Entartete Kunst

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra Entartete kunst)
Hopp til navigering Hopp til søk
Artikkelen handler om nazistenes syn på «degenerert kunst». Se også Entartete Kunst (utstilling).
Entartete Kunst var ifølge de tyske nazistene modernistiske billeduttrykk som hadde utviklet seg feil og «degenerert». «Utartet kunst» ble beskrevet som latterlig, dum, umoralsk, nedbrytende og «utysk»[1] sammenliknet med tradisjonell og tidløs naturalistisk «heroisk realisme». «Ukunsten» var uønsket, og kunstnerne bak ble fordømt. Bildet viser «Det nye mennesket» av den tyskjødiske avant-gardisten Otto Freundlich. Skulpturen prydet plakaten til Entartete Kunst, en utstilling som åpnet i 1937 og hånte ekspressiv, eksperimentell og abstrakt billedkunst. Freundlich ble henrettet i Konzentrationslager Majdanek i 1943.

Entartete Kunst, på norsk også kalt «degenerert kunst», var de tyske nasjonalsosialistenes betegnelse på modernistisk billedkunst. Det er også navnet på en ideologisk kampanje som nazistene fra 1935 rettet mot kunst som ikke var naturalistisk eller figurativ.

Det tyske adjektivet entartet betyr «utartet» eller «degenerert».[2] Nazistene brukte ordet nedsettende om de nye kunstretningene som utviklet seg på 1900-tallet og var mer eksperimentelle, spontane, greseløse og utfordrende enn før. Ifølge nazistisk kultursyn representerte «moderne kunst» en dekadent utglidning og en usunn og samfunnsnedbrytende avsporing fra det tradisjonelle. Kunsten holdt angivelig ikke mål, den var dårlig og fordummende, og vanskelig og uforståelig for folk flest. Nasjonalsosialistene hevdet at denne typen kunst var inspirert av jødedom, marxisme, sinnssykdom og «primitiv kunst» og beskrev den som «ugermansk» og «kulturbolsjevistisk».[1] Slik «ukunst» (Unkunst)[3] var uønsket i det nazistiske Tyskland, og verk ble fjernet fra gallerier, mens kunstnere ble svartelistet og også fengslet.

Entartete Kunst var dessuten tittelen på en propagandautstilling som åpnet i München 19. juli 1937 og siden fortsatte som vandreutstilling.[4] Utstillingene viste 650 beslaglagte kunstverk fra 32 tyske museer og fikk tre millioner besøkende i tolv byer fram til april 1941.[4] Samtidig med utstillinga av «degenerert kunst» ble «Den store, tyske kunstutstilling» (Grosse Deutsche Kunstausstellung), en omfattende samling av «høyverdige» kunstverk, arrangert like ved.[5]

Omfang[rediger | rediger kilde]

Plansje til minne om de store kunstlagrene med entartete Kunst i Köpenicker Straße 24a i Berlin 1937–1939.
Ernst Barlachs antimilitaristiske Magdeburger Ehrenmal, et minnesmerke over tyske ofre under første verdenskrig, ble reist i Magdeburgs domkirke i 1929, men fjernet 1934 og endelig konfiskert av nazistaten 1937. Barlach beskrev selv figurene nederst som «nød», «død» og «fortvilelse», figurene bak som «krigsføreren», «den som vet» og «den naive». Treskulpturen ble gjenreist i kirken i 1955.

Nasjonalsosialistenes kunstsyn rammet ikke bare bildekunst, men også litteratur, film, teater, arkitektur, musikk og annen eksperimenterende kultur som ble betraktet som ikke-tysk, fordervet og kommunistisk.

Fra 1935 ble i alt rundt 20 000 kunstverk av 200 kunstnere fjernet fra museene og private samlinger, og 4000 abstrakte, surrealistiske og kubistiske malerier ble også brent.[trenger referanse] I 1937 ble således 82 verker av Edvard Munch stemplet som «degenerert» kunst og beslaglagt fra offentlige samlinger i Tyskland.[trenger referanse] Avantgardistiske kunstnere ble sett på som folkets fiender og svartelistet. Flere ble også fengslet, og mange flyktet fra Tyskland.

Noe av den «degenererte» kunsten ble solgt til utlandet, noe ble ødelagt og noe havnet på nazistienes private hender. 16 000 verk skal fortsatt være savnet, for det meste grafikk.[trenger referanse]

Fordømte retninger i billedkunsten[rediger | rediger kilde]

Utstillinger med «degenerert» billedkunst[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Entartete Kunst (utstilling)

Fotografier fra de to ideologiske kunstutstillingene som nazistene arrangerte i München i 1937. Den første i rekken av Grosse Deutsche Kunstausstellung («Store tyske kunstutstilling») ble holdt i det nybygde Haus der deutschen Kunst 18. juli–31. oktober,[5] mens Entartete Kunst («Utartet kunst») ble vist i Galeriegebäude am Hofgarten, et galleri få hundre meter unna, 19. juli–30. november. Den «nasjonale» kunsten i nyklassisistisk stil ble presentert monumentalt og imponerende, den «degenererte» rotete og med hånlige kommentarer.

