Edmund Joensen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Edmund Joensen
Edmund Joensen.JPG
Født19. september 1944 (74 år)
Oyri
Beskjeftigelse Politiker, forretningsdrivende
Parti Sambandsflokkurin
Nasjonalitet Færøyene
Utmerkelse Kommandør av Dannebrogordenen (2005)
Nettstedhttp://www.edmundjoensen.fo/
Folketingsmedlem
5. juni 2019–
ValgkretsFærøyene
13. november 2007–18. juni 2015
ValgkretsFærøyene
Lagtingsformann
15. mai 2002–2. februar 2008
ForgjengerFinnbogi Ísakson
EtterfølgerHergeir Nielsen
Færøyenes statsminister
10. september 1994–15. mai 1998
RegjeringJoensen I og II
ForgjengerMarita Petersen
EtterfølgerAnfinn Kallsberg
Sambandsflokkurins formann
1990–2001
ForgjengerPauli Ellefsen
EtterfølgerLisbeth L. Petersen
Lagtingsmedlem
8. november 1988–29. oktober 2011
ValgkretsEysturoy (1988–2008)

Edmund Esbern Johannes Joensen (født 19. september 1944Oyri) er en færøysk forretningsmann og politiker (Sb.).

Han er blant de mest erfarne av Færøyenes nåværende politikere. Han var valgt til det færøyske Lagtinget 1988–2011, og satt som formann i Sambandsflokkurin 1990–2001, Færøyenes regjeringssjef 1994–1998 og Lagtingets formann 2002–2008.

Joensen ble i 2019 valgt til det danske Folketinget fra Færøyene, og har tidligere vært valgt i periodene 1994–1998 og 2007–2015, men hadde permisjon i sin første periode for å være regjeringssjef på Færøyene. Han er tilsluttet Venstres folketingsgruppe, men avstår fra å stemme i saker som gjelder Danmarks indre anliggender.[1][2] Joensen ønsker færøysk samhørighet med Danmark gjennom riksfellesskapet. Han ønsker også at Færøyene skal bli medlem av EU på samme betingelser som Åland.[3]

Familiebakgrunn og yrkesliv[rediger | rediger kilde]

Edmund Joensen ble født på Oyri på Eysturoy som sønn av Poul Joensen fra Oyri og Hansina (født Samuelsen) fra Haldarsvík. Han er gift med Edfríð Johannesen fra Norðskáli og bosatt på Oyrarbakki.

Etter folkeskolen dro han til sjøs som 15-åring. I 1959 ble han også ansatt i familiens rederi- og fiskeforedlingsvirksomhet, O.C. Joensen. Ti år senere ble han også involvert i fiskeoppdrett på Færøyene. Næringen var inne i en tidlig fase, og vokste kraftig i 1980-årene. I 1970 var han med på å etablere oppdrettsselskapet Fiskaaling, hvor han var styremedlem 1973–1994. Han var likeledes virksomhetsleder på oppdrettsanlegget på Oyrarbakki 1978–1990. Joensen overtok etterhvert som direktør i familiebedriften, og ledet denne frem til han ble statsminister i 1994. Han har også vært medlem av representantskapet i salgssamvirket Føroya Fiskasøla 1985–1994 og styremedlem i en rekke foretak.

Politisk arbeid[rediger | rediger kilde]

Joensen blir intervjuet av TV 2-journalist Gunilla Roijer.
Sentrale politikere i Sambandsflokkurin høsten 2012. Fra venstre: Unga Sambands formann, Edmund Joensen, Johan Dahl og Bárður Nielsen.
Mogens Lykketoft og Joensen.

Han var medlem av kommunestyret i Sundini 1970–1980. Joensen ble valgt på Lagtinget fra Eysturoy for første gang i 1988. I 2008 falt ordningen med valgkretser bort, og Joensen tok gjenvalg frem til 2011. Da Pauli Ellefsen ikke tok gjenvalg til Lagtinget i 1990, overtok Joensen som formann i partiets lagtingsgruppe. Året etter ble han også valgt til formann i Sambandsflokkurin. I sin første periode på Lagtinget satt han som medlem av Lagtingets markedskomité, Lagtingets samferdselskomité og Lagtingets industrikomité.

