Johan Støren
| Johan Støren | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 22. juli 1871 Trysil | ||
| Død | 14. nov. 1956 (85 år) Oslo | ||
| Beskjeftigelse | Prest | ||
| Embete |
| ||
| Utdannet ved | Universitetet i Oslo Krigsskolen | ||
| Nasjonalitet | Norge | ||
| Gravlagt | Vestre gravlund | ||
Johan Nicolai Støren (født 22. juli 1871 i Trysil, død 14. november 1956) var en norsk teolog og biskop. Han var biskop i Hålogaland (1918–1928) og Nidaros (1928-1942).
Støren ble cand.theol. ved det teologiske fakultet ved Universitetet i Oslo i 1895. Han studerte videre i Tyskland i årene 1898–99. Støren tjenestegjorde som kapellan i Meldal (1896), sjømannsprest i Leith i Skottland (1901), residerende kapellan i Biri (1908) og sokneprest i Tynset (1913). Fra 1915 var han også prost i Nord-Østerdal.[1]
I 1918 ble Støren den første biskop i Hålogaland bispedømme, bispedømmet hadde tidligere hatt navnet Tromsø Stift. I 1928 overtok han som biskop i Nidaros etter at Jens Gran Gleditsch hadde måttet tre tilbake på grunn av sykdom. Sammen med de andre biskopene la han ned den statlige delen av sitt embete 24. februar 1942. Han ble suspendert og senere samme år formelt avsatt som biskop av Quisling-regjeringen. Disse avsettelsene og innsettelsene av biskoper lojale til Nasjonal Samling anerkjennes ikke som gyldige av Den norske kirke. Riktignok kom det en kongelig resolusjon av 12. juni 1945 som sa at Støren var "meddelt avskjed" tilbakevirkende, fra og med 12. mars 1942, datoen da Støren fikk sparken av nazi-regimet. Dette var fordi Støren egentlig skulle vært pensjonist fra 22. juli 1941.[1]
Johan Støren vokste opp i Trysil, hvor hans far var prest. Støren-slekten hadde sitt opphav fra Støren i Trøndelag.[2]