Oranje-Nassau-ordenen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Ordenstegnet for ridder av Oranje-Nassau-ordenen

Oranje-Nassau-ordenen (nederlandsk: Orde van Oranje-Nassau) er en nederlandsk orden. Den ble innstiftet 4. april 1892 av enkedronning Emma som regent for den mindreårige dronning Wilhelmina. Hensikten var å fylle tomrommet som oppsto da Nederland og Luxembourg i 1891 ble adskilt og Eikekroneordenen, som tidligere i praksis hadde vært felles, da gikk til Luxembourg. Oranje-Nassau-ordenen har sitt navn etter det regjerende dynastiet i Nederland. Ordenen ble skapt med særlig henblikk på dekorering av fremmede lands kongelige og diplomater, samt nederlendere av lavere stand som det ikke var naturlig å tildele eldre utmerkelsen Den nederlandske løves orden, og utviklet seg over tid til å bli en orden for lang og tro tjeneste. Dette ble endret da ordenen ble revidert ved lov av 15. april 1994. Dronningen er ordenens stormester.

Inndeling[rediger | rediger kilde]

Ordenstegnet for offiser av Oranje-Nassau-ordenen

Inntil revisjonen i 1994 hadde ordenen fem grader. Ytterligere en klasse ble da lagt til i bunnen av ordenen. Siden 1996 er Oranje-Nassau-ordenen tildelt i seks grader:

  • Storkorsridder (Ridder Grootkruis)
  • Storoffiser (Grootofficier)
  • Kommandør (Commandeur)
  • Offiser (Officier)
  • Ridder (Ridder)
  • Medlem (Lid)

Inntil ordenen ble revidert, ble det også tildelt en medalje i tre valører i tilknytning til ordenen. Disse er ikke tildelt siden 1996. I stedet er det tilkommet en sølvmedalje. Denne tildeles i forbindelse med statsbesøk.

Insignier[rediger | rediger kilde]

Ordenstegnet for Oranje-Nassau-ordenen består av et malteserkors i blå og hvit emalje. Korset har en kongekrone på toppen. Midtmedaljongen består av et blåemaljert sentrum med en hvit bord omkring. Nederlands løve i gull er plassert i det blå feltet. Borden bærer innskriften «JE MAINTIENDRAI», kongehusets, Nederlands og ordenens motto. Baksiden av midtmedaljongen prydes av en kronet «W», for dronning Wilhelmina, i det blå feltet og omskriften «GOD ZIJ MET ONS». Når ordenen tildeles for sivile fortjenester, er korset lagt på en laurbærkrans. Kransen erstattes av to korslagte sverd når ordenen tildeles for militære fortjenester.

Ordensstjernen for storoffiserer er har fire tagger, mens den for storkorsriddere har åtte. I begge tilfeller er ordensstjernen i sølv og bærer midtmedaljongen fra ordenstegnet. Ved tildeling for militære fortjenester tas de korslagte sverdene med i ordensstjernen.

Ordensbåndet er i fargene til huset Oranien-Nassau, oransje med blå og hvite striper.

Tildeling[rediger | rediger kilde]

Ved ordensreformen av 1994 ble tildelingsreglene endret slik at Oranje-Nassau-ordenen ikke lenger ble automatisk tildelt for bestemte tjenester, som lang og tro tjeneste, samtidig som tildeling ble frakoblet rang og sosial status. Oranje-Nassau-ordenen tildeles nå for særlige, personlige fortjenester av samfunnet. Ordenen kan tildeles på bakgrunn av fremragende innsats innen ideelt og frivillig arbeid, og også for fortjenester i arbeidslivet, så fremt disse representerer en innsats utover det som kan forventes og innsatsen er av betydning utover arbeidsplassen. Ordenen kan også tildeles personer fra De nederlandske Antillene og Aruba. Den kan også tildeles utenlandske statsborgere.

Norske innehavere[rediger | rediger kilde]

En rekke nordmenn er tildelt Oranje-Nassau-ordenen. Kong Olav var storkorsridder. Det er også prinsesse Ragnhild, kronprins Haakon og kronprinsesse Mette-Marit. Andre norske mottagere er Jan Vincents Johannessen, Stephan Tschudi-Madsen, Georg Nicolai Feydt, Christian Sparre og Bente A. Landsnes.

I 2010 ble ordenen tildelt Rolf Per Solem og Kåre Robertsen for deres innsats under frigjøringen av Nederland under andre verdenskrig.[1]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «Knighthood in the Order of Orange Nassau», Scanpix, 26. oktober 2010, besøkt 3. desember 2012.

Kilder[rediger | rediger kilde]

  • C. Peter Mulder og Rafal Heydel-Mankoo: «The Netherlands» i Guy Stair Sainty og Rafal Heydel-Mankoo: World Orders of Knighthood and Merit, andre bind, Buckingham: Burke's Peerage, 2006, s, 1414–1416.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]