Etter flere års økonomisk og politisk uro ble Sambandsflokkurin største parti med 23,4 % av stemmene i lagtingsvalget i 1994. Alle andre etablerte partier gikk kraftig tilbake. Joensen kunne dermed danne sin første regjering sammen med Javnaðarflokkurin, Verkamannafylkingin og Sjálvstýrisflokkurin. I utgangspunktet hadde man et mål om å etablere en borgerlig regjering med Fólkaflokkurin og to sentrumspartier, for så å starte forhandlinger om færøysk EU-medlemskap, men forhandlingene med Fólkaflokkurin brøt sammen.[4][5] Samme år ble han valgt til Folketinget, men lot Johannes Martin Olsen ta sete for seg. På Lagtinget møtte Atli Hansen i Joensens sted.

Joensens regjering måtte først og fremst håndtere den færøyske finanskrisen. Budsjettunderskuddet for 1994 var estimert til 250 millioner kroner, og regjeringen besluttet at dette ikke skulle overskride 300 millioner i 1995.[5] Joensen ønsket å senke skattenivået for å øke færøyingenes kjøpekraft, men anså dette som vanskelig å gjennomføre. I 1995 lå inntektsskatten mellom 50 og 70 %.[6] Samarbeidet med Javnaðarflokkurin brøt sammen i juni 1996, da Jóannes Eidesgaard og et flertall i lagtingsgruppe trakk sin parlamentariske støtte.[7] Fólkaflokkurin erstattet Javnaðarflokkurin i hans andre regjering. Sjálvstýrisflokkurin gikk ut av regjeringen i desember 1997, etter at samferdselsminister Sámal Petur í Grund truet med å gå til opposisjonen for å få støtte for et tunnelprosjekt.[8][9] Regjeringen beholdt sitt flertall på Lagtinget.

Joensen tapte sitt mandat til Jóannes Eidesgaard med 176 stemmers margin ved folketingsvalget i 1998,[10] til tross for at halvparten av de færøyske velgerne foretrakk Uffe Ellemann-Jensen som dansk statsminister, mot 9 % til Poul Nyrup Rasmussen, ifølge en meningsmåling.[10] Joensen utskrev et uventet nyvalg til Lagtinget, noe som vakte stor oppsikt og politisk forvirring på Færøyene. Han ønsket ikke å lede de kommende forhandlingene med Danmark om et erstatningsbeløp i saken om Føroya Banki, som hadde versert siden finanskrisen.[11] Saken hadde skapt stor antipati for Poul Nyrup Rasmussen på Færøyene.[12] Joensen mente samtidig at uttalelser om banksaken fra Anders Fogh Rasmussen og Uffe Ellemann-Jensen var årsak til nederlaget i folketingsvalget.[13] De færøyske regjeringspartiene led nederlag ved lagtingsvalget i 1998. Joensen gikk tilbake til nasjonalforsamlingen som Lagtingets 3. nestformann, formann i Lagtingets kontrollkomité, medlem av Lagtingets utenrikskomité og gruppeformann.

I 2001 overlot han lederskapet i Sambandsflokkurin til Lisbeth L. Petersen. Året etter gikk partiet frem til 26 % av stemmene, og Joensen ble valgt til lagtingsformann, et verv han beholdt frem til 2008. Som lagtingsformann tok han initiativ til å erstatte de syv valgkretsene med partilister og kumulasjon i én valgkrets. I sin siste periode på Lagtinget, fra 2008 til 2011, var han således valgt under nyordningen. I denne perioden var han nestformann i Lagtingets utenrikskomité 2008–2011. Han har vært medlem av Lagtingets delegasjon til Vestnordisk Råd.

Han ble valgt til Folketinget fra Færøyene ved valgene i 2007 og 2011. Sambandsflokkurin vant sitt mandat på bekostning av Fólkaflokkurin, mens Høgni Hoydal fra Tjóðveldi ble gjenvalgt. Det vakte oppsikt at Joensen ble valgt, etter å ha fått flere personstemmer enn partiformann Kaj Leo Johannesen. Da Joensen tilsluttet seg Venstres folketingsgruppe, sikret han det borgerlige flertallet for Anders Fogh Rasmussens regjering i perioden.[14] De øvrige representantene fra Færøyene og Grønland organiserte seg i Den Nordatlantiske Gruppe. I likhet med Den Nordatlantiske Gruppe ville Joensen avstå fra å stemme i saker som angår danske, innenrikspolitiske spørsmål.