Fra 19. juli til 30. november 1937 ble en stor propagandautstilling vist under tittelen Entartete Kunst i en nærliggende galleribygning til det nybygde Das Haus der deutschen Kunst i München. Utstillinga skulle håne den modernistiske kunsten og viste 650 bilder som var nitidig valgt ut fra museer over hele landet. De «degenererte» bildene og skulpturene ble stilt ut sammen med politiske slagord, fotografier av vanskapte mennesker og tegninger utført av psykisk utviklingshemmede for tydelig å vise hvor syk og skadelig modernismen og kunstnerne var.[1]

Denne massemønstringa ble siden sendt til elleve andre byer i Tyskland og Østerrike, og ble sett av over tre millioner mennesker mellom 1937 og 1941.

18. juli 1937, dagen før Entartete Kunst ble presentert, åpnet Adolf Hitler Die Große Deutsche Kunstausstellung («Den store, tyske kunstutstilling») samme sted som skulle vise «det beste av tysk kunst».[5]

Også norske nasjonalsosialister i Nasjonal Samling (NS) førte en liknende kulturkampanje mot «degenerert» kunst og kunstnere med kommunistiske sympatier under andre verdenskrig. Det kom særlig til uttrykk gjennom utstillinga «Kunst og ukunst» i Nasjonalgalleriet i Oslo i 1942.

Entartete Musik[rediger | rediger kilde]

Stadig nye musikernavn ble offentlig stemplet som «degenererte» og forbudte på 1930-tallet, både klassiske komponister som Stravinskij, Bartok, Hindemith og Mendelsohn, men også en rekke mindre kjente kunstnere. Jazz[6] og swing ble omtalt nedsettende som «negermusikk» (Negermusik på tysk, en betegnelse som for øvrig også ble brukt om rock'n'roll på 1950-tallet) og i dagligtale mer nøytralt som «skeiv musikk» (Schräge Musik). Denne og atonal musikk ble forbudt å spille i tysk radio og i tyske konsertsaler.

I forbindelse med «riksmusikkdagene» (Reichsmusiktagen) i Düsseldorf åpnet utstillinga Entartete Musik 24. mai 1938 der en fordømte «musikkbolsjevistiske» komponister som Hanns Eisler, Paul Hindemith, Arnold Schönberg og andre.[7][8]

Bokbål med «degenerert» litteratur[rediger | rediger kilde]

Se hovedartikkelen Nasjonalsosialistenes bokbrenning

Få måneder etter at nasjonalsosialistene overtok makten, fant den første fase i «renselsesprosessen» sted. Den 10. mai 1933 ble det arrangert bokbål med store mengder bøker og avhandlinger i 22 universitetsbyer over hele Tyskland. Innsamlingen ble gjort ved å beslaglegge skrifter fra offentlige samlinger og fra personer som i seg selv var entartete. Forfatteren Thomas Mann flyttet til Sveits.

«Degenerert» kunst i Norge[rediger | rediger kilde]

Også i Norge ble livet preget av kunstsensuren under andre verdenskrig. Den ble gitt av den tyske okkupasjonsmakten og de tyskvennlige norske myndighetene. Kulturinstitusjoner og NRK, som da var landets eneste kringkastingsselskap, ble styrt av nazistene og Nasjonal samling. Illegale samlinger ble etter hvert eneste mulighet for frie ytringer og fri kunstnerisk utfoldelse, og konsertene og samlingene ble viktige møtepunkter for illegal informasjonsutveksling.

Billedkunst[rediger | rediger kilde]

Skillelinjene mellom «ekte» og «uekte» kunst gikk litt annerledes i Norge enn i Tyskland. For eksempel ble Munchs kunst betraktet som «utartet» i Tyskland, der 82 av arbeidene hans ble beslaglagt fra tyske samlinger i 1937, mens han ble hyllet som en mester i Norge og hadde fire bilder med som «god» kunst på «Kunst og ukunst». Det var en kunstutstilling som ble vist i Nasjonalgalleriet i Oslo i april og mai 1942. Den viste norsk billedkunst som nazistene mente var mindreverdig og degenerert, sammen med et bredt utvalg kunst de mente var god. Utstillinga var et propagandatiltak som var direkte inspirert av kampanjene i Tyskland og av den store vandreutstillinga med slik kunst som først ble vist i München i 1937. Temaet ble fulgt opp med forsøk på å få i stand lignende utstillinger i Trondhjem, Bergen og Stavanger.

Norge var forøvrig det eneste landet utenom Tyskland som arrangerte slike utstillinger.

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]