900, i form av en muntlig eksamen. Ved dette ble hun den første kvinnen i Breslau som formelt oppnådde doktorgrad, samt den første kvinnen i Tyskland til å oppnå doktorgrad innen kjemi..[8]

Etter utnevnelsen fortsatte hun å arbeide ved universitetet, som Abeggs assistent.[8] I denne stillingen publiserte hun flere artikler, innenfor samme forskningsfelt, i større tyske vitenskapslige tidsskrifter.[9] Senere jobbet hun i en kort tid som forsker i Clausthal, samt ga forelesninger i Fysikk og kjemi i husholdningen rettet mot kvinner. Hun var også opponent ved det muntlige forsvaret av en doktorgrad ved flere anledninger.[10]

Ekteskap[rediger | rediger kilde]

Fritz Haber i 1905.

I 1901 traff hun igjen Fritz Haber, på en kongress begge deltok på. Dette førte til at Haber igjen fridde til Immerwahr, og denne gangen sa hun ja. De giftet seg i august samme år. Ekteparet bosatte seg i Karlsruhe, der han jobbet som kjemiker. Hun ble raskt gravid, og de fikk sammen sønnen Hermann.[8]

Ekteskapet førte til at hun mer eller mindre avsluttet forskningskarrieren; hun hjalp ektemannen med korrekturlesning og lignende mindre forefallende arbeid, men fokuserte mer på familie og å ta seg av husholdningen. I tillegg led hun, i økende grad, av depresjon.[11] Hun skrev selv, i et brev til sin tidligere veileder Richard Abegg, i 1909 at «Det Frtiz [Haber] har oppnådd disse siste åtte årene, har jeg mistet, og det som er igjen av meg, fyller meg med den dypeste utilfredshet».[13]

Det hadde nylig blitt oppdaget at nitrogen kunne brukes som gjødsel, og Fritz arbeidet intenst på forskning av syntetisk fremstilling av ammoniakk. Da krigen brøt ut i 1914 endret han fokus, fra anvendelser innen landbruk til produksjon av eksplosiver og giftgasser.[8]

Pasifistisk standpunkt og selvmord[rediger | rediger kilde]

Graven til Clara og Fritz Haber, gravlagt i nærheten av Basel i Sveits

I løpet av denne tiden gikk Clara og Fritz mer og mer sine egne veier. Fritz fokuserte på sin jobb, mens Clara igjen holdt forelesninger for kvinner om Fysikk og kjemi i husholdningen.[8]

Hun uttrykte et sterkt pasifisitisk standpunkt, og uttrykte motstand mot sin ektemanns forskning, som rettet seg inn mot kjemisk krigføring. Hun lyktes imidlertid ikke i overtale ham til å slutte. Hans forskning gjorde det mulig for den tyske hæren å bruke klorgass på fronten som et våpen. 2. mai 1915 begikk hun selvmord, ved å skyte seg selv i hjertet med hans pistol.[8] Hun etterlot seg ikke noe brev, eller annen form for skriftlig forklaring, og hvorvidt hennes selvmord ble utført på grunn av ektemannens handlinger er ikke mulig å slå fast med sikkerhet.[9][11]

Ettermæle[rediger | rediger kilde]

Filmatiseringer[rediger | rediger kilde]

Filmen Haber fra 2008, en kortfilm på 34 minutter, omhandler først og fremst hans rolle under verdenskrigen, men også hennes motstand mot gass som våpen. Immerwahr blir her spilt av Juliane Köhler.[14]

Filmen Clara Immerwahr fra 2014 omhandler hennes liv fra da hun fulgte forelesningene i kjemi ved universitetet. Forholdet mellom Fritz og Clara blir fremhevet, og videre både hans utvikling fra å fremstille ammoniakk kunstig til å utvikle kjemiske våpen, samt igjen hennes motstand mot dette. Immerwahr blir her spilt av Katharina Schüttler .[15][16]

Priser[rediger | rediger kilde]

Det er flere priser som går under navnet The Clara Immerwahr Award:

  • Én pris ble etablert i 1991, av den tyske avdelingen av IPPNW, og gis til personer som i form av sitt embede utfører fredsskapende arbeid.[11]
  • En annen pris ble etablert i 2011, av UniCat ved Technische Universität Berlin, og gis årlig til unge kvinnelige forskere for fremragende forskningsresultater, forbundet med et stipend ved instituttet.[17]

Ved Universitetet i Dortmund har det, siden 2000, vært et mentorprosjet oppkalt etter Clara Immerwahr, opprettet for å oppfordre kvinner til å studere kjemi.[8]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Gemeinsame Normdatei, besøkt 9. april 2014[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ MAK, PLWABN-ID 9810573848705606[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b Autorités BnF, BNF-ID 124466618[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ a b FemBio-Datenbank, FemBio-ID 12219, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ a b c stadtlexikon.karlsruhe.de, besøkt 7. mars 2020[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ The Biographical Dictionary of Women in Science, side(r) 540-541, bind 1[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ Find a Grave, besøkt 7. mars 2020[Hentet fra Wikidata]
  8. ^ a b c d e f g h i j k l m n Jan Apotheker; Livia Simon Sarkadi (2011). European Women in Chemistry. Weinheim, Tyskland: Wiley-VCH. s. 47–50. ISBN 9786613173645. 
  9. ^ a b c d Linda Hall. «Scientist of the Day - Clara Immerwahr». Besøkt 21. mars 2021. 
  10. ^ a b c d e Jutta Dick. «Clara Immerwahr». Jewish Women's Archive. Besøkt 22. mars 2021. 
  11. ^ a b c d Mary R. S. Creese; Thomas M. Creese (2004). Ladies in the Laboratory II: West European women in science, 1800 – 1900 : a survey of their contributions to research. Lanham, Md.: Scarecrow Press. s. 143–145. ISBN 978-0810849792. 
  12. ^ Clara Immerwahr (1900). «Potentiale von Cu-Elektroden in Lösungen wichtiger Cu-Niederschläge». Zeitschrift für Anorganische Chemie. doi:10.1002/zaac.19000240119. 
  13. ^ Bretislav Friedrich; Dieter Hoffmann. «Clara Haber, nee Immerwahr (1870–1915): Life, Work and Legacy». Zaac. doi:10.1002/zaac.201600035. 
  14. ^ «Haber (2008)». imdb. Besøkt 22. mars 2021. 
  15. ^ «Clara Immerwahr». imdb. Besøkt 22. mars 2021. 
  16. ^ «Clara Immerwahr». spielfilm.de. Besøkt 22. mars 2021. 
  17. ^ «Clara Immerwahr Award». UniCat, Technische Universität Berlin. Arkivert fra originalen 8. mars 2021. Besøkt 21. mars 2021.