Han var formann i Folketingets færøyutvalg 2007–2011, som den første færøyingen noensinne, og deretter nestformann. Han var også medlem av Folketingets utenrikspolitiske utvalg. I årene 2010–2011 var han medlem av Folketingets delegasjon til Nordisk råd.[15] Sammen med Ny Alliance sikret han i 2008 flertall for regjeringens forslag om en intern granskning av CIAs fangetransport via dansk luftrom og danske lufthavner.[16]

Ved folketingsvalget i 2015 tapte Joensen sitt mandat med 166 stemmers margin.[17]

Utmerkelser[rediger | rediger kilde]

Joensen ble ridder av Dannebrogordenen i 1995, ridder av 1. klasse i 1997 og kommandør av samme orden i 2005.[18]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Lindqvist, Andreas (14. november 2007). «Færøerne og Grønland truer VKO-flertall». Politiken. Arkivert fra originalen 17. januar 2008. Besøkt 2. januar 2014. 
  2. ^ Ritzau (14. november 2007). «Ekspert: Færøsk politiker kan bringe fodnotepolitikken tilbage». Politiken. Arkivert fra originalen 17. januar 2008. Besøkt 2. januar 2014. 
  3. ^ Joensen, Edmund (21. mai 2013). «Ålandsmodellen er Færøernes nøgle til Europa». Politiken. Besøkt 2. januar 2014. 
  4. ^ Westlie, Bjørn (12. juni 1994). «Vil ha Færøyene som EU-medlem». Dagens Næringsliv: 9. 
  5. ^ a b Højgaard, Dánjal (14. september 1994). «Nytt fireparti-styre i havn på Færøyene». Aftenposten (aften utg.): 9. 
  6. ^ Nordstrøm, Mariann (27. januar 1995). «Øyrike i økonomisk storm». Aftenposten (morgen utg.): 11. 
  7. ^ «Jafnaðarmenn úr stjórn» – Morgunblaðið (4. juni 1996).
  8. ^ «Færinger har store tunnelplaner» – Jyllands-Posten (23. januar 1998).
  9. ^ «Samgöngu ráðherrann rekinn í gær» – Dagblaðið Vísir (3. desember 1997), s. 9.
  10. ^ a b «176 stemmer på Færøyene avgjorde dansk valg». NTB (12. mars 1998).
  11. ^ Larsen, Ole Martin (19. mars 1998). «Overraskende nyvalg på Færøyene 30. april». Aftenposten (morgen utg.): 9. 
  12. ^ Larsen, Ole Martin (6. januar 1998). «Anstrengt dansk besøk i Tórshavn». Aftenposten (morgen utg.): 7. 
  13. ^ Larsen, Ole Martin (17. mars 1998). «Venstre-utspill kan ha ødelagt for Ellemann-Jensen». Aftenposten (morgen utg.): 19. 
  14. ^ Lindqvist, Andreas og Schmidt, Andreas Legarth (14. november 2007). «Færøerne sikrer Fogh nyt VKO-flertal». Politiken. Arkivert fra originalen 14. november 2007. Besøkt 2. januar 2014. 
  15. ^ «Edmund Joensen». norden.org. Arkivert fra originalen 3. januar 2014. Besøkt 2. januar 2014. 
  16. ^ Ritzau (2. februar 2008). «Færing støtter regeringen». Dagbladet Information. Besøkt 2. januar 2014. 
  17. ^ «Resultatet af folketingsvalget på Færøerne torsdag den 18. juni 2015» (PDF) (dansk). Riksombudsmanden på Færøerne. 18. juni 2015. Besøkt 22. juni 2015. 
  18. ^ «Persondetaljer. Edmund Joensen». borger.dk. Arkivert fra originalen 17. desember 2012. Besøkt 2. januar 2014. 

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Joensen, Edmund og Højgaard, Per (2014). Okkara maður á Christiansborg (færøysk). Tórshavn. ISBN 978-99918-3-427-6. